5.5.1 Innledning
Dworkin presenterer «etterfortolkningsstadiet» som et siste steg i rettsanvendelsen. Han omtaler stadiet som et «reforming stage»; her tilpasser rettsanvenderen sin forståelse av hva den rettslige praksis «virkelig» krever til den sammensatte fortolkning hun gjorde på
fortolkningsstadiet.535 Med andre ord konkluderer rettsanvenderen. Dworkins påstand om at det finnes rette svar på rettsspørsmål, den såkalte «right answer thesis» (heretter: «tese om det rette svar»), blir slik knyttet til etterfortolkningsstadiet.536
5.5.2 Konklusjonen og «tesen om det riktige svar»
For å ta stilling til i hvilken grad Dworkins «tese om det rette svar» kan være av verdi for en juridisk metodelære, er det viktig å få klarhet i hva Dworkin mener med tesen.
Utgangspunktet for tesen er Dworkins deltakelse i juristfellesskapets praksis, hans interne, deltakende innfallsvinkel. Han bygger på at rettsanvendere forestiller seg at det finnes et riktig svar på rettsspørsmål.537 Dworkin virker slik å koble en målsetting om å komme frem til et riktig svar (teleologisk sett) og eksistensen av det riktige svar (ontologisk sett).538 Påstanden fra rettsanvendere og Dworkin er imidlertid bare at det finnes et rettslig korrekt svar innenfor en intersubjektivt fastlagt rettslig praksis, ikke på et eksternt nivå løsrevet fra rettslig
praksis.539 Når en rettsanvender legger til grunn at hennes fortolkning er den bedre, representerer dette en klargjøring av hennes mening som fortolker, ikke en filosofisk
535 Dworkin 1986 s. 66. Dworkin uttrykker dog at fortolkeren kun tilpasser seg til rettferdiggjørelsen, ikke den sammensatte rettslige fortolkning som både inkluderer samsvar og substans.
536 For en lignende forståelse av at tesen om det rette svar må hektes på etterfortolkningsstadiet: Hammerslev 2000 s. 6. Dworkin 1986 s. 266-267 setter også termen «virkelig» i sammenheng med uttrykket ‘«virkelig» rett [svar]’.
537 Dworkin 1978 s. 283 og Dworkin 2006 s. 41.
538 Dworkins slutning fra det teleologiske søk etter det riktige svar til den ontologiske eksistens av det rette svar utleder jeg fra ordbruken i Dworkin 1985 s. 119. Lignende vending gjøres i Dworkin 1978 s. 279-284.
539 Dworkin 2006 s. 41.Slik sett kan den intersubjektivt innrammede «tesen om det rette svar» kontrasteres med den objektiviserte målsetning i den «konstruktive fortolkning», jf. pkt. 3.2.3.2.
klassifisering av denne.540 Jeg synes likevel Dworkin blir noe uklar på innholdet i tesen, i den forstand at han virker å likestille en oppfatning av at det finnes et bedre svar med en mening om at det eksisterer et rett svar.541 Etter min mening er det her en kvalitativ forskjell, så i det videre forutsetter jeg at Dworkin står ved en «tese om det rette svar» (og ikke en «tese om et bedre svar»).
En nærliggende parallell i norsk metodelære er etter min mening beskrivelsen av at siktemålet med rettsanvendelsesprosessen er å finne den beste (rettskildemessige) løsning.542 Dette kan ses som en måte å fremheve jakten på det riktige svar som et formål ved rettsanvendelsen.
Bernt omtaler i det hele tatt forestillingen om et unikt riktig svar (en entydig bestemt
«gjeldende rett») som en «regulativ idé» for rettsanvendelsen, men denne forestillingen er samtidig en «fiksjon» ifølge Bernt.543 Til sammenligning skriver Baldersheim at
rettsanvendere skal «arbeida mot eitt svar på rettsspørsmålet, og dette svaret skal vera det riktige.»544 I likhet med Dworkin virker Baldersheim slik å akseptere at det rette svar også finnes i ontologisk forstand, ikke bare er en «fiksjon» som traktes etter. Hovedinntrykket av norsk metodelæreteori er imidlertid at det rette svar/den beste løsning (kun) fremheves som et teleologisk trekk ved rettsanvendelsen. Om det det rette svar også eksisterer skilles i liten grad ut som et separat spørsmål.
For egen del synes jeg søket etter det rettslig riktige svar gir en treffende forklaring på noe som fungerer som et utgangspunkt for rettsanvenderen og slik konstituerer
rettsanvendelsesprosessen slik den foregår i praksis. Bakgrunnen for at dette blir et utgangspunkt kan sies å være at rettsanvendelsen er en formålsrettet aktivitet.545 Selv om personer i advokatroller kan ha som formål å overbevise retten, vil jeg hevde at ønsket om å komme frem til det rettslig riktige generelt preger dommerrollen.546 Man kan trekke en linje tilbake til Aristoteles teleologisk orienterte etikk: rettsanvenderes rettslige resonnement sikter
540 Dworkin 1986 s. 267.
541 Basert på Dworkin 2006 s. 42 og Dworkin 1985 s. 137-139.
542 Se eks. Nygaard 2004 s. 152-153 med videre henvisninger.
543 Bernt 2002 s. 270.
544 Baldersheim 2008 s. 402 (Baldersheims egen uthevning).
545 Se Raz 2009 s. 326.
546 Jeg vil derfor ikke karakterisere juridisk praksis som helhet «anvendt retorikk», slik Graver 2007 s. 530, når retorikk knyttes til et formål om å overbevise, jf. Graver 2007 s. 532-533.
87 mot det (rettslig) gode.547 Som en teleologisk fortolkning av aspekt ved rettsanvendelsen slik den er, synes jeg derfor en «tese om det rette svar» har viktig informasjonsverdi.
Jeg er derimot mer tvilende til om man med (min fortolkning av) Dworkin kan si det rettslig rette svar finnes som et ontologisk faktum. I rettsteoretisk litteratur har fokuset særlig vært på det som kan kalles uforenlighetsproblemet; hvordan kan «det rette svar» utpekes og
demonstreres når det eksisterer et mangfold av etterstrebelsesverdige goder?548 En tilnærming til rettsanvendelsen vil nødvendigvis gjøre det bedre sett opp mot et gode (f.eks. «strukturell rettferdighet»), mens en annen tilnærming vil gjøre det bedre sett opp mot et annet (f.eks.
«substansiell rettferdighet»). Kanskje kan en løsning være å operere med en juridisk
fallibilisme i relasjon til «det rette svar», i den forstand at man anser rettsanvenderes rettslige konklusjoner som ontologisk potensielt uriktige og slik kritiserbare.549 Med Peirce, bør vi i så fall forstå fallibilismen som et incentiv til å gjøre vårt beste i en felles jakt på rettslig riktighet, ikke som et grunnlag for slutte å jakte.550 Slik skapes et rom for å kombinere det reelle (og ønskelige) søk etter det rette svar (teleologisk sett), med en ydmykhet rundt om man har kommet frem til et riktig svar (ontologisk sett).
I tillegg til «det rette» kan «det forsvarlige» eller «det legitime» ses som en separat standard å bedømme
rettsanvendelser etter.551 Kanskje kan man si at hva som er «det rette» rettslige standpunkt er gjenstand for debatt (fallibilistisk), mens fastsettelsen av «forsvarlige» rettslig standpunkt er basert på grunnleggende universelle betraktninger som ikke kan argumenteres vekk (infallibilistisk).552 I så fall kan det «forsvarlige» muligens ses som punktet der et eksternt, normativt perspektiv på rett må få forrang overfor den interne, deltakende innfallsvinkel til retten (jf. pkt. 5.1).
547 Se gjengivelsen og forståelsen av Aristoteles’ Nikomakiske etikk hos Ross 1995 s. 195-196. I aristotelisk rammeverk må rettsanvendelsesteleologien anses som sosialt bestemt av rettsanvendere, ikke som et naturlig, iboende trekk ved rettsanvendelsen i seg selv, se Ross 1995 s. 246 om Aristoteles’ varianter av teleologiske tilnærminger til verden.
548 Se Bix 1993 s. 96-106 med videre henvisninger til Mackie og Finnis. Se også Hart 2012 s. 205 (skrevet før Dworkins tese), som Green lii knytter til et verdipluralistisk moralsyn hos Hart.
549 Jf. Stokes 2016 s. 343-344 om Habermas’ og Poppers fallibilisme.
550 Se Rescher 2005 s. 578 (knyttet til fallibilisme i naturvitenskapelig kontekst).
551 I norsk metodelæreteori må sistnevnte knyttes an til betegnelsen «legitimitetsintervall», se f.eks. Askeland 2007 s. 239 om forskjellig bruk av denne betegnelsen.
552 En forutsetning for en slik formulering av forsvarlighet er at det bygges på en «substansiell legitimitetsmodell», se definisjon hos Sæther Mæhle 2005 s. 74 og s. 77.
Grundighet fremstår som en viktig dyd i jakten på rettslig riktighet.553 Dyden kan sies å komme til uttrykk gjennom Dworkins fantasifigur Hercules, en «lawyer of superhuman skill»
som Dworkin benytter som en slags rollemodell for virkelighetens rettsanvendere.554
553 Omtalt av Tande 2011 s. 18 som en av «de vitenskapelige idealene»:
554 Hercules blir introdusert i Dworkin 1978 s. 105 (der sitatet stammer i fra) for å vise hvordan en filosofisk dommer kan konstruere «theories of what legislative purpose and legal principles require». Figuren dukker opp igjen i Dworkin 1986 s. 239-250 for en fortolkning av en sak med navn McLoughlin etter «rett som integritet».
Dworkin 1986 s. 264-265 gir en utdyping av forskjellen mellom Hercules og dommere av kjøtt og blod.
89
6 Avslutning
Jeg har i denne oppgaven for det første forsøkt å gi en rimeligst mulig forståelse av Dworkins rettsteori som en helhet (kap. 3) og av nærmere deler av den som kan være av interesse som bidrag til norsk juridisk metodelære (kap. 5). For det andre har jeg gitt en vurdering av hvilket bidrag den tilfører rettsteorien, henholdsvis som analytisk rettsfilosofi (kap. 4) og som juridisk metodelære (kap. 5).
Dworkin har bidratt betydelig til en levende rettsfilosofisk diskurs, og har flere interessante innspill til juridisk metodelære i et norsk perspektiv. Samtidig synes jeg hans akademiske stil tidvis har vært utfordrende å forholde seg til. Når Dworkin posisjonerer seg til egne
fremstillinger av diverse ismer (konvensjonalisme, pragmatisme, realisme) plassert inn i hans rettsteoretiske forståelsesramme (se særlig pkt. 3.2.3.3.), blir argumentasjonen lett mot karikaturer og ikke individer.555 Jeg har fått litt inntrykk av at Dworkin ikke har særlig stor toleranse for ulike rettsteoretiske prosjekt og at andre har interesse i andre spørsmål enn ham.556 Dette har gjort meg mer bevisst på hvordan jeg mener rettsteoretisk diskusjon bør bedrives: det er ikke ønskelig at målet om komme med den beste argumentasjon går på bekostning av å vise at motpartens tilnærming til problemsstillingen er intensjonen i eller blir konsekvensen av dens skrifter.
555 Leiter 2001 s. 72 mener en stråmanntendens har vært en «long-standing feature of Dworkin’s work».
556 Sml. Harts følelse av at det var “something willful or even lacking in honesty about Dworkin’s reading of his work”, se Lacey 2003 s. 330 (Lacey er Hart-biograf).