En enkel definisjon av samtale er “å snakke sammen/ å konversere”. Altså noe man gjør for å forstå hverandre, for å kunne uttrykke følelser, tanker og meninger. Uten grundigere vurdering er det lett å slå seg til ro med dette svaret. I mange tilfeller kan dette også være tilstrekkelig. Mer
grunnleggende forklaringer på samtale, og hva det er og brukes til, finner man ved å se på hva begrepene dialog og dialekt betyr.
3.1.1 Dialog
Dialog betyr; gjennom (dia) ord (log) (Arbnor og Bjerke 2009). De metodiske grunnene til dialog er to-delte:
Først og fremst for å klargjøre forskjeller (teser - antiteser) hvor deltakerne kan reflektere sine originale meninger.
For det andre for å gå bak/forbi (synteser) de originale meningene som man går inn i dialogen med.
Å føre en dialog er grunnlaget for den handlingen som må til for å skape kunnskap, og for
deltakelsen til skaperen av kunnskap. Dialog som metode i aktørsynet, hvilket vi utdyper senere i oppgaven, nødvendiggjør ydmykhet, full oppmerksomhet og genuin nysgjerrighet fra skaperen av kunnskap, samt tro på medmennesker som aktører med egen fri vilje og rett til å skape sosial virkelighet. Dialog er grunnlaget for dialekt.
3.1.2 Dialekt
Dialekt betyr: gjennom (dia) samtale (lektos) (Arbnor og Bjerke 2009). Det ble fastslått i antikken at den beste måten å finne den ekte sannheten på var gjennom samtale/diskusjon, slik at mange forskjellige synsvinkler og meninger kunne motsi hverandre. Alt i vår virkelighet kommer ut i fra
20 dette, i følge aktørsynet. Dette leder til at sosiale fenomen blir tvetydige. Hva mine handlinger er og hva de blir, er delvis påvirket av andres meningsfylte tvetydige denotations av disse handlingene.
M an kan forstå kunnskapsambisjonen i aktørsynet som å frigjøre det som er potensielt (antitese) i det som er faktisk (tese) og utvikle og skape noe nytt (syntese).
Samtale er et ord som brukes om både dialog, monolog og debatt. Likevel finnes det et tydelig skille mellom disse formene for samtaler.
Monolog er en tale fra en person som har noe han vil formidle. Imidlertid åpner ikke en monolog for noen innspill fra andre hold, og han som holder monologen ser ikke på tilhørerne som samtalepartnere
Debatt kan betraktes som en form for samtale som har samme mål som monologen
Debatt brukes altså for å overtales tilhørerne til å bli enig i det standpunktet man ønsker å formidle.
Debattantene er ikke interessert i å endre standpunkt, i likhet med monologholderne. I motsetning til tilfeller av monolog, er debattantene ikke beskyttet av uskrevne regler, som sier at andre ikke skal bryte inn. Debattens spilleregler forutsetter at standpunkter sies i mot, og de involverte må kjempe med hverandre om å komme til ordet. Dialogen handler derimot om et samarbeid. Dialogen består av to eller flere parter, som lytter til hverandre fordi de er interesserte i hva den andre har å si.
Samtidig kommer man selv med synspunkter og innspill som kan være av interesse i forhold til tema og den andre parten. Gjennom dialog kan man skape bedre forståelse og ny innsikt. For at dette kan være mulig er åpenhet og vilje avgjørende. (Svare 2008)
I følge den tyske lingvisten Franz Hundsnurscher (Svare 2008) kan samtale deles inn i flere kategorier:
21 har en felles interesse i å løse denne oppgaven på en best mulig måte.
interesser, noe som lett gir den et preg av konflikt. For eksempel som når en politietterforsker
forhører en mistenkt i en kriminalsak, eller når to ektefeller krangler.
Innenfor hver av disse typene – den komplementære, koordinerende og kompetitive samtalen – skiller han igjen mellom mer kognitive, praksisorienterte eller følelsesmessige varianter. En vitenskapelig diskusjon er et eksempel på en samtale som er koordinerende, samtidig som den i hovedsak har et kognitivt preg, det vil si at den sikter mot å avdekke hvordan noe er. En planleggingssamtale er også koordinerende, men den er mer
praksisorientert enn den vitenskapelige samtalen, mens forsoningssamtalen som gjør slutt på en konflikt er et eksempel på en følelsesmessig samtale.
Samtalen er en grunnleggende form for kommunikasjon. En samtale formes av deltakerne, situasjonen, målet med samtalen og språkmessige ferdigheter hos deltakerne. En samtale inneholder visse strukturer: (Lind 2005)
Samtaleturer
Det må være minst to deltakere i en samtale og disse må veksle bidrag for at det er en dialog. En samtaletur er en avgrenset periode i samtalen da én deltaker har eksklusiv rett og plikt til å gi et bidrag til samtalen
22
Sekvenser
Bidragene må ha sammenheng med hverandre. Dersom partene som fører samtalen ikke har samme informasjon om tema, kan samtalen fort ende i misforståelser, som kan være vanskelige å oppklare. Per Stormyhr har fem års utdanning som gruppeanalytiker ved Institute of Group Analysis (IGA), London med internasjonal sertifisering. I tillegg leder han eget konsulentfirma, Instituttet for Gruppedynamikk (IfG). Han sier at begge parter i en samtale ofte tar for gitt, at den andre parten sitter inne med samme informasjon som en selv.
Reparasjon
Ofte blir bidragene uklare og man må rette opp bidragsfeilene slik samtalen kan fortsette uten misforståelser. Man er nødt til å få klarhet i tema hvis man blir usikker på situasjonen.
Modell 1: Samtalestruktur
Når vi snakker om samtale i denne oppgavens sammenheng, vil vi i tillegg definere hva vi selv mener med samtale, og hva begrepet innebærer slik vi ser det. Gjennom studiene har vi oppdaget en rød tråd innen organisasjonsfag; når det gjelder engasjement og trivsel på arbeidsplassen er mellommenneskelige relasjoner nærmest avgjørende. Dette gjelder samtale på alle nivåer. Likevel vil vi ikke forveksle begrepet samtale med begrepet kommunikasjon. Kommunikasjon består
23 selvsagt av flere komponenter. Samtale er unektelig en betydelig del av kommunikasjon. Vi mener at kommunikasjon i organisasjonssammenheng ofte forbindes med er mer omfattende og målrettet prosess enn den vi anser samtale for å være. Altså at kommunikasjon kan sees som en mer arrangert form for “samtale.
Ordet kommunikasjon kommer fra det latinske ordet communicare og betyr å gjøre sammen (Kaufmann og Kaufmann 2009, 250). Man kan si at samfunnet er en sammenhengende
kommunikasjonsprosess. Kommunikasjon kan også defineres som en kontinuerlig prosess hvor medlemmene opprettholder og forandrer organisasjonen gjennom å kommunisere med individer og grupper av mennesker både internt og eksternt.
Sammenlignet med definisjonen av samtale skilles disse to begrepene ved funksjonen de har. Dette kan sies fordi samtale ikke nødvendigvis har samme formål som den arrangerte type
kommunikasjon. Det vi fokuserer på, er de samtalene som foregår i organisasjonen som føles mer personlige. Vi ser på dialogen -den gode samtalen. Det er slike samtaler vi ser potensial i, i forhold til økt motivasjon og eierskapsfølelse. Vi ser på dialogen som er frivillig og preget av åpenhet og ærlighet, og ikke kommunikasjon som er formet av tvang og makt. Et illustrerende eksempel på forskjellene kan være; dersom det blir gitt en fellesbeskjed fra lederen i organisasjonen til medarbeiderne, selv om den eventuelt er muntlig, ser vi ikke på dette som samtale. Dette blir en form for organisatorisk kommunikasjon. Derimot fokuserer vi heller på tilfeller hvor lederen slår av en uformell prat med medarbeiderne sine i løpet av arbeidsdagen uten annet formål enn å sosialisere. Vi fokuserer også på formelle tilfeller hvor det skal holdes medarbeidersamtaler eller lignende, som også føles personlige.
“Å delta i slike åpne og gode dialoger er dessuten i tråd med de grunnleggende
menneskelige motivasjonsfaktorene: Å være del av en god sak, selv bli verdsatt som en viktig og ansvarlig deltaker, og at det forventes en innsats for å lykkes. Derfor gir ikke bare den gode dialogen motivasjon, den fremmer også menneskelig utvikling og vekst. I en god dialog kommer vi også i godt humør, gjennom å bidra til å skape en god stemning, sammen”
(Nordbakken 2002).
Grunnen til at vi har valgt å ta for oss nettopp dette, er det potensialet vi ser for en leder til å påvirke
24 sine medarbeidere i nettopp slike sammenhenger. Dette er også grunnen til at vi ikke ser det som relevant å fokusere på det vi kaller organisatorisk kommunikasjon. Nettopp fordi vi ikke ser et like stort potensial til å påvirke den enkelte medarbeideres personlige engasjement gjennom
kommunikasjon.