Den norske kirke er en del av den verdensvide kirke. Slik sett er vår kirke en del av en flere tusen år gammel tradisjon med røtter langt tilbake i oldtiden i en helt annen geografisk del av verden. Kirkens opphav ligger i jødefolkets historie, det folket som vokste fram etter at Josef, brødrene hans og deres familier hadde slått seg ned i Egypt etter en alvorlig hungersnød.
Det gamle testamente forteller historien fra mer enn 3000 år tilbake i tiden, om jødefolket som etter å ha forlatt Egypt, la ut på den lange vandringen til ”Det lovede land”. Etter at de var unnsluppet Faraos tropper og var kommet vel over på den andre siden av Det Røde hav, kan vi høre om Miriam, som stemte opp en lovsang til Herrens ære; en takkesang for Guds inngripen i en dramatisk situasjon. Hun stemte opp, ledet sangen og slo på tromme, mens alle kvinnene fulgte henne i en dans. Med dette ser vi at jødefolket framtrer som et syngende, spillende og dansende folk, som bruker disse elementene i sin kult, i gudsdyrkelsen.
I Bibelen finner vi ellers en rekke eksempler på hvordan musikk – og dans - har vært en viktig del av gudsdyrkelsen, og der er utallige oppfordringer til å ”Synge en ny sang for Herren”.
Fortellingen om Jesu fødsel belyser den nære forbindelse mellom gudsdyrkelsen og sangen.
Idet hyrdene på marken er i ferd med å gå til ro for natten, får de et syn av noe som ingen verken før eller siden har opplevd. Himmelens hærskarer åpenbarer seg og trekker en flik av sløret tilside slik at himmelens sang får klinge på jorden. Sangen som klinger er ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.” Jesu fødsel initierer ”Den nye sangen”. Over hele ”den kristne verden” minnes den gudstjenestefeirende menighet dette i hver gudstjeneste når Gloria stemmes opp.
Sangen er sentral i den unge kirke. Det er en muntlig tradisjon som baserer seg på formler og melodier fra jødefolkets ritus i den gamle pakt. Sakarjas, Marias og Simeons lovsang1 forteller at omkring Jesu fødsel synger kirken på samme måte som jødefolket gjorde ved skjellsettende hendelser i Det gamle testamente.
1 Marias, Simeons og Sakarjas lovsang kalles også for ”de nytestamentlige cantica”
Kirken i Norge ble institusjonalisert etter Hellig Olavs død i år 1030. Det viste seg at hans livsgjerning bar kimen i seg til å samle Norge til et rike. Hans døde kropps undergjørende virkning på syke, kilden som sprang fram på hans dødssted, ble grunnlaget også for det vi i dag kaller Den norske kirke.
Men allerede noen år tidligere da Olav Tryggvason og hans menn satte beina på norsk jord etter mange år i viking, var det første de gjorde å feire gudstjeneste. Snorre beskriver det slik:
”Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land.” For de uinnvidde, og det var vel de aller fleste med unntak av de som var i kongens følge, må dette ha vært en selsom opplevelse. Ikke bare musikken, men messeskruden, lysbruken, røkelsen, vin og brød; Ja, ritualet i det hele tatt! Alt dette må ha gjort et uutslettelig inntrykk.
Reformasjonen hadde vidtrekkende betydning for kirken også i vårt land. Ved at messen ble forrettet på folkets eget språk ble den gjort tilgjengelig for folk flest på en helt annen måte enn tidligere. Og Luther brukte musikken bevisst. Menigheten ble gjort aktivt deltagende i
messens forløp også gjennom salmesang. Slik sett representerer reformasjonen et positivt vendepunkt også fra et kirkemusikalsk synspunkt. Vi kan med rette snakke om at den protestantiske kirke ble en syngende kirke.
Reformasjonens allmenngjøring av kirken og dens ritualer førte også med seg oversettelser av kirkens bøker. Dansk-norsk utgave av Bibel, kirkeordinans og salmebøker betydde et
kulturskifte som kanskje ikke eier sidestykke i vår kulturhistorie. Salmebøkene, som ble vårt land til del gjennom unionen med Danmark, ble på en spesiell måte folkeeie. På denne måten fikk en del i salmer, som fremdeles er en umistelig del av vår salmebok, solid fotfeste i vår kirkes salmesang.
Som resultat av nasjonalromantikken vokser det etter hvert fram en forståelse av at den norske folkekunsten var av stor verdi også for kirken. Bl.a. mange folkemelodier ble skrevet ned og tatt vare på og fant etter hvert sin plass i salmeboken.
Begivenheter på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet kom til å bety mye for kirkemusikken i vårt land. En viktig forutsetning til utvikling på dette området var
etableringen av Lindemans organistskole, som gjorde det mulig å utdanne kirkemusikere i Norge. Denne utdanningsinstitusjonen var forløper først for Musikkonservatoriet i Oslo som i sin tur ble basis for Norges Musikkhøgskole. NMH utdanner i dag musikere, også
kirkemusikere, på høyt nivå og er en viktig forutsetning for den vitalisering vi ser både i det allmenne musikklivet og for kirkemusikklivet spesielt.
En annen viktig brikke i dette var dannelsen av Norges Organistforbund i 1904.
Organiseringen av kirkemusikerne i egen fagforening fikk mye å si for kirkemusikkens plass i kirken, for framvoksten av kirkemusikernes identitet og faglighet, og etter hvert for den forankring kirkemusikken fikk nedfelt gjennom lov- og avtaleverk
Fra mellomkrigstiden av og til langt etter andre verdenskrig, ble det Arild Sandvold som dannet skole for den kirkemusikalske utviklingen. Han var bl.a. domorganist i Vår Frue kirke i Oslo i en årrekke. Som orgelspiller, korleder, komponist, og ikke minst som lærer i
kirkemusikalske disipliner gjorde han seg sterkt bemerket og fikk prege flere generasjoner av yngre kirkemusikere.
Inne i et nytt århundre/årtusen synges nå det sanger og framføres det musikk fra alle verdenshjørner i norske kirker. Likeså framføres korverk og orgelmusikk av norske
komponister i de deler av verden hvor man har tradisjon for å framføre kirkemusikk. Norske organister og kordirigenter gjør seg stadig gjeldende i utlandet som framifrå tolkere av så vel norsk som andre lands kirkemusikk.
Kirkemusikken har gjort at kirkens universalitet kommer til syne her hos oss. Samtidig har den har gjort Den norske kirke til en reell bidragsyter for den musikalske bredde i kirker over hele kloden. Sangen og musikken gir, som både GT og NT viser, fremdeles den kristne spiritualitet form, både i det store fellesskapet og for den enkelte, og er bærere av vesentlige sider ved kristnes måte å tro på.
Hva er kirkemusikk?
”Kirkemusikk er en ytringsform som på en måte er en symbiose eller i alle fall en sammensmeltning av et åndelig anliggende og et musikalsk anliggende.”2
Slik kan begrepet ”kirkemusikk” forståes. Å definere kirkemusikk eksakt er en umulig oppgave i vår tids uttrykkspluralisme. Verden blir stadig mindre, og ulike kulturer møtes i små norske lokalsamfunn. Kirkemusikken bør skapes og gjenoppdages kontinuerlig. Den er ikke noe som var. Kirkemusikken ér, idet den fremføres i – og utenfor- kirkerommet av og for mennesker i vår egen tid. Og kirkens musikk er ikke én, men mangfoldig.
Salmesangen har fulgt vårt folk i hverdag og fest. Salmene ble sunget til folks arbeid og salmene ble sunget når de samlet seg ved matbordet eller på husmøter. For mange var salmeboka den viktigste andaktsbok. Salmene ble sunget og lest. Dette er en side ved kirkemusikken som levde og fortsatt til dels lever i folks bevissthet og liv. Salmene som fulgte med i hverdag og fest, i glede og sorg.
På samme måte har de samiske folk tatt med seg salmene i sin hverdag. Ofte langt fra den tradisjonelle stil med orgelet i kirken. Sangen har fulgt deres liv og livsrytme, og gjennom det også deres uttrykksform preget av det muntlige og nære.
Med denne bakgrunn ser vi at kirkemusikken er ikke en egen sjanger. Fortsatt lever
salmesangen i sin stil og form i hjemmene og hos den enkelte. På samme måte får den sine egne uttrykk gjennom dagens mennesker der vi er i dag, slik vi blant annet finner den i alt fra barnegospelkorets søndagsskolesanger, til barnekorets trestemte Fadervår, til TenSings Hallelujaversjon, til kirkekorets fremførelse av Bachs Juleoratorium. Den er menighetens salmesang, prestens liturgiske sang, kantorens offermusikk og konsertgjengerens ”åndelige åpenbaring”. Den spilles av profesjonelle, klassiske musikere, jazz- og popmusikere. Den spilles av amatørkorpset og fiolineleven fra Kulturskolen. Den danses til av amatørdansere og profesjonelle dansere. Den betyr mye for mange, og kan gjennom sitt vesen gi mennesker - med vidt forskjellige utgangspunkt - livsbejaende, åndelige opplevelser!
Den musikken vi velger å kalle for ”kirkemusikk”, vil alltid inneholde et element av forkynnelse. Musikken kan tale for seg selv og den er autonom, men den settes inn i en sammenheng som preges av kirkens rom.
2 Trond Kverno i ”Kordirigenten” nr 1/2006
Denne beskrivelsen av kirkemusikken er det nærmeste vi kommer en definisjon i dette plandokumentet.