Håelva, menneskene og den sosio-naturlige sammensmeltningen Terje Tvedts tredje analytiske lag omhandler, som vi så i innledningen til denne

masteroppgaven, forståelsen vi tilknytter vann og vannsystemer. Han argumenterer at de naturlige vannforholdene som finnes rundt omkring i verden, og hvordan vi ut ifra vår

forståelse omformer dem, er del av den samme helheten, et stort kretsløp. Tvedt fremmer altså tanken om at kulturen og naturen utformer hverandre gjensidig og at man derfor ikke kan trekke et skille mellom dem. Richard White tar også, som vist, avstand fra påstanden om at kulturen har overvunnet naturen. Han hevder tvert om at mennesket og naturen knyttes tettere sammen når vi tar elva i bruk, ettersom det ofte dannes organiske maskiner, eller det han også omtaler som «hybrid landscapes».³⁷⁵

Ved å koble Tvedts tredje analytiske lag sammen med Whites teori om den organiske

maskinen, blir det mulig å påstå at vår forståelse av vannet også former våre interesser for det.

Videre danner denne prosessen, basert på vannets fysiske egenskaper, begrensinger og muligheter, vår motivasjon for å ta det i bruk. Dermed knyttes menneskene og naturen tettere sammen når vannet blir tatt i bruk og organiske maskiner skapes. I det følgende skal vi se at mine undersøkelser har avdekket at Håelva, bør forstås som en helhet utgjort av både

naturlige og kulturelle komponenter.

Som vist i forrige delkapittel, tok menneskene Håelvas strømmende vann i bruk for

elektrisitetsproduksjon. Oppdemmingen av Åsvatnet og Storamos, oppføringen av kraftverket, konstruksjonen av inntaksmagasinet og omveltningen av den naturlige vannføringen, kom alle i kjølvannet av menneskenes vassdragsforståelser. Slik kan Håelva forstås som mer enn

375 Dette er et begrep jeg har valgt å oversette til «hybrid landskaper». For mer om dette se: White, Richard (2004). «From Wilderness to Hybrid Landscapes: The Cultural Turn in Environmental History», i The Historian, Vol. 66, No. 3. Side: 557-564.

142

strømmende vann. Vannsystemet representerte teknologi, økonomi, modernitet, politikk og selvforsyningsideologi. Gjennom disse forståelsene ble Håelva omstøpt til et infrastrukturelt system, og kan dermed forstås som både et industrialisert vassdrag, et hydroelektrisk system og som et miljøteknologisk landskap.³⁷⁶

Kommunen hadde altså skapt et system, så komplekst at de tiltenkte grensene mellom kultur og natur ble fullstendig blendet, vannsystemet ble en natur-kulturell symbiose, en organisk maskin hadde tatt form. Som vi har sett, bidro nedbørsperioder, flommer og tørkeperioder i høy grad til at Fotland kraftverk ble nedlagt. Dette resulterte i at oppstrøms-nedstrøms konflikten mellom kommunen og jordbrukerne opphørte, og det ble banet vei for en ny sosio-naturlig sammensmeltning. Gjennom kanaliseringen av Fotlandsåna ble Håelva synliggjort som et energisystem. Store mengder energi, både av arbeiderne som grav ut elvebunnen og av vannet som da strømmet gjennom en dypere elvestrekning, ble dannet. Et nytt hybrid

landskap stjal blikket, da en mer kompleks organisk maskin ble erstattet av en noe mer primitiv.

Eksemplene på sosio-naturlige sammenknytninger i Håelva, forankret i menneskelige forståelser og vassdragets egenskaper, har vært mange i mine undersøkelser. Vi har sett at Åsvatnet, ikke utelukkende, har blitt benyttet som reguleringsmagasin. Gjennom et komplisert nettverk av vannledninger, ble det blant annet transportert vann ut av nedslagsfeltet, for slik å dekke den ekspanderende Bryne-befolkningens behov for drikkevann. Dette systemet kan i aller høyeste grad forstås som en organisk maskin, og kom i like høy grad, på bakgrunn av en ideologisk forståelse av vannsystemet som tett sammenvevd med den kollektive kommunale identiteten.

Jeg har argumentert at Time kommune, på et ideologisk plan, vendte storsamfunnet ryggen.

Den kollektive kommunale forståelsen av seg selv, som en rural og landlig kommune, dikterte en sentraliseringsmotstand som medførte at Time tviholdt på Åsvatnet. Dette på tross av store og hindrende problemer med andre aktørers ideologiske prinsipper (Åsen), den statlige forståelsen av innsjøen og dens vannkvalitet som usikker samt problematiske tørkeperioder.

Selvforsyningsprinsippet gir et plausibelt svar på et irrasjonelt spørsmål, altså hvorfor kommunen ikke søkte IV-medlemskap før i 1978, når problemene med Åsvatnet var så betydelige?

376 Jakobsson 1996a, Manore 1999 og Pritchard 2011.

143

Håelvas nedslagsfelt har også blitt et objekt for den sosio-naturlige sammenknytningen.

Vigremyras jordbruksaktører har i mangfoldige år omstøpt nedslagsfeltet, og skapt fruktbart land av vanntung mark. Som vist, ble avvanning, gjennom utgravde grøfter, benyttet til å tappe Vigremyra for grunnvann. Resultatet ble nye fruktbare åkere og enger langs vassdragets nederste bredder, et hybrid landskap ble observerbart. Men Vigremyra ble også omstøpt til en arena for et statlig paradigmeskifte. Forståelser i endring problematiserte denne

natur-kulturelle sammensmeltningen, som sto knedypt i en ideologisk innsjø. Av bøndene hadde Vigremyra, i mangfoldige år, blitt forstått som en næringsvei, men også gjennom ideologiske prinsipper. Denne våtmarken representerte nemlig jordbrukstradisjoner, som vi har sett at utgjorde et sentralt aspekt, når Hå kommunes kollektive identitet settes under en analytisk lampe. For staten hadde dette våtmarksområdet i all overskuelig fortid blitt betraktet som et impediment. Men nye forståelser av naturen la på slutten av 1970-tallet, grunnlaget for verningen av Vigremyra i 1986, som altså ikke lenger var et impediment, som gjennom avvanning, kunne helbredes for sin vannsyke. Jordbrukerne hadde i mangfoldige år omgjort Vigremyra, en prosess i kontrast til statens nye våtmarksforståelse. Tradisjoner, identitet og økonomi ble stilt opp mot myras økologiske verdi. Forståelser formet etter begrensingene og mulighetene det stilleflytende vannet nedstrøms i Håelva ga. Konflikten som oppsto i spennet mellom de menneskelige forståelsene, formet vassdraget på nye måter da den organiske maskinen Vigremyra i 1986 ble omstøpt til et naturreservat. Men verningen av Vigremyra hadde base i mer enn en nyoppstått våtmarksforståelse. En annen menneskelig naturforståelse, også i konstant utvikling, la nemlig mye av grunnlaget for verneprosessen.

Et premisstemporært begrep som ga opphav til et natursyn i endring, la i 1986 som i 1973, føringer for hva som ble regnet som naturlig og hva som ble betraktet som kultur.

Urørtbegrepet stilte falske kriterier rundt den sosio-naturlige sammensmeltningen.

I Norge eksisterte det nemlig, ifølge staten bare mest mulig, noenlunde eller relativt urørte vassdrag. Jeg har også argumentert at begge verningene og deres ideologiske baser, bør forstås som produkter av sin tid.³⁷⁷ Allikevel representerer de særdeles interessante deler av

377 Det bør også nevnes her, at mine analyser har avdekket at Verneplan for vassdrag I, ikke representerte et større brudd i Håelvas historie. En gjennomgående tendens i det undersøkte kildematerialet, har vært at Håelva, nesten utelukkende, bare har blitt referert til som vernet i 1973, men ikke mot hva. Man skulle tro at verningen mot vannkraft ville bli håndhevet langt tydeligere i vassdragsdiskusjonene, i tiårene etter verningen, men slik fortoner det seg altså ikke. Kanskje er det mulig å hevde at dette en konsekvens av den lokale stillheten som omfavnet verningen av 1973? Som vist i denne masteroppgavens andre kapittel, spilte økologisk vern en større rolle enn tidligere. På tross av at disse interessene var av sekundær prioritering, skulle det allikevel, i kraft av verningen, ha vært mulig å spore en endring i forurensingspraksisen. Men som vist både i det tredje og i det femte kapittelet, startet ikke en slik endring før under oppvåkningens andre tiår.

144

Håelvas historie ettersom de krystalliserer, at vannsystemet også bør forstås som et produkt av våre tanker, og at det gjennom våre tanker, som har opphav i vannsystemets fysiske

forutsetninger, knyttes tette og rigide bånd mellom menneskene og det strømmende vannet.

Under oppvåkningens tid, har vi sett at en miljøarena tok form, en som speilet svært ulike forståelser av hva vassdraget var og hva det kunne bli. Håelva ble omgjort til et

avrenningsutløp, et vitenskapelig observasjonsobjekt og et opplevelseseldorado.

Men mot slutten av oppvåkningens tid speilet miljøarenaen en langt mer unison forståelse av vannsystemet, Håelva ble da betraktet som en verdi i seg selv. Vassdragsforståelsen har altså vært i forandring, fra å bli forstått som en resipient til å omfatte et biologisk mangfoldig vannsystem.

Oppvåkningens tid ga blant annet liv til opprensingen av det hybrid landskapet Dalabekken.

Her kom mye av motivasjonen på bakgrunn av minner om en renere fortid. En tid hvor fisk hadde svømt kanalen og hvor man, under den klamme sommersolen, hadde avkjølt seg i kanalens forfriskende vann. En forståelse fremmet altså her en annen; for tankene rundt nytten av rene vanndråper tilbydde nemlig menneskene å bli kjent med seg selv. Håelva aktiverte fortidens erindringer ettersom hendelsene i og langs Dalabekken hadde festet seg til minnene, som utgjorde viktige byggesteiner i den lokale identiteten. Fortidens opplevelser skulle altså gjenopplives.

Miljøhistoriker Leona J. Skelton, beskriver lignende forhold i forbindelse med opprensingen av den langt større og urbane elven Tyne, i England. Av de mange vannforurensingene dette vassdraget hadde blitt eksponert for, pekte særlig industrielt avfall i forbindelse med

produksjonen som foregikk langs dets bredder, seg ut som et merkbart problem.

Dette førte til at det frivillige miljøprosjektet «Clean Tyne Project» ble opprettet i 1989.

Opprensningsarbeidet vekket også her fortidens minner. Altså knyttet menneskene og naturen, både langs Tyne og langs Håelva, gjennom fortidens erindringer, enda tettere bånd.³⁷⁸

Identitetsbyggingen nedstrøms i Håelva, langs Dalabekken, var som nevnt en del av oppvåkningens tid, en større kulturell prosess som skulle komme til få konkrete fysiske konsekvenser for vannsystemet, ettersom den senere ga liv til nye natur-kulturelle sammenkoblinger. Under oppvåkningens siste tiår ble nok en gang de sosio-naturlige grensene kastet under et blendende svøpe, dette ble nemlig fangdammenes tiår. Under AJV

378 Skelton, Leona J. (2017). Tyne after Tyne. An Environmental History of a Rivers Battle for Protection, 1529-2015. Winwick, Cambridgeshire: The White Horse Press. Side: 226 og 231-232.

145

eskalerte konstruksjonen av fangdammene, som blant annet renset vannet for fosfor. Som vi har sett, ble fangdammene ofte forstått som mer naturlige enn kulturelle på tross av at de, i samme grad som et kraftverk, representerte den sosio-naturlige sammenkoblingen. Utover dette tiåret økte altså Håelvas hybrid landskaper gjennom konstruksjonen av stadig flere fangdammer. Et fenomen som medbrakte at noen la øynene på en sosio-naturlig

sammenkobling, mens andre så en organisk maskin, kun bestående av den organiske delen.