I dette kapitlet presenter vi oppgavens siktemål. Først skisserer vi oppgavens problemstilling og formål, for deretter å si noen ord om litteraturvalget og den teoretiske tilnærmingen. Sist kommenterer vi oppgavens utforming og innhold.
1.1: Problemstilling.
Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788–1860) ser ut til å ha en sentral plass i Thomas Bernhards (1931–1989) forfatterskap: Schopenhauers navn figurerer i nesten samtlige av Bernhards tekster, fra den tidlige romanen Verstörung (1967) til det sene skuespillet Elisabeth II (1987).
Bernhards romanfigurer leser Die Welt als Wille und Vorstellung (1818/1819/1844), og omtaler gjerne boka som livreddende, avgjørende eller verdensbestemmende. Boka figurerer også som føde, både i den bokstavelige og overførte betydningen av ordet, i Verstörung, og som tapet i Korrektur (1975).
Men lesere som er vant med lengre, filosofiske diskusjoner, hvor ulike filosofiske tanker settes opp mot hverandre, slik som i Thomas Manns (1875–1955) romaner, vil oppleve Bernhards romaner som merkelig gjerrige på informasjon. Det er ikke alltid like lett å avgjøre hvorfor akkurat Schopenhauer og Die Welt als Wille und Vorstellung har en så sentral posisjon i romanfigurenes liv:
Selve innholdet i filosofien ties det om.
Er disse referansene kanskje ikke annet enn blott og bar «name-dropping»? Eller er de der for å skape en idéhistorisk ramme? Skjuler det seg et filosofiske innhold andre steder i teksten? Har Schopenhauers filosofi fått en annen, ikke fullt så gjenkjennelig form?
Spørsmålene er mange, men alle kan sammenfattes i følgende enkle spørsmål: Hvilken posisjon
har Schopenhauer i Bernhards prosa?
1.2: Formål.
Det er skrevet forholdsvis lite om forholdet mellom Schopenhauer og Bernhard, og det til tross for at navnet Schopenhauer har en så stor frekvens i Bernhards forfatterskap. Men tre avhandlinger omhandler ene og alene dette forholdet: Gerald Jurdzinskis Leiden an der «Natur». Thomas Bernhards metaphysische Weltdeutung im Spiegel der Philosophie Schopenhauers (1984), Martin Hubers Thomas Bernhards philosophisches Lachprogramm: Zur Schopenhauer-Aufnahme im Werk Thomas Bernhards (1992) og Stephan Atzerts Schopenhauer und Thomas Bernhard: Die kritische Verwendung der Philosophie Schopenhauers in Bernhards Prosa (1999).
Jurdzinskis, Hubers og Atzerts tilnærminger er vidt forskjellige, men én ting har de felles: Ingen av dem tar nevneverdig hensyn til hvem som nevner Schopenhauer i Bernhards tekster. Jurdzinskis og Hubers fokus synes å være på forfatteren Bernhard, og hvilke intensjoner han kan ha hatt med å la Schopenhauer opptre så ofte i sitt forfatterskap. Atzert, på den annen side, er mest opptatt av å undersøke på hvilke måter Schopenhauer og Bernhard begge er representanter for en filosofisk-litterær kritisk strømning.
Men sett at tekstenes fortellere eller romanfigurer er utilregnelige, gale og/eller upålitelige? Får ikke det i så fall konsekvenser for Schopenhauers posisjon i tekstene? Vi kan omformulere og ytterligere presisere oppgavens problemstilling slik: Hvilken posisjon har Schopenhauer i Bernhards narrative tekster? Med narrative tekster forstår vi fortellende tekster. Narrativ teori har som hensikt å forklare hvordan fortellende tekster virker, hvordan disse tekstene er strukturert, og hvordan narrasjonen, måten en tekst er skrevet og kommunisert på, skaper og former vår oppfatning av en representert verden. Derfor vil jeg, i tillegg til allerede nevnte avhandlinger, benytte meg av
J.J. Longs narratologiske studie, The Novels of Thomas Bernhard: Form and Its Function (2001).
Jurdzinskis, Hubers, Atzerts og Longs lesninger er tidvis nokså kategoriske, så denne oppgaven er også et forsøk på å «løse opp» bastante lesninger.
1.3: Litteratur.
Siden Schopenhauer nevnes eksplisitt i så godt som samtlige av Bernhards tekster, burde det være rimelig vilkårlig hvilke tekster man analyserer. I denne oppgaven konsentrerer vi oss om to romaner, Ja (1978) og Beton (1982). Romanene har tematisk sett en del til felles, men de er forskjellige nok, narrativt sett, til at det er interessant å sammenligne dem.
1.4: Noen ord om den teoretiske tilnærmingen.
Et av formålene med oppgaven er å tilføre diskusjonen om Schopenhauers posisjon i Bernhards prosa et narrativt aspekt, en forståelse for hvilken rolle Schopenhauer og Die Welt als Wille und Vorstellung spiller i romanene, forstått som narrative tekster.
Narratologiske begreper vil bli definert fortløpende, men gjennomgangen av Longs The Novels of Thomas Bernhard vil fungere som en slags introduksjon til eller innføring i narratologiske problemstillinger.
Flere av Bernhards formale særegenheter kan knyttes til postmodernismen og den type litteratur man kaller postmoderne. Postmodernistiske begreper vil også bli definert og forklart fortløpende.
1.5: Oppgavens utforming.
Oppgaven er delt inn i tre hoveddeler, som til sammen utgjør sju kapitler.
Den første delen, bestående av dette innledningskapitlet og kapittel to, tre og fire, er å regne for en innføring. Denne delen danner grunnlaget for resten av oppgaven. Andre kapittel, «2: Thomas Bernhard», åpner med en presentasjon av forfatteren Bernhard, for så å følge opp med en gjennomgang av Bernhards forfatterskap, med vekt på dets formmessige utvikling. Tredje kapittel,
«3: Arthur Schopenhauers Die Welt als Wille und Vorstellung», skisserer hovedlinjene i Schopenhauers hovedverk. Sekundærlitteraturen sammenfattes i fjerde kapittel, «4:
Sekundærlitteratur». Først presenteres en generell oversikt over Bernhard-resepsjonen, og dernest konsentrerer vi oss om de fire avhandlingene som er mest relevante for vårt formål.
Oppgavens andre del består av kapittel fem. Dette kapitlet presenterer to romananalyser, en av Ja og en av Beton. Hver analyse avrundes med en diskusjon av Schopenhauers posisjon i teksten.
Tredje og siste del av oppgaven består av kapittel seks og sju. I disse kapitlene forsøker vi å samle trådene: først i en mer generell og overordnet diskusjon, «6: Schopenhauers posisjon i Bernhards prosa», dernest i et konkluderende kapittel.