Felles planlegging, men ulike behov

60

61

I planleggingen var instruktørene også opptatt av å prøve ut argumenter i fagstoffet, basert på problemstillingene som kadettene skal jobbe med. Man diskuterer hvordan kadettene kan argumentere logisk rundt ideene i fredsbevaring, – at det handler om kadettenes kapasitet til å tenke logisk i fagstoffet og påstandene som fremsettes i det. Derfor har instruktørene brukt mye tid på hvordan de kan strukturere argumenter, og som vi også så under observasjonen av planleggingsmøtet jobber de med argumentasjonsdiagrammer på tavlen under planleggingen. Dette synes å være for å forutse problemer som kadettene kan ha med fagstoffet. Instruktørene synes å ville avdekke (i forkant) hvilke veier og avveier kadettene kan ta i stoffet:

Vi vet det er et skille mellom hva vi synes er mindre viktig og det de leser. Å tenke igjennom hvor kadettene vil ta dette, gjør det mulig for oss å bygge bro over dette deltaet og forberede oss på dette.

Men det ser ut til at det fortsatt er temaer som ikke drøftes i stor nok grad i fellesskap.

Særlig en av instruktørene er særlig opptatt av at de, slik han ser det, fortsatt i for stor grad fokuserer på diskusjon av det faglige innholdet i seminaret, og at de ikke drøfter hvordan de skal drive smågruppeundervisningen. Dette er noe vi også la merke til under våre observasjoner. Instruktøren uttrykker:

Jeg savner det didaktiske. Hvordan vi skal undervise. Men faget, hvordan vi skal diskutere det, det synes jeg var bra.

Han utdyper og sier at de generelt sett har vært flinkere til å diskutere didaktikk og undervisningsstrategier etter forrige evaluering, men at de ikke klarte dette så godt denne gangen. Han etterlyser det å bruke erfaringene til instruktørene mer aktivt på

planleggingsmøtet:

Ja for eksempel hvordan klassen gjorde det forrige gang; Hvor var vanskelighetene? Kan vi stå foran de samme vanskelighetene i klassen denne uken? ... Snakke med hverandre om hvordan man kan komme forbi slike vanskeligheter.

Han, og noen av de andre, sier at i denne planleggingsøkta var de flinkere til å anvende stoffet i argumentasjon, slik at argumentasjon kom tydeligere frem, men han mener at de fortsatt har for lite fokus på hvordan man driver smågruppeundervisningen. En av de andre instruktørene, imidlertid, uttrykker uenighet med denne informanten og mener at det at de har fokusert på argumentasjon, nettopp har hjulpet ham i å vite hvordan han skulle jobbe med dette i kadettgruppen. Å finne frem til hva som var essensen i fredsbevaring var viktigst for ham. Han sier videre:

Men det interessante er at mens NN syntes vi ikke behandlet hvordan undervise, så synes jeg at det var akkurat det vi gjorde. Fordi for meg var essensen i problemene denne uken å få dem til å forstå et veldig komplisert konsept.

62

Det virker som om instruktørene her «snakker forbi hverandre». Hva mener instruktørene med «hvordan undervise»? Hvor en synes å mene hvordan argumentasjonsmodellen kan benyttes i analysen er nok, etterlyser en annen mer fokus på hvordan man stimulere den enkelte kadett og gruppeprosessene.

Videre sier instruktøren at de fortsatt er for opptatt av «kunnskapen» og ikke ferdighetene til kadettene. Siden 60 Seconds også skal bidra til å utvikle ferdigheter, bør instruktørens aktiviteter rettes mot dette også, mener han.

(...) så vi har fokus på kunnskapen, men når vi snakker om hva slags kompetanse vi ønsker at de skal oppnå gjennom vår undervisning, det er også om ferdighetene, vet du, om

argumentasjonsteknikk. (...) det handler om måten du snakker på, måten du ser på andre mennesker på, alt det der. Vi kunne ha snakket om slike ting.

Et annet forhold det var uenighet om var hvor vidt den enkle eller utvidede modellen til Toulmin var hensiktsmessig å legge til grunn for 60 Seconds. Noen av instruktørene mener at diskusjon av hvor vidt den enkle eller utvidede modellen til Toulmin skal brukes, bør foretas utenfor planleggingsmøtet, mens andre mener at det er naturlig at dette diskuteres der problemstillingen oppstår, nemlig i planleggingen. Også når det gjelder erfaringsdeling og diskusjon av «hvordan undervise» er det uenighet om valg av fora. En av informantene uttrykker det slik:

Nei. Når det gjelder hvordan seminarene skal gjennomføres … men det er ikke sikkert at dette er noe vi skal ta opp på instruktørmøtet, det er der jeg er uenig. Simpelthen fordi min gruppe er veldig individuell. Det som skjer i den gruppa er der hvor undervisningsferdigheter kommer inn.

Det ser ut til at denne informanten mener at det som skjer i hans gruppe ikke nødvendigvis har relevans for instruktørkollegene og deres grupper. Mener denne instruktørene at man ikke kan komme frem til felles prinsipper som kan prøves ut i de ulike kadettgruppene (Kolb, 1984)? Han uttrykker at han selv ikke får mye utbytte av å studere andre

instruktørers gjennomføringer og erfaringer:

Og jeg så på når vi gjorde de videosegmentene, og så på andre instruktører når de underviste, men jeg hadde vanskelig for å relatere meg til det; jeg er ikke en del av den gruppa; jeg kjenner ikke hva den og den personen trenger; skulle jeg konfrontere den personen? Noen ganger ser jeg på NN og tenker … NN konfronterer dem ikke i det hele tatt, på noen ting, sammenlignet med hva jeg gjør. Jeg får noen glimt inn i din erfaring, mens min erfaring er veldig annerledes. Og derfor er vi uenige om hvor vi vil gå, men jeg tror ikke det er mulig å diskutere det på et instruktørmøte (...). Dere har deres egne individer. Jeg kan ikke se hva vi har å diskutere. Vi kunne hatt et møte hvor vi tok opp alle [kadettene] og hvor vi legger en strategi for dem, men generelle diskusjoner om dette … jeg vet ikke hva jeg får ut av det. Det er derfor jeg var fornøyd med instruktørmøtet slik det var, unntatt argumentasjonsdelen.

63

Informanten som særlig har vært opptatt av å diskutere gruppefasilitering, er uenig i hva forrige informant mener og det kommer tydelig frem at det ønskes et forum for slike diskusjoner:

Ved å bruke ditt eksempel, jeg vil gå helt motsatt. For jeg synes at den debatten vi hadde om denne kadetten, å se hvordan du forhold deg til henne på videoen, var veldig nyttig og kan være aktuelt for andre. (...) Jeg tror vi kan lære veldig mye av å se hvordan man kan oppmuntre studenter til å stå opp for dem selv. Hvis vi ikke skal diskutere dette på instruktørmøtet, bør vi ha et annet forum for å diskutere dette.

Hva vil instruktørgruppen nå gjøre gitt at det er ulike behov angående systematisk erfaringsdeling dem imellom, hvor noen uttrykker klart at de lærer mye av å se på andre og diskutere erfaringer og prinsipper, mens andre finner det lite hensiktsmessig? Av det som er sagt ovenfor leser vi også at det er en uenighet om hvorvidt denne typen

problemstillinger hører hjemme på instruktørenes planleggingsmøte, eller om de trenger et annet forum. Her er instruktørene inne på et tema som kan knyttes til hvordan man skal tilrettelegge for og strukturere kompetanseutviklingen til instruktørene. Skal det skje som strukturerte former for kollegaveiledning, eller som mer uformell deling mellom kolleger under pågående møter og samlingspunkter (Lauvås & Handal, 1994)?