B ETYDNINGEN AV SIGNIFIKANTE ANDRE

Sett i fra et nå- perspektiv så har ungdommen for flere år siden mestret å ta

utdannelse, opparbeidet seg et stort nettverk, vært og er i jobb, fungerer godt som alenemor med ansvaret for to barn og eget hus. Dette har også vært med på å gi henne styrke, selvtillit, selvhevdelse og anerkjennelse.

”Både tidligere og nå så er det faktisk venner som har vært det viktigste for meg. Mange av mine tidligere venner synes det er rart at jeg lever i dag og de er veldig stolte av meg. Mine venner som jeg har fått i den senere tid får noe av min bakgrunnshistorie servert i små porsjoner.

Dette fordi jeg vil de skal få tid til å bli kjent med meg uten å dømme meg. Tanten min er viktig for meg når noe skjer. Jeg tror min familie helst ikke vil tenke på det jeg har opplevd. Jeg ønsker spesielt å ha kontakt med tante og onkel av familien min, og håper å få bedre kontakt med mine søsken.”

Den ansatte kommenterer dette mer generelt: ”…det er normalt når en nær person blir utsatt for stor negativ påvirkning i livet så blir omgivelsene med viktige andre også påvirket.”

Begge informantene er inne på at ungdommen opplever å få mest støtte fra venner i sin omgangskrets. Ungdommen anser noen av de beste venninnene sine som de absolutt viktigste støttespillerne for henne. Hun har beholdt noen nære venninner siden barndommen, de har alltid støttet henne. Selv har hun ikke kontakt med sin biologiske mor, men hun tillater sin mor å ha kontakt med sine barnebarn.

Slik jeg tolker ungdommens svar, så er det ikke så god kontakt mellom de nærmeste familiemedlemmene. Kontakten mellom ungdommen og den biologiske mor har uteblitt i lengre perioder, noe som også har vært med å påvirket ungdommens

relasjoner til sine to søsken. Mye tyder på at det er to gode venninner, bestemor, tante og onkel som har stått henne nærmest og som kanskje har blitt mest påvirket når ungdommen har hatt det vanskelig. Det at ungdommen har flyttet for mange år siden til samme sted som hennes tante, onkel og bestemor bor, kan tolkes slik at

familiebåndene etter utskrivning fra kollektivet igjen er blitt betydningsfulle for ungdommen. I de senere årene har bestemor vært den som har såret henne mest.

Kanskje er det fordi det er bestemor som har stått henne følelsesmessig nærmest i ungdommens barneår, og dermed har bestemors manglende støtte i de senere år vært mest sårende for ungdommen.

Slik jeg tolker den ansatte, så blir alle i ungdommens omgivelser påvirket når ungdommen sliter. Spørsmålet om graden av bekymring henger sammen med hvor nære relasjoner de har til ungdommen.

På spørsmålet om ungdommen opplever seg som sosial, uttrykker hun det slik:

”…jeg trenger tid før jeg kan stole på andre personer. Selv om mine venner har fått vite om min bakgrunnshistorie, så har de ikke mistet respekt for meg. Jeg er veldig glad for de vennene jeg har.”

Den ansatte uttrykker seg slik på spørsmålet om ungdommens sosiale tilknytning:

” Det ungdommen har av venner tror jeg mest er nye venner, men også noen barndomsvenner. Hun har også gode jaktvenner. Hvorvidt

ungdommen har oppsøkt noen av sine gamle venner fra rusmiljøet vet jeg ikke”.

Ungdommen forklarer at vennene kan være en tilgjengelig ressurs og støtte. Hun har tidligere erfart avvisning fra nær familie og setter kanskje av den grunn ekstra pris på de gode vennene hun har. Ved nye bekjentskaper kan det ta tid før hun utleverer seg, noe også den ansatte bekrefter. Ungdommen har heller ikke opprettholdt noe særlig kontakt med noen av de andre som var på kollektivet i den tiden ungdommen var der.

Hun har sagt tydelig i fra at det ikke er ønskelig med noen kontakt med dem hun vet fremdeles ruser seg, fordi hun ikke bare har seg selv å tenke på, men også sine barn.

Er det slik at barn som har opplevd en dårlig barndom har nok med seg selv og ikke klarer å gi omsorg til andre? Til tross for ungdommens dårlige barndom så ser det ut til at hun greier å dekke barnas behov i forhold til nærhet og trygghet.

Hun forteller at hun synes det er vanskelig å takle skryt (vil helst ha det overstått så raskt som mulig), men er selvfølgelig glad for den skryt hun får. I og med at de personene som sto henne nærmest og som ville henne vel, flyttet fra plassen hun bodde på, kan gode tilbakemeldinger ha vært manglende. På denne måten har kanskje ikke hennes selvtillit fått næring slik at hun har fått bygget opp sitt egenverd og dermed kan hun ha vanskeligheter med å forstå/kjenne på det at andre skryter av henne. Det har aldri falt henne inn at andre har vært stolte over det som hun har mestret. Dette er også noe Damsgaard (2007) er inne på i forbindelse med viktigheten av tilbakemeldinger fra nære andre mennesker.

Ungdommen beskriver sin opplevelse av hjelpetiltak på følgende måte: ”Jeg har fått hjelp til kollektivopphold. Men det er ting jeg gjerne kunne fått hjelp til, som for eksempel å få reparert en ødelagt tannbro og andre seinskader etter rusmisbruk.”

Ungdommen skulle også ønske at hun hadde fått mer helsemessig hjelp i ettertid, som

bedre sjekk av lever, nyrer, hjerte og lunger. Hun tenker på hva hun har gjort mot seg selv helsemessig, og hun forteller at hun har en veldig høy grense for når hun tar smertestillende. Mange rusmisbrukere tar ikke smertestillende når de har fysiske smerter fordi de er redd for at dette kan skade kroppen deres, noe som jeg ser på som et paradoks i forhold til deres rusmisbruk. Kanskje henger dette sammen med at deres rusmisbruk er mer knyttet til følelseslivet og deres flukt vekk fra følelsene.

Den ansatte nevner flere hjelpetiltak som ungdommen har fått. Hun nevner blant annet fosterhjem og to forskjellige kollektiver. Ungdommen nevner ikke selv

barnevernet eller fosterhjemmet. En av grunnene kan kanskje være at hun var så ung da tiltakene ble satt i verk. Det å komme i fosterhjem opplevdes kanskje som

opprivende og slitsomt, noe som heller forsterket den vanskelige perioden hun befant seg i. Samtidig har hun uttalt at det var på tide at barnevernet tok affære da de gjorde det, og at dette skulle vært gjort før.

Ungdommen mener at hvis ikke hennes lærer som hun hadde i 8. klasse hadde turt å stille et konkret spørsmål til henne om seksuelt misbruk, så ville ikke barnevernet blitt varslet slik at hun kom i fosterhjem. Læreren hadde observert henne og meldte sin mistanke til barnevernet som tok affære. I fosterhjemmet fikk hun være i et miljø som ga henne varme, kjærlighet, forståelse og mulighet til å knytte kontakt med nære voksne, noe som også Kjellvold (1997) vektlegger. Hun bodde i fosterhjemmet i et år, men måtte bort derfra fordi fosterfaren fikk problemer. Deretter mente barnevernet at ungdommen var så voksen for sin alder at hun kunne ta ansvar for seg selv.

Spørsmål jeg undrer meg over er: Hvorfor var det ingen på skolen til eleven som så at eleven hadde problemer på et tidligere stadium? Var det at hun var pliktoppfyllende, stille og flink i skolefag som gjorde at de sosiale problemene ikke ble registrert? Eller var det fordi lærerne var redde for å bry seg, eller ta affære?

Egan (2002) snakker om åpne og lukkede spørsmål. Kan det være slik at ved åpne spørsmål så må elevene ha oppnådd nivået for mer abstrakt tenkning, mens med lukkede spørsmål så får eleven et konkret spørsmål å forholde seg til som hun enten kan svar ja eller nei på. Ved problemer eller andre viktige opplysninger mener Egan

at lukkede spørsmål er svært godt egnet. Denne læreren stilte nettopp er konkret spørsmål som ungdommen sier det selv: ”…hun turte å stille et direkte spørsmål.”

Ungdommen sier at det som reddet henne fra å dø av rusmisbruk, var tvangsinnleggelsen på kollektiv nr. 1 som var et barnevernstiltak.

På spørsmålet om åpenhet rundt temaet rusmisbruk uttrykker hun seg slik:

”Jeg er mer åpen om mitt rusmisbruk i dag enn da jeg var på

kollektivet. Det har også vært mye fokus på rusmisbruk i media og på politisk dagsorden. Det har nok hjulpet at statsministerens søster sto frem.”

Den ansatte er inne på noe av det samme i sin beskrivelse om temaet rusmisbruk og åpenhet:

”Det er vel ikke det første hun forteller, men hun er åpen om sitt

rusmisbruk hvis det kommer på banen. Det begrunner hun ut i fra at det er en del av henne. Ungdommen har selv uttalt at hvis hun benekter at hun har vært rus- og heroinmisbruker så benekter hun en del av seg selv. Det kan nok hende at ungdommen benekter noe i andre

sammenhenger, men ikke her.”

Ungdommen forteller at hun aldri starter en samtale med å fortelle om sitt tidligere rusmisbruk, noe som også den ansatte uttrykker under spørsmålet åpenhet om temaet.

Slik jeg tolker ungdommen så er hun ikke redd for å gå inn i diskusjoner ved å si sin mening. Mediefokus på rusmisbruk og diskusjoner rundt temaet har vært med på å få satt temaet på politisk dagsorden. Hun merker også at det er blitt en større forståelse og mer toleranse enn tidligere fra enkelte personer når hun diskuterer temaet. Jeg oppfatter henne som åpen og tydelig når hun sier at hun hele tiden må jobbe mot rus-suget, fordi dette er noe som kan komme og gå.

På spørsmålet om ungdommen er medlem av noen organisasjoner svarer hun følgende:

”Jeg er bare medlem av Jeger- og fiskeforeningen, fordi det koster penger å være med på alt mulig. Barna mine er medlemmer i flere idrettslag. Jeg er da en del av et fellesskap. Opplever å bli tatt vare på, får lært ting og kan låne utstyr der. Selv om jeg ofte går alene på jakt, så er det sosialt på skytebanen når vi møtes.”

Den ansatte svarer slik på det samme spørsmålet om ungdommen: ”…det første ungdommen gjorde da hun flyttet til den nye plassen var å oppsøke en klubb. Dette for å bli kjent med folk.”

Slik jeg tolker ungdommen så har hun videreført sin interesse innen jakt som hun også fikk lære på kollektivet og treffer nå andre med samme interesse. Omgivelsenes betydning har en vesentlig verdi for menneskets naturlige utvikling. Ikke alle

mennesker er like heldige med hensyn til dette aspektet. De fleste har mange

mennesker rundt seg i det daglige liv, men de trenger ikke nødvendigvis å være like fortrolige med dem alle. Det er ikke uten grunn at vi bruker forskjellige begreper på personer i våre omgivelser. Noen kaller vi bestevenner, andre venner, kamerater eller bekjente. Andre kaller vi kollegaer, partnere, makkere eller medhjelpere. Denne forskjellige benevnelsesformen på personene i vår omgangskrets kan symbolisere den nærheten man har til hverandre. Selv om det kan være mange mennesker rundt oss, trenger altså ikke disse å ha samme betydning for oss. Gjennom flere studier (Gjærum m.fl 1998) har man funnet ut at det å ha ”viktige andre” som sin nærmeste er viktig for et barns utvikling. I ungdommens barndom hadde bestemor en slik rolle. Senere fikk også andre personer som læreren, som senere ble fostermor for henne, og lederen på kollektivet nr. 1 en tilsvarende rolle. I den senere tid har nok tanten til ungdommen hatt en slik rolle, og det har også enkelte personer på kollektiv nr. 2. En nær person som ungdommen kan fortelle sine hemmeligheter til og som hun kan stole og være trygg på, er en sentral beskyttelsesfaktor som ikke bør bagatelliseres. Dette bekreftes av resiliensforskningen (Borge 2003). Det at ungdommen har hatt og har nære fortrolige å dele sine tanker med, gir henne stabilitet i forhold til å takle både bekymringer og gleder. Stabilitet og trygghet gir videre et godt forum for å tørre å kjenne seg selv og sine meninger. Dette er viktig for å kunne utvikle seg som et selvstendig individ, men også som et menneske som skal forholde seg til andre mennesker. Ungdommen opplever også et savn av en mor og en far. Savnet har kanskje blitt tydeligere nå som hun er blitt voksen og selv har fått barn.