”Bør staten sitt religionspolitiske ansvar grunnlovsfestast? Sjå 6.4.2 og 7.2.”
Forslag i utredningen: Kortfattet presentasjon
Hele utvalget mener at statens ansvar for å føre en aktivt støttende religionspolitikk bør markeres i Grunnloven. Det kan støttes opp av en lov som gir en mer detaljert regulering av
seg om et tentativt forslag til ordlyd i en slik grunnlovsparagraf. Flertallet (som går inn for en nyordning) foreslår at bestemmelsen tas inn i en ny § 16 i Grunnloven, mens mindretallet (Rosenqvist) foreslår at bestemmelsen tas inn i Grunnloven § 2.
I utvalget er det delte meninger om Den norske kirke bør nevnes særskilt i en slik ny
grunnlovsparagraf om statens religionspolitiske ansvar. Et flertall (12 medlemmer) mener at Den norske kirke bør nevnes særskilt, mens et mindretall (5 medlemmer) er uenig i det.
Tallmateriale (kvantitative data)
Utvalgets forslag om å grunnlovsfeste statens religionspolitiske ansvar får bred oppslutning, også fra dem som går imot utvalgets forslag om nyordning av forholdet mellom kirke og stat.
Av dem som har svart på spørsmålet er det nesten 90% som sier ja til at statens
religionspolitiske ansvar bør grunnlovsfestes, mens bare noen titalls høringsinstanser sier uttrykkelig nei til dette. Et flertall av dem som tar stilling til dette, mener at Den norske kirke bør nevnes særskilt i denne grunnlovsparagrafen.
Synspunkter (kvalitative data)
Det er to temaer som skal belyses i dette kapitlet:
for det første spørsmålet om grunnlovsfesting og hvilke argumenter som fremføres av høringsinstansene for dette og
for det andre spørsmålet om Den norske kirke skal nevnes spesielt i grunnloven.
Argumenter for å grunnlovsfeste statens religionspolitiske ansvar
Omkring 800 av høringsinstansene støtter flertallets forslag om grunnlovsfesting av det religionspolitiske ansvaret. Bare et mindre antall høringsuttalelser inneholder noen nærmere begrunnelse for dette standpunktet. Det er rimelig å tolke dette slik at de fleste finner
argumentasjonen fra utvalget overbevisende. Enkelte sier dette i klartekst. Men noen begrunnelser blir gitt.
Høringsinstansene anfører bl a følgende grunner for å grunnlovsfeste at staten har et religionspolitisk ansvar:
grunnlovsfesting har en viktig symbolverdi i seg selv,
grunnlovsfesting angir at religion ikke er en privatsak alene,
grunnlovsfesting legitimerer religiøse verdier og religiøs praksis,
grunnlovsfesting rommer en verdimessig forpliktelse for staten,
grunnlovsfesting markerer kirkens religionsfrihet.
Dette blir nærmere belyst nedenfor.
Det foreligger for øvrig forslag om å bytte ut ordet religionspolitikk med begrepet livssynspolitikk (Maridalen menighetsråd).
Grunnlovsfesting har en viktig symbolverdi
Flere er inne på at det som står i grunnloven har betydelig symbolverdi i seg selv og signaliserer noe om hva et samfunn vektlegger. Dette har nær sammenheng med det neste punktet:
Grunnlovsfesting angir at religion ikke er en privatsak alene
Ved å nedfelle statens ansvar for det religiøse i grunnloven blir religionen anerkjent som et offentlig anliggende og ikke bare henvist til den private sfære.
”Det vil være med på å understreke at staten anerkjenner at religion er en viktig dimensjon i menneskenes liv og ikke bare en privatsak. Ved å grunnlovsfeste statens religionspolitiske ansvar, forpliktes staten enda mer på å bidra til at innbyggerne får praktiske og økonomiske vilkår for å utøve sin religion.” (Tjøtta menighetsråd, jf Hoeggen menighetsråd)
”Statens religionspolitikk må innebære en anerkjennelse av at religion ikke forstås kun som privatsak, men at religionens offentlige og kollektive dimensjon kommer tydelig til uttrykk.” (Den norske kirkes presteforening)
Grunnlovsfesting legitimerer religiøse verdier og religiøs praksis
I tillegg til at grunnlovsfesting mer generelt gir religionen plass i det offentlige rommet, er det også med å gi ryggdekning for religiøs utfoldelse. Enkelte høringsuttalelser er inne på at dette også kan representere noen utfordringer med hensyn til grensesetting, fordi samfunnet neppe kan akseptere alle former for utfoldelse som skjer i religionens navn.
”Ja, en aktiv, støttende religionspolitikk vil bidra til synliggjøring og legitimering av religiøse normer, verdier og holdninger. Disse uttrykker at mennesket står i en
gudsrelasjon og gir samfunnet nødvendig etisk/moralsk ballast. Uten en grunnlovsfesting av statens religionspolitiske ansvar, vil det være vanskelig å opprettholde støtte til
innstillingens hovedkonklusjoner.” (Agder bispedømmeråd for begge perioder)
”Tunsberg bispedømmeråd mener staten må forpliktes til å føre en aktiv, støttende religionspolitikk med det formål å bidra til synliggjøring og legitimering av religiøse normer, verdier og holdninger. Disse uttrykker at mennesket står i en gudsrelasjon og gir samfunnet nødvendig etisk/moralsk ballast og retning i samfunnsutviklingen.” (Tunsberg bispedømmeråd 2002-2006)
Grunnlovsfesting rommer en verdimessig forpliktelse for staten
Flere aksentuerer at en slik grunnlovsfesting også aktualiserer spørsmålet om hvilket
verdigrunnlag staten selv skal bygge på. Det er bred støtte i høringsmaterialet til at dette må være kristne og humanistiske verdier, selv om noen legger betydelig mer vekt på det første enn på det siste og uttrykksmåten også ellers varierer. Som nevnt tidligere stiller Agder bispedømmeråd slik grunnlovsfesting som forutsetning for å kunne støtte forslaget om nyordning.
”Ut fra vår vurdering av hvilke forpliktelser det påhviler en moderne velferdsstat, finner vi det naturlig at dette nedfelles i Grunnloven. Når det gjelder hvordan denne
utformingen skal være og hvor detaljert den skal bli, slutter vi oss til utredningen som viser til videre arbeid.” (Hamar bispedømmeråd 2002-2006)
”Dette må formuleres slik at staten har ansvar for en aktiv støttende rolle overfor tros- og livssynsamfunn, der en positivt uttrykker det verdifulle i religionsutøvelse. Samtidig må dette kombineres på en positiv måte med at statens som sådan trenger et verdigrunnlag å bygge oppseding og lovgivning på. Det er viktig at staten gjennom sin utøvelse av makt ikke fristilles fra å ta verdimessige valg. Her bør en våge å uttrykke at den kristne tro og den kristne kulturarv er avgjørende viktige elementer i å bygge et sunt, inkluderende og rettferdig samfunn.” (Normisjon)
”Statens verdigrunnlag står og faller ikke med dens tilknytning til kirken. Imidlertid er
verdiforankring hvor det understrekes at staten har et moralsk ansvar i samfunnet.
Uavhengig av spørsmålet om religionslov må statens verdigrunnlag nærmere utredes. Et flertall på 9 mener at det bør være en allmenn religionslov innarbeidet i Grunnloven, gjerne som en ny § 16, og i tråd med den formulering som er antydet i annet avsnitt på side 72. Dette flertall mener videre at den norske stat fortsatt må forplikte seg på kristne og humanistiske verdier og at dette fortsatt bør gjenspeiles i Grunnloven.”
(Misjonshøgskolen)
Grunnlovsfesting markerer kirkens religionsfrihet
Flere av dem som støtter utvalgets flertall om nye relasjoner mellom kirke og stat, er spesielt opptatt av at nevnte grunnlovsfesting også vil komme Den norske kirke til gode. Men det er også mange som går inn for dette uavhengig av Den norske kirkes organisatoriske forhold til staten. Om Den norske kirke nevnes spesielt i grunnloven eller ikke er etter manges mening ikke avgjørende (se om dette nedenfor), for med en generell gunnslovsfesting av statens ansvar blir det gitt lovmessig forankring for myndighetenes økonomiske forpliktelser også i forhold til Den norske kirke.
”Ja, og i den anledning bør det vektlegges av Den norske kirke har religionsfrihet i forhold til staten på lik linje med et hvilket som helst annet trossamfunn. Dette vil være noe helt nytt.” (Løken menighetsråd)
Enkelte ønsker at grunnlovsfestingen bare skal gjelde kristne tros- og livssynssamfunn
”JA. Men med denne ordlyden: Det paahviler Statens Myndigheder at legge Forholdene til rette for at Kristne Tros og Livssynssamfund gives adgang til at udøve sin Virksomhed i henhold til sin Egenart.” (Ostereidet sokneråd)
Om Den norske kirke bør nevnes spesielt i grunnloven
Flertallet i kirke/stat-utvalget foreslår at Den norske kirke bør nevnes spesielt i grunnloven også etter en selvstendiggjøring i forhold til staten. Høringsmaterialet viser ulike oppfatninger om dette. En del støtter utvalgets flertall:
”Den norske kirke bør nevnes spesielt i lovteksten slik flertallsforslaget legger opp til.
Det vil sikre folkekirkens kontinuitet i en fremtidig relasjon til staten og fremheve den spesielle stilling Den norske kirke har i dag i samfunnet.” (Kristiansand domkirkes menighetsråd)
Bispedømmerådet i Nidaros 98-02 mener det vil være unaturlig at det fra kirkens side fremmes forslag om å ta DNK ut av grunnloven, og støtter flertallet bl a under henvisning til at DNK tilbyr tjenester ved viktige begivenheter i nasjon og folk.
”Ut fra tradisjon og oppslutning bør Den norske kirke absolutt fortsatt ha sin forankring i Grunnloven.” (Hamar bispedømmeråd 2002-2006; tilsvarende synspunkter målbæres av Hamar bispedømmeråd 1999-02/halvparten)
”Når det gjelder eventuelle andre endringer av Grunnloven vil MFO fremholde at det fortsatt er viktig å beholde et uttrykk for Den norske kirkes tusenårige tradisjon og forankring i vårt land.” (Musikernes fellesorganisasjon)
Andre støtter mindretallet og finner det unaturlig bl a i lys av prinsippet om likestilling at Den norske kirke skal nevnes spesielt. Flere opplever det inkonsekvent først å knesette prinsippet om likestilling for så i neste omgang å gå inn for særstilling.
”Dette illustrerer vel hvor komplekst forholdet er. Et flertall i utvalget som i utgangspunktet argumenterte prinsipielt for likestilling mellom tros- og
livssynssamfunnene, er her blitt et flertall som anbefaler en klar særbehandling av Den norske kirke likevel.” (Hamar biskop)
”Kan ein utan problem kople saman det religionspolitiske hovudsynspunktet om
jamstelling med eit parallelt religionspolitisk vilkår som byggjer på at ein må ta tilbørleg omsyn til behovet for kontinuitet?” (Norske kirkeakademier)
Hovedfunn til spørsmål 4
Et stort flertall av høringsinstansene støtter flertallets forslag om en grunnlovsfesting av det religionspolitiske ansvaret. En del har synspunkter på hvordan en slik
grunnlovsparagraf bør være, men de fleste som uttaler seg, mener dette må utredes grundigere.
Mange av disse høringsinstansene understreker at en slik grunnlovsfesting har stor
betydning for trossamfunnene i sin alminnelighet, men også for Den norske kirke, som på den måten blir omfattet av religionsfriheten og slik får definert tydelig sin selvstendighet i forhold til staten. Dette gjelder enten Den norske kirke er nevnt spesielt i grunnloven eller ikke.
Når det grunnlovsfestes at staten har et religionspolitisk ansvar, markeres det at religion ikke er en privatsak alene, men har sin plass i det offentlige rom. Samtidig legitimerer det religiøse verdier og religiøs utfoldelse. Men nettopp på dette feltet blir det også
nødvendig å foreta vanskelige avveininger fordi samfunnet neppe kan akseptere alle former for utfoldelse som skjer i religionens navn.
Mange høringsinstanser er opptatt av at en slik grunnlovsfesting også utfordrer staten:
Det blir nødvendig å ta stilling til hvilket verdigrunnlag staten og det norske samfunnet skal hvile på. Det er bred støtte i høringsmaterialet til at dette må være kristne og humanistiske verdier, selv om noen legger betydelig mer vekt på det første enn på det siste.
Høringsinstansene er delt i synet på om Den norske kirke bør nevnes spesielt i
grunnloven eller ikke. Et flertall av dem som uttaler seg, mener at Den norske kirke bør nevnes særskilt.