Keramikk har vært brukt mye i arkeologisk forskning. Allikevel finnes det få rene keramikkstudier fra eldre jernalder i Norge og Skandinavia. Keramikk inngår som et viktig materiale i de store oversiktsverkene til blant andre Oluf Rygh (1999 [1885]) og Sophus Müller (1895). Håkon Shetelig tar på tidlig 1900-tallet for seg spannformede leirkar og førromersk keramikk. Først i 1931 kommer Bøe med et rent verk om
«Jernalderens keramikk i Norge». Bøe (1931) tar for seg keramikken fra hele Norge og gjennomgår den etter typer og kronologisk. Han analyserer blant annet opphavssted, særegenhet og bruk, og studerer form, dekor og gods. Bøe sin typologi av leirkarene fra jernalder har blitt brukt i snart 90 år. I hovedsak deler han inn karene i; finere bordkar, forråds- og kokekar og spannformede leirkar (Bagøien, 1980, s. 96). Avbildninger av Bøes kartyper finnes i Appendiks 2. Dette har blitt brukt som et rammeverk for senere forskning, men leirkarene har ikke fått like mye oppmerksomhet siden. I hovedsak har keramikken fra eldre jernalder blitt studert på siden av annet materiale, selv om
spannformet keramikk har blitt fokus for nærmere forskning. Disse har blitt tatt for seg av blant andre Per Ditlef Fredriksen (2005), Heidi Mjelva Breivik (2006), Asbjørn Engevik jr. (2007) og Siv Kristoffersen og Bente Magnus (2010). Det vil i dette kapittelet bli lagt vekt på å legge frem forskningshistorie som omhandler kun mitt tema og som på ulike nivå kan knyttes direkte til denne oppgaven.
2.1. Romertidens keramikk
Bøe baserer typologien sin på Rygh sine «norske oldsager» (1999 [1885]). Av eldre jernalders keramikk presenterer Rygh R.354 til R.377. Nyere studier på eldre jernalders keramikk er Christian Løchsen Rødsruds doktoravhandling, «I liv og død: Keramikkens sosiale kronologi i eldre jernalder» (2012). Han ser på bruken av leirkar i graver på Østlandet, og knytter det opp mot samfunnsutvikling. Fokuset er bruk og karenes sosiale rolle i et kronologisk perspektiv. Rødsrud presenterer og beskriver alle Bøe sine kartyper for en enkel og kortere oversikt (Rødsrud, 2012, s. 204-236).
I hovedsak sies påvirkningen til de norske leirkarene å komme fra Danmark (Solberg, 2005, s. 206-207). Her tar Müllers samlingsverk for seg «danske oldsager» (1895). Dette verket blir brukt av Bøe for å se sammenhenger mellom det norske og danske
keramikkmaterialet. Avbildninger av Müllers leirkar som det sammenlignes med i denne oppgaven, kan ses i Appendiks 3. Hans Norling-Christensen (1954) har undersøkt graver i Århusområde på Jylland i eldre romersk jernalder og delt leirkarene inn etter typer basert på materialet der.
Graver og bosetning i Inntrøndelag i romertid har blitt undersøkt av Lyder Marstrander (1983), der seks av gravene har keramikk. Romertidsmaterialet, spesielt importfunnene, i dette område er stort og Marstrander knytter dette til Inntrøndelags geografiske
plassering. Område er lett tilgjengelig langs fjorden, men skjermet av fjell, og har gode kommunikasjonsmuligheter (Marstrander, 1983, s. 152-153). Gravfunn fra
Nord-Trøndelag blir også gjennomgått av Kristin Prestvold (1999). Hun har brukt gravmaterialet for å analysere sosial organisasjon og endring, og baserer seg på
Marstrander sin avhandling (Prestvold, 1999, s. 71). To rike gravfunn fra Sør-Trøndelag har blitt nøyere studert av Eldrid Straume (1961); Foss og Rømme. Gårdene i dette område har sannsynligvis ligget midt i handelsruten mellom nord og sør, og dermed har området kunnet utnyttet sin beliggenhet for økonomiske fordeler (Straume, 1961, s. 79).
8
Graver og jernproduksjon har videre blitt studert av Torkel Johansen (2003). Han har brukt gravmateriale som hovedkilde og undersøkt hvordan mønstre i samfunnet har påvirket jernproduksjonen. Handel og politiske system blir diskutert ut ifra detarkeologiske materialet, inkludert keramikk. I denne hovedoppgaven har han produsert en katalog over alle gravfunn fra Trøndelag i eldre jernalder.
Det er i hovedsak funnet keramikk fra gravkontekster i Trøndelag. I 2015-2016 ble det utført et stort utgravningsprosjekt på Ørlandet kampflybase, i ledelse av Ingrid Ystgaard.
Der ble det avdekket bosetningsspor fra jernalder til middelalder. Ut av prosjektet kom boken «Environment and Settlement: Ørland 600 BC – AV 1250» (Ystgaard, 2019). Her ble det funnet over 600 skår av keramikk fra eldre jernalder som utgjorde minst 68 ulike kar (Solvold, 2019, s. 265). Keramikken ble undersøkt av Grete Solvold og inndelt i typer der dette var mulig. Det ble også produsert en egen funnkatalog over all keramikken, med blant annet type, datering, dekor, magring og kontekst. Dette gir en mulighet til å se keramikk fra boplassfunn sammen med keramikk fra gravfunn.
2.3. Keramikk som materiell kultur
De ulike attributtene av keramikk som blir vektlagt i denne oppgaven er form, dekor og gods. Alle disse delene blir som tidligere nevnt studert av Bøe. De blir blant annet brukt for å bestemme karets bruk, opphavssted, kvalitet og datering. Formen, blir av Bøe spesielt brukt til sammenligning. Han ser på leirkar fra andre steder og kar av andre typer og sammenligner formen for å finne karenes opprinnelse. På 1950-tallet utviklet Franskmannen Jean-Claude Gardin (1958, 1967) en metode for å dokumentere keramikk på en objektiv måte. Blant annet deler han leirkarene inn i soner, i hovedsak: base (bunn/fot), kropp og rand (Gardin, 1967, s. 19). Denne metoden blir også beskrevet av Kristoffersen og Magnus (2010). Birgitta Hulthén (1982, s. 11) har en billedlig
framstilling av form i sitt «kompendium i arkeologi» om keramikk. I denne oppgaven blir formanalyse og metode nærmere beskrevet i kap. 3. Ann M. Stout (1986) har undersøkt hankekar fra Vestlandet og delt de inn i grupper ved hjelp av proporsjonsanalyse. Dette viser hvordan de ulike elementene i karets utforming forholder seg til hverandre. Stout bruker også form og dekor i sin inndeling. Hankekar har også blitt inndelt etter form av Eldrid Straume (1987), i tre kronologiske grupper.
Leirkarenes dekorasjon blir også brukt av Bøe til sammenligning og kronologi.
Dekorelementer og mønster blir forklart av Kristoffersen og Magnus (2010, s. 23), og brukt av dem for å analysere de spannformede karene i tid og rom, samt utviklingen.
Hulthén (1982, s. 15) har også en billedlig presentasjon av dekorelement og
dekorteknikk, i tillegg til kronologisk gjennomgang av dekor fra steinalder til jernalder.
De ulike dekorelementene og dekorteknikkene blir også presentert nøye av Breivik (2006), som gjennomgår all dekor som finnes på de spannformede karene i hennes materiale, og hvilke teknikker de er utført med.
Bøe undersøker også leirkarenes gods, der det er mulig. I hovedsak knytter han dette til kartype. Hulthén (1982) forklarer hvordan leirkar brennes, hva det kan magres med, overflatebehandling og hvordan vi kan tolke disse elementene ut ifra hvordan karet ser ut. En full gjennomgang av leirkarenes tekniske egenskaper i romertid får vi av Rødsrud (2012, s. 316-330). Gjennom beskrivelsen av kartyper av Bøe og Rødsrud, er inntrykket
9
man sitter med i henhold til magring at det varierer fra type til type på grunnlag av funksjon, men det er ikke et entydig bilde.2.4. Karenes rolle
Leirkarenes funksjon blir i hovedsak delt i oppbevarings- og kokekar eller bordkar, men det finnes flere synspunkt. Rødsrud (2012, s. 10) trekker fram karenes multivokale funksjon, som betyr at en gjenstand kan ha flere meningsinnhold i ulike sammenhenger.
Dette bety at karene har hatt en funksjon i det dagligdagse livet, men får en ny rituell funksjon når de blir brukt i graver. En rolle i livet og en rolle i døden. Han finner at de fleste karene i hans undersøkelse har vært brukt før de ble satt i jorden (Rødsrud, 2012, s. 11). I hovedsak diskuterer Rødsrud (2012, s. 78-84) karens funksjon i graven, som beinholder eller del av sett. Han ser en gradvis økning i romertid at karene fungerte som et gjestebud, en bordoppsetning, for den døde. Magnus (2012) har diskutert sortglittede leirkars (finere bordkar) og spannformete kars funksjon i eldre jernalder. Hun påpeker at til dagliglivet trengte man tre typer kar; kar til oppbevaring, kar til tilberedning og kar til å spise og/eller drikke av. På grunn av få studier av den grove boplasskeramikken mener hun at vår kunnskap om mattilberedning i eldre jernalder er mangelfull. Det hun er sikker på er at trekar stod for de fleste husholdningsoppgavene, ettersom det er funnet trebøtter, treskåler og neverkar i graver (Magnus, 2012, s. 19). Ifølge Magnus (2012, s.
19-20) er de finere bordkar uegnet for åpent ildsted, fordi de vil ødelegges av ild. De er også for små og ingen har overflate som viser tegn til sekundær brenning. Hun ser at karene har vært produsert til helt bestemte rituelle handlinger og ikke vært i daglig bruk, sannsynligvis har de vært finere drikkekar (Magnus, 2012, s. 21-22).
Stout (1986, s. 77) mener hankekarene ikke er brukt som bordkar, men at de er laget som seremonielle kar til begravelse. Deres hensikt er dermed som beholder i graven.
Dette begrunnes i at karene er for store til å holde i den ene hanken, og når de har vært fylt med væske måtte de ha blitt holdt med to hender, grunnet tyngden. Hun mener det er mer sannsynlig at de ble brukt som beholdere i graven for enten bein eller for næring som skulle følge med den døde. Kar med avrundet bunn vil også sitte bedre i jorden enn på et flatt bord. Dette kan støttes av forskning på spannformede kar ved Universitetet i Stavanger. Ifølge Fredriksen (2012, s. 28) tyder analyser av karene fra graver på at de har vært uegnet for de praktiske funksjoner vi vanligvis har tillagt leirkar. Godset ikke ser ut til å ha vært laget for å vare. Finere bordkar og spannformede kar er ofte funnet sammen i graver på Vestlandet (Magnus, 2012, s. 21). Det er dermed ikke usannsynlig at de begge har vært laget for rituell praksis i graver. Disse tankene om karenes rolle i livet og døden vil bli tatt videre i denne oppgaven.