Individuelle samtaler

Å utmåle tiltak i form av støttesamtaler er det mest brukte tiltaket.

Samtalene kalles støttesamtaler og de kan gjennomføres enten hjemme hos brukere eller på kontoret i enheten for psykisk helsearbeid.

Samtalens betydning, men også at den ikke alltid er løsningen, ble understreket i 2004:

Det viktigste arbeidsredskapet er meg selv. Samtalen er en viktig bestanddel, men i hvilken grad den tas i bruk er avhengig av brukere og deres behov. Dette med samtalen er litt viktig å tone ned, det er brukere som ikke har videre utbytte av det (19.02.04. sykepleier en).

Jeg er selskap for pasientene når jeg kommer på besøk.

Når jeg kommer skal jeg drikke kaffe, ja være skikkelig på besøk. Brukerne ønsker jeg skal ta meg tid til samtale, de ønsker å prate (19.02.04. sykepleier to).

Ofte dreier det seg om å få hjelp til å holde ut. Hjelp til det gis gjennom støttesamtaler. …. Gjennom slike samtaler skal vi hjelpe pasientene til å prioritere, ordne tanker, stille spørsmål ved vrangforestillinger. De skal hjelpe brukerne til å avklare situasjonen, til å prøve deres eget utsagn. Et viktig arbeidsredskap for sykepleierne er derfor å gå inn i nå-forestillingen pasienten har. Vi skal ikke inn i vrangforestillingen, vi skal avlede det. Vi skal støtte brukeres forestilling om å komme ut. Vi skal påpeke hvilke konsekvenser det har å komme ut av vrangforestillingene”(21.10.03, sykepleier).

Sitatene viser at støttesamtalene i 2004 ble tilpasset til det som oppfattes å være brukernes behov. Det siste sitatet viser til en bevisst bruk av samtalene som terapi, mens de to andre, særlig det første, viser til at brukere ikke alltid skal ha terapi, men at samtaler likevel kan være en viktig del av tiltakene som utmåles for brukere. Sitatene viser at profesjonelleyrkesutøvere bedømmer brukeres behov, men at brukere kan medvirke ved å sette fram ønsker om samtaler. Hvis brukere anses å ha utbytte av det, utmåles samtaler en del av deres tilbud.

I 2006 er det fortsatt slik at den individuelle samtalen er et viktig arbeidsredskap.

Det er viktig at tjenesten viser forståelse for brukere, men understreke at det er vår oppgave å legge til rette for brukeres hverdag. Det gjøres i mange tilfeller best ved å gjennomføre støttesamtaler. Det gir et grunnlag for at brukere kan mestre hverdagen fordi de kan få støtte i sine daglige oppgaver (13.12.05, sykepleier).

Det var en manisk som var godt oppe i høyden. Da må vi snakke med vedkommende om opplevelsene før og under. Da kan vi legge en strategi og komme dette i forkjøpet neste gang, og vi kan komme nærmere brukeren (06.12.06. sykepleier).

Det gis her eksempler på at samtalene skal lede fram mot bedringer i brukernes dagligliv. Det første sitatet viser til en målsetting om at bedringen skal være generell for brukerers hverdag. Det andre viser til at samtalene er et redskap for å komme i inngrep med spesielle sykdomssituasjoner. Samtalene er derfor å betrakte som viktige, men arbeidskrevende redskaper for profesjonelle yrkesutøvere. Skal det komme i gang samtaler må yrkesutøvere ha noe å tilby. Når de ikke skal tilby en tjeneste, som sårvask eller stell, må de i en del tilfeller by på egne erfaringer:

Det er det med vårt yrke, at vi har ikke noe mellom oss og brukerne. Det er ikke alltid klart definerte hjelper- og mottakerroller. Vi skal ikke stelle et sår eller hjelpe pasienten med å vaske seg. Vi må gi av oss selv, men uten å bli private. Eksempler på det er når vi er på hjemmebesøk. Det skaper en helt spesiell setting, vi kommer nær våre brukere (06.12.06. sykepleier).

I 2003/2004 ble det påpekt at samtalene kunne gjennomføres samtidig som det ble ytt et tilbud om hjelp til vask av klær, oppvask eller støvsuging. Dette synes å være tonet ned i 2006. Å gå hjem til brukere ser ut til å være mer problemorientert i 2006. Sitatet under kan illustrere trenden:

I dag var jeg for eksempel på hjemmebesøk hos en dame som vil ta livet av seg. Hun har mann og tre barn. I dag hadde hun en dårlig dag, hun skader også seg selv. Da fikk jeg ordnet en avtale med noen venner av henne (06.12.06. sosionom).

Intervjupersonene poengterer i noe sterkere grad at brukere bør komme til kontoret og nettverksarbeid betones utover å gi tilbud om dagsenter for brukere. De synes videre å være mindre opptatt av at det er et funksjonsnivå som skal vedlikeholdes, de tar også opp at brukere skal videre.

De kan ringe meg også, utenom timen. Jeg er mest her (på kontoret). Jeg har arbeidet lenge for å komme dit med mange. Det er fortsatt mange som ikke går ut. De sitter hjemme og røyker og drikker kaffe. Det er godt for dem å komme ut, da kan de komme hit, da har de et mål. De skal fra A til B og de klarer det. De lærer også. Hvis det går dårlig går de hjem igjen. Så kan de fortelle meg om det (07.04.06. sykepleier).

Vi vil gjerne ha pasientene til kontoret. …. Vi kan … gå hjem til pasienter. Problemet er da at pasientene ikke får brutt sin isolasjon. Dette er et problem og et konfliktområde (23.05.06. sykepleier).

Konflikten det vises til i siste sitat refererer til en konflikt mellom psykiatriske sykepleiere og forvaltningsavdelingen i kommune A, og dreide seg om det skulle fattes vedtak for brukere eller ikke.

Konflikten er presentert i avsnitt 3.3. Ellers i dette, men også i de andre sitatene viser intervjupersonene til at individuell samtale er et viktig redskap. Det er også sykepleiere som har brukere som bare tar mot tjenesten samtale, selv om de burde hatt et utvidet tilbud. I ett intervju blir det i et oppfølgingsspørsmål spurt hvordan de greier å holde tilsyn med dem (brukere) når de ikke vil ha noen annen form for hjelp enn samtalene med psykiatrisk sykepleier.

Jeg har en pasient som er syk, han har storhets-forestillinger. …. Han vil ikke ha hjelp. …. (Tilsyn) bidrar gjerne naboer til. Det går bra og framstår som en fornuftig måte å ordne det på. Vedkommende har hatt hjemmesykepleie, men takket nei til det. Vi utnytter at det er tett her, vi får nok beskjed hvis han lider overlast.

Jeg er der to ganger i uken (12.10.06, sykepleier).

Her illustreres også temaet med at brukere takker nei til tiltak.

Vurderingen profesjonelle yrkesutøvere gjør er at bruker har behov for hjemmetjenste, noe bruker takker nei til. For å holde et rimelig tilsyn med vedkommende bruker spiller psykiatrisk sykepleier på naboer.

Som sitatet om økende problemorientering viser til, spilles psykisk helsetjeneste også på vennenettverk brukere måtte ha.