Hvilke rutiner kan knyttes til valg av påstand om samfunnsstraff?

3.1.10. Hvilke rutiner kan knyttes til valg av påstand om samfunnsstraff?

Dette spørsmålet dreier seg om i hvilken grad det eksisterer en felles rutine i form av en rutinebeskrivelse, eller en individuell rutine og fremgangsmåte som det kan gjøres rede for.

Det er bare den yngste mannlige påtaleansvarlige med 2 års etatsansiennitet som forklarte sin rutine og tankestrukturering som en bevisst prosess. Han sjekket ut sine argumenter om påstand og sammenlignet ulike straffealternativ på denne måten:

”(…) en fremgangsmåte som jeg har, nettopp for å unngå at påstanden blir strengere enn det den burde være, er at jeg systematisk beveger meg og starter i det nedre sjiktet av hva jeg tenker vil bli belastende for dette her. . I en del forhold så kan man som utgangspunktet tenke at her er det enten betinget fengsel, samfunnsstraff eller

ubetinget fengsel, og starte nederst med betinget «vil dette være passende eller er det alt for mildt?» Fordi hvis man går rett på og kanskje er tilbøyelig til å se på det som først faller meg inn, nemlig ubetinget, så kan det være at jeg mister litt av det

perspektivet hvor man skal vurdere om et mindre inngripende virkemiddel kan passe til forbeholdet da. (...) Da tenker jeg … altså hvis det er et lovbrudd … hvor det første som faller meg inn er ubetinget. At jeg da som en rutine likevel går inn og ser…

Hvorfor er det ikke rom for betinget der? Hvorfor ikke samfunnsstraff? Da tenker jeg… igjen da at jeg kommer inn i en tankemåte som gjør at jeg…hvis jeg.. likevel lander på ubetinget har et bevisst og begrunnet resultat da.”(I-1)

Informantens utgreing av egen rutine kan ses som uttrykk for både det Schön kaller refleksjon i handling og System 2 tilnærming i henhold til Kahneman (2011). Hvilket innebærer

systematisk og konsentrert tenkearbeid. Denne informanten har kortest arbeidserfaring innen feltet og i tråd med Kahneman så vil vedkommende være i en prosess med å opparbeide seg et reservoar av kunnskap som på sikt vil utgjøre en tenkning med en mer rask og intuitiv form for praksis. De andre fem informantene som har lengre ”fartstid” formidlet at de ikke hadde en rutine og sjekkliste for tankestrukturering som grunnlag for dette arbeidet. Det ble likevel vist til at de ved først blikk på saken og ved gjennomgang av dokumentene gjorde vurderinger med bakgrunn i erfaring definert som magefølelse, ryggmargsrefleks, intuisjon og

varsellamper. Noe disse utsagnene illustrerer:

”Nei, det går på en sånn magefølelse som man utarbeider etter hvert som man har vært med på en del saker og har behandlet en del saker. Det går veldig på magefølelsen, det gjør det. (…) Altså det er… noen sånne varsellamper som går opp når jeg ser en sak…det går jo nettopp på det, at vi har mest sannsynlig… er de vilkårene der og jeg ser at de forsøker og er villige til å ta i et tak. Så vil det gjerne hjelpe.”(I-5)

”Sånn at du har egentlig et vidt spekter og så vil på et eller annet vis hodet ditt etter en del år ha innrettet seg på at «i denne saken ligger det i det feltet». Og så får du heller ta en finjustering på det. Og da prater jeg også om saker som kanskje er egnet for

samfunnsstraff. … mer enn andre. Og det går gjerne på at det er noen personer som

82

erfaringsmessig vil være egnet for samfunnsstraff på en annen måte enn andre. . Og den der… det er en del sånne ryggmargsreflekser som slår inn og hvis ikke de slår inn, så vil jeg nok ofte følge det som er det «gjengse» og det vanlige. ”(I-6)

Ryggmargsrefleks blir av denne informanten forklart som uttrykk for erfaring og intuisjon.

Samtidig så vises det til en form for rutine som ligger i underbevisstheten, som tidligere har vært en klarere rutine og arbeidsmetodikk, som ikke lenger er så bevisst og som er blitt integrert som en profesjonell referanseramme. Slik samme informant formidler her:

”Ikke nå lenger. Jeg hadde det nok en gang i tiden. Men den tiden er nok forbi. Den ligger der nok som en sånn…det er en del ting som du gjør som du ikke skal…og jeg kan ikke si at jeg liksom har markert det av i hodet mitt, men du er nok igjennom det, på et vi: Altså underbevisst eller mer eller mindre bevisst, så ligger det i den prosessen du gjør når du treffer en avgjørelse, så er du forbi disse tingene på et eller annet

vis.”(I-6)

Disse utsagnene om kan minne om det Kahneman kaller System 1 tenkning, den raske og intuitive tankestrøm. Informantene viser til sitt reservoar av kunnskap på feltet som er dannet ved å ha behandlet en rekke lignende straffesaker over tid. De viser til varsellamper,

magefølelse, ryggmargsrefleks, noe som er markert i hodet som kan bli aktivert ved

gjenkjennelse av mønster i fenomenene. Informant 5 og 6 knytter erfaringen direkte opp imot magefølelse og ryggmargsrefleks som slår inn eller ikke. Det underbevisste, og mer eller mindre bevisste aspektet ved hvordan en kommer frem til sine avgjørelser kan ses som uttrykk for den tause kunnskapen i henhold til Polanyi (Strømfors & Edland – Gryt 2013).

Informantenes utsagn kan og forstås som uttrykk for det Schön (2001) kaller viten i handling.

Informantene viser at de intuitivt gjør faglige bedømmelser uten at de på forhånd eller underveis behøver å tenke igjennom handlingen.

Som vist til under har informant 2 en pragmatisk tilnærming. Alle samfunnsstraffer vil ha en subsidiær fengselsstraff som må sones dersom domfelte begår nye lovbrudd eller bryter regelverket for soningen. Informant 2 har laget seg en tankestruktur, der han først er ute etter å få frem hvor lang fengselsstraff som vil bli utmålt. Er samfunnsstraff aktuelt så handler det om å omvende ubetinget til en eventuell samfunnsstraff som står i forhold til lengden på fengselsstraffen. Informantens formidling kan tolkes som uttrykk for at han har utviklet en teknikk mer enn et uttrykk for refleksjon. En praksisutøvelse basert på en slik problemløsning kan bli statisk, men vil kunne bidra til å gi raske løsninger.

”Nei. (liten latter) Metodikken er på en måte bare å se på «hva er dette for straffereaksjon, ubetinget fengsel» og så prøve og omvende dette til fornuftige tiltak.”(I-2)

83

Informant 3 kunne tenke seg en mer formaliserte rutiner som hun måtte forholde seg til, en sjekkliste, gjerne utarbeidet til bruk nasjonalt.

”Nei. Ingen rutiner…(...) Men det er jo sånn som kanskje burde bli utarbeidet på nasjonalt nivå i politiet. At man har på en måte et felles utgangspunkt, og selv om man ikke er tvunget til å følge det, så er det på en måte tanken da å se hvordan det kan gjøres da.” (I-4)

På spørsmål om rutine viser informant 4 i utsagnet under til egen erfaring og til en

arbeidsmetodikk som kan ses innenfor rammene av den juridiske metode, det å se hva andre

”gode” rettsanvendere har gjort i lignende saker. Arbeidsmetodikken slik den blir formidlet er en tilnærming som også går igjen hos alle informantene, og som de mer eller mindre utdyper.

”Nei jeg ser jo på… hvis jeg skal finne straffen, så går jeg ut fra min egen erfaring med lignende saker, jeg har jo hatt mange sånne type saker…men hvis jeg ikke har hatt det, så ser jeg jo på lovdata og rettsdata og så ser jeg gjerne, og så blir det da i sammenheng med historikk. Har de historikk, har de ikke historikk? Alderen på de og er forsvareren veldig aktiv, kommer med innspill. Så rutinene… det er ikke noen sånn mal. Det er litt vanskelig å si.”(I-4)

Informant 4 viser til hvordan hun leter etter lignende saker for å se om hun kan anvende argumentasjon i saken hun arbeider med akkurat nå. Arbeidsmetodikken kan sies å være sammensatt, preget av raske avgjørelser basert på både viten i handling i tråd med Schön og System 1 tenkning og System 2 tenking i tråd med Kahneman. System 1 tenkning innbefatter og det Kahneman kaller heuristisk metode. En slik fremgangsmåte dreier seg om å finne raske løsninger ved å ta utgangspunkt i et tilfelle og lete etter lignende tilfeller. Det kan gi grunnlag for videre arbeid og utforsking der System 2 kan aktiveres. En slik veksling mellom ulike tilnærminger kan sies å ha likhetstrekk med juridisk arbeidsmetodikk som nevnt over.

Under punkt 3.7. kommer det frem at informantene i tvilstilfeller søker veiledning og innspill fra sine kollegaer. På den måten blir resonnementene løftet til overflaten og det som finnes av kriterier, rutiner, argumenter i forhold til vekting for og mot påstand om samfunnsstraff kommer frem.

Umiddelbart kan det fremstå som nedslående at påtaleansvarlige på spørsmål om rutine knytter sine avgjørelser til magefølelse, intuisjon etc. og ikke klarere opp mot konkrete størrelser. Det kan ses som uttrykk for en begrenset og lite reflektert forståelse av eget begrepsapparat og måte å formulere seg på. Det å henvise til følelser og ikke bevisste tanker som grunnlag for faglige avgjørelser fremstår i denne sammenheng som utilstrekkelig.

84

Påtaleansvarliges valg av påstand er et viktig signal til domstolen. For den siktede vil det utgjøre en stor forskjell å måtte sone i fengsel i stedet for i frihet. Påtaleansvarlige forvalter en viktig samfunnsoppgave og det og vise til følelser som barometer for valg av påstand fremstår som problematisk.

I pkt. 1.2. vises det til de som står som eksponenter for et mer tradisjonelt syn på faglig kompetanse. De vil kunne stille seg kritisk til at profesjonelle viser til følelser som grunnlag for faglige vurderinger. Schön (2001) viser til at profesjonell kompetanse preget av viten i handling vil fremstå som taus, spontan og automatisk. Uoppmerksomhet overfor situasjoner som kan fremkalle refleksjon og en praksisutøvelse preget av teknikker og mer statisk problemløsning for å få raske løsninger vil også kunne utvikles og opprettholdes.

Praksisutøvelsen vil fremstå som tilslørt og underkommunisert. Det problematiske ved en praksisutøvelse der emosjoner sies å være grunnlag for avgjørelser vil være at det som er åpenbare størrelser for påtaleansvarlige når de velger påstand, ikke vil være tilgjengelig for andre på samme måte.

Det er viktig å få frem at spørsmålet om rutiner kom i forlengelsen av at påtaleansvarlige i rikt monn hadde lagt ut om hvilke kriterier de bruker ved det innledende sorteringsarbeidet.

Under dette spørsmålet viser påtaleansvarlige til konkrete forhold som de tar inn i sitt

beslutningsgrunnlag og som de tydeligere formulerte. Det vil særlig være i tilståelsessaker at det vil være uheldig dersom påtaleansvarlige ikke har en klarere refleksjon og tanke knyttet til valg av påstand. Avgjørelsen blir tatt der og da, de sender saken videre og møter ikke i retten.

I saker der påtaleansvarlige møter i retten vil de ha et lengre tidsrom for ny refleksjon. De kan få opplyst saken nærmere. Det kan gi ny innsikt, ny refleksjon og de har mulighet til å korrigere sin påstand underveis helt frem til det avsluttende partsfremlegget. Partsfremlegget skal munne ut i en klar konklusjon, og påtaleansvarlige kan også gjøre rede for hvilke faktorer som de mener veier for og i mot, og de kan vise til eventuell tvil. Således kan refleksjonen som danner grunnlag for valg av påstand ved en hovedforhandling bli tydeligere for andre parter i saken, også for den siktede.

3. 2. Hvordan erfarer påtaleansvarlige at tidsbruk og arbeidsmengde kan ha innvirkning på valg av påstand?

Alle informantene formidler at de har en stor arbeidsbyrde. Det er mange saker som skal

85

behandles med tanke på tiltalebeslutning og valg av påstand. I bunken av saker er det bare mulig å ta sak for sak og derfor blir saker liggende og det er lite tid til å vurdere påstand om samfunnsstraff og argumentere for det. Når en først kommer på det, kan det rett og slett være

”for seint” å påstå samfunnsstraff, slik det fremkommer i dette utsagnet:

”Andre ganger så havner du litt bakpå. Det er jo det som ofte er litt problemet her, det er så mange saker og så rekker du ikke og se det før den dagen du skal ta ut tiltalen, eller eventuelt tilståelsessak, du skal i retten og «oi, her burde vi ha samfunnsstraff.”(I-4)

Fire av informantene viser til at det uansett ikke er slik at de avstår fra å nedlegge påstand om samfunnsstraff fordi det krever mer arbeid. Sterk mening for eller mot påstand om

samfunnsstraff vil være det som kan utløse mer tidsbruk og arbeid. Motivasjon for å legge ned mer arbeid er forskjellig og kan illustreres ved disse to utsagn:

”Ja da blir det jo det som jeg sa, at hvis du vet at forsvarer har tenkt å argumentere med veldig det at «her er det personlige ting som gjør at…» og du går igjennom og det er ikke det, så kan du ende opp med å bruke mer tid på og argumentere for ubetinget fengsel enn det du normalt ville ha gjort.”(I-4)

Vi bruker mye mer tid på det hvis vi vurderer å nedlegge påstand om samfunnsstraff, (…) Det er veldig enkelt i mange tilfeller og bare påstå ubetinget fengselsstraff,(…) Så skal vi påstå samfunnsstraff, så må vi bruke litt mer tid på bygge opp det for retten, hvorfor mener vi at vedkommende skal få samfunnsstraff og ikke ubetinget fengsel som da er hovedregelen i straffebudet. Så det er litt mer tidkrevende med

samfunnsstraff, men jeg føler at det er verdt det. Og jeg bruker samfunnsstraff der jeg kan. (...) fordi det er andre faktorer som avgjør hvorvidt jeg skal legge ned påstand om samfunnsstraff eller ubetinget fengsel, tidsbruk har ingenting med det å gjøre. Altså hvis jeg tenker og vurderer saken dit hen at denne personen fortjener å få en sjanse, jeg tror at han eller hun kan klare å komme på et bedre spor, så tenker jeg at det er såpass viktig at om jeg bruker…da en halvtime mer, så er det… det er helt irrelevant.(…) Jeg synes det er lettere å påstå samfunnsstraff, altså regnet sånn for min egen samvittighets del, fordi jeg tenker at jeg vil gjerne hjelpe dem, jeg vil ikke bare… få de inn i en celle i fengselet, hvor de da kommer i kontakt med mange andre kriminelle i fengselet. Jeg synes det er.. jeg synes det er greit, det gir meg en god følelse å tenke når jeg går derfra at «nå får du en sjanse».(I-5)

Informant 5 viser til at det i enkelte saker tar lengre tid og krever mer arbeid å bygge opp en sak med argumenter for påstand om samfunnsstraff. Det blir imidlertid understreket at det aldri vil være merarbeid og ekstra tidsbruk som er førende for valg av påstand. Det vises til god samvittighet og ønske om å hjelpe siktede som motivasjon for å yte ekstra. Mens informanten snakker trykker hun begge hendene mot brystet og slår også ut med hendene.

Inntrykket er at dette ikke bare er ord og vendinger. Stemmen og blikket oppleves som rolig, intenst og noe manende. Dette kan tolkes som uttrykk for et underliggende inderlig og ekte engasjement. Som den eneste, formidler informant 2 at det tar lengre tid å påstå

86

samfunnsstraff og at det har direkte innvirkning på avgjørelsen. Han sier at det er en høy terskel for å skulle påstå samfunnsstraff. Det tar lengre tid og formulere påstand. Omregning fra ubetinget dom til samfunnsstraff synes også å være noe som tar ekstra tid. Informanten ytrer seg på denne måten:

”Det er mye enklere å nedlegge påstand om ubetinget fengsel. Fordi ubetinget fengsel er ubetinget (banker i bordet for å understreke poenget) 60 dager, bom. Men med samfunnsstraff må man begynne å omregne fra ubetinget til samfunnsstraff og så begynne å beregne «hva skjer ved vurderinger, subsidiere antall timer,

gjennomføringstid». Det er en del elementer av et puslespill om er komplisert og er usikkert. Det er ikke enkle kjøreregler, sånn, sånn, sånn, sånn. (…) Så samfunnsstraff er vesentlig mer komplisert å formulere i en påstand enn en ubetinget… så har man dårlig tid så tenker man ikke på det. Og så skal man i tillegg prøve å finne rettspraksis på bruk av samfunnsstraff, hvorfor skal denne ha det som reaksjonsform? Sånn sett er det rent praktisk sett er terskelen høyere for samfunnsstraff enn ubetinget.(…) Ja det tar lengre tid å lage en påstand om samfunnsstraff…(I-2)

Vurdering av tidsbruk og arbeidsmengde som faktor ved valg av påstand, gav et sammensatt bilde. Informant 2 er den som skiller seg ut og entydig sier at det er en høyere terskel for å påstå samfunnsstraff på grunn av tidspress og arbeidsmengde. De andre informantene viser til stor arbeidsbyrde som kan medvirke til at de ikke har oversikt i den konkrete saken før de tar den frem. Da vil de ha lite tid til rådighet og får heller ikke reflektert over påstand og en eventuell reaksjon i frihet. Det blir oppgitt at tilfeldigheter kan spille inn. Siktede tar kontakt, forsvarer ber om fremstilling av personundersøkelse eller lignende. De tre kvinnelige

informantene er de som i sterkest ordelag viser til saker der de har hatt sterke synspunkter om valg av påstand om samfunnsstraff. De viser da til forhold ved siktede, noe ved helheten som de fester seg ved og som utløser engasjement.

Informant 2 er opptatt å komme frem til løsninger raskt og vil ikke bruke tid på omregninger som virker heftende. Han vil rett til målet, som i denne sammenheng vil være en påstand om ubetinget fengsel. Schön (2001) viser til den tekniske rasjonalitets mål - middel løsninger som vil være preget av teknikker med mer statisk problemløsning for å få raske løsninger og kontroll i og over en situasjon.

En kan kanskje si at informant 2 har en instrumentell praksisorientering, preget av mål - middel løsning, som kan virke begrensende. Informanten understreker imidlertid veldig tydelig at hans tilnærming er pragmatisk begrunnet ut i fra tidspress og arbeidsmengde.

Derfor fremstår dette ikke som en intuitiv tilnærming i tråd med det Schön (2001) kaller viten i handling, eller Kahnemans System 1 tenking. Det er en bevisst handling som vil være del av

87

en standard og et bevisst praksisreportoar som kan utgjøre en ”praksis i praksisen”. Utsagnet, slik det fremkommer, kan også forstås som utslag av oppgitthet over en travel

arbeidshverdag? Informanten fremsto på ingen måte uengasjert, men gestikulerte og banket i bordet. Det kan forstås som uttrykk for frustrasjon over arbeidssituasjonen og at han i større grad var ærlig om hva som etter hans vurdering faktisk skjer. Det er særlig stor avstand i informant 5 og informant 2 sitt utsagn knyttet til tidsbruk og arbeidsbyrde. Informant 5 henter energi fra et sinnelag om å ville hjelpe og gi siktede en ny sjanse og anstrenger seg ekstra for å påstå samfunnsstraff. Informant 2 ser en uoverstigelig mengde arbeid som hinder, som utelukker en påstand om samfunnsstraff. Et utvalg på seks informanter er begrenset. En kan spekulere på hvordan og i hvilken grad disse ulikhetene ville fremstått ved et større utvalg?

Ville informant 2 sin oppfatning og handlingsrepertoar fremstått som unikt og enestående?

3.3. Hvordan vurderer påtaleansvarlige personundersøkelse som dokument, og hvilken

In document Part i saken : en undersøkelse av påtaleansvarliges refleksjon rundt påstand om samfunnsstraff (sider 88-94)