Hensyn til kriminalitetsforebygging i plan- og bygningsloven

Fra 1. Juli 2009 fikk plan- og bygningsloven kriminalitetsforebygging som et selvstendig hensyn og stiller dermed tydelig krav til hvilke vurderinger norske kommuner må ta stilling til i sine planprosesser. Dette hensynet står sammen med en rekke andre oppgaver og hensyn i lovens § 3-1 som samlet viser hvilke samfunnsoppgaver Regjering og Stortinget mener at planleggingen etter plan- og bygningsloven skal ta hensyn til for å bidra til bærekraftig utvikling av samfunnet, jamfør lovens formålsparagraf om dette, i pbl § 1-1.

a) sette mål for den fysiske, miljømessige, økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingen i kommuner og regioner, avklare samfunnsmessige behov og oppgaver, og angi hvordan oppgavene kan løses

b) sikre jordressursene, kvaliteter i landskapet og vern av verdifulle landskap og kulturmiljøer c) sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv

d) legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling

e) legge til rette for god forming av bygde omgivelser, gode bomiljøer og gode oppvekst- og levekår i alle deler av landet

f) fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet

g) ta klimahensyn gjennom løsninger for energiforsyning og transport

h) fremme samfunnssikkerhet ved å forebygge risiko for tap av liv, skade på helse, miljø og viktig infrastruktur, materielle verdier mv (plan- og bygningsloven, 2008, § 3-1).

I punkt e) «planleggingen skal legge til rette for god forming av bygde omgivelser, gode bomiljøer og gode oppvekst- og levekår» (plan- og bygningsloven, 2008, § 3-1). Dette punktet påpeker at ved utarbeiding av planer, er den estetiske og funksjonelle utformingen av omgivelsene viktig. Gode bomiljøer rettes det både til en god kvalitet i boligene og i nærmiljøet og en god boligdekning. Boligene skal også ha en god beliggenhet i forhold til grønnstruktur i byggesonen, tilgjengelighet, utemiljø etc. i tillegg til at den skal være god i seg selv. For å ivareta disse målene, kan det sikres nødvendige og hensiktsmessige arealer for boligformål gjennom arealplanleggingen.

Det er nevnt tydelig i gjeldende lov om «å sikre barn gode oppvekstsvilkår». Det er viktig å ta hensynet til barnas interesser i planlegging og utbygging (Klima- og miljødepartement, 2008, s. 180).

Punkt f) loven skal «fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet» (plan- og bygningsloven, 2008, § 3-1). Dette punktet legger vilkår for helsetilstanden i ulike grupper i befolkningen. Folkehelsen styrkes av en god samfunnsplanlegging, ved at den bidrar til å fremme faktorer som virker positivt på helse og beskytte mot risikofaktorer, i tillegg til at planlegging kan bidra til en mer jevnere og rettferdig sosial fordeling av faktorer som påvirker helsen.

Gjennom god arealplanlegging kan befolkningen sikres et godt bomiljø og lettere tilgang til urørt natur og friluftsområder, og samtidig kan ulempene ved forurensning og støy begrenses.

Ved bruk av reglene om konsekvensutredning (KU) skal det sikres til at også de helsemessige

konsekvensene av tiltak og planer blir tydeliggjort og tatt hensyn til i planleggingen (Klima- og miljødepartement, 2008, s. 180).

Siste del av punktet f) «... samt bidra til å forebygge kriminalitet» (plan- og bygningsloven, 2008,

§ 3-1). I planleggingen skal hensynet til kriminalitetsforebygging vurderes og ivaretas. Det har blitt stadig større utfordring for samfunnet å bekjempe ulike former for kriminalitet, innen kriminalitetsforebyggende arbeid. For kriminalitet utgjør risiko og usikkerhet i samfunnet.

Kriminalitetsforebygging er vidt og kan skje gjennom mange ulike tiltak, og et av dem er samfunnsplanlegging. Dermed må det være et mål for samfunnsplanlegging å sette tydelig grenser mot kriminalitet. Kriminalitetsforebygging dreie seg om både å legge til rette for trygge sosiale miljøer, og gjennom den fysiske utformingen av omgivelsene. Ved bruk av de fysiske rammene bestemmer man om de blir arenaer for utrygghet og kriminalitet eller arenaer for trivsel og sosialt fellesskap.

Med arealplanlegging skal man skape fysisk rammer som gjør det vanskeligere å begå forbrytelser eller kriminelle handling, særlig hvor det er fare for at ofrene kan bli utsatt for kriminelle hendelser som fører til fare for liv og helse. Hensynet til kriminalitetsforebygging må legges vekt ved utarbeidelse av sentrum og boligområder og ved tilrettelegging for aktiv bruk og tilhørighet til områder. Men det er ofte sosiale problemer som ligger til grunn for handlingene, og disse kan man ikke løse med fysisk utforming (Klima- og miljødepartement, 2008, s. 180).

Punkt h) «fremme samfunnssikkerhet ved å forebygge risiko for tap av liv, skade på helse, miljø og viktig infrastruktur, materielle verdier mv» (plan- og bygningsloven, 2008, § 3-1). Samfunnssikkerhet innebærer å redusere risiko og sårbarhet i samfunnet. I økende grad er samfunnet preget av risiko og sårbarhet for trusler, særlig miljøtrusler. Vi kan i større grad forebygge mot uheldige konsekvenser, men noen av disse må vi leve med. Det som avslører at samfunnet ikke er godt nok forberedt på å håndtere vanskelig situasjoner er blant annet alvorlige ulykker, katastrofer og svikt i samfunnsviktige systemer. Man kan ofte unngå store tap for enkeltpersoner, miljø eller virksomhet med enkle midler. Ut ifra utviklingen viser det seg at det er behov for at det offentlige i større grad integrere beredskapsmessige hensyn i planleggingen i henhold til plan- og bygningsloven, som et sårbarhetsreduserende tiltak, og ikke minst at

Kravet til sikkerhet er ikke like viktig når det gjelder overordnet planlegging etter plan- og bygningsloven, som i andre områder i samfunnet. Derfor er det viktig med sterkere deltakelse for forebygging i den kommunale planlegging.

Oppgaven i planleggingen er sammensatt av både forebygging av risiko for skade og tap av liv, helse, forebygge rusproblemer og kriminalitet, miljø og viktig infrastruktur, samt beredskap for ulykkessituasjoner mv. Det handler også om en god fysisk planlegging, for å unngå å bygge i områder som er utsatt for flom, skred, ras, akutt forurensning, radonstråling osv. Og i forhold til sårbare og utsatte grupper, er det viktig med forebyggende sosialt arbeid og hjelpetiltak. I § 4-3 er det tatt opp arbeidet som også inngår i denne oppgaven, og som er innenfor helse, miljø og sikkerhet (HMS), og med risiko- og sårbarhetsanalyser. Etter loven skal planleggingen og utbyggingen bidra til den enkeltes trygghet for liv, helse og eiendom. Det å sikre samfunnets evne til å fungere økonomisk, teknisk og institusjonelt, og samtidig å hindre en utvikling som truer viktige forutsetninger for dette, er en utfordring (Klima- og miljødepartement, 2008, s.

180).

Ifølge § 3-1, andre ledd, «planene skal fremme helhet ved at sektorer, oppgaver og interesser i et område ses i sammenheng gjennom samordning og samarbeid om oppgaveløsning mellom sektormyndigheter og mellom statlige, regionale og kommunale organer, private organisasjoner og institusjoner, og allmennheten» (plan- og bygningsloven, 2008, § 3-1, andre ledd), er hovedformålet med planleggingen etter loven.

Deltakere i planleggingen er alle sektorer og interesser. Planleggingen skal lede til en samordning av offentlig virksomhet, beslutninger og samarbeid, både vertikalt mellom forvaltningsnivåene og horisontalt mellom de forskjellige myndigheter og sektorer.

Samordningen skjer både ved at planene blir et felles fundament for senere vedtak om gjennomføring, og ved at de forskjellige interesser og hensyn kommer fram og avveies i planprosessen (Klima- og miljødepartement, 2008, s. 181).