Desember 2017 fikk jeg svar fra Kirkens Bymisjon. Ledelsen var interessert i å samarbeide med meg, under forutsetning at deltakerne kunne få konkret utbytte av dette, i form av en CV. Jeg vurderte situasjonen slik at både deltakerne og jeg ville tjene på dette og endret intervjuformatet til «temabaserte samtaler» som jeg kalte «karriere-samtaler», da vi skulle ha samtaler om karriereutviklingen. Deltakere skulle bli spurt om å fortelle om eget liv ved hjelp av en tidslinje og en intervjuguide med få bestemte tema (se vedlegg). De skulle få to samtaler med en ukes mellomrom slik at de fikk tid til å fordøye den første samtalen og få anledning til å kommentere det transkriberte intervjuet i en
«membercheck» i den andre samtalen. Den andre samtalen skulle også bli brukt til å diskutere framtidsmuligheter ved hjelp av SØT-modellen (se vedlegg), som kunne danne utgangspunktet for en konkret handlingsplan og/eller CV. Jeg inngikk et samarbeid med
«Ny Start»-prosjektlederen Stine, som skaffet tre deltakere: norskfødte rusavhengige voksne som hadde kommet langt i rehabiliteringen, men trengte hjelp til å reetablere seg i samfunnet. Forprosjektet ble gjennomført i løpet av januar og februar 2018 (se vedlegg for mer utfyllende informasjon). Her fikk jeg teste temalisten og intervjuguiden, slik at jeg kunne foreta noen justeringer i temaene og forenkle språket og formuleringene. Det viste seg at noen begreper, som «karriere», ble oppfattet som ganske abstrakt, mens begrepene «arbeid, utdanning og CV» ble brukt av både deltakerne og prosjektlederen Stine. Da alle mente at det var lett å snakke med meg og var overrasket over utbyttet de fikk av samtalene endret jeg ikke noe på karrieresamtale-formatet. Jeg forventet at deltakerne i hovedprosjektet ville ha mindre norskferdigheter enn deltakerne i forprosjektet og valgte å forenkle språket i temalisten og utvikle noe nytt: den kreative workshopen med collageteknikker, som skulle gi meg deltakerproduserte «selv-ønske-bilder». Deltakerne i forprosjektet fikk bruke noen visualiserings-samtaleverktøy som SØT-modellen, tidslinje og CV, men laget ingen selv-ønske-bilde. Dette angret jeg på i etterkant. Jeg burde ha testet den i forprosjektet for å unngå unødvendige småfeil i den kreative workshopen hos Marita Women. Jeg lette fortsatt etter deltakerne for hovedprosjektet mens forprosjektet pågikk.
I januar fikk jeg svar fra Kristin, lederen for prosjektet Marita Women21, med invitasjonen til å komme på besøk som ikke-deltagende observatør: «Du er hjertelig velkommen, men kan ikke ta kontakt med dem. Du er nødt til å vente til de kommer til deg.» Jeg hadde laget en liste med deltakerkriterier for hvem jeg mente var kvalifisert til å delta og bidra (bli inkludert i) prosjektet mitt. I praksis var det Kristin og kvinnene som hadde makten og egne kriterier for å avgjøre om de ville inkludere meg i gruppen sin. Dette var et asymmetriske maktforhold som jeg var nødt å godta, selv om jeg risikerte at de ville avvise meg, slik at jeg ville sitte igjen uten prosjektdeltakere. Som jeg nevnte tidligere ønsket jeg å møte deltakerne med nysgjerrighet og åpenhet, men jeg var også nødt til å tåle
«ubehaget», usikkerheten og avmakten. Jeg var nødt til å respektere deltakernes autonomi. Dette førte til mange timer med venting, avtaler, avlyste og nye avtaler, vandring gatelangs i vinterkulden for å finne deltakeren jeg skulle møte, misforståelser, samtaler med telefonsvarere, deltakere med tomme kontantkort og influensa, men også mange observasjoner fra sidelinjen (som en flue på veggen), overraskende samtaler med veilederne og kvinnene som besøkte kafféen. I løpet av feltarbeidet tok jeg mange bilder av kvinnenes oppholdsrom og miljø, men aldri av kvinnene. Jeg førte også logg og noterte mine observasjoner og refleksjoner. Kristin introduserte meg for flere kvinner, potensielle deltakere, som takket nei, men én av dem, Jane, takket ja og ble dermed hovedkilden i dette prosjektet. 22 Det er hennes livsfortelling som utgjør grunnlaget for masteravhandlingen. I løpet av ti uker hadde jeg cirka tretti timer feltarbeid på Marita Women og gikk fra å være ikke-deltagende til deltagende observatør i gruppen (med varierende antall deltakere, fra cirka fem til femten), gjennomførte én karrieresamtale og én membercheck (på cirka én time hver) og én «auteurcheck» (for å snakke om hennes selv-ønske-bilde) med Jane, en individuell dialogbasert intervju med to ansatte og én frivillig (på cirka én time hver). Vi brukte visualiseringssamtaleverktøy som beskrevet tidligere og hadde en kreativ gruppe-workshop. (se vedlegg for utfyllende informasjon om innsamlet data fra hovedprosjektet).
21 Marita Women er et tiltak i regi av Marita Stiftelsen, Oslo og inneholder både kaffé og bofellesskap.
22 I utgangspunktet samtykket to kvinner til deltagelse, men i november 2018 fikk jeg nye opplysninger som gjorde at hun ikke lenger tilfredsstilte kriterier. Datamaterialet hennes er fjernet fra avhandlingen.
Feltarbeidet ble avsluttet i mars, med både deltakelse i 8-mars tog (sammen med ansatte og frivillige fra Marita Women, ROSA og Pro Senteret) og en påskelunsj med kvinnegruppen. Jeg var klar over faren ved å «go native» og vurderte nøye i hvor stor grad jeg burde involvere meg i disse kvinnenes liv. Jeg konkluderte at jeg fortsatt ønsket å være «the change I want to see in the world»
Som lektor, forsker og student i karriereveiledning kunne jeg være en endringsagent ved å gi ofre for menneskehandel en «stemme».
Figur 3 banner i 8.marstog 2018 (forskerfotografert)
Denne (re)aksjonen er nok forankret i mitt transformative verdenssyn og mitt ønske om å bekjempe urettferdighet: at ofrene ikke automatisk får oppholdstillatelse, men må leve i uvisshet i cirka seks måneder og risikerer å bli sendt ut av landet, sannsynligvis tilbake i hendene på de som utsatt dem for menneskehandel og slaveri. Brunovski (2007) har tidligere skrevet om faren for re-trafficking, noe som forklarer «Vivians» frykt for hjemreisen, som presentert i Østlandssending på NRK, den 22. november.23 Det er interessant at organisasjonene som var involvert i prosjektet mitt, Marita stiftelsen og Kirkens Bymisjon, er frivillige organisasjoner som ønsker å praktisere Jesu ord. Begge organisasjonene må hvert år søke om driftsmidler til neste år og har en usikker fremtid.
Det var de to som hadde minst som tok deltakerne og meg inn i varmen.
23 https://www.nrk.no/ostlandssendingen/romte-fra-menneskehandlere-_-kastes-ut-av-norge-1.14281155?fbclid=IwAR3-gSTF2Ar0Zx62cmTdYo9V6Frr5vG6MYOdllqdqBFN1u68S4j9OT5Vvk8