Sosial innovasjon settes ofte opp som motsats til teknologisk innovasjon. Innovasjonsdebatten over tid har i svært stor grad dreid seg om oppfinnelser av nye produkter. Tradisjonelt har denne assosiasjonen vært så sterk at en svensk innovasjonsforsker i 2007 stilte spørsmålet
«må innovasjoner alltid være av metall?» (Utbult, 2007). Samtidig finnes det en annen tradisjon som anvender et bredere innovasjonsbegrep, som også har en tradisjon som strekker seg over
flere tiår. Økonomen Joseph Schumpeter (1883-1950) framheves som den sentrale klassikeren i denne sammenhengen: Schumpeter lanserte et innovasjonsbegrep som gikk utover produksinnovasjon, og inkluderte nye prosesser, nye organisasjonsmåter, nye produksjonskilder (som råstoffer) og nye markeder (Schumpeter, 1934, sitert i Teigen, Ringholm, & Aarsæther, 2013). Uavhengig av område framhevet han entreprenøren som sentral i innovasjonsprosessen. Entreprenørens sentrale rolle var å gjøre innovasjonen viktig i markedet: han eller hun kunne også være oppfinneren, eller den kreative personen som skapte innovasjonen, men dette var ikke nødvendigvis tilfelle – en entreprenør kan godt jobbe med en annen persons ide. Entreprenøren i Schumpeters forstand var personen som startet i det små, og drev det til noe stort i et marked preget av konkurranse mellom mange aktører.
Schumpeter presiserte at innovasjoner sjelden innebærer å introdusere noe helt nytt, men snarere å kombinere kjente elementer på nye måter. Dette er også sentralt hos en annen klassiker innenfor innovasjonslitteraturen, nemlig antropologen Fredrik Barth (Barth, 1962; Teigen, Ringholm, et al., 2013). Barth oppfattet at det sentrale i innovasjonen var «kobling mellom sfærer». Med utgangspunkt i antropologiske studier viste han hvordan endring og modernisering skjedde gjennom koblinger mellom elementer fra den tradisjonelle økonomien og elementer i markedsøkonomien. Dette åpnet for en videre diskusjon av kanaler for konvertering mellom «sfærer», og om gevinster av kobling og mulige synergier. Det innebar også at innovasjonstenkningen langt på vei kunne frikobles fra produktutvikling og markedsposisjonering, og forstås som et sosiologisk fenomen.
Det finnes etter hvert en relativt omfattende litteratur som diskuterer forskjellene på teknologisk og sosial innovasjon. Sosial innovasjon er et langt nyere forskningsfelt enn teknologisk og markedsbasert innovasjon, og, som nevnt, har feltet utviklet seg først de seneste årene. En viktig forskjell er at man i teknologisk innovasjon kan skille klart mellom prosess og produkt, mens i sosiale innovasjoner glir disse to over i hverandre. En ny prosess kan være et vellykket sluttprodukt av en sosial innovasjon. En annen forskjell – åpenbar, men viktig – er at det er mindre vekt på teknologi i sosiale innovasjoner.
Sosiale innovasjoner kan innebære å ta i bruk teknologi på nye måter, men de behøver slett ikke involvere tekniske løsninger. En tredje viktig forskjell er at sosiale innovasjoner typisk er knyttet til ønsket om å løse et lokalt problem. Man utvikler ikke et nytt produkt – en ny
smarttelefon, en ny joggesko – i håp om å erobre verdensmarkedet, man tenker og opererer rent lokalt. Dermed er man heller ikke opptatt av idebeskyttelse og patentering, de fleste sosiale innovatører vil oppmuntre andre til å la seg inspirere av deres ideer. Spredning av innovasjoner er også en annen prosess: teknologiske innovasjoner kopieres, sosiale innovasjoner adopteres, tilpasses og/eller oppskaleres (se nedenfor).
Teknologisk innovasjon kan være en drivkraft for sosial innovasjon, i den forstand at ny teknologi åpner for nye måter å forholde seg til andre mennesker på. Informasjonsteknologi og sosiale medier er eksempler som illustrerer dette. Man kan også tenke seg at sosial innovasjon, forstått som nye samarbeidsformer, kan bedre forutsetningene for teknologisk innovasjon. Det kan være vekselvirkninger mellom teknologisk og sosial innovasjon, men sosial innovasjon kan ikke forstås som «det samme som» teknologisk innovasjon, bare anvendt på et annet område. Så hva er sosial innovasjon? Dette er en pågående diskusjon. Harrison og Jenson (2013) hevder at «sosial innovasjon» er et kvasibegrep, og at det spiller sin viktigste rolle nettopp som et kvasibegrep. Et kvasibegrep er en hybrid:
det trekker på empirisk forskning og henter dermed legitimitet som et forskningsbegrep, samtidig er det vagt nok til å tilpasses ulike situasjoner og følge med i «the twists and turns of policy» (Harrison &
Jenson, 2013:3). Kvasibegreper oppnår sin popularitet fordi de er fleksible og kan brukes av politikere av ulike avskygginger, administratorer og forskere, og skaper en følelse – som kan være mer eller mindre realistisk – av at man snakker om det samme. Går man nærmere inn på det, ser man at begrepet sosial innovasjon brukes på ulike måter, det er gjort få forsøk på å gi det en historisk ramme, og det finnes ingen teoretisk forankret definisjon av hva sosial innovasjon er.
Resten av dette avsnittet vil se på hvordan begrepet brukes av sentrale aktører, og foreslå en tilnærming som kan være hensiktsmessig for å forstå mer av innovasjon i boligsosialt arbeid i Norge.
En enkel, og ofte sitert, definisjon på sosial innovasjon er «nye ideer som virker for å nå sosiale mål» (Mulgan, Tucker, Ali, & Sanders, 2007). Denne definisjonen har tre sentrale komponenter: sosiale innovasjoner er nye ideer, disse ideene virker, og de retter seg mot sosiale mål. Sosial innovasjon er innovativt fordi det representerer noe nytt, og det er sosialt fordi det retter seg mot sosiale – ikke teknologiske eller finansielle – mål. I denne forståelsen ligger det at enhver
praksisendring, ide eller påfunn ikke er en «innovasjon»: innovative ideer er ideer som virker, og som gjør tjenesteleveransen bedre.
Denne forståelsen ligger til grunn for så å si alle studier av sosial innovasjon, men denne grunnforståelsen kan bygges ut i ulike retninger.
Mange, blant andre Bureau of European Policy Advisors (BEPA), definerer det sosial innovasjon som «Nye ideer som på samme tid møter sosiale behov og skaper nye sosiale relasjoner». BEPA er en innflytelsesrik agent på EU-nivå, så denne forståelsen går igjen i mange politiske dokumenter i Europa. Tilføyelsen «…skaper nye sosiale relasjoner» går ut over Mulgan et al. (2007) og legger til et nytt krav:
sosiale innovasjoner skal ikke bare bidra til å nå sosiale mål, men også til å endre spillereglene, skape nye relasjoner og nye maktforhold (cf.
Bekkers, Tummers, & Voorberg, 2013). Mange formulerer dette som at sosiale innovasjoner per definisjon er sosiale både i utfall og i arbeidsmåter: de representerer nye løsninger som samtidig løser sosiale behov og bidrar til kapasitets- og relasjonsbygging blant aktører i samfunnet (Simon et al. 2012). Etter denne forståelsen bidrar sosial innovasjon i sitt vesen til å mobilisere nye grupper, eller involvere berørte parter på nye måter.
Felles for alle disse definisjonene er at de er for uklare, og i noen grad for idealistiske, til å fungere som utgangspunkt for empirisk forskning. For eksempel ligger det i definisjonen at sosiale innovasjoner er ideer som virker – men om et tiltak «virker», vet man ikke før en tid etter at det er iverksatt. Vi må også ta stilling til om det er hensiktsmessig å avgrense sosial innovasjons-begrepet til tiltak som endrer spilleregler og trekker inn nye aktører. Gitt det vi vet om boligsosialt arbeid i Norge, der kommuner og ideelle aktører noen ganger jobber hver for seg og andre ganger sammen, kan det argumenteres for at dette tilleggskravet snevrer inn feltet på en måte som verken er nødvendig eller hensiktsmessig. Denne snevrere forståelsen vil gjøre det umulig å diskutere tiltak med bare en «eier»
som innovative.
Vi ønsker dermed en operativ definisjon av sosial innovasjon som er konkret nok til å skille innovative prosjekter fra sosiale tiltak generelt, og som åpner for, men ikke krever, at nye aktører mobiliseres.
En slik definisjon finner vi hos Evers, Ewert og Brandsen (2014:11).
Basert på en studie der et av hovedpoengene nettopp var å identifisere innovative sosiale tiltak i europeiske storbyer, foreslår de at sosiale innovasjoner operasjonaliseres som
• Ideer, omgjort til praktiske arbeidsmåter,
• Som er nye i den konteksten de forekommer,
• Som gir håp om bedre løsninger og mestringsstrategier,
• Og som kjennetegnes av høy risiko og usikkerhet i de spesifikke kontekstene de framkommer
Denne fire-leddede definisjonen har flere fordeler: for det første framhever den betydningen av ideer og det at ideene omgjøres til praktiske arbeidsmåter. Innovasjon må skilles fra kreativitet – innovasjon er det først når den kreative ideen implementeres og har en praktisk funksjon (jf. Hartley, Sørensen, & Torfing, 2013). For det andre framheves at hvor «innovativt», i betydningen nytt, et fenomen er, avhenger av kontekst. En arbeidsmåte eller prosedyre som er veletablert i en kontekst kan være ny og innovativ i en annen. For det tredje, de nye prosedyrene skal gi håp om forbedring, men det ligger ikke i selve definisjonen at innovasjoner kun er innovasjoner hvis de faktisk lykkes med å skape forbedring. Dette må ses i sammenheng med det fjerde punktet i definisjonen: innovasjon innebærer risiko. Det er ikke sikkert man lykkes, det kan til og med hende at man på noen måter gjør situasjonen verre. Man kan vanskelig prøve ut nye nytt hvis man ikke kan ta sjansen på å mislykkes.
Endelig ligger det i definisjonen foreslått av Evers et al. (2014) at innovasjoner representerer et tydelig brudd med tidligere etablerte praksiser i den aktuelle settingen. Det er, iallfall i prinsippet, en distinksjon mellom inkrementell endring, pragmatisk tjenesteutvikling eller utvidede samarbeidsrutiner på den ene sida, og sosial innovasjon på den andre.