Breelvavsetninger som er lett gjenkjennelige i terrenget

Grusåser (geiterygger, eskere) er lange og slingrende rygger som er bygget opp av sand, grus og stein (figur 3.10). Materialet i ryggene er avsatt av breelver i tunneler under eller i sprekker på breen. På grunn av vanntransporten er materialet sortert og ofte lagdelt med rundete stein-korn. Tunnelene fungerte som kommuniserende rør, som også transporterte materiale i

motbakke. De fleste grusåsene ligger i bunnen av dalene der lengden varierer fra noen hundre meter til flere km. Bredde og høyde varierer fra noen få til mer enn 20 meter. De er en viktig grusressurs mange steder i landet.

Statens vegvesen, Vegdirektoratet – Trafikksikkerhet, miljø- og teknologiavdelingen Figur 3.10 Grusås (esker) i Finland (finsk prospektkort)

Dalfyllinger (breelvsletter, sandur) er grussletter som er bygget opp av materiale som bre-elvene avsatte i dalbunnen nedenfor breen (figur 3.11). Materialet er grovest nærmest breen og blir gradvis finere i nedstrøms retning. Det har en tydelig lagdeling. Etter istiden har elver og bekker gravd i og fjernet mye materiale fra disse avsetningene. Restene finnes som

terrasseformede avsetninger i dalsidene (figur 3.5 b). De er en viktig grusressurs mange steder i landet.

Figur 3.11 Dalfylling (sandur) ved Fåbergstølsgrandane i Jostedalen. (Thoresen 1997, Ref. 19).

Deltaavsetninger: Strømningshastigheten avtok brått der breelvene munnet ut i stillestående vann i innsjøer og fjorder. Da skjedde det en sortering ved at det groveste materialet som stein og grus ble avsatt umiddelbart, dvs. i elvemunningen, mens gradvis finere kornstørrelser ble

Statens vegvesen, Vegdirektoratet – Trafikksikkerhet, miljø- og teknologiavdelingen avsatt utover på sjøbunnen. På denne måten ble det bygget opp deltaer med horisontale topp-lag av mest stein og grus, derunder skråtopp-lag av grus og sand som heller ut fra land (figur 3.12a-c).

En partikkel med korndiameter 0,1 mm (sand) har en fallhastighet på ca. 20 m/time i stille vann, og blir derfor bunnfelt raskt. En partikkel med korndiameter < 0,002 (leire) har en fallhastighet som er mindre enn 10 mm/time i stille vann. For leirpartikler er det derfor

nødvendig med lang oppholdstid og lite turbulens om de skal bli bunnfelt. I praksis betyr dette at leire kun kan bli bunnfelt i store innsjøer og i havet.

I saltvann flokkulerte leirpartiklene ut og sank raskt til bunns. Sand-/gruslagene i deltaer som ble avsatt i havet la seg derfor etter hvert ut over tykke lag av leire og silt (figur 3.12). I ferskvann holdt leirpartiklene seg svevende, og ble for en stor del transportert videre ut i havet. I bunnen av ferskvannsdeltaer finner vi derfor finsand og silt med et ubetydelig innhold av leire.

Figur 3.12 Tre stadier i oppbygningen av et marint delta (saltvannsdelta). Figuren viser bl.a. hvordan deltaet bygger seg ut over eldre bunnlag av leire og silt. (Jøsang 1963, Ref. 12).

Bresjøavsetninger: I innlandet smeltet de høyeste fjellpartiene fri mens lavereliggende områder fremdeles var isdekket. Dette førte til at det ble demmet opp store innsjøer mellom den smeltende isen og vannskillet. Langs hovedvannskillet i Norge og Sverige lå det en serie slike bredemte sjøer fra Hedmark i syd til Finnmark i nord (figur 3.15). I Norge dekket en slik sjø deler av Nord-Østerdalen og Rendalen-Tyldal (figur 3.13). Den hadde avløp mot nord gjennom Rugeldalen ved Røros. I en periode hang denne sjøen også sammen med

Femund-Statens vegvesen, Vegdirektoratet – Trafikksikkerhet, miljø- og teknologiavdelingen bassenget (Holmsen 1915, Ref. 9). En annen slik sjø var demmet opp i Nord-Gudbrandsdalen, med avløp mot vest forbi Lesja.

Figur 3.13 Utbredelsen av innlandsisen og oversvømmet område på Romerike og i Glåm-dalen ved tapningen av den bredemte sjøen i Nord-ØsterGlåm-dalen – RenGlåm-dalen.

(Landet Blir Til. 2006. Norsk Geologisk Forening, Ref. 17)

Isen som demmet opp vannet i Rendalen ble etter hvert så tynn at den fløt opp, dermed kunne vannet renne under isen sydover gjennom Rendalen og Østerdalen (figur 3.13). Det kom frem igjen nord for Elverum, der Glomma fikk en vannføring som er beregnet til 180 000 m³/sek (Longva 1987, Ref. 14). Dette ga en vannstand ved Elverum som var 60-70 m høyere enn dagens normalvannstand. (Til sammenligning var Glommas vannføring ved Elverum 3 500 m³/sek. under flommen i 1995).

Statens vegvesen, Vegdirektoratet – Trafikksikkerhet, miljø- og teknologiavdelingen Da flommen nådde Romerike som var en fjord den gangen for ca. 8500 år siden, steg vannet der med 35 m. Dette er vist ved kartlegging av et flomlag av sand og silt (Romeriksmjele) som ble avsatt på bunnen av fjorden (Longva 1987, Ref. 14).

Mens dette skjedde var isdemningen fremdeles intakt i Østerdalen, og det begynte å renne vann derfra over til Rendalen gjennom et passpunkt ved Barkald. Dette passpunktet lå i en svakhetssone i fjellet, og her ble Jutulhogget gravd ut av vannet. Til å begynne med skjedde dette langsomt, dvs. over flere år. Men da vannet etter hvert fikk ”godt tak” i det dårlige fjellet i svakhetssonen skjedde tapningen raskt, og Jutulhogget ble trolig gravd ut i løpet av noen dager. Massene fra Jutulhogget ble spylt med stor kraft ut i Rendalen, der de nå ligger som en stor, blokkrik avsetning tvers over dalen. Tapningen av de bredemte sjøene skjedde omtrent samtidig for ca. 8 500 år siden, og dette regnes som avslutningen på istiden.

På bunnen av de bredemte sjøene ble det avsatt finsand og silt (figur 3.14a og b), som ble liggende igjen som en jevn flate da sjøene forsvant. Senere har elver og bekker gravd i og fjernet mye av dette materialet, og avsetningene fremstår i dag som et landskap av rygger og bekkedaler (raviner).

Figur 3.14a Bresjøavsetning ved Tynset med mørke lag av finsilt og leire (f. eks. vinterlag) og lyse lag av silt og finsand (f.eks. sommerlag). Målestokk: fyrstikkeske.

(Andersen m. fl. 1969, Ref. 3).

Statens vegvesen, Vegdirektoratet – Trafikksikkerhet, miljø- og teknologiavdelingen Figur 3.14b Siktekurver fra mørke lag av finsilt og leire og lyse lag av silt og finsand.

(Andersen m. fl. 1969, Ref. 3) (se også figur 3.14a)

Lagdelingen i bresjøavsetningene skyldes varierende strømningshastighet og vannføring i smeltevannselvene pga. temperaturvariasjoner. Varmt vær ga kraftig bresmelting med stor vannføring og -hastighet, mens kaldt vær ga liten vannføring og -hastighet. De mørke lagene angir derfor kaldt vær med tilførsel av finsilt/leire til bresjøene (vinterlag), de lyse viser til varmt vær med tilførsel av silt og sand (sommerlag).