Forhold knyttet til prosesser i arbeidet

Det blir hevdet at de mest vellykkede organisasjonene, er de som kjennetegnes av kreativitet, fleksibilitet og tilpasningsevne (Hargreaves 1996). Evne til å gripe muligheter, samarbeidsevne og fleksibilitet er også indikatorer på dette. For å kunne få et visst innblikk om disse tingene er til stede, stilte jeg følgende spørsmål:

Hvordan har aktørene på ulike nivåer opplevd oppstarten, og det som har skjedd videre i arbeidet med programmet?

Alle skolene i kommunene ble meldt på Program Zero, som et resultat av ei beslutning gjennomført i rektorkollegiet sammen med skolekontoret. Andre fikk ingen innflytelse på denne avgjørelsen. Derfor kan en kanskje si at det ikke har vært noen forutgående lokale demokratiske prosesser som grunnlag for den avgjørelsen som ble tatt om å bli med i Program Zero. Dette gir også grunnlag for å stille spørsmål ved om motivasjonen for å gå i gang med programmet, i utgangspunktet var like stort hos alle som arbeider ved skolen, hos elevene og hos foreldrene.

Etter at programmet kom i gang, ser det ut til at en ikke har greid å gi fortløpende informasjon om det arbeidet som foregår. Det ser ut som om det særlig er foreldregruppa som vet lite om hva det arbeides med.

Det er ikke kommet fram noe i datamaterialet som tyder på at en har drøftet andre alternative programmer mot mobbing ved denne skolen. Men en av lærerne har god kjennskap til ”Steg-for-steg”-programmet, og påpeker spesielt den fokus dette har i forhold til kontinuitet i arbeidet mot mobbing.

Faglig støtte har hatt god kontakt og kommunikasjon med kommunenivået og rektorkollegiet.

Men det har vært liten direkte kontakt med aktørene i ressursgruppene, og skolene har tatt lite direkte kontakt. Unntaket er skolebesøket ved alle skolene i kommunen våren 2004, der det ble gitt direkte veiledning til alle om handlingsplanarbeidet. Dette er nok en svakhet ved den rollen faglig støtte har hatt i programmet. En skulle ha vært mer aktiv opp mot skolene, og aller helst gjennomført jevnlige skolebesøk i tilknytning til de ulike målområdene i planen for programmet, og for å kunne være innovasjonsveileder i arbeidsprosessene. Men det var ikke tatt høyde for dette i ressurstildelinga til faglig støtte. PPT har også inntatt en svært passiv rolle.

Men dette har nok sammenhenger med at de ikke har vært direkte engasjert som veiledere, selv om PPT blant annet har som arbeidsoppgave å veilede skolene i deres utviklingsarbeid.

Kapasitetsvansker vil allikevel sette sine naturlige begrensninger i denne sammenhengen.

Kommunenivået har også vært lite direkte involvert i arbeidsprosessene ved den enkelte skolen, men har isteden jobbet opp mot rektorkollegiet og faglig støtte. Dette har blant annet omfattet tilrettelegging og administrativt arbeid i forhold til fellessamlinger og ressursdrøftinger med Senter for atferdsforskning. Oppsummert kan en kanskje derfor si at skolene i stor grad har vært

overlatt til seg selv i arbeidet med programmet. Og da er det jo de skolene som i utgangspunktet har vært godt organisert med gode samarbeidsrutiner som trolig har lyktes best.

Det ser ut til at det i hovedsak har vært faglig støtte, kommunenivået og deltakerne i ressursgruppa som har opplevd egne roller og bidrag noenlunde tydelig i arbeidet. De som ikke har vært med i ressursgruppa, er i stor grad blitt stående utenfor. De opplever å ikke ha bidratt noe særlig i programmet ved skolen. Dette står i en motsetning til intensjonen i programplanen.

Dette bygger opp under antakelsen om at faglig støtte burde ha vært mer aktiv som innovasjonsveiledere ved skolene, for å få i gang og holde ved like prosessene.

Elevene som har vært med i ressursgruppa berømmes av de fleste for sin motivasjon og for sin innsats i arbeidet. Men lærerne opplever at det generelt stilles store krav til lærere, og det kan derfor være vanskelig å holde motivasjonen oppe hele tiden. En har opplevd at programmet er blitt en ekstra byrde i tillegg til alt annet de skal gjøre. En annen lærer tror det ligger en innebygget skepsis til ting som kommer ovenfra, og som en blir pålagt å gjøre. Det ville ha blitt en helt annen motivasjon for arbeidet blant lærerne, dersom skolen selv hadde tatt initiativ for å være med i programmet, og at dette hadde vært resultatet av en demokratisk prosess basert på skolens definerte behov. Dette støtter opp under kritikken av den måten avgjørelsen om å være med i dette programmet ble gjort på.

Det ser ut til at iverksettinga av programmet ikke har vært godt nok planlagt. Det burde kanskje ha vært lagt mer vekt på etablering av eierforhold hos alle aktørene, gjennom god informasjon og mer tid til det forberedende arbeidet. Hovedmålet innledningsvis burde kanskje ha vært å sikre at de lokale aktørene ved de enkelte skolene, hadde blitt bedre kjent med programmet og med faglig støtte. En kunne kanskje ha utarbeidet en programplan for den enkelte skolen, i samarbeid med alle lokale aktører for å få i gang den gode innovasjonsprosessen. Da kunne en ha sikret motivasjonen og fått bygd opp en god beredskap for arbeidet med programmet (Berg-Olsen og Knutsen 2001).

Det ser ikke ut til at informantene har opplevd mye ytre krav og press i programperioden.

Derimot har programmet i seg selv initiert forventninger, om både organisering av arbeidet og om planarbeid. Dette har vært knyttet til tidsplanen for programmet og i forhold til handlingsplanen. Kanskje har dette vært en stressfaktor som særlig skoleledelsen har følt på.

Kommunenivået synes å være oppmerksom på at skolene vil kunne oppfatte deltakelsen i programmet som et pålegg, siden det ikke var skolenes egne behov som har vært grunnlaget for å melde seg på programmet. Dette vi kunne svekke utviklingen av tilstrekkelig motivasjon for arbeidet, for å greie å sikre maksimal arbeidsinnsats. Organiseringen av arbeidet på skolen gjennom etablering av ei ressursgruppe som har gjort mesteparten av arbeidet i programmet, ser ut til å ha vært en hindring i forhold til å skape eierforhold hos alle ved skolen. Dette kan være årsaken til at en ikke har greid å engasjere alle i arbeidet tilstrekkelig grad.

Det som ser ut til å prege situasjonen når det gjelder samarbeidet mellom de ulike aktørene på de forskjellige nivåene, så er det stor grad av variasjon. Faglig støtte har jobbet i par, og dette har fungert godt. Skoleledelsen oppgir ikke noe spesielt samarbeid med andre, utenom det som foregår i ressursgruppa. I ressursgruppa har en også hatt et godt samarbeid. Men en har i mindre grad greid å engasjere resten av skolemiljøet til et godt og nært samarbeid. Elevene ser ut til å ha samarbeidet godt med de andre i ressursgruppa. De har kanskje lyktes best av alle i å samarbeide med sin gruppe, selv om de eldste elevene ser ut til å ha reservert seg i forhold til programmet. Lærerkollegiet ser ut til å stort sett ha vært på diskusjonsplanet i arbeidet, med noe begrenset kontakt opp mot ressursgruppa. Enkelte lærere gir uttrykk for å ha lite informasjon om det arbeidet som pågår. Det er noe uklart hvor systematisk foreldrerepresentanten har samarbeidet med foreldregruppa utenom foreldremøtene.