Erfaringer med oppfattelse og bearbeidelse av informasjon

oppfatte og bearbeide informasjon. Spesielt ble den tidlige fasen av pasientforløpet fremhevet som en periode pasientene opplevde å ha betydelige vansker med å oppfatte og bearbeide informasjon. Det hadde følger for pasientenes forståelse og innsikt i sin situasjon, og for forståelsen av behandlingen de mottar. Redusert oppfattelsesevne vil også kunne påvirke i hvilken grad pasientene klarer å oppfatte informasjon om behandlingsrisiko:

Ja de fortalte meg alt det (om fordeler og ulemper ved trombolytisk behandling), men jeg skjønte jo ikke noe av det.. Jeg skjønte ikke en dritt.

Den hektiske situasjonen med rask utredning, behandling og hyppig overvåkning kan påvirket pasientens evne til å oppfatte informasjon. Samtidig må også slagsymptomene vurderes som en årsak til redusert oppfattelsesevne:

(… ) Så jeg følte at jeg fikk den informasjonen som jeg måtte ha, eller som jeg burde ha.. så jeg er godt fornøyd med det. Det var jo et team som jobbet der også, så det blir jo veldig mange inntrykk egentlig.. Så er det jo mulig at jeg ikke husker alt for jeg var jo litt satt ut..

Å rammes av slag opplevdes som en alvorlig og dramatisk hendelse for alle pasientene. Flere fremhevet at belastningen og psykiske reaksjoner på å ha blitt rammet av slag også kan ha påvirket deres evne til å oppfatte informasjon:

Ja.. jeg var jo kanskje ikke like mottagelig for all informasjon, jeg tror ikke alt gikk inn da.

Men det var kanskje mer situasjonsbestemt.. Man er jo litt utafor, det er jo et sjokk ikke sant!

Og da er man ikke helt klar i hodet, uavhengig om det er en slagdiagnose.

Viktigheten av å møte pasienten der vedkommende er og tilpasse informasjonen deretter var sentralt for at pasientene skulle kunne nyttiggjøre seg informasjonen. Eksempelvis kunne pasienten ha andre bekymringer som medfører at vedkommende ikke klarte å fokusere på informasjonen som ble gitt. Å kartlegge og imøtekomme pasienters behov, kan være avgjørende for at pasienten klarer å oppfatte informasjonen:

Også var jeg opptatt av å få med meg nøklene og lommeboka. Jeg var opptatt med hvor dem var, og av å få de og den posen min med meg opp til det andre sykehuset (endovaskulær avdeling) da vet du.. Haha.. Ja for det var det jeg tenkte mest på, og ikke alt det de skulle gjøre.

Å få informasjonen gjentatt ble av flere fremholdt som avgjørende for at pasientene skulle kunne oppfatte og nyttiggjøre seg den. Det var først når pasientene hadde forstått

informasjonen og fått sine spørsmål besvart - at informasjonen bidro til at pasienten håndterte situasjonen og den følelsesmessige belastingen bedre. Å få informasjon gjentatt av ulike personer kunne også oppleves forvirrende. Det belyser behovet for å tilpasse både informasjonsmengde og innholdet etter pasientens behov:

(..)Når alt er nytt.. Så går det kanskje ikke inn den første gangen det blir fortalt, også klarer man kanskje ikke å komme med nye spørsmål fordi man er litt ukonsentrert og sånn.. Ja.. jeg syntes det ble mye klarere for med de siste gangene det ble fortalt..

Ja jeg fikk helt sikkert den informasjonen jeg trengte, og det var nok sånn at jeg fikk mye mer informasjon enn det jeg klarte å absorbere. De kom jo på ikke på løpende rekke, men jeg tror alle legene som hadde hatt noe med meg å gjøre kom innom i løpet av dagen, og lurte på hvordan det gikk og skulle fortelle litte grann.

Flere av pasientene gav uttrykk for at informasjonen som ble gitt var sekundær, mot

viktigheten av selve samtalen og relasjonen til helsepersonellet. Selv om pasientene ikke har

fokusert på informasjonen som ble gitt under samtalene, virker både samtalen og informasjonen likevel tillitsskapende og betryggende:

Ja dem sa hva det var (behandlingen) (….)Dem kjørte fort opp til det andre sykehuset (endovaskulær avdeling), for dem var redd det var en propp de måtte gå inn for å ta ut, det var derfor jeg kom dit. Men hun (sykepleieren) var veldig flink til å passe på meg, klappet meg på armen og spurte meg om hvordan jeg hadde det å sånn, men jeg klarte jo ikke å svare, det var det som var eklest for meg.. Ellers har jeg full tiltro! Dem kan gjøre hva dem vil med meg når jeg er dårlig…

4.4.3 Informasjon om reperfusjonsbehandling

Det varierte i hvilken grad pasientene har fått informasjon om behandling og

behandlingsrisiko. En ung kvinnelig pasient opplevde at legene vektla å informere, og mente å ha fått rikelig med informasjon om behandling. For en eldre mannlig pasient fremkom det uklart om det var hans situasjonsforståelse mottaket som gjorde at han forsto at han var under behandling, eller om han hadde fått noe informasjon i det hele tatt. Han husket ikke å ha fått spesifikk informasjon, men fortalte samtidig at helsepersonell stadig snakket med han og

¨fortalte litt¨. Det er derfor mulig at pasienten kan ha fått noe informasjon gjennom disse samtalene. Siden pasientenes oppfattelsesevne kan variere, kan det være viktig å gjenta informasjon om behandling:

Ja jeg skjønte jo at jeg fikk behandling da.. For de satte jo på meg.. og koblet meg jo til noe, ja både det ene og det andre. Det hang jo poser overalt, og de sprøyta inn noe .. Men jeg kan ikke si annet enn at jeg skjønte at jeg var under behandling.. Men jeg skjønte vel at det var snakk om at jeg skulle.. Eller det vil si jeg antok at de skulle sprøyte inn noe.

Det er avgjørende at informasjon om reperfusjonsbehandlingen gis tilpasset til den enkelte slik at pasienten kan nyttiggjøre seg den. Ved å benytte et språk som er forståelig, inkluderes pasienten bedre i behandlingen og deres forståelse øker:

Ja altså det medisinske språket, det forstår jo ikke jeg.. Men enkelte uttrykk har jeg jo lært meg. Men jeg fikk jo informasjon om denne sprøyta og virkningen av den, og det var jo egentlig det viktigste for meg da…

En pasient fortalte at han kan ha gitt uttrykk for at han kjente til blødningsrisiko etter å ha vært på et førstehjelpskurs med jobben (arbeider som helsepersonell), og antok at det kan ha vært årsaken til at han ikke fikk så mye informasjon:

Nei, det var nok ikke så mye informasjon om den blødningsfaren nei.. Men det kan ha hatt litt sammenheng med at jeg kan ha gitt uttrykk for at jeg ser den faren og kjenner til den risikoen, og at de derfor bare har bekreftet det.

En av pasientene hadde fått informasjon om risiko for hjerneblødning, og var skeptisk til behandlingen. Pasienten opplevde utrygghet tilknyttet behandlingen og hadde derfor et behov for ytterligere informasjon, men legen valgte å iverksette behandling uten at pasientens informasjonsbehov ble møtt, noe som førte til at pasienten følte seg overkjørt, og stilte spørsmål ved hvorfor han fikk informasjon, dersom han likevel ikke hadde noen medbestemmelsesrett:

Ja det husker jeg faktisk.. (informasjon om blødningsrisiko) Men det hjelper jo liksom ikke så mye når du ligger der helt hjelpeløs, også får du beskjed om at: ¨Det eneste vi kan gjøre er å gi deg blodfortynnende.. Du kan få hjerneblødning, men det er det eneste vi kan gjøre.¨ Også sa jeg at det var jeg veldig skeptisk til, det husker jeg: ¨Men nei, det måtte vi nesten bare gjøre.¨ Det hjelper liksom ikke veldig mye å si at du kan få hjerneblødning hvis du ikke kan ta noe aktivt valg i forhold til bivirkningens betydning, hvis du skjønner.