Fair Trade og økologisk. To sider av samme sak

Bilde 1. Merkeordninger

Fair Trade- merket skal representere rettferdig handel, Svanemerket mindre miljøbelastende produkter, og det økologiske godkjenningsmerket landbruk. ¹⁶ Hva har de til felles?

Alle informantene i denne oppgaven regner seg selv som miljøvernere og miljøvennlige forbrukere, uavhengig av organisasjonstilknytning. Likevel fant jeg at syv av mine totalt ti informanter ikke skiller mellom Fair Trade og økologiske varer. Hvorfor er det slik at det rettferdige og det økologiske budskapet blandes sammen?

Ved å tolke disse tre merkeordningene som tegn eller symboler, vises også et interessant forhold mellom mine informanters oppfattelse av det budskapet merkene

presenterer, og det merkeordningene skal sende ut. Oppgavens teorikapittel viser forskjellene mellom tegnets ulike funksjoner, og jeg vil her vise hvordan buskapene sendes ut og mottas.

Den første ordningen, Fair Trade- merket, står for en trygg produksjon av varer, der alle aktørene i produksjonene har arbeidsrettigheter. Merkeordningen setter sin logo på de produktene som oppfyller slike krav, i tillegg til at Fair Trade også jobber for en bærekraftig utvikling. Fair Trade sender i hovedsak ut et budskap om rettferdighet. De andre to merkene, Svanemerket og Debio, mangler et slikt rettferdig budskap. Disse logoene står for rene miljømerkinger, og finnes på produkter som har gjennomgått en streng vurdering i forhold til blant annet bruk av kjemikalier. Budskapet de to siste merkene sender ut, er økologi.

Budskapet som sendes fra de Fair Trade på den ene siden, og Debio og Svanemerket på den andre siden er altså forskjellig. Men de retter seg ofte mot den samme adressaten,

16Fairtrademerket er hentet fra: www. fairtradenorge.no Miljømerket Svanen er hentet fra: www.svanemerket.no

Det økologiske godkjenningsmerket er hentet fra: www.debio.no

nemlig den ideelle miljøvennlige forbrukeren. Når det etableres et kommunikasjonsforhold mellom adressentene, og adressanten forandres de to økologiske merkenes budskap. Mine informanter er eksempler på miljøvennlige forbrukere, og direkte mottakere av buskapene.

Men for informantene tolkes alle merkeordningene som den samme fortellingen om rettferdighet. De rene miljømerkingene blir, i tillegg til økologi, også koblet til tanken om rettigheter for arbeidere, selv om dette ikke nødvendigvis er korrekt.

Under samtaler med flere av informantene, fortelles historier som blander disse sammen. Anne forteller om bedrifter som har brutt menneskerettighetene ved å drive barnearbeid, og hvordan arbeidere blir utnyttet. Natalia forteller mye om rettferdighet og fordeling i verden, og Amanda bruker Fair Trade- merket som et eksempel på god shopping.

Selv om samtalene har dreid seg om miljøvern, trekkes altså også rettferdighet inn. Dette samsvarer også med det forrige kapittelet, der jeg fant at rettferdighet var den fremste motivasjonen for å være miljøvennlig. Men hva er det som gjør at rettferdighet og

miljøvennlighet er blitt nettopp to sider av den samme saken, det samme engasjementet og den samme livsstilen?

Å være miljøvennlig blir hos mine informanter også knyttet til en bredere forståelse av solidaritet. Og solidaritet blir igjen koblet opp mot tanken om rettferdighet. Derfor fungerer også den miljøvennlige livsstilen som bakgrunn for utøvelse av en slik solidarisk tanke.

Dersom merkeordningene oppfattes som solidariske, bringer de også med seg et politisk standpunkt. Et slikt standpunkt er til stede ved kjøp av produktene, men denne typen forbruk bør nødvendigvis ikke være politisk motivert fra den enkelte, selv om grønt forbruk svært ofte forbindes med etisk eller politisk forbruk. Merkeordningene må derfor ikke kontinuerlig settes i sammenheng med et bredere politisk engasjement og ståsted, når varene som oftest kjøpes av andre grunner (Sassatelli 2006). Dette viser også det forrige kapittelet, der fokuset på politikk kun har vært fremtredende hos NU- medlemmene.

Når rettferdighet blir trukket fram av flere informanter som grunnsteinen i deres egen motivasjon for å endre livsstil, opplever de også at Fair Trade- merket som assosieres med nettopp rettferdighet også kan kobles opp mot målet om en bærekraftig utvikling. Å være miljøvennlig kan karakteriseres som den mest rettferdige og riktige måten å forvalte planeten på, en måte som gagner alle mennesker uavhengig av bosted, kjønn, alder og økonomisk posisjon. En solidarisk måte. På bakgrunn av dette kan det også hevdes at de to økologiske merkeordningene også tjener på det store fokuset Fair Trade- merket hår fått, nettopp fordi rettferdighet blir koblet til alle tre symboler.

En tendens i mitt materiale er altså mangelen på skille mellom merkene, fordi de sender ut det samme uttrykket og har den samme måten å formidle et budskap på. Amanda fra NU beskriver sin tur i klesbutikken: ”H&M hadde jo sånne skjerf der noen prosent gikk til Unicef, og da jeg så det, og at de var miljøvennlige, da var det bare å ta det med seg til kassa”. Anne er vegetarianer, og begrunner sitt valg med at ”jeg syns det var en fryktelig fordeling i verden. Jeg syntes alt var veldig urettferdig (...) det er ikke rett”. De faktiske mottakerne tolker her budskapet fra alle tre merkene i en tanke om likhet og rettferdighet, og derfor knyttes ofte de ulike merketypene sammen, selv om adressenten produserer to ulike budskap, nemlig rettferdighet og økologi.

De av informantene som i intervjuene skilte mellom Fair Trade- varer og økologisk merkede varer kjøper likevel begge typer produkter. Natalia er en av dem, og hun forteller om å handle mat: ”Jeg kjøper alltid noen økologiske varer. Jeg kjøper stort sett både rettferdig og økologisk. Også ser jeg alltid etter Svanemerket. (...) også kjøper jeg alltid rettferdige bananer. (...) det er noe med å velge seg ut et par ting, jeg tror jo at de får det bedre”. Her skilles altså rettferdighet ut som tilhørende Fair Trade- produkter, mens Svanemerket og andre økologiske varer betegnes som miljøvennlige.

Begrepet om rettferdighet i vårt eget samfunn, i hele verden og i fremtiden synes å være det grunnleggende element i en grønn livsstilspakke og endringene i egen hverdag knyttes dermed til en mye videre virkelighet enn kun ens egen hverdag. Ikke å skille mellom rettferdige og miljøvennlige varer bør dermed ikke nødvendigvis skyldes mangel på kunnskap om de aktuelle merkene, men heller en grunnleggende tanke om at det å gjøre endringer i ens egen hverdag har noe å si for at andre kan få det bedre også i fremtiden.

De neste avsnittene vil ta for seg tre konkrete symboler den miljøvennlige forbrukeren kan benytte for å skille ut forskjellige typer av grønt forbruk. Handlenettet, el-bilen og de gamle tingene er nøkkelsymboler for informantene i deres fortellinger om sin egen rolle.