Implikasjoner

Metadonbehandlingen i Norge har hele tiden vært omdiskutert (Frantzsen 2001; St.meld 1996-97:165-7). Den fremste anbefalingen i en periode der substitusjonsbehandlingen blir videreutviklet²⁹, må være at de som skal bestemme veien videre for metadon- og subutex-behandling må ha tilstrekkelig med kunnskap, og ikke ta avgjørelser ut fra enkelthistorier om vellykkede eller mindre vellykkede behandlingsforløp. Slik kunnskap har Sosial- og

helsedirektoratet tilegnet seg gjennom evalueringsrapportene.

Ikke alle informantene hadde et liv slik de selv helst ønsket, og det kan se ut som om det ikke skal så mye til for å bedre livskvaliteten for informantene i denne oppgaven. Men ikke alle får den hjelpen de trenger. I utviklingen av metadonbehandlingen viser funnene i denne oppgaven at man burde satse mer på en dialog basert på brukernes premisser. Man bør ikke behandle alle likt uten å ta hensyn til den enkeltes behov, da mislykkes både behandlere og brukere av MAR. ”Portvokterne” har valgt ut informanter ut fra et relativt bredt spekter av

”velfungering”. MAR bør i større grad se dette spekteret, og gi individuelt tilpasset oppfølging til brukeren der vedkommende er i prosessen.

I kapittel 6.7 viser jeg at Elin har forstått hva som er bra med å leve et ”normalt liv”, mens Rune ikke skjønner dette på tross av at han har vært metadonbruker i seks år. Dette kan synes å ha sammenheng med at Elin har fått mye mer og riktig oppfølging, hvilket Rune av ulike grunner har manglet. Behandlerne i MAR bør ha en målsetning om å vite så mye som mulig

29 Sosial- og helsedirektoratet har i 2005 levert en faglig anbefaling til Helse- og omsorgsdepartementet om den videre utviklingen av MAR i Norge, basert på evalueringsrapportene.

om hver enkelt bruker for å kunne gi et individuelt tilpasset tilbud. Kanskje bør man utvikle et system som ser mer på livsløp, og se på større deler av tidligere stoffmisbrukeres liv enn man i dag gjør. Ved å kartlegge den enkelte metadonbrukers ressurser, og på hvilke felt de strever, kan man bedre hjelpe den enkelte bruker å utnytte egne ressurser.

Tidligere var tradisjonell medikamentfri behandling eneste mulighet for stoffmisbrukere som ønsket å bli rusfrie. Når substitusjonsbehandling har blitt så omfattende som i dag, er det neppe mulig at dette ikke går ut over de tradisjonelle behandlingsinstitusjonene. Dette betyr imidlertid ikke at den tradisjonelle medikamentfrie behandlingen av stoffmisbrukere er feilslått eller ikke har verdi. Det er stadig personer som blir rusfrie i medikamentfri

behandling. Ennå viktigere er det, slik jeg har vist i analysen, at det er lettere for personer som tidligere har vært i medikamentfri behandling å lykkes i MAR. Dette sier noe om verdien av denne type behandling, men også noe om misforståelsen, slik jeg ser det, om at det er ”lett” å bli rusfri i metadonbehandling. Som noen av informantene i denne oppgaven fortalte, ble det opplevd like vanskelig å slutte å ruse seg med metadon som uten.

De færreste som arbeider og forsker på rusfeltet vil anbefale at tradisjonelle

behandlingsinstitusjoner blir lagt ned fordi substitusjonsbehandlingen blir bygd ut. Dette støtter også funnene i oppgaven. De av informantene som tidligere hadde vært i

medikamentfri behandling var alle i gruppe A, og klarte seg bedre enn informantene i gruppe B som hadde vært kortere i medikamentfri behandling, eller ikke hadde slik erfaring.

Denne oppgaven bygger på intervjuer med ni metadonbrukere. Den typen halvstrukturert intervju som jeg har benyttet, åpnet for at informanten selv til en viss grad kunne velge hva vedkommende ønsket å snakke om. Resultatet er at jeg fikk en mengde informasjon om hvordan disse personene syntes at systemet rundt dem fungerte. Nesten alle informantene kom inn på narkotikapolitiske tema eksplisitt eller implisitt i løpet av intervjuene. Sannsynligvis kom noe av motivasjonen deres for å si ja til intervju av at de hadde mye de ville si om

situasjonen for MAR i Norge. Ved flere anledninger har det vært vanskelig å begrense fokuset på narkotikapolitiske tema. Siden dette faller litt på siden av problemstillingen, vil jeg bare kort kommentere det avslutningsvis.

Doseringen av metadon er eksempel på et tema mange av informantene var opptatt av, og som jeg har kommet inn på i analysen av hva det er å være ”velfungerende”. Det kan se ut som om

det er enighet i Norge om at høy dosering av metadon er bra, og mange mener at det er på grunn av den høye doseringen i Norge at metadonprogrammet her har fungert bedre enn i andre land i Europa og USA. Kanskje bør det undersøkes nærmere hva den høye doseringen fører til for brukerne av metadon. Selv om internasjonal forskning viser til gode resultater for reduksjon av heroinbruk ved høye doser, er forskningen ikke omfattende nok (Donny m.fl.

2005). Jeg mener at det bør utvikles bedre retningslinjer for hvorfor og hvordan man doserer brukere, slik at man unngår for høye doseringer.

Narkotikapolitikk har i mange tiår vært grundig debattert i Norge. Mange kriminologer, som Frantzsen (2001) og Christie og Bruun (1996), har i sterke ordelag kritisert den norske visjonen om et ”narkotikafritt samfunn”. Det strenge systemet i Norge har muligens slått feil på flere områder. Los Angeles Times omtalte i 2004 Oslo som ”en av Europas

heroinhovedsteder”, og man kan spørre seg om hva dette strenge systemet fører til (Aftenposten 30.11.04). Dette gjelder også metadonbrukerne. Kontrollen de er utsatt for, spesielt i begynnelsen av metadonbehandlingen, er streng og vanskelig for mange å akseptere.

I kapittel 4.6 viste jeg hvordan en av informantene følte at stigmatiseringen av ham som metadonbruker ble verre av at systemet rundt ham var så strengt.

På bakgrunn av funnene i oppgaven er jeg ikke sikker på om ”Metadon til alle”³⁰ er løsningen for utviklingen av rehabilitering av stoffmisbrukere i Norge. Mange er overrasket over denne politikken i forhold til visjonen om et ”narkotikafritt samfunn”. Selv om metadon per

definisjon ikke er narkotika, men medisin, er det likevel oppsiktsvekkende hvis det i det strenge narkotikapolitiske Norge skal bli enkelt å få tildelt metadon. Det er tydelig at det er en lang rekke faktorer som metadonbrukere må ha hjelp til i rehabiliteringsprosessen. Det kan synes som om de ikke får den hjelpen og støtten de trenger fullt ut hvis de ikke har vært heldige i flere ledd av oppfølgingen, og i tillegg selv jobbet hardt for det. Lignende funn har Vindedal m.fl. (2004) også gjort.

30 Aftenposten kommenterte at Sosial- og helsedirektoratet ville gi ”Metadon til alle”. For en kommentar på dette, se www.shdir.no/rusmidler/lar.