H VORDAN SPRÅKVANSKENE KOMMER TIL UTTRYKK

Barna med spesifikke språkvansker kan streve med ulike deler av språket, og utvikling av dette. Vanskene kan som tidligere nevnt gå på både innhold, form og bruk, og både forståelse og produksjon kan være vanskelig. Vanskene kan variere i grad, og kan også forandre karakter ettersom barnet blir eldre. Barna kan få hjelp i forhold til sin språkutvikling, men vanskene forsvinner ikke lett (Leonard, 2000). Et barns språkvansker kan føre med seg negative konsekvenser, og dette ikke bare i forhold til språklig fungering. Områder som knyttes til språkvansker, er blant annet vansker i forhold til læring, oppmerksomhetsvansker og problemer sosialt og emosjonelt (Rutter m.fl., 1992, Adams, m.fl. 1997, Bishop, 1997). Sammen med hørbare vansker omkring språklydene, som ofte er noe som tidlig får oppmerksomhet hos denne gruppen, fordi det er så tydelig for folk flest, kan problemer rundt sosialt samspill være noe av det som vekker bekymring hos foreldre, pedagoger eller andre nær barnet. Dette kan igjen være et steg mot å finne ut av vanskene. Barnets konkrete språkfunksjon, det sosiale aspektet og fungering i dagliglivet vil da utløse bekymring, som kan starte en utredningsprosess, som kan ende i at diagnosen spesifikke

språkvansker gis.

Bishop (1997, s 27) påpeker faktorer hun mener er til stede hos de fleste barn og unge som har fått diagnosen. Disse er:

1. ”..a parent or teacher is concerned about language functioning”

2. ”..scores on a language measure are statistically abnormal, probably at least on below mean.”

Som Bishop påpeker, starter gjerne prosessen mot en diagnose med en bekymring hos omgivelsene. Denne kan igjen føre til at en utredning gjøres. Felles for de fleste som ut fra dette får diagnosen spesifikke språkvansker, er ifølge henne at de har lave skårer på språktester. I tillegg er gjerne flere kriterier utelukket. Disse er beskrevet tidligere i oppgaven. Det ser ut til at vanskene oftest ikke forsvinner, men heller forandrer seg over tid, og kommer til utrykk i forhold til nye områder. Når barna når

skolealder får mange problemer med lesing og skriving (Ottem, 1994). En rekke undersøkelser påviser at barn med språk og talevansker i førskolealder, er en betydelig risikogruppe for å utvikle slike lese og skrivevansker (Bishop og Adams, 1990; Catts, 1991; Scarborough, 1991; Stothard, m.fl. 1998; Aram, m.fl. 1984).

Bishop og Adams (1990) så nettopp på hvordan vanskene kan utvikle seg over tid. De fulgte en gruppe på 68 barn med diagnosen spesifikke språkvansker. Det viste seg at av barna som ble undersøkt og hadde svake språklige resultater ved fireårsalder, hadde 56 % fremdeles dette ved 5;6 års alder. De som hadde vansker ved 5;6 år, klarte seg ved 8;6 år fremdeles dårligere enn sine jevnaldrende. Også andre

undersøkelser bekrefter språkvanskenes tendens til å vedvare. Catts (1993) fant i en oppfølgingsundersøkelse med 56 barn med språk og talevansker og 30 barn uten vansker, at omkring 50 % av barna med språk- og talevansker i førskolealder fikk problemer med lesing i 1. klasse på skolen. I en annen oppfølgingsundersøkelse fulgte Stothard og medarbeidere opp 71 ungdommer i 15- 16 årsalder, som var blitt testet i forhold til språk da de var 4 og 5 ½ år. Stothard og medarbeidere (1998) fant en tendens til vedvarende språkvansker hos de barna som ikke hadde overvunnet vanskene ved 5- årsalder. De fant også stor risiko for lese og skrive vansker, hos barn med språkvansker i førskolealder. 93 % av de som hadde hatt språkvansker etter 5- årsalder utviklet lesevansker. Videre fant de at 58 % av barna som ikke hadde hatt vedvarende språkvansker etter 5- årsalder også hadde utviklet lesevansker.

Resultatene fra ulike undersøkelser varierer i forhold til sannsynlighet for å utvikle lese og skrivevansker et barn har språkvansker i førskolealder. Generelt indikeres det i oppfølgingsundersøkelsene at omkring 40- 60 % av barn diagnostisert til å ha språkvansker i førskolealder forsetter å ha vansker også i skolealder. Flesteparten av disse får problemer med både lesing og skriving, og noen får også vedvarende vansker med språklig kommunikasjon (Løge, 1999).

Personer som i barneårene fikk diagnosen spesifikke språkvansker skårer ofte også i voksen alder svakere på tester som måler språklige evner enn andre (Leonard, 2000).

Blant annet undersøkte Tomblin, Freese og Records (1992) en gruppe unge voksne som i barndommen hadde spesifikke språkvansker. Det viste seg at alle med en

språkvanskehistorie fikk svakere resultater i forhold til språklige evner enn kontrollgruppen.

Språk og gode språkferdigheter betyr mye for mestring i samfunnet i dag, kanskje i enda større grad enn tidligere. Skolevesen og arbeidsliv setter store krav til muntlig og skriftlig prestasjon. Dette kan gi mennesker med språkvansker stadig større utfordringer, i forhold til å mestring av oppgavene. Videre i livet kan språkvanskene påvirke akademisk og arbeidsmessig prestasjon, i tillegg til sosial kommunikasjon med andre. Leonard (1998, s 15) fremhever at de språklige vanskene, i motsetning til en del andre vansker, kan virke inn på utdanningsmuligheter og yrkeskarriere:

“Significant limitations in language do not augur well for a child`s educational progress or future economic success. Although options remain, they will be limited to those not requiring academic accomplishment and verbal skill. Poor physical or musical ability, on the other hand, will limit the child`s quality of life, but the restrictions on education and future professional endeavors will not be as great”.

Når det gjelder konsekvenser i forhold til sosial kommunikasjon, har mange

undersøkelser konkludert med at barn med språkvansker, kan ha utfordringer også på dette området (Gertner m.fl., 1994; Rice, 1993; Hazel & Hazen, 1990; Craig &

Washington, 1993). Kanskje går barna i mindre grad inn i positive sosiale situasjoner som kan gi dem god sosial trening, samt også god trening i forhold til positiv

utvikling av språklige evner? Dette kan i tilfelle få konsekvenser på områder som vennskap, selvoppfatning og psykisk helse.

Språkvanskene kan komme til utrykk på ulike måter i forhold til ulike språk. Enkelte deler av språkets oppbygning, ser ut til å være vanskeligere for barn med

språkvansker, enn andre deler. Dette kan komme til utrykk ved at barn og unge med språklige vansker, innenfor ulike språk kan streve med noe ulike deler av språkets oppbygging. I tillegg er gruppen barn med spesifikke språkvansker sammensatt. Barn har problemer med ulike deler av språket. Forskjellige språk kan være kompliserte på ulike områder, for eksempel har noen språk mer komplisert grammatikalsk struktur enn andre, mens disse igjen kan være mer leksikalsk avanserte (Leonard, 2000). Det

kan se ut som barn med spesifikke språkvansker i et land med for eksempel rik morfologi, strekker seg og kan oppnå et mer avansert morfologisk system enn barn oppvokst med et språk med svakere morfologi. Barna strekker seg altså, men når ikke helt opp, i forhold til barn uten vansker. Utfordringen kan kanskje bli ekstra stor om et barn strever med nettopp den delen av språket, som er komplisert i det språket barnet snakker.

Kompleksiteten omkring spesifikke språkvansker og det at vanskene ofte vedvarer over tid, gjør det viktig å fokusere på hvilke følger slike vansker kan få for barnets liv når det gjelder trivsel, livskvalitet og videre utvikling. Psykisk helse hos denne

gruppen barn er i den forbindelse et sentralt område. En kan tenke seg at om et barn tidlig får negative opplevelser med samspill med jevnaldrende og av ulike grunner negativ selvoppfatning, kan dette igjen gi negative konsekvenser både for videre psykisk helse, og også for videre språklig utvikling. Dette fordi barnets muligheter for å være i gode sosiale settinger reduseres, med de negative konsekvenser dette kan få for muligheter til god språklig trening og positiv språklig utvikling.

KAPITTEL 4 PSYKISK HELSE HOS BARN MED