I fattigdomsforskningen har mange engasjert seg i diskusjonen om hva som kan forklare at noen blir fattige mens andre ikke blir det. Argumentene har vanligvis blitt delt inn i individuelle og strukturelle forklaringer. Enten må vi lete etter årsaken hos de fattige selv, eller vi må søke etter svar i samfunnsstrukturen. For å favne alle typer forklaringer, er det dessuten vanlig å legge til en skyld-/skjebnedimensjon (tabell 3.1).
Tabell 3.1 Ulike forklaringer på eksistensen av fattigdom.
Skjebne Skyld
Individ De fattige er uheldige De fattige er late og mangler framdrift og/eller moral
Samfunn De fattige er ofre for ukontrollerbare sosiale og globale utviklingstrekk
De fattige er ofre for andres handlinger og for sosial urettferdighet
Kilde: Van Oorschot & Halman 2000
For det første kan man mene at det er individuelle skjebner som gjør at noen blir fat-tige. Noen kan for eksempel være så uheldige at de er født med en funksjonsnedset-telse som gjør det vanskelig å få en godt betalt jobb, eller de kan bli syke og falle ut av arbeidsmarkedet. Dette er forhold som verken kan lastes den enkelte eller samfunnet (selv om man kan mene at det er en samfunnsoppgave å kompensere for denne typen hendelser), og det er derfor dette kalles skjebneforklaringer.
Et alternativ til individuell skjebne-forklaringen på fattigdom, er individuell skyld-forklaring. Hovedperspektivet er at egenskaper ved de fattige selv forklarer fattigdom-men. Denne argumentasjonen kjenner vi godt både fra politikk og forskning. Den kan enten ta utgangspunkt i at fattigdom skyldes avvikende moral eller atferd, at de fattige er del av en (destruktiv) fattigdomskultur og at de reproduserer denne kulturen og derved sin egen fattigdom. De mangler for eksempel motivasjon til å jobbe og vil hel-ler leve på velferdsytelser. Etabhel-leringen av en fattigdomskultur fører igjen til at denne kulturen legger en strukturell føring på de fattiges liv, og det som startet opp som en individuell forklaring, glir over i en strukturell. Individuell skyld-argumentene tar også utgangspunkt i human kapital, og de sier at fattigdom skyldes forhold som for eksempel lav intelligens, manglende utdanning, liten jobberfaring eller dårlige språkkunnskaper.
Denne typen argumenter ble for eksempel grundig diskutert i forbindelse med boka The Bell Curve (Herrnstein & Murray 1994), der forfatterne undersøkte en mulig forbindelse mellom intelligens og sosial posisjon.
Den tredje typen fattigdomsforklaring er strukturell skyld-forklaringene. Her plas-seres skylden for at det finnes fattigdom hos den offentlige politikken. Fattigdom er en konsekvens av mangelfull eller ineffektiv politikk, enten det nå dreier seg om
fordelingspolitikk, generell velferdspolitikk, utdanningspolitikk, boligpolitikk eller sysselsettingspolitikk, og altså ikke en konsekvens av personlige egenskaper ved de fat-tige. Eller fattigdom er en konsekvens av undertrykkende og diskriminerende strukturer, som for eksempel systematisk stenger enkelte grupper ute fra arbeidsmarkedet eller utdanningssystemet, uten at den offentlige politikken klarer å demme opp for dette.
I den fjerde og siste forklaringstypen – strukturell skjebne-forklaringene – ses fat-tigdom som et resultat av strukturelle forhold som det ikke er mulig (eller i alle fall vanskelig) å gjøre noe med, som globaliseringen av økonomien eller den teknologiske utviklingen.
Hvordan et samfunn forstår fattigdommens årsaker, vil ha betydning for hvordan tiltakene for å bekjempe fattigdom utformes. I en analyse av hvor populære de ulike forklaringene er, viser van Oorschot og Halman (2000) at synet på hva som forkla-rer fattigdom, varieforkla-rer betydelig mellom land. I hele den vestlige verden er det mest vanlig å mene at samfunnet er skyld i at det finnes fattigdom (figur 3.3), og denne forklaringen er også den mest populære i Norden og Storbritannia. Særlig i Norge var denne forklaringen populær i 1990; nesten halvparten av befolkningen trakk dette fram som fattigdommens viktigste årsak. Som nummer to følger individuell skyld-forklaringene, som er klart mest populære i USA, og klart minst populære i Norge
Figur 3.3 Andel av befolkningen som støtter ulike forklaringer på fattigdom i Norge og USA, og gjennomsnitt for den vestlige verden. 1990.
Kilde: van Oorschot & Halman 2000: figure 1
(figur 3.3). Studien til van Oorschot og Halman bygger på data fra European Value Study, og går vi til grunnlagstallene her, finner vi at de individuelle skyld-forklaringene er mindre populære i Norge enn i noen av de andre nordiske landene. Rundt en firedel av finnene, islendingene og britene framhever latskap eller mangel på viljestyrke som den viktigste forklaringen på fattigdom, mens kun 11, 14 og 16 prosent av henholdsvis nordmennene, danskene og svenskene framhever en slik forklaring som den viktigste.3 Analysene hos van Oorschot og Halman er basert på 1990-undersøkelsen i Euro-pean Values Study. Spørsmålet om hva som er den viktigste forklaringen på fattigdom, er gjentatt i senere runder av denne studien, sist i 2008. Hvis vi bare ser på de seks landene som omfattes av dette prosjektet, finner vi de samme nasjonale forskjellene også i 2008 (figur 3.4).
Fremdeles er urettferdighet i samfunnet den hyppigst nevnte forklaringen, men nå er det svenskene som i størst grad framhever denne forklaringen. Den individuelle skyld-forklaringen er fremdeles en forholdsvis lite populær forklaring i alle de seks landene, men i Finland og Storbritannia mener en av fire at dette er den viktigste forklaringen på fattigdom.
I den britiske landrapporten (se vedlegg) er det ytterligere eksempler på studier som viser at britene framhever individuelle trekk når de skal forklare hvorfor noen blir fattige. I en studie fra 2010 nevnes for eksempel rusmiddelmisbruk eller annen form for avhengighet som en årsak til barnefattigdom av 75 prosent av britene, mens over
3 European Values Studies er tilgjengelig for online analyser gjennom nettsiden www.gesis.org.
Figur 3.4 Andel av befolkningen som støtter ulike forklaringer på fattigdom i Norden og England.
2008/2009.
Kilde: European Values Study, egne kjøringer.
60 prosent mener barn er fattige fordi foreldrene deres ikke ønsker å arbeide (NCSR 2010). Tilsvarende spørsmålsbatterier er, så langt vi er kjent med, ikke stilt i Norden, og vi kan dermed ikke vurdere om man også i Norden ville framhevet slike forklaringer på barnefattigdom.