Forskningsprogrammet om økonomisk kriminalitet (1992 - 2001)

4.3.1 Forskningsprogrammet

Forskningsprogrammet om økonomisk kriminalitet startet våren 1992, og ble finansiert av Finansdepartementet, Justisdepartementet og Norges forskningsråd.

Nedenfor oppsummerer jeg de mest relevante undersøkelsene som inngår forskningsprogrammets rapportserie.¹⁷⁴

4.3.2 Langli (1994)

Studien er dokumentert i et arbeidsnotat av John Christian Langli fra 1994 betegnet "Konkurskriminalitet: En empirisk analyse av aksjeselskaper som har gått konkurs". Analysen var basert på 192 avsluttede konkursbo ved Oslo byfogdembete (daværende Oslo skifterett) i 1992. Formålet med undersøkelsen var blant annet å kartlegge om brudd på regnskapslovgivningen brukes som kamuflasje for andre former for konkurskriminalitet, og om de ordinære kreditorene påføres ekstra store direkte tap når det foreligger

konkurskriminalitet.¹⁷⁵ Det første spørsmålet, hvorvidt regnskapslovgivningen brukes som kamuflasje for andre former for konkurskriminalitet, var en

oppfølgning av studien "Økonomisk kriminalitet – et resultat av tomme trusler?", hvor Langli (1994) konkluderte med at insentivstrukturen (trusler om straff) ikke har fått en hensiktsmessig utforming fordi brudd på regnskapslovgivningen straffes mildere enn andre forbrytelser og følgelig kan brukes til å kamuflere lovbrudd som har strengere strafferamme.

Langli (1994) kom frem til at selskaper som ikke offentliggjør årsregnskapet blir beskyldt for færre straffbare forhold enn de som overholder innsendelsesplikten,

172 Se NOU 1993: 16 s. 75.

173 Se http://www.forskningsradet.no/prognett-oekrim/Forside/1234130434580 (sist besøkt 21. mai 2016)

174 Rapportoversikten er inntatt som vedlegg 12.

175 Se Langli (1994), 1.

og at kreditorenes tap øker når det foreligger konkurskriminalitet.¹⁷⁶ I forbindelse med det første spørsmålet fremhevet han at selskaper som ikke har offentliggjorte årsregnskap, sjelden blir undersøkt for brudd på oppbudsplikten. Bakgrunnen for det er at en er avhengig av et regnskap for å kunne fastslå når det er sannsynlig at insolvenstidspunktet inntraff (Langli 1995).

I artikkelen "Illegal regnskapsmanipulasjon: Årsaker og konsekvenser ved konkurser" fra 1995 tar John Christian Langli opp igjen tråden fra sin studie i 1994. Basert på det samme utvalget omtalt over konkluderte han med at ved å tømme selskapet for verdier før konkursåpning, reduseres sannsynligheten for straffeforfølgning. Som nevnt over kom Langli (1994) frem til at kreditorene påføres tap når det foreligger konkurskriminalitet. I Langli (1995) presiseres det at det kun er mistanke om brudd på regnskapslovgivningen, og ikke mistanke om brudd på andre forhold, som fører til høyere tap for kreditorene. Brudd på

regnskapslovgivningen er oppgitt som den vanligste årsaken til mistanke, og med henvisning til Sættem (1993) trakk Langli (1995) frem at det er

regnskapslovbrudd som oftest bli straffeforfulgt av konkursteamet i Økokrim.¹⁷⁷ 4.3.3 Langli og Ramnefjell (1997)

I rapporten "Straffenivå i kroner og ører - en oversikt over det generelle straffenivået for konkurskriminalitet" fra 1997 dokumenterer John Christian Langli og Per Espen Ramnefjell straffenivået som næringsdrivende står ovenfor ved konkurskriminalitet. Betydningen av at straffenivået og sannsynligheten for å bli straffet blir oppfattet som høyt nok ble trukket frem i forhold til den preventive virkningen av å true med straff.¹⁷⁸ Basert på informasjon om mer enn 2000

konkursbo kom de blant annet frem til et lavt straffenivå (median på kr 20 000 og gjennomsnitt på kr 43 652), meget lav forventet straff og dårlig treffsikkerhet blant bostyrere når det gjelder angivelse av straffbare forhold i innberetningen.¹⁷⁹ I mitt utvalg var det i ett tilfelle dokumentasjon på at etterforskningen førte til

176 Datagrunnlaget var ikke egnet til å gi gode og pålitelige estimater på den prosentvise økningen i kreditortap, men Langli (1994) antydet en gjennomsnittlig økning på 2,9 % i tilfeller hvor det forelå mistanke om brudd på regnskapslovgivningen.

177 Se Sættem (1993), 16.

178 Se Langli og Ramnefjell (1997), 3.

179 Se Langli og Ramnefjell (1997), 54 og 55.

straff, hvor styret og daglig leder ble ilagt hvert sitt forelegg på kr 20 000.¹⁸⁰ Dette tilsvarer medianen i undersøkelsen til Langli og Ramnefjell (1997). I forhold til bostyrers angivelse i innberetningen kom de frem til at det var best treffsikkerhet i forbindelse med regnskapslovbrudd (halvparten av de angitte forhold førte til straff), mens treffsikkerheten var dårligst ved vurdering av brudd på straffelovens gjeldskapittel. I rapporten har de også satt spørsmålstegn ved straffeutmålingen.

Det var ikke nok data til å trekke noen konklusjon, men de hadde sett flere eksempler på at straffeutmålingen ikke reflekterer handlingens grovhet. Behovet for et offentlig statistikkgrunnlag ble også nevnt. Dette blant annet med tanke på å sikre at like forhold straffes likt. Langli og Ramnefjell (1997) konkluderte med at straffenivået burde heves slik at insentivene til å unngå konkurskriminalitet øker.

Som eksempel trakk de frem at å betale bot for brudd på regnskapslovgivningene kan være mer lønnsomt enn å få regnskapsfører og revisor til å føre og revidere regnskapet.¹⁸¹ Som metode for å redusere omfanget konkurskriminalitet foreslo de også økt krav til aksjekapital i aksjeselskaper.¹⁸²

4.3.4 Langli og Ramnefjell (1998)

I rapporten "Konkurs! Oppfatninger om konkurskriminalitet og konkursinstituttets utforming og virkemåte blant aktører involvert i avdekking og etterforskning av straffbare forhold" av John Christian Langli og Per Espen Ramnefjell fra 1998 kartlegges (systematiseres) blant annet oppfatninger av omfanget og tiltak for å redusere omfanget av konkurskriminalitet, samt oppfatninger av eget og andres arbeid og oppfatninger av regelverket. Studien er basert på spørreundersøkelse av 61 respondenter gjennomført av Johansen, Sandvik og Allum (1997). Aktører som var omfattet av undersøkelsen var bostyrere, borevisorer, skatterevisorer, samt representanter fra påtalemyndighetene og retten. Det kom blant annet frem at hhv.

40 % og 56 % av respondentene fra påtalemyndighetene oppfattet bostyrers regnskapskompetanse som utilstrekkelig og at innholdet i boinnberetningen ikke danner et godt nok beslutningsgrunnlag for hvorvidt etterforskning skal

iverksettes. Dette var ikke i samsvar med oppfatningene hos bostyrerne. Det var

180 Se nærmere om TBO9 under avsnitt 6.1.9.

181 Se Langli og Ramnefjell (1997), 56.

182 Aksjelovens krav til aksjekapital var kr 50 000 på det tidspunktet rapporten til Langli og Ramnefjell (1997) ble utarbeidet, men ble senere økt til kr 100 000. I dag er minstekravet kun kr 30 000, jf. asl. § 3-1.

enighet blant respondentene at regnskapsinformasjonen er svært mangelfull i perioden før konkurs og at straffenivået for brudd på regnskapslovgivningen burde heves. Respondentene var også enige om at konkurskriminalitet er et alvorlig problem og at en grundigere bobehandling vil føre til lavere tap for kreditorene og at flere straffbare forhold avdekkes. Det var også enighet om at samarbeidet mellom boet og påtalemyndigheten ikke fungerer godt nok. I tillegg mente 80 % av respondentene at pantsettelsesadgangen burde begrenses i en konkurssituasjon. Avslutningsvis fremhevet Langli og Ramnefjell (1998) at tiltak som øker sannsynligheten for straff, slik som kompetanseheving, økt samarbeid og økte ressurser, har begrenset effekt på grunn av det lave straffenivået for konkurskriminalitet, og at insentivene til å overholde regnskapslovgivningen burde styrkes.

4.3.5 Langli (2000)

Gjennom rapporten "Betinget tvangsmulkt for mangelfull regnskapsførsel" foreslo Langli (2000) et tvangsmulktsystem for å gjøre det økonomisk lønnsomt å

overholde regnskapslovgivningen fremfor å unnlate å føre regnskap.¹⁸³ Forslaget gikk ut på at regnskapspliktige med mangelfulle regnskaper blir gitt en frist til å utbedre manglene, og dersom utbedring ikke har skjedd innen fristen, vil det påløpe tvangsmulkt, som påløper inntil manglene er utbedret. Regnskapspliktige med mangelfulle regnskaper avdekkes gjennom regelmessige kontroller. Da det er mulig å utbedre feilene før tvangsmulkten begynner å løpe, presiserer Langli (2000) at det ikke er et system som straffer næringsdrivende, men et

insentivsystem.

De aktuelle undersøkelsene gjennomført av Langli (1994) og Langli og Ramnefjell (1997 og 1998) oppsummeres i en egen rapport av Langli (2000) betegnet "Konkurskriminalitet i Norge".

183 Se Langli og Ramnefjell 1997 og 1998.