Verdens helseorganisasjon (WHO) slo fast i 1946 at helse er fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velbefinnende. Dette er en utopisk og utvidet for-ståelse av helse. Helsebegrepet gjelder ikke bare fravær av sykdom eller uførhet, men har mye til felles med det utvidete velferdsbegrepet som handler om menneskers totale situasjon. Forhold ved menneskers livskvalitet og levekår inkluderes da i helsebegrepet. De sosiale omgivelsene kan også virke inn på helsen. I tillegg påvirker menneskene selv sine omgivelser slik at i et utvidet helsebegrep får samspillet mellom mennesker og omgivelser betydning. Skadelige miljøfaktorer vil for eksempel påvirke helsen negativt, mens positive miljøfaktorer vil virke positivt.
Norge har sluttet seg til en konkretisering av WHOs definisjon av helse der det formuleres målsettinger om at alle skal kunne få utvikle og vedlikeholde sine fysiske, psykiske og følelsesmessige evner. For å realisere en slik mål-setting må det legges stor vekt på helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid. I dette arbeidet vil primærhelsetjenesten være viktig ettersom denne kan nå folk der de befinner seg (Halvorsen 1993).
Mange stiller seg kritisk til et slikt utvidet helsebegrep som inkluderer sosi-ale og relasjonelle faktorer. Argumentene i kritikken er at mennesker gjen-nom alle tider har hatt viten som har hatt blitt praktisert overfor hverdags-livets helseproblemer. Innen helsearbeidergruppen er det særlig leger som er kritisert for å ha monopolisert kunnskapen om helse og sykdom. Når helse-begrepet utvides til å gjelde store deler av menneskers dagligliv, blir slike forhold et medisinsk anliggende. Sykdomsbegrepet utvides slik til å omfatte sorg, død, livskriser med mer. Forståelse av helse og sykdom får betydning for hvilke oppgaver helsevesenet skal arbeide med. Videre gjør denne
for-ståelse av helse menneskene avhengig av helsevesenet, og blir således pas-sive mottakere av helsetjenester og ute av stand til å ta ansvar og avgjørelser for seg selv (Hafting 1995).
Denne debatten reiser spørsmål om hvordan sykdom forstås innenfor medi-sin. Når sykdom forklares med klare og objektive årsaksforhold, så vil faget medisin forstå sykdom både reduksjonistisk og teknologisk orientert. I et slikt bilde har sykdom en årsak som skal fjernes og behandles for å bli frisk.
Dette samsvarer med det som i medisinsk antropologi benevnes som disease.
Disease står for den medisinske definisjonen og forståelse av sykdom som forutsetter at diagnose stilles på grunnlag av observerbare objektive funn (Sørheim 1986).
Helse brukes ofte til å beskrive en tilstand av å være frisk, dvs. at orga-nismen fungerer normalt, at man ikke er syk eller har fysiske eller psykiske plager. Da defineres helse mer ut fra fravær av sykdom eller sykdomsplager.
En slik negativ helsedefinisjon knyttes således sammen med vår oppfatning av sykdom, noe som heller ikke er verdimessig nøytralt eller objektivt (Mæland 1999).
En lignende og vanlig definisjon av helse er at helse er å ha overskudd til hverdagens krav (Hjort i Mæland 1999). Helse beskrives mer som en evne til å fungere eller mestre, og må sees i sammenheng med de varierende livs-betingelser som mennesker utsettes for. Slik kan helse forstås som en ressurs til å tåle påkjenninger i livet. Da knyttes begrepene helse og sykdom til funksjonsevne. Når kravet om funksjonsevne eller dyktighet settes fram, vil det være nødvendig å ta omgivelsene i betraktning. Ikke alle omgivelser stiller samme krav til funksjonsevnen, samtidig som deltakelse ikke alltid krever optimal funksjonsevne hvis det foregår en tilpasning. Et holistisk syn innebærer at helse og sykdom oppstår i samspill mellom menneske og miljø.
Medisinsk antropologi bruker illness når menneskets subjektive opplevelse av sykdom inkluderes. Illness inneholder både det personlige og det sosio-kulturelle aspekt ved sykdom. Illness-atferden er derfor kulturelt bestemt.
Hvordan en selv opplever og tolker sine plager er avgjørende for hvilken strategi en velger i behandling av sin sykdom (Sørheim 1986)
Når helse knyttes så sterkt opp til funksjonsevne, økonomisk og sosialt pro-duktivt liv, vil begrepet henge nøye sammen med livskvalitet. Hva som legges i dette begrepet er kulturelt betinget, men de fleste er enige om at livskvalitet først og fremst er et uttrykk for folks subjektive vurderinger av sine egne liv. For øvrig kan definisjonen av livskvalitet gjenspeile et filo-sofisk problem med å finne fram til hva som er ”lykke” og ”det gode liv” for menneskene.
Slik viser det seg at det er tre hovedoppfatninger av helsebegrepet (Mæland 1999, s. 26):
•= som fravær av sykdom
•= som en ressurs
•= som velbefinnende
Undersøkelser tyder på at alle tre helseoppfatningene er representert i befolkningen, og at folk bruker helsebegrepet forskjellig. Noen under-søkelser viser at folks oppfatninger og vektlegging av hva helse er, følger sosiale skillelinjer i befolkningen (op.cit.).
Et utvidet helsebegrep som innbefatter store deler ved menneskers liv, vil kreve at medisinen retter seg mot enten egensomsorgsideologi eller mot endring av samfunnsforholdene slik at menneskene skal oppnå god helse (Martinsen 1989). Dette viser forskjellig syn på sykdom, om det er objektive funn som viser sykdom og behandles deretter, eller at omgivelsene og kultu-relle forhold kan inkluderes i en subjektiv opplevelse av å være syk.
I følge Målseide (1983) finnes det variasjoner i hvordan ulike kulturer ut-trykker smerte og sykdom. Han henviser bl.a. til studier gjort i USA, hvor det er gjort granskinger av respons på smerte, hvor folk med ulik nasjonal eller etnisk bakgrunn reagerer forskjellig. Noen beskriver sine smerter mer følelsesmessig, mens andre er mer stoiske (heltemodig) (op.cit. s. 39). Dette innebærer at den sosiale og kulturelle læringen fra det folk man tilhører også vil påvirke hvordan man uttrykker plagene sine. Det har vist seg at i miljøer hvor det ikke er akseptert å ha psykiske plager, vil det være en tilbøyelighet til at en uttrykker plagene sine somatisk (Kerckhoff/Back 1968). Levevaner, de erfaringer og oppfatninger en er vant til å høre, vil også prege den måten
en snakker om plager og sykdom. I noen kulturer kan det være vanlig å snakke om kald og varm kropp for å beskrive sykdom, eller at sykdommen blir uttrykt billedlig, slik at f.eks. skrøpelig bein ikke betyr bokstavelig at det er beina det er noe galt med, men det kan være et uttrykk for lav allmenn-tilstand eller at personen er svak.
Dermed kan den kulturelle konteksten ha innvirkning på samhandlingen når sykdommer opptrer. I amerikansk litteratur om sykepleie henvises det til at pleie- og omsorgsoppgaver lett mister sin profesjonalitet dersom det ikke blir tatt hensyn til kulturell ulikhet. Det oppnås lett misforståelser om adferd eller skadelig innflytelse i behandlingen hvis ikke helsearbeideren jobber bevisst i forhold til ulike kulturers uttrykksmåte (Federwisch 1996). Blir ikke kultur-elle forskjkultur-eller mellom folk tatt på alvor, kultur-eller blir disse forskjkultur-ellene neglis-jert av hjelpeapparatet, kan dette lett lede til at mennesker ikke får den hjelp de trenger, eller at behandling som gis ikke har bra helsemessig effekt. Men Federwisch (ibid.) peker på at en heller ikke skal glemme det enkelte mennesket. Selv om det er viktig å være klar over slike kulturelle ulikheter i helsevesenet er det like viktig å huske at enhver pasient er unik:
”kunnskap om ulike kulturelle bakgrunner kan hjelpe klinikeren å forstå pasienten, men […] at hver pasient skal betraktes som et unikt menneske” (oversatt fra Federwisch 1996)