HOVEDDEL E: ANDRE SPØRSMÅL
at tiltak må igangsettes for å sikre at døpte får et minimum av opplæring utenom skolen,
at samarbeid med skolen fortsatt er naturlig og nødvendig,
at arbeidet med dåpsopplæring i kirkelig regi må foregå ut fra sin egenart og som et tydelig supplement til KRL-faget i skolen,
at folkekirkens være eller ikke være er avhengig av at kirken lykkes med dette,
at satsing på dåpsopplæring er viktigere enn spørsmålet om kirkens ordning,
at finansieringen er avgjørende for å få denne opplæringen gjennomført,
at Institutt for kristen oppseding (IKO) og andre institusjoner og organisasjoner, spesielt de som har erfaring fra arbeid med barn og unge, må være viktige samarbeidspartnere på dette området.
”Jeg tror at kirken ville leve lenge selv om staten utnevner biskoper og proster. Men kirken kan ikke leve veldig lenge som sann kirke, hvis ikke dåpsopplæringen blir mer enn vedtak på papir, festtaleprat og avhengig av tilfeldigheter i den enkelte menighet.”
(Prosten i Arna-Åsane)
Gravferd og vigsel (11.2)
Dette punktet kommenteres av rundt en tredjedel av høringsinstansene. De fleste av disse har kommentert hvem som bør ha ansvaret og forvaltningen av gravplassene/kirkegårdene. 80%
av de som kommenterer dette (nesten 400 av høringsinstansene) går inn for at dagens ordning videreføres. Av de resterende går ca 15% inn for at ansvaret bør legges til kommunen, mens 5% ikke har tatt stilling eller ikke ser at saken er godt nok evaluert og utredet for å ta stilling.
Kommentarene som er kommet inn kan grovt sett inndeles i disse hovedgruppene:
generelt om gravferd og vigsel,
vigsel som ordning og ritual,
gravferd som ritual,
gravferdsadministrasjonen.
Generelt om gravferd og vigsel De viktigste synspunktene går på:
at det må være gode og lett tilgjengelige ordninger,
at kostnadene ikke må være for høye,
at det offentlige må ha ansvar for å dekke basiskostnadene,
at økonomien i en eventuell ny kirkeordning må tilrettelegges slik at alle som ønsker det kan bli betjent av kirken både i forbindelse med vigsel og begravelse.
Vigsel som ordning og ritual De viktigste synspunktene går på:
at vigsel i følge et flertall av høringsinstansene fortsatt bør kunne gjennomføres av trossamfunnene,
at vigsel i følge et mindretall av høringsinstansene i prinsippet bør bli det offentliges ansvar.
Gravferd som ritual
De viktigste synspunktene går på:
at alle må sikres en verdig gravferd,
at kirken må betjene alle som ønsker det med en kristen begravelse,
at det finansielle system også i fremtiden, og uavhengig av kirkens relasjon til staten, må være slik at ikke noen skal bli forhindret fra å få kirkelig gravferd av økonomiske
grunner,
at der det ikke er tilgang på kapell bør andre tros- og livssynsamfunn gis anledning til å bruke kirken til begravelser/bisettelser.
Gravferdsadministrasjonen De viktigste synspunktene går på:
at det er gode erfaringer med nåværende ordning,
at kirken er profesjonell nok til å behandle alle likt,
at eksisterende ordning i følge et stort flertall av dem som har uttalt seg, bør videreføres, mens et mindretall støtter utvalgets forslag (noen få åpner for en kombinasjonsløsning der kommunen ha det formelle ansvaret og kirken etter nærmere avtale forestår den praktiske driften,
at det oppleves underlig at et kirkelig utvalg har foreslått å overlate
gravferdsadministrasjonen til kommunen så kort tid etter at kirkeloven og gravferdsloven ble vedtatt og uten at det er foretatt en grundig evaluering av nåværende ordning,
at det ikke er registrert noe ønske noe sted om at kirken ikke lenger skal være ansvarlig for gravferdsdriften – det er ikke stemning i opinionen,
at lovverket åpner for fleksible løsninger og avtaler mellom kommune og kirke,
at det er viktig at kirken har dette ansvaret fordi kirkebygg og kirkegårder på de fleste stedene i landet utgjør en del av et integrert hele og at det derfor er unaturlig med et skille i administrasjon av henholdsvis kirkebygg og kirkegård; ansvaret bør ligge samlet på ett sted,
at kirkegårdsadministrasjonen utgjør en viktig del av fellesrådenes oppgavefelt og bidrar til at fellesråd i mange mindre kommuner får muligheter til å bygge opp generell
økonomisk, administrativ og personalforvaltningsmessig kompetanse som også kommer andre kirkelig ansatte til gode,
at arbeidet med gravplassene inngår som en del av kirkens samlede tjeneste og tilbud som retter seg til hele befolkningen,
at beslutningsgrunnlaget for endring er for dårlig (snaue to sider i utredningen),
at hvis utviklingen fører til at det oppleves rett, naturlig og forsvarlig å overlate dette til kommunen, har kirken viktigere saker å kjempe for enn denne.
Den norske sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet (11.3)
Til dette punktet har nesten 30 høringsinstanser uttalt seg. De viktigste synspunktene går på:
at dette arbeidet vurderes som en svært viktig del av kirkens virksomhet (ikke minst fremholdes dette av menighetsråd og fellesråd i kystkommuner),
at utenlandsarbeidet må sikres økonomisk uansett kirkeordning,
at det er nødvendig å ta Den norske sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet med i den strategiske og økonomiske planleggingen hvis det blir endrede relasjoner mellom kirke og stat og en ny økonomisk ordning,
at det offentlige fortsatt må se sitt økonomiske ansvar for Den norske sjømannsmisjon /Norsk kirke i utlandet,
at det bør overveies om ikke også andre norske organisasjoner som har arbeid i utlandet bør gis fullmakter til å representere kirken i andre land, og utføre tjenester for nordmenn
bosatt i utlandet etter nærmere avtale og økonomiske ordninger (bl a fordi DnS ikke er til stede i alle land der det bor nordmenn.
Døvemenighetene (11.4)
I underkant av ti høringsinstanser har uttalt seg om døvemenighetene. De viktigste synspunktene går på:
at denne del av kirkens arbeid er viktig for dem det gjelder og som uttrykk for folkekirkens ambisjon om å rette seg til hele folket med sine tjenester,
at organiseringen av det kirkelige arbeid for døve ikke er optimal,
at det er behov for å ha en grundig gjennomgang av døvemenighetenes organisering der alle menighetene og alle grupper av ansatte får anledning til å delta.
Utdanning til kirkelige stillinger (11.5)
Bortimot 50 høringsinstanser har uttalt seg om utdanning til stillinger i kirken. De viktigste synspunktene går på:
at det er tilslutning fra de fleste til utvalgets forslag om integrering med den offentlige utdanningen, om at kirkelig utdanning bør gi kompetanse også utenfor kirken, og at det etableres organ for utdanningsspørsmål,
at utdanningsinstitusjonene må være ansvarlige for den utdanningen som blir gitt og at kirken ikke kan annet enn å tydeliggjøre sine ønsker for utdanningen,
at det fra utdanningsinstitusjoner er fremholdt at kirken kan være tydeligere på sine målsettinger og ønsker,
at kirken bør være på banen i forhold til lærestedene og de statlige
utdanningsmyndigheter fordi det synes som om utdanning for KRL-faget for en stor del er nedprioritert,
at det er viktig å få avklart så vel kirkelig status som økonomisk grunnlag for de
kirkelige utdanningsinstitusjonene dersom det skulle bli endrede relasjoner mellom kirke og stat,
at utredning av aktuelle spørsmål er viktig å få gjort, og at dette finner sted bl a med involvering av de aktuelle kirkelige utdanningsinstitusjonene selv.
Navnet på kirken (11.6)
Når det gjelder spørsmålet om evt. å endre navnet på ”Den norske kirke” er det bare 5% av dem som har uttalt seg (150) som mener en bør eller bør vurdere å endre navnet. De øvrige går mer eller mindre sterkt inn for at navnet beholdes. Viktige synspunkter:
hos dem som ønsker navneendring: Det er en naturlig konsekvens av tenkningen ellers å velge et mindre eksklusivt navn,
hos dem som vil beholde navnet Den norske kirke: Andre land har tilsvarende betegnelser på sine nasjonale kirker, det vitner om historieløshet å ville endre og det bryter med en lang og innarbeidet tradisjon, det er mange andre institusjoner som kaller seg norske uten at det oppleves krenkende, osv,
det kan være greit å få i gang en navnedebatt og drøfte andre gode forslag som f eks Den norske folkekirke eller bare Folkekirken (som i Danmark) osv,
under enhver omstendighet haster det ikke å foreta noen navneendring nå,
det kan gjøre det lettere å få til endring av ordning hvis navnet beholdes.
Den norske kirke og forholdet til generell lovgivning (11.7)
Drøyt 20 høringsinstanser har kommentarer rundt dette emnet. De viktigste synspunktene går på:
at likestillingsloven må gjelde også i kirken,
at forvaltningsloven og offentlighetsloven osv bør følges også etter et eventuelt skille mellom kirke og stat,
at en selvstendig kirke må utvikle sitt eget lovverk,
at kirkens juridiske, byråkratiske og økonomiske systemer må være så enkle som mulige.
Endringer i lovverk om trussamfunn (11.8) Bare 5 uttaler seg til dette spørsmålet.
Løsning av soknebånd og valgmenigheter (11.9)
Drøyt 100 høringsinstanser har synspunkter når det gjelder soknebåndsløsninger og
valgmenigheter. Omkring 10% ønsker ikke slike ordninger, men hvis det skulle bli vedtatt, ønsker de at det skal settes stramme kriterier og grenser. Noen er prinsipielt imot, men kan akseptere dette som en kriseløsning. Omkring 10% markerer at de er usikre eller at de ikke vet. De øvrige mener behovet for å finne akseptable ordninger enten mht.
soknebåndsløsninger og/eller valgmenigheter er noe som en snarlig bør finne en løsning på eller som det er nødvendig å få utredet med det første.
Fire hovedgrupper finnes i materialet:
1. De som er for løsning av soknebånd, men er motstandere av valgmenigheter.
2. De som er imot både løsning av soknebånd og opprettelse av valgmenigheter.
3. De som er for begge deler.
4. De som ser på dette i en eller annen variant som kriseløsninger.
Særlig de tre siste markerer seg gjennom ulike uttalelser, og vi skal kort oppsummere de viktigste argumentene som fremføres av dem.
De viktigste synspunktene fra dem som sier nei til slike ordninger går på:
at det å være kirkemedlem er å høre til i lokalmiljøet – kirken er lokal,
at sognets egenart er noe av det lokale samholdet og nettverket,
at dette kan tappe ressurser fra menighetene, og dette er det flere som er engstelige for,
at det kan skape menigheter i menigheten,
at det bygger opp under tidens individualisme og forbrukermentalitet,
at den geografisk baserte menighetsinndelingen i landet bidrar til å styrke mange lokalsamfunn, ikke minst de som er små og sårbare,
at det hindrer at menighetene bare blir fellesskap av mennesker som finner hverandre på grunnlag av felles syn, interesser og holdninger.
De viktigste synspunktene fra dem som sier ja til slike ordninger går på:
at dette er nødvendig for at kirken kan løse sitt misjonsoppdrag i dagens samfunn,
at det har en verdi å myke opp Den norske kirkes rigide lokalmenighetsstruktur slik at det kan skapes mer fleksible menighetsformer som svarer til dagens sosiologiske og kulturelle betingelser,
at det kan bidra til å utvikle forskjellige menighetstyper med noe ulike profiler både teologisk og i arbeidsformer,
at det kan føre til berikelse for enkeltmennesker og menigheten som fellesskap,
at det bedre kan imøtekomme folks grunnleggende behov for tilhørighet,
at det kan forhindre avskalling fra kirkefellesskapet og oppsplitting i nye og små kirkesamfunn,
at det kan bidra til å imøtekomme ulike behov hos forskjellige mennesker,
at det er høstet erfaringer med dette i andre kirker som kan komme oss til nytte.
De som prinsipielt er mot, men aksepterer det som en kriseordning:
Disse anfører mange av de argumentene som er nevnt under avsnittet om dem som er mot slike ordninger. Men de legger i tillegg vekt på:
at det kan gi rom for dem som ikke vil gå i takt med flertallet i tros- og moralspørsmål,
at det kan kobles sammen med ordninger for alternativt biskoppelig tilsyn.
Flere fremholder at dette spørsmålet er så viktig at det må utredes nærmere (f eks Oslo bispedømmeråd, jf også bispedømmerådene i Tunsberg og Agder).
Kristelige organisasjoner og private kirkelige institusjoner (11.10)
Omkring 35 høringsuttalelser har kommentarer som gjelder dette temaet. De viktigste synspunktene går på:
at utredningen mer utdypende kunne ha vurdert organisasjonene for indremisjon, ytremisjon og diakoni og deres fremtidige plass i Den norske kirke,
at utvikling av samarbeid og fellesskap med frivillige organisasjoner må understrekes og gjøres mer forpliktende enn i dag,
at kirken unnlater å konkurrere med de mange frivillige organisasjonene for misjon, diakoni og evangelisering og i stedet betrakter dem som en naturlig del av kirkens virksomhet,
at en ny kirkeøkonomi ikke må forverre forholdet for organisasjonene og deres økonomi – konsekvensene bør utredes,
at det ved en eventuell nyordning av forholdet mellom Den norske kirke og staten vil være naturlig at det gis skattefradrag for kirkeskatt og gaver til frivillige organisasjoner og private kirkelige institusjoner,
at det kan være behov for å analysere hvilke konsekvenser en nyordning kan få for
økonomien i de frivillige kristne organisasjonene, om deres arbeid vil bli skadelidende og hvordan det arbeidet de i dag driver skal eller kan ivaretas ved en eventuell nyordning,
at det kan være grunn til å se på eventuelle modeller for hvordan frivillige kristne organisasjoner og private kirkelige institusjoner kan finne en naturlig livsform i et kirkelandskap hvor forholdet mellom stat og kirke eventuelt er endret,
at det fortsatt må være plass til felleskirkelige tiltak på sentralt nivå,
at ulike former for kirkelig betjening i ulike offentlige institusjoner lett faller utenfor synsfeltet (fordi fokus enten er på menighetene eller på de kristelige og kirkelige instansene).
Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) (11.11)
I underkant av ti høringsuttalelser har kommentarer som gjelder dette temaet. De viktigste synspunktene går på:
at institusjonen har en viktig oppgave som andre forskningsmiljøer ikke kan ivareta på samme måte,
at den faglige uavhengigheten er avgjørende for legitimitet og troverdighet,
at KIFO kanskje bør være fullfinansiert av staten,
at KIFO kanskje også kan jobbe for andre kristne trossamfunn som ønsker det,
at KIFO kan utvikles til å bli en "riksrevisjon" for kristne trossamfunn.
Forskjellige personalspørsmål (11.12)
Mellom fem og ti høringsuttalelser har kommentarer som gjelder dette temaet. De viktigste synspunktene går på:
at egnede utdanningsmuligheter for kirkelig tilsatte bør opprettholdes og videreføres – både grunn-, etter- og videreutdanning (også etter et eventuelt skille mellom kirke og stat),
at kompetansekravene oppleves for strenge for mange stillinger slik at det vanskeliggjør rekrutteringen en del steder.
Hovedfunn til spørsmål 11
Det som særlig er i øynefallende i forhold til spørsmål 11 er:
at mange høringsinstanser ikke kommenterer dette nå, men regner med at det senere blir mulig å uttale seg,
at tyngden av kommentarene gjelder dåpsopplæringen, gravferdsforvaltningen, spørsmålet om navnet (Den norske kirke) og om soknebåndsløsning og valgmenigheter,
at høringsinstanser som er spesielt opptatt av eller engasjert i noen av temaene kommer med fyldige kommentarer,
at mye av det som er nevnt her må bli gjenstand for oppfølging på ulik måte, bl a i form av utredninger,
at en del etterlyser behandling av andre temaer, spesielt innenfor kirkemusikk- og kultursektoren.