Som jeg nevnte tidligere valgte jeg en fenomenologisk, hermeneutisk tilnærming. Både det å fortelle, bli lyttet til og lytte er viktige refleksjons- og bevisstgjøringsprosesser som kan være rensende og terapeutisk, men også fremkalle sterke følelser og forsterke traumer. Narrativer, livshistorier og fortellinger kan bidra, men jeg er klar over at jeg aldri kan finne «sannheten». Både dikt, teater, musikk, bilder og filmscener kan formidle forskningstemaer på utmerket vis. Hvorfor skulle jeg da velge å forske på levde liv, på
livserfaringer? Tidligere livshistorieforskning, som beskrevet innledningsvis, inspirerte meg til å samle inn narrative fortellinger ved hjelp av dialogbaserte intervju. Samtidig var jeg klar over at språk ikke alltid strekker til. Du kan mangle ord når du må bruke et språk som ikke er morsmålet ditt, når du skal beskrive en traumatisk opplevelse eller fordi du vokser opp i et «ocularcentric» (Mitchell 1994, i Mannay 2016:1) og digitalt samfunn som legger til rette for visuell informasjonsdeling og meningsytring gjennom sosiale medier (f.e. Snapchat, Instagram og Youtube). Traumatiske opplevelser påvirker pusten og stemmen, både bokstavelig talt og i overført betydning. «Speaking and listening is like breathing out and breathing in, and psychological troubles come when people start holding their breath, when they cannot take in what others are saying or let out what they are feeling and thinking.” (Gilligan, intervjuet av Kiegelmann, 2009:10). Gilligan er psykolog og terapeut, ikke karriereveileder, men jeg mener allikevel at hennes utsagn er relevant for deltakerne mine. Karriereveiledningsutdanning er i flere land, som USA, Canada og Australia, knyttet til helse- og sosialvitenskap, psykologi og atferds-studier, men i Norge knyttet til utdanningsvitenskap. Dette medfører blant annet at mange publikasjoner som var relevant for prosjektet mitt er skrevet av psykologer, da det ved dags dato ikke foreligger relevante publikasjoner av norske eller nordiske forfattere. På grunn av min kunstfaglige bakgrunn ønsket jeg å bruke kreative forskningsmetoder, men fikk inntrykket at dette ikke ville bli vitenskapelig anerkjent, slik Dawn Mannay skriver:
«Visual researchers have worked hard to overcome a pervasive textual bias and the argument that the social sciences are «a discipline of words» (Mead 1995) in which there is no room for pictures, except as peripheral, supporting illustration.» (Mannay 2016:1).
Mens Theo Stickley (2012) skriver «Qualitative research can be made creative, non-intrusive and fun. Furthermore, some qualitatitve approaches are artistic themselves…»
(Stickley 2012:viii). Han påpeker allikevel utfordringen ved å “bevise” at kunst er viktig i helsearbeid, da «what constitutes evidence in terms of scientific inquiry is often beyond the reach of Arts and Health projects and researchers.» Alle mennesker nyter og verdsetter (ubevisst) forskjellige typer kunst (musikk på radioen, tv, bøker). Du måler ikke verdien, men forstår intuitivt at det gjør deg godt. Hans bok presenterer forskning på relasjonen mellom kunst og psykisk helse, noe som jeg oppfatter som meget relevant for prosjektet mitt, selv om karriereveiledning i Norge tradisjonelt sett knyttes til utdanningsvitenskap og ikke til helsevitenskap. Karriereveiledningsfeltet er, som jeg
beskrev tidligere, interdisiplinært og jeg er et kunstfagsutdannet forskningsinstrument som ønsker å anvende kreative metoder for å utforske karriereutvikling. I senere år har kreative metoder og det visuelle blitt mer anerkjent som en «immediate and authentic form, which verbal accounts are unable to fully encompass». (Spencer (2011:32) i Mannay 2016:1). Dette kan være en utfordrende metode og Mannay advarer mot å fokusere for mye på bildene, som om sosial vitenskap er en «discipline of pictures».
The visual has to be embedded in the narratives of its inception, reception, interpretation and impact. (Mannay 2016:1)
Det finnes mange forskjellige tilnærmingsmåter og teknikker for data-innsamling, men Mannay presenterer hovedsakelig visuelle, billedskapende metoder (som for eksempel tegning, mapping, collage, video og photovoice) og går ikke nærmere inn på musikk, dans eller teater, som ofte brukes i kunstterapi eller estetisk veiledning (Juell Ødegaard &
Meyer DeMott 2008). Alle disse tilnærmingsmetodene vektlegger relasjonen mellom det kreative, visuelle og narrative, og integrerer verbal, tekstuell og visuell data. Det er viktig å huske at bilder aldri er nøytrale eller «innocent», men bærer på en underforstått relasjonell maktstruktur (hvem er synlig, hvordan blir de oppfattet og hvem ser), som jeg kan avdekke gjennom billedanalyse og tolkning. Jeg vurderte flere tilnærmingsmåter, men valgte bort musikk, dans, teater, deltakerproduserte foto, film, video og sosiale medier, da disse medførte for stor risiko. Offentlig publikasjon ville kunne føre til identifikasjon og dermed utgjøre en fare for deltakerne og deres nærmeste. På grunn av mitt engasjement og transformative verdenssyn ønsket jeg å velge en tilnærmingsmetode som kunne gi noe tilbake til deltakerne, til bevisstgjøring rundt egne styrker og muligheter for inkludering og rehabilitering. Stickley påstår at kunst-deltakeraktivitet (participatory arts provision) kan bidra til grunnleggende elementer i
«recovery approach»: The fostering of hope, creating a sense of meaning and purpose, developing new coping mechanisms and rebuilding indentities –which are so hard to standardise and measure.» (Stickley 2012:xi) Dette er elementer som er gjenkjennelig fra karriereveiledningen (se kapt.2). Jeg valgte en tilnærmingsmåte som kunne ivareta deltakernes anonymitet i stor grad og gi meg deltakerprodusert billedmaterialet som ville være relevant for prosjektet mitt: en kreativ gruppe-workshop med collageteknikker.
Collageteknikker kunne på den ene siden gi deltakerne en ny uttrykksform (modalitet) for
egne følelser, erfaringer og opplevelser; på den andre siden kunne jeg studere hvordan deltakerne oppfatter og skaper seg selv (egen self-efficacy og identitet) i form av «selv-ønske-bilder». Dessuten ville en kreativ gruppe-workshop gi meg anledning til å studere deltakerne gjennom den kreative prosessen, fra å skape til å fortelle hverandre om bildet (intermodale overganger). Kombinasjonen av visuelle og narrative fortellinger ville gi mer utfyllende og innholdsrik data (se vedlegg) om deltakernes meninger enn bare ord eller tall kunne ha gitt. Dette komplekse fenomenet krevde en kompleks tilnærmingsmåte, noe som førte valg av eklektisk tilnærming: en blanding av deltagende observasjon (etnografi og fenomenolog) og temabaserte dybdeintervju (karrieresamtaler) med kvinnene og profesjonelle og frivillige hjelpere i miljøet rundt kvinnene, samt en kreativ gruppeworkshop for kvinnene og hjelperne for å samle visuelle og narrative fortellinger.