Gjennomgang av generelle bestemmelser i utmeldingsavtalen om borgernes rettigheter
Etter overgangsperiodens slutt vil britiske statsborgere ikke lenger anses som EØS-borgere. De vil dermed ikke omfattes av reglene som gir spesielle rettigheter til EØS-borgere, men av reglene for tredjelandsborgere.
Utmeldingsavtalen skal sikre at unionsborgere og britiske statsborgere som har utøvet sin rett til fri bevegelighet innen utløpet av overgangsperioden, og deres familiemedlemmer, i all hovedsak skal få videreført rettigheter de har etter EU-lovgivningen i dag. Som nevnt over er det et uttalt ønske både fra norsk og britisk side at det samme avtales med virkning for norske statsborgere i Storbritannia og for britiske statsborgere i Norge.
Utmeldingsavtalen del 2 omhandler borgernes rettigheter og regulerer de fremtidige forholdene for borgere som har utøvet retten til fri bevegelighet, og flyttet til en annen medlemsstat eller Storbritannia innen utløpet av
overgangsperioden. Avtalen sikrer disse borgerne en rett til fortsatt opphold samt videreføring av andre rettigheter.
I avtalen artikkel 8 til 11 og artikkel 33 til 35 er det gitt en del generelle bestemmelser om borgernes rettigheter. Disse beskrives innledningsvis.
Bestemmelsene som regulerer utøvelsen av de enkelte rettighetene, herunder retten til opphold, arbeid, etablering, godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og
koordinering av trygdeytelser beskrives i punkt 5.2 til 5.6.
16 Artikkel 8 inneholder definisjoner av begrepene familiemedlem, grensearbeider, vertsstat, arbeidsstat og rett til foreldreansvar.
«Familiemedlem» omfatter personer som nevnt i artikkel 2 nr. 2 i
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatene s territorium («fri bevegelighetsdirektivet»). I tillegg omfattes personer hvis tilstedeværelse er nødvendig for å sikre rett til opphold for unionsborgere eller britiske statsborgere, jf. avtalen artikkel 8 bokstav a nr. ii. Se nærmere omtale under punkt 5.2.2 og 5.2.3. Familiemedlemmenes nasjonalitet har ingen betydning all den tid de faller innenfor personkretsen definert i artikkel 9.
«Grensearbeidere» omfatter unionsborgere som utøver en økonomisk aktivitet som beskrevet i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 45 og 49 i en eller flere stater hvor de ikke er bosatt.
For unionsborgere betyr «vertsstaten» Storbritannia, under forutsetning av at borgeren før utløpet av overgangsperioden har utøvet sin rett til å ta opphold der i samsvar med EU-retten og oppholdet fortsetter etter utløpet av overgangsperioden.
For britiske statsborgere er vertsstaten på samme vilkår den medlemsstaten de har opphold i.
«Arbeidsstaten» er Storbritannia for unionsborgere og andre medlemsstater for britiske statsborgere forutsatt at borgeren utøvet økonomisk aktivitet som
grensearbeider i staten før overgangsperiodens slutt, og fortsetter med slik aktivitet etter dette tids.
I definisjonen av «rett til foreldreansvar» vises det til Europaparlaments - og rådsforordning (EF) nr. 2201/2003 om kompetanse og om anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser i ekteskapssaker og i saker vedrørende
foreldreansvar artikkel 2 nr. 9. Forordningen er ikke inntatt i EØS-avtalen, og det vil derfor ikke bli henvist til rettsakten i avtaleverket som speiler
utmeldingsavtalen med virkning for Norge. Rett til foreldreansvar er imidlertid gitt samme definisjon som i forordningen, slik at foreldreretten omfatter rettigheter og plikter tilknyttet omsorgen for et barn, særlig retten til å bestemme barnets bosted.
Dette inkluderer en rett til foreldreansvar oppnådd ved dom, gjennom lovgivning eller ved en bindende avtale.
Avtalen artikkel 9 angir personkretsen som omfattes av bestemmelsene i avtalens del 2 avdeling I, II, og IV. For det første omfattes unionsborgere og britiske statsborgere som har utøvet retten til fri bevegelighet før utløpet av
overgangsperioden, og som fortsatt har opphold i vertsstaten, jf. bokstav a og b.
Tilsvarende omfattes grensearbeidere fra Storbritannia eller EU som har utøvet sin rett før utløpet av overgangsperioden, og fortsetter å gjøre det, jf. bokstav c og d.
For det andre er familiemedlemmer, som beskrevet i artikkel 8, omfattet på visse vilkår. Dette gjelder familiemedlemmer som enten hadde lovlig opphold i
vertsstaten før utløpet av overgangsperioden, eller familiemedlemmer bosatt utenfor vertsstaten dersom familierelasjonen var etablert innen utløpet av overgangsperioden.
For det tredje omfattes barn som er født eller adoptert etter utløpet av
overgangsperioden og oppfyller kravene i direktivet artikkel 2 nr. 2, og minst en av foreldrene er en person som beskrevet i artikkel 9 bokstav a til d. Den andre forelderen må enten selv omfattes av avtalen eller være statsborger av vertsstaten.
17 Alternativt er det tilstrekkelig at den forelderen som omfattes av artikkel 9 bokstav a til d, har foreldreansvar for barnet etter reglene i nasjonal familierett.
Andre nye familiemedlemmer er ikke omfattet av avtalen. Dette innebærer at nasjonal lovgivning for tredjelandsborgere vil gjelde for disse personene, med mindre det senere inngås egne avtaler om dette.
I artikkel 9 nr. 2 slås det fast at personer som omfattes av direktivets artikkel 3 nr.
2 bokstav a eller b, og som hadde rett til opphold under nasjonal lovgivning før utløpet av overgangsperioden, skal ha sin rett til opphold i behold. Forutsetningen er at de fortsetter å oppholde seg i vertsstaten. Tilsvarende gjelder for personer som omfattes av direktivets artikkel 3 nr. 2 bokstav a og b og som hadde søkt om opphold før utløpet i overgangsperioden, men først etter utløpet av
overgangsperioden innvilges rett til opphold etter nasjonal lovgivning, jf. artikkel 9 nr. 3.
Etter artikkel 9 nr. 4 skal vertsstaten i overenstemmelse med nasjonal lovgivning muliggjøre innreise og opphold for partnere til personer omfattet av bokstav a til d, forutsatt at forholdet var varig før utløpet av overgangsperioden og fortsetter på tidspunktet partneren søker om opphold.
Artikkel 10 innebærer at en person som har hatt fravær fra vertsstaten på inntil seks måneder per år, likevel anses å ha sammenhengende opphold og dermed omfattes av personkretsen i artikkel 8 og 9. Personer som har varig oppholdsrett innen utløpet av overgangsperioden, skal beholde denne retten ved fravær fra vertsstaten på inntil fem år.
Artikkel 11 nedfeller et generelt prinsipp om ikke-diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet slik det er beskrevet i artikkel 18 TEUV, for alle personer omfattet av artikkel 9.
Artikkel 21 nedfeller en generell rett til likebehandling i samsvar med artikkel 24 i fri bevegelighetsdirektivet, slik at unionsborgere og britiske statsborgere med rett til opphold skal behandles likt som borgere hjemmehørende i vertsstaten. Retten kan begrenses av de øvrige bestemmelsene i avtalen. Vertsstaten har ingen plikt til å gi rett til sosial hjelp. Før personen innvilges varig oppholdsrett har vertsstaten heller ingen plikt til å tilby studiestøtte til andre enn arbeidere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer.
Artikkel 33 pålegger Storbritannia og medlemstatene å gi informasjon om rettigheter og plikter til borgere som omfattes av avtalen, blant annet gjennom kampanjer i nasjonal og lokal media.
Artikkel 34 slår fast at avtalens bestemmelser ikke skal påvirke nasjonal regulering i vertsstaten som er mer gunstig for borgeren enn den som følger av avtalen.
Denne artikkelen gjelder ikke for del III om koordinering av trygderettigheter.
Artikkel 35 bestemmer at borgere som har rettigheter etter avtalens del 2 skal ha disse i behold livet ut, så lenge de oppfyller betingelsene beskrevet i avtalen.
Informasjon om britiske statsborgere i Norge
I følge tall fra SSB bodde det 16 260 britiske statsborgere i Norge per 1. januar 2017. Disse borgerne har innvandret i årene etter 1945 og fått oppholdet regulert
18 etter tre forskjellige lover10. Det ble vedtatt egne regler for EØS-borgere i
utlendingsloven i 1992. Reglene trådte i kraft 1. januar 1994.
Registreringsordningen for EØS-borgere som har oppholdsrett i mer enn tre måneder etter utlendingsloven § 117, trådte i kraft 1. oktober 2009.
Det antas at svært få briter bor i Norge uten enten å ha registrert en oppholdsrett eller varig oppholdsrett, eller å ha fått innvilget opphold i Norge på annet
grunnlag. Ifølge tall fra UDI er 9 805 britiske statsborgere registrert med en varig tillatelse som gyldig oppholdsgrunnlag per 20. april 2018. Dette omfatter personer som har fått bosettingstillatelse etter tidligere regelverk, permanent
oppholdstillatelse eller varig oppholdsrett. UDI har ikke data på tillatelser gitt før 1990, men antar at en del britiske statsborgere som kom før 1990 har fått
bosettingstillatelse. UDI anslår at over 6 000 briter fyller vilkårene for norsk statsborgerskap per mars 2018. Det er per i dag registrert minimal overgang til norsk statsborgerskap (27 stykker i 2016).
Antallet britiske statsborgere som faktisk melder flytting til Norge har de siste årene ligget på 700 til 800 personer per år. Utflyttingen av britiske statsborgere fra Norge er imidlertid nesten like stor, slik at det er lite netto innvandring fra
Storbritannia til Norge.