5. MØTET MELLOM SØRSAMER OG PRIMÆRHELSETJENESTEN
5.6 Ingen spesielle behov, men spesiell levemåte
I hvilken grad eller på hvilken måte har sørsamer spesielle behov og dermed behov for tilrettelagte tjenester?
De fleste helsearbeiderne i denne undersøkelsen hadde ikke registrert at samer hadde spesielle behov for tilrettelagte tjenester. Ikke har samer spesi-elle sykdommer og plager, så de fleste helsearbeiderne stilte seg undrende til et slikt behov. En helsearbeiders uttalelse kan illustrere flere tilsvarende uttalelser:
”Nei, jeg vet ikke. Hva kan det være?”
Helsearbeiderne refererte til sin kontakt med samer både som yrkesutøvere og som innbyggere i kommunen, og hadde ikke erfart andre problemer for samer enn for de andre innbyggerne i å ta i mot tjenester. Også samer var godt fornøyd med den hjelpa de har fått.
Helsearbeidernes praksis viser at samer benytter seg av kommunens tilbud uten å synliggjøre behov for spesiell tilrettelegging. En helsearbeider for-teller:
”Samene benytter seg av helsestasjonen som de andre innbyggerne i kommunen. De følger det samme regimet som andre.
Når samene spør om hjelp, får de den hjelpa de behøver akkurat som de andre i kommunen. Kommunens tilbud gjelder samer så vel som de andre innbyggerne.”
Det formidles at helsearbeiderne forvalter kommunens helsetjenester og gir samer samme hjelp som til andre innbyggere. Alle får den hjelp eller tjeneste som kommunen har. At samer kan ha spesielle behov, er en heller fjern tankegang. Spesielle tradisjoner og kultur gir ikke grunnlag for spesielle behov unntatt blant eldre og funksjonshemmete.
Undersøkelser fra lulesamiske områder viser at det var variasjoner på hvilken betydning helsearbeiderne tilla det å være same (Eide og Olsen 1999, s. 34). Helsearbeiderne hadde tre forskjellige hovedmåter å håndtere samiskhet på:
•= tenker ikke på det (men tar ubevisst hensyn til samiske)
•= trår litt varsomt (tar bevisst hensyn i samiske sammenhenger)
•= behandler alle likt uansett (tar bevisst ikke hensyn til samiske)
Utsagn fra helsearbeidere i denne undersøkelsen i sørsamisk område, tyder på at vanligvis behandles alle likt uansett. Erfaringer tilsier at samer tar i mot tjenester som andre innbyggere, så dermed er det en bevissthet på ikke å ta hensyn. Likhet og rettferdighet teller i fordelingen av tjenester. Riktignok er det unntak, og andre helsearbeidere kunne fortelle at de var bevisst på å trå litt varsomt i forhold til samer:
”Vi vet ikke om de kommer til avtalt tid … Men det er bare slik det er.”
Mange helsearbeidere trakk fram at de hadde erfaringer med at samene har en spesiell livsstil, noe som skyldes at det er vær og naturkrefter som styrer livet. Om de hadde avtale med en helsearbeider, var det ofte at den ble brutt pga. at samen måtte til fjellet. Helsearbeiderne var innforstått med at dette må tas hensyn til selv om det kunne skape uro i egen arbeidsdag. Noen hadde også forståelse av for at andre ting enn avtale med helsearbeideren var viktig. Dette ble trukket fram som noe som skiller samene fra øvrig befolk-ning i kommunen.
Men noen helsearbeidere rapporterte at det ubevisst ble tatt hensyn til samiske.
”Vi er nødt til å individualisere, og ikke gi generell hjelp.”
Med utgangspunkt i et individuelt hjelpebehov og tilbud, kan samisk kultur-forståelse bli en naturlig del av hjelpetilbudet. I dagens Helse-Norge har mange mennesker sammensatte behov og det er nødvendig å utvikle og skape tjenester som er tilpasset hver enkelt mottaker ut fra individuelle behov.
Barn på internatskole ble ansett å ha spesielle behov. En same fortalte at det var vanskelig når barna var på internatet og ble syke. De ansatte på internatet vet vanligvis ikke nok om barna, deres tidligere sykdommer og erfaringer som legen etterspør som grunnlag for medisinsk vurdering.
Helsearbeiderne hadde ofte ingen måte å inkludere samisk kulturforståelse på, men hovedinntrykk var uten tvil at det var viktig å behandle alle innbyg-gere i kommunen likt ut fra et rettferdighetsprinsipp. Deres hovedinntrykket var at samene ikke hadde spesielle behov for tilrettelagte helsetjenester, rik-tignok med unntak av eldreomsorgen, omsorg for funksjonshemmede og barn på internatskoler. Likevel ble det påpekt at samene lever så spesielt og har så spesiell levemåte. Følgende uttalelser taler for dette:
”Samene er alltid på farten. Fra det ene bostedet til det andre. De har det alltid så travelt. Det må være rart å leve slik.”
”Ungene i kommunen som blir kjent med hverandre før skolestart, mister kontakten når samebarna begynner på internatskole. Det er rart.”
En helsearbeider som selv var oppvokst i distriktet, syntes det var merkelig som voksen å treffe en jevnaldrende voksen, samisk innbygger hun ikke kjente fra før. Forholdene i kommunen og distriktet er såpass små og gjen-nomsiktig at det er oppsiktsvekkende at ikke alle kjenner alle. Dette var en erfaring som var med på å understreke at samene lever spesielt og annerledes enn de fastboende i kommunen.
Helsearbeiderne hadde også en oppfatning om at det er tett samhold i det samiske miljøet.
”De har hverandre, og holder mye sammen.”
Slik kan samene bli en liten gruppe i kommunen som er mest for seg selv.
Helsearbeidernes inntrykk er at tilhørigheten som innbygger i kommunen blir annerledes for samer enn andre. Dette til tross for at den samiske boset-tingen i enkelte strøk er eldre enn den ikke-samiske bosetboset-tingen (Jünge 1996). Livsstilen med langvarige opphold i fjellet og to bosteder med stor
geografisk avstand, gjør at samene er ustabile i kommunen i forhold til de fleste andre innbyggere.