Spørsmål:
«Mener statsråden Helsedirektoratets forslag om avvikling av det regionale kompetansesenteret i Nord-Norge for døvblinde er forenlig med å kunne sikre et faglig forsvarlig og godt tjenestetilbud for denne gruppen i den nordlige landsdelen, og hva vil statsråden gjøre for å ta vare på det solide fagmiljøet som er bygget opp i nord?»
BEGRUNNELSE:
Døvblindesenteret i Nord-Norge ble etablert i 1993 og driftes i dag av Universitetssykehuset Nord-Norge. Bakgrunnen for etableringen av Regionsente-ret for døvblinde var HVPU-reformen og det faktum at Nord-Norge hadde få etablerte kompetansemiljø-er.
Helsedirektoratet har nå i en rapport foreslått for Helse- og omsorgsdepartementet å avvikle Region-senteret for døvblinde i Nord-Norge, og at oppfølgin-gen av alle landets døvblinde skal skje fra ett nasjo-nalt kompetansesenter for personer med døvblindhet lokalisert i Drammen.
Forslaget fra Helsedirektoratet har skapt stor uro hos dem som vil berøres av en eventuell nedleggelse, for det er vanskelig å forstå hvordan døvblinde i Nord-Norge skal kunne få et like godt tjenestetilbud med den foreslåtte sentraliseringen. Det har tatt nær-mere tjue år å få på plass det gode lavterskeltilbudet Nord-Norge i dag har til gruppen døvblinde. Ned-bygging av denne kompetansen vil være irreversibel.
Sentralisering av tilbudet til denne gruppen vil bety økt reisebelastning for den døvblinde og økt rei-setid for fagpersonell som i dag har viktige
rådgiv-ningsfunksjoner overfor barnehager, skoler og lokal-miljø. Det er vanskelig å forstå hvordan dette viktige arbeidet skal kunne opprettholdes på dagens nivå med ett nasjonalt kompetansesenter.
Svar:
Jeg er kjent med at det en tid har vært usikkerhet i nord omkring fremtiden for senteret for døvblinde i Tromsø, men svaret på spørsmålet om jeg vil sørge for at det ikke blir lagt ned og at det solide fagmiljøet ivaretas, er ja. Det er uaktuelt å legge ned døvblinde-senteret i Nord-Norge. Senteret gir et viktig tilbud til en sårbar pasientgruppe.
Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet utredet kompetansesenter-funksjonen for pasienter med sjeldne og lite kjent di-agnoser omtalt i rapporten ”Samorganisering av na-sjonale kompetansesentre for sjeldne og lite kjente diagnoser og funksjonshemninger”. Det er til sammen 16 kompetansesentre for sjeldne og lite kjente diagnoser og funksjonshemninger.
Region-senteret for døvblinde ved Universitetssykehuset i Nord-Norge er ett av seks kompetansesentre for døv-blinde. De øvrige sentrene gir tilbud til over 300 sjeldne tilstander.
I rapporten foreslår Helsedirektoratet en samlet overordnet organisering av kompetansesentrene for sjeldne og lite kjente diagnoser og funksjonshemnin-ger uten fysisk samling av disse. Dette vil muliggjøre større likhet i de ulike enhetenes arbeid og innretning til beste for brukerne. Dessuten vil en slik organise-ring legge til rette for mer samarbeid mellom enhete-ne og bidra til mer og bedre forskning på feltet. De-partementet mottok rapport 30.11.2010.
Helse- og omsorgsdepartementet arbeider nå med vurdering og oppfølging av rapporten. Departe-mentet har invitert alle sentrene, brukerne og de regi-onale helseforetakene til møte 24. februar, slik at de kan få komme med sine synspunkter.
Jeg vil derfor igjen understreke at brukerne kan være trygge på at tilbudet til døvblinde i Nord-Norge vil bli opprettholdt.
SPØRSMÅL NR. 832
Innlevert 4. februar 2011 av stortingsrepresentant Jon Georg Dale
Besvart 11. februar 2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
Spørsmål:
«Kan statsråden garantere at administrasjonen også for eit samla helseforetak i Møre og Romsdal vil ligge innanfor fylkets eigne grenser?»
GRUNNGJEVING:
Sunnmørsposten skriv fredag 4. Februar at det i styremøte i Helse Midt-Norge er drøfta muligheita
for å legge ein samla administrasjon for det nye hel-seforetaket i Møre og Romsdal kan lokaliserast til Stjørdal. Ein debatt om dette vil medføre ytterlegare uro i sjukehusa i Møre og Romsdal.
Svar:
Ja.
SPØRSMÅL NR. 833
Innlevert 4. februar 2011 av stortingsrepresentant Gunnar Gundersen Besvart 14. februar 2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen
Spørsmål:
«I NRK Dagsrevyen 30.1.11. ble det hevdet at Helsedirektoratet vil ha vurdert en strengere arbeids-miljølov slik at bedriftene skal få en plikt til å tilby trening. Reportasjen var interessant både med hensyn til hvem man når og hvor mange man når gjennom fellesopplegg. Det synes klart at det må tenke nytt for å nå de inaktive. Det må være bedre å bruke gulrot enn pisk for å møte utfordringene.
Vil finansministeren nå vurdere å endre skattere-glene slik at bedriftene kan tilby fleksible opplegg som alle bedrifter kan tilby?»
BEGRUNNELSE:
Finansministeren har tidligere avvist å se på skat-tereglene for bedrifters tilbud av trening til ansatte (dok 15:403 (2009-2010). Helsedirektoratets utsagn på Dagsrevyen og et generelt fokus mot den store helseutfordringen inaktivitet er, antyder at myndig-hetene har tanker om å bruke kraftige virkemidler for å få endringer. Mange bedrifter er imidlertid bevisste, men det kan være lite tvil om at dagens skattesystem gir større bedrifter helt andre muligheter enn små og det er lite rom for tilpassede opplegg for den enkelte.
Reportasjen i NRK Dagsrevyen var interessant, fordi den avsløret - ikke overraskende - at man først og fremst når den delen av bedriftens ansatte som al-lerede er aktive gjennom fellestiltak i bedriften. Ek-semplet kom fra KLP. Svært få bedrifter har samme mulighet til både å tilby og utvikle et tilsvarende til-bud for sine ansatte. Bedriften skal ha over et visst minimum av ansatte for i det hele tatt å kunne inves-tere i egne opplegg.
Den sentrale utfordring er hvordan man kan nå de man først og fremst ønsker å nå og som helsepolitisk er det som bekymrer, nemlig den delen av de ansatte som lever et kritisk inaktivt liv. En skal ikke utelukke at det i blant disse er noen som absolutt ikke vil, men svært mange kan også trenge helt individuelle tilpas-ninger og oppfølging for å komme i gang. Jeg vil tro at fellesopplegg for mange av disse snarere virker av-skrekkende enn tiltrekkende. For mange som sliter med å komme i gang, vil mange av fellestiltakene snarere kunne virke stigmatiserende og demotiveren-de enn som en kildemotiveren-de til inspirasjon. Behovet for flek-sibilitet, tilpasning og utforming i tråd med den en-keltes behov bør være åpenbart.
De aller fleste små bedrifter kan ikke tilby eller forsvare å investere i egne treningsrom og egne in-struktører. Individuelle tilbud gjennom avtaler med
idrettslag og treningssentra er da alternativet. Dette er en svært sentralt helsepolitisk utfordring. Finans-ministeren bør vurdere om ikke skattereglene kan til-passes dagens utfordring bedre enn det er i dag.
Svar:
Jeg vil først presisere at jeg ikke på noe tidspunkt har avvist å vurdere om det bør gjøres endringer i skattereglene for trening mv. finansiert av arbeidsgi-ver. Tvert i mot har jeg ved flere anledninger vurdert dette grundig. Min konklusjon etter disse vurderinge-ne har imidlertid vært, og er fortsatt, at det ikke er hensiktsmessig å endre skattereglene på dette områ-det.
Mitt utgangspunkt er at omfanget av fysisk akti-vitet er noe den enkelte bør finne ut av etter egen fri vilje, ut fra en erkjennelse om de positive virkninge-ne dette vil ha for personlig livskvalitet i vid forstand.
Det er likevel ingen tvil om at den enkeltes helse-tilstand også har en side mot arbeidslivet, og samfun-net mer generelt. Best mulig helse bør således være en felles målsetning både for den enkelte, for dennes arbeidsgiver og for samfunnet. Det er derfor naturlig, og positivt, at mange arbeidsgivere ser etter mulighe-ter for å legge til rette for at de ansatte kan øke om-fanget av fysisk aktivitet. Tilsvarende vil det være hensiktsmessig for det offentlige å fremme befolk-ningens helse gjennom aktivitetsfremmende tiltak.
Større vekt på forebyggende helsearbeid vil kunne gi oss betydelige samfunnsmessige gevinster. Dette kan gjøres både på individuelt plan og på generelt plan.
Således vil eksempelvis informasjonsarbeid, tilrette-legging av anlegg og områder for trening og frilufts-liv mv. kunne bidra til økt aktivitetsnivå generelt, mens det kan være hensiktsmessig med mer konkrete og målrettede tiltak for visse grupper. Den offentlige innsatsen rettes inn mot frivillig sektor generelt, og idretten spesielt er blitt betydelig styrket av denne re-gjeringen. Det offentliges innsats og ressurser på det-te området bør derfor først og fremst skje gjennom direkte tiltak, og ikke i form av skattestimulans som er avhengig av arbeidsgivers ressurser og prioriterin-ger.
Videre mener jeg at det er tungtveiende grunner til ikke å bruke skattesystemet som et virkemiddel i denne sammenheng. Dette har jeg redegjort for på en utførlig måte i mitt svar av 11. januar 2010 på skrift-lig spørsmål nr. 403 (2009-2010). For ordens skyld følger dette svaret vedlagt.
SPØRSMÅL NR. 834
Innlevert 4. februar 2011 av stortingsrepresentant Vigdis Giltun