Dette kapitlet kan leses som en nedslående historie: vi ønsket å avklare hva sosial innovasjon er, og hvordan vi skal arbeide for å bli mer innovative. Vi har gjennomgått sentrale bidrag til litteraturen om hva sosial innovasjon er og hvordan det oppstår, men funnet få konkrete svar. Det er ikke engang enighet i litteraturen om hvordan sosial innovasjon skal defineres. Det er enighet om at sosiale innovasjoner er
«nye ideer som virker for å nå sosiale mål», for å bruke
«minimumsdefinisjonen» formulert av Mulgan et al (2007), men det pågår en diskusjon om i hvilken grad man skal ha et tilleggskrav om at sosiale innovasjoner skal involvere nye aktører og skape nye relasjoner og maktforhold. Sagt på en annen måte er det enighet om at sosial innovasjon retter seg mot sosiale mål, men det er uenighet om også prosessen må være «sosial». Vi har foreslått å legge oss opp mot Mulgan’s definisjon i diskusjoner av boligsosialt arbeid, og også trekke på Evers, Ewert og Brandsen (2014, sitert ovenfor), for å unngå å ekskludere gode prosjekter som bare har en «forelder», eller som bygger på samarbeid som allerede er etablert.
Studiene av hvordan innovasjoner oppstår, implementeres og spres konkluderer alle med at dette er prosesser som i liten grad kan kontrolleres. Den teoretiske modellen foreslått av Cohen, March og Olsen (1972), som framstiller problemer, løsninger, aktører og beslutningssituasjoner som uavhengige strømmer, ser ut til å beskrive hvordan utviklingen faktisk skjer på dette feltet. Problemer finnes, men de kan omtolkes, underkommuniseres eller overhodet ikke artikuleres.
Noen ganger «ser» man ikke et problem før man sitter med et løsningsforslag i handa. I andre situasjoner kan man se både problemet
og løsningen, men tidspunktet er feil og man klarer ikke å skape en egnet beslutningssituasjon. Dette kan for eksempel skje hvis organisasjonens ressurser er bundet opp i andre og mer akutte ting, eller hvis problemområdet «eies» av en annen etat eller profesjon enn den eller de som ønsker å intervenere.
Ingen av studiene har kunnet si at noen organisasjonsformer er bedre egnet enn andre til å skape innovasjon. Det som framheves som viktig, er at organisasjonene klarer å åpne opp og ta inn ideer fra personer og instanser utenfor egen organisasjon. Både innenfor tradisjonelle byråkratier og i målstyrte organisasjoner finnes det insentiver til, og barrierer mot, å skape åpninger for andre aktører. Det som framheves som sentralt er organisasjonskulturer, ledelse og vilje til å ta risiko. Som formulert av Ringholm et al. (2011), «hvordan bruker vi strukturen vi har» kan være et bedre spørsmål enn «hvilken struktur bør vi ha» hvis man ønsker å skape en innovativ organisasjon. Noe tilsvarende gjelder spredning av innovasjoner: dette er prosesser som er vanskelige å kontrollere. Man kan ha gode opplegg for idespredning, men de vil ha liten effekt hvis mottakeren ikke faktisk er mottakelig.
Mottakeren av ideen må selv ha en oppfatning av at hun har et problem og være på jakt etter en løsning – da lytter man til innovatører med løsningsforslag.
Diskusjonen av finansieringsmodeller for innovative tiltak skisserte ulike modeller for samfinansiering. Noe av det interessante med denne diskusjonen er at den er basert på konkrete erfaringer, og dermed illustrerer noen av de dilemmaene som kan berøre innovative tiltak mer generelt. Blant annet reises spørsmålet om tilsyn, kvalitetssikring og overordnet ansvar i tiltak som implementeres på sida av de ordinære tjenestene, der offentlige etater er part men ikke nødvendigvis prosjekteier. Diskusjonen viser også hvordan konflikter kan oppstå:
mellom investorer som vil ha avkastning av pengene sine, ideelle aktører som vil beholde mest mulig penger i tiltaket, og offentlige myndigheter som har et overordnet finansieringsansvar. Videre oppstår spenninger mellom små ideelle aktører som kan ha innovative ideer, og større kommersielle aktører som gjerne implementerer andres ideer i større skala. Denne diskusjonen gir kanskje den beste illustrasjonen på hvordan innovasjon ikke er en magisk formel som skaper en ny sosialpolitikk: kravene til kvalitetssikring, rettssikkerhet og avklarte ansvarsforhold vil gjelde også for innovative tiltak, og potensialet for konflikter mellom deltakerne er absolutt til stede.
Så langt i rapporten har vi kartlagt boligsosialt arbeid i Norge, og diskutert hva innovasjon er og hva som hemmer og fremmer innovasjon. Vi har slått fast at det er relativt mye aktivitet på det boligsosiale feltet i Norge, og at det foregår et løpende metodeutviklingsarbeid i mange kommuner, men at det er vanskelig å karakterisere tiltakene de senere årene som eksempler på «innovasjon».
Hvordan ser dette ut i våre naboland Sverige og Danmark? Dette er land som ligger geografisk nært, som har velferdssystemer som likner de norske, og som Norge har mye samarbeid med på mange nivåer.
Hvordan foregår boligsosialt arbeid i disse landene, og har det skjedd innovasjoner i arbeidet her som Norge kan lære av? Dette er spørsmålene som diskuteres i dette kapitlet.
I velferdsstatslitteraturen grupperes de nordiske landene ofte sammen til en velferdsmodell eller regime (Esping-Andersen, 1990;
Kvist, Fritzell, Hvinden, & Kangas, 2012). Innovasjonslitteraturen forholder seg imidlertid bare svært løst til diskusjonen om
«velferdsregimer» og om velferdsstatlig kontekst mer generelt. En årsak til dette er at innovasjon ofte skjer lokalt, med utgangspunkt i lokale problemer, og da framstås helheten i de nasjonale velferdssystemene som mindre sentrale (jf. Evers et al., 2014). En annen årsak er at studiet av innovasjon i offentlige tjenester er et nytt og svakt utviklet fagfelt. Foreløpig foreligger det ikke studier som eksplisitt ser på forskjeller i hvordan ulike (vest-)europeiske velferdsstater tilrettelegger for innovasjon i tjenestene. Dette har igjen sammenheng med at innovasjonslitteraturen eksisterer på sida av «the mainstream» i velferdslitteraturen, og i liten grad forholder seg direkte til studiet av velferdsstaten mer generelt. Det er derfor lite å bygge på når det gjelder sammenhenger mellom nasjonale velferdsregimer og rommet for innovasjon: selv om de nordiske landene er like på mange måter, er det vanskelig å si om de er like på de måtene som er sentrale for å fremme innovasjon. I neste avsnitt ser vi kort på hva innovasjonslitteraturen sier om betydningen av nasjonale kontekster.