Elve- og bekkeavsetninger

I en elv er vannhastigheten minst der friksjonen mot underlaget er størst, dvs. mot bunn og sider, mens den er størst litt opp fra bunnen der vanndybden er størst. En elvs erosjonsevne er imidlertid avhengig både av vannhastigheten og bunnens beskaffenhet (kornstørrelse,

pakningsgrad, o.a.), se figur 3.24.

Figur 3.24 Hjulstrøms diagram viser sammenhengen mellom vannhastighet, erosjon, transport og sedimentasjon av materiale med forskjellige kornstørrelser.

Vannhastigheten er målt 1 m over bunnen. (Jørgensen 1997, Ref. 10).

Vannhastighet

Statens vegvesen, Vegdirektoratet – Trafikksikkerhet, miljø- og teknologiavdelingen I en elv med tilnærmet rett løp der bunnen består av relativt enskornige masser, er vannhastig-heten og dermed også erosjonsevnen størst mot midten. Derfor er også vanndybden størst mot midten i en slik elv. Det løsrevne materialet blir avsatt igjen der vannhastigheten avtar, d.v.s.

ut mot sidene eller nedstrøms. I en elv med svingende (meandrerende) løp er vannhastigheten størst i yttersving, minst i innersving. Derfor graver elva og blir dyp i yttersvingene, mens den legger igjen materiale og blir grunn i innersvingene. Slik graving i yttersvingene og avsetning i innersvingene fører til at svingete elveløp stadig flytter og forandrer seg.

3.6.5.1 Elve- og bekkeavsetninger som byggegrunn

Langs vassdragene våre er det mange steder bygget opp elvesletter av flommateriale som hovedsakelig består av sand, grus og stein. Dette materialet ligger over eldre avsetninger som kan være alt fra morene til marin leire (figur 3.25). En kvartærgeologisk kartlegging kan i noen tilfeller angi hva elveslettene ligger på, men ofte vil det være nødvendig med tyngre grunnundersøkelser.

Figur 3.25 Skisse av et tverrprofil Ø-V over Glomma ved gården Nordre Raustad ca. 4 km nord for Kongsvinger. Et borprofil nær gården viser 9 m elvesand over minst 8 m silt og leire. Tegnet på grunnlag av kvartærgeologisk kart Kongsvinger 1:20 000. (NGU 1984, Ref. 1).

3.6.6 Ur-avsetninger

Se Håndbok 274, Grunnforsterkning, fyllinger og skråninger, Kapittel 3.3: Skråninger i ur.

3.7 REFERANSELISTE

1. Kvartærgeologisk kart Kongsvinger 1:20 000. 1984, Norges Geologiske Undersøkelse.

2. Grunnforsterkning, fyllinger og skråninger,Håndbok 274. 2008, Statens vegvesen, Vegdirektoratet: Oslo.

3. Andersen, B.G., Bresjøavsetninger ved Tynset i Østerdalen,Norsk Geologisk Tidsskrift, 1969.

Statens vegvesen, Vegdirektoratet – Trafikksikkerhet, miljø- og teknologiavdelingen 4. Andersen, B.G., Wangen, O.P., Østmo, S.R., Quaternary geology of Jæren and

adjacent areas, southwestern Norway,Bull. 411. 1987, Norges Geologiske Undersøkelse.

5. Andersen, B.G., Istider I Norge. 2000, Oslo: Universitetsforlaget.

6. Bjerrum, L., Kvikkleireskred - et studium av årsaksforhold og forbygningsmuligheter, Publication 89. 1971, NGI: Oslo. p. 14p.

7. Braaten, A., Oset, F., Wangen, O.P., Geotekniske dimensjoneringsparametere;

kvartærgeologi, sonderinger og laboratorieundersøkelser, Innlegg på Kursdagene ved NTNU 1999,Intern rapport nr. 2077. 1999, Vegteknisk avdeling, Vegdirektoratet:

Oslo.

8. Gjelle, S., Bergstrøm, B., Gustavson, M., Olsen, L., Sveian, H., Landet ved

Polarsirkelen - geologi og landskapsformer. 1995, Norges Geologiske Undersøkelse.

9. Holmsen, G., Bredemte sjøer i Nordre Østerdalen,Nr. 73. 1915, Norges Geologiske Undersøkelse.

10. Jørgensen, P., Sørensen, R., Haldorsen, S., Kvartærgeologi. 2. utgave, Norges Landbrukshøgskole. 1997: Landbruksforlaget.

11. Jørstad, F.A., Leirskred i Norge,Publ. nr. 83. 1968, NGI: Oslo.

12. Jøsang, O., Dannelsesmåten for en del av våre grusforekomster og leting etter disse, Meddelelse nr. 14. 1963, Statens Vegvesen, Veglaboratoriet: Oslo.

13. Kristiansen, K., Sollid, J.L., Hedmark fylke. Kvartærgeologi og geomorfologi,Rapp.

T-543. 1983, Miljøverndepartementet, Avd. for naturvern og friluftsliv.

14. Longva, O., Ullensaker 1915 II. Beskrivelse til kvartærgeologisk kart 1:50 000., Skrifter 76. 1987, Norges Geologiske Undersøkelse.

15. Magnusson, N.H., Lundquist, G., Granluns, E., Sveriges geologi. 1957: Scandinavian University Books.

16. Oftedahl, C., Norges geologi. 1981: Tapir.

17. Ramberg, I.B., Bryhni, I. og Nøttvedt, A. (2006): Landet Blir Til. Norges Geologi.

Norsk Geologisk Forening, c/o Norges Geologiske Undersøkelse, 7491 Trondheim.

18. Skjeseth, S., Norge blir til. Basert på artikkelserie i A-Magasinet. 1974, Chr.

Schibsteds Forlag: Oslo.

19. Thoresen, M.K., Dahl, R., Sveian, H., Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap. 1997, Norges Geologiske Undersøkelse.

20. Wangen, O.P., Flybildetolkning med jordartsbestemmelse,Intern rapport nr. 2073.

1999: Vegteknisk avdeling, Vegdirektoratet.

21. Wangen, O.P., Litt om praktisk løsmassegeologi,Intern rapport nr. 2333. 2003, Teknologiavdelinge, Vegdirektoratet.

22. Østerås, T., Innføring i kvartærgeologi. 1974: Universitetsforlaget.

Statens vegvesen, Vegdirektoratet – Trafikksikkerhet, miljø- og teknologiavdelingen 4.1.2 Forutsetninger og begrensninger ved stabilitetsberegninger etter klassiske

grenselikevektsmetoder ...4-2 4.1.3 Forutsetninger og begrensninger ved stabilitetsberegninger etter endelig

elementmetoder ...4-2 4.1.4 Oversikt over metoder for stabilitetsberegninger...4-3 4.2 SIRKULÆRE OG SAMMENSATTE SKJÆRFLATER ...4-3

4.2.1 Likevekt og sikkerhet ...4-3 4.2.2 Flatenes beliggenhet og form ...4-4 4.2.3 Sirkulære skjærflater ...4-4 4.2.4 Sammensatte skjærflater ...4-5 4.3 PROBLEMSTILLINGER...4-6

4.3.1 Naturlige skråninger ...4-6 4.3.2 Overflateparallelle ras ...4-7 4.3.3 Skjæring i leire ...4-7 4.4.2 Drenerte og udrenerte forhold ...4-11 4.4.3 cu - metoden...4-11 4.4.4 ADP - metoden...4-12 4.4.5 aDM - analyse ...4-13 4.4.6 aM - analyse ...4-14 4.4.7 Blandet analyse ...4-15 4.5 OVERSLAGSMETODER ...4-16

4.5.1 Direktemetoden ...4-16 4.5.2 Direktemetoden aM-analyse...4-18 4.5.3 Direktemetoden cu-analyse...4-19 4.6 ANALYSEVERKTØY/PROGRAMVARE ...4-20 4.7 ANDRE FORHOLD ...4-22

4.7.1 Valg av grunnlagsdata/jordartsparametere...4-22 4.7.2 Bruk av trafikklaster...4-22 4.7.3 Tiltak ved for lav sikkerhet mot brudd...4-22 4.8 BEREGNINGSEKSEMPEL ...4-23

4.8.1 Forutsetninger...4-23 4.8.2 Direkte-metoden, aM-analyse ...4-25 4.8.3 Direkte-metoden, c_u-analyse ...4-27 4.8.4 Overslag etter NGI-publikasjon nr. 16 ...4-28 4.8.5 Sammenstilling av resultater fra ulike program ...4-29 4.9 SYMBOLLISTE ...4-30 4.10 REFERANSELISTE ...4-31

Statens vegvesen, Vegdirektoratet – Trafikksikkerhet, miljø- og teknologiavdelingen 4.1 INNLEDNING

4.1.1 Generelt

Retningslinjer for valg av konsekvensklasse/pålitelighetsklasse, geoteknisk kategori og partialfaktorer for materialfasthet og lastvirkninger i forbindelse med stabilitetsvurderinger er gitt i kapittel 0. For vegprosjekter i regi av Statens vegvesen vil konsekvensklasse alvorlig eller meget alvorlig normalt komme til anvendelse. På grunn av kompleksitet og konsekvens av skred skal vegprosjekter i kvikkleireområder alltid vurderes klassifisert i Geoteknisk kategori 3 (se kapittel 0.6).

4.1.2 Forutsetninger og begrensninger ved stabilitetsberegninger etter klassiske grenselikevektsmetoder

Der skjærfastheten for materialene er utnyttet utvikler det seg en bruddflate. Der en fylling med høy skjærfasthet hviler på dårlig grunn, kan det gå brudd i grunnen før skjærfastheten i fyllinga er utnyttet. Siden materialer som kvikkleire, plastisk leire, sand etc. har svært forskjellige deformasjonskarakteristikker, er forutsetningen om fullt utviklet skjær langs skjærflaten en forenkling.

Vi regner med en sikkerhet mot brudd som er like stor i alle materialene som skjærflaten går igjennom. Dette er også en forenkling.

Vi regner vanligvis todimensjonalt, idet vi antar at skjærflaten har uendelig utstrekning tvers på planet. Der det er et forholdsvis kort snitt, som for eksempel ved seksjonsvis graving og

gjenbelastning, er det vanlig å foreta en skjønnsmessig vurdering av det stabiliserende tillegget fra snittets endeflater.

En svakhet ved alle beregningsmetodene, kompliserte som enkle, er forutsetningen om at de forskjellige materialene mobiliseres til brudd ved samme skjærdeformasjon. Dette er en forenkling noe som må inngå i vurderingen av beregningsresultatene.

4.1.3 Forutsetninger og begrensninger ved stabilitetsberegninger etter endelig