3.3 Egne klasser med redusert elevtall og spesialundervisning etter enkeltvedtak
I denne delen ser vi nærmere på volumet av egne klasser med redusert elevtall i fylkeskommunene, samt hvor mange som hadde spesialundervisning etter en-keltvedtak i de fire fylkene som inngikk i undersøkelsen. Her vil vi både benytte informasjon fra de fire fylkeskommunene om klasseordningen på vg1 i skoleå-ret 2007–2008, samt informasjon om antall elever med spesialundervisning et-ter enkeltvedtak hentet inn blant skoleledelsen ved alle offentlige videregående skoler i Oslo, Telemark, Hordaland og Troms.
3.3.1 Hvor stort er volumet på egne klasser med redusert elevtall i de fire fylkene?
Som vi har redegjort for over, ba vi alle de videregående skolene i de fire fylkes-kommunene rapportere inn til oss elever i egne klasser med redusert elevtall.
Som omtalt innledningsvis satte vi imidlertid noen kriterier for hvilke elever i klasser med redusert elevtall vi ønsket å inkludere i undersøkelsen. Dette betyr at vi først definerte noen av de som faktisk hadde spesialundervisning i egne klasser ut av målgruppa for denne undersøkelsen, dernest var det elever som inngikk i målgruppa som ikke kom med i utvalget fordi skolene ikke rapporterte dem inn som aktuelle for undersøkelsen. Dermed kan ikke elevdata fra vår un-dersøkelse brukes for å beregne hvor stor andel av elevene som går i klasser med redusert elevtall i våre fylkeskommuner.
For dette formålet har vi gått til en annen datakilde, data om klasseordningen på vg1 i fylkeskommunene for skoleåret 2007–2008. I tre av fylkeskommunene fikk vi oppgitt hvor mange elevplasser det var dimensjonert for, både når det gjaldt ordinære vg1-klasser og klasser med redusert elevtall. Av klasseordnin-gen for Troms fremgikk ikke dette. Fordelinklasseordnin-gen i de tre øvrige fylkeskommune-ne presenteres i tabell 3.4.
Tabell 3.4 viser at andelen elever i egne klasser med redusert elevtall varierer be-skjedent fra 6,5 prosent i Telemark til 8,9 prosent i Oslo. Vi ser at samlet i de tre fylkeskommunene er 8,3 prosent av elevplassene dimensjonert til egne klasser med redusert elevtall. Troms kan vi ikke si noe om når det gjelder dimensjone-ring. Vi presiserer at det å være elev i egne klasser med redusert elevtall ikke trenger å bety at eleven har spesialundervisning etter enkeltvedtak.
Disse tallene fra Oslo, Telemark og Hordaland er en indikator på at vi i noen fylker i landet finner at klasser med redusert elevtall fins i et relativt stort volum, oppunder ti prosent. Troms rapporterte ikke om klasser med redusert elevtall i klasseordningen, noe som kunne indikere at denne klassetypen ikke er i bruk i Troms. Elevdata avslører imidlertid at det fins elever i egne klasser med redusert elevtall også i Troms, om enn i begrenset omfang. Dette er en indikasjon på at i noen fylker vil det ikke være dimensjonert for klasser med redusert elevtall, men at de likevel finnes. Er det slik at i prinsippet ønsker man ikke slike klasser, men at følte behov presser frem bruk av disse klassene?
3.3.2 Hvor stor andel har spesialundervisning etter
enkeltvedtak innen ulike utdanningsprogram i de fire fylkene?
Som en del av undersøkelsen som denne rapporten bygger på, fikk ledelsen ved alle offentlige videregående skoler i de fire utvalgte fylkeskommunene tilsendt et spørreskjema. Et av spørsmålene som skoleledelsen ble bedt om å svare på, var hvor mange elever det var på ulike utdanningsprogram ved skolen, samt hvor mange elever som hadde spesialundervisning etter enkeltvedtak. På dette spørsmålet har vi informasjon fra i alt 81 av 102 spurte skoleledere.
For å undersøke i hvilken grad vi kan anta at opplysningene fra skolelederne gir et godt bilde av andelen som har spesialundervisning i de fire fylkene, har vi Tabell 3.4 Fordeling av elever i ordinære og egne klasser med redusert elevtall på vg1-nivå i tre fylkeskommuner skoleåret 2007–2008 slik dette fremgår i fylkeskommunenes oversikt over klasseordningen før skolestart.
Ordinære klasser Egne klasser
N Prosent N Prosent
Oslo 4948 91,1 481 8,9
Telemark 1638 93,5 114 6,5
Hordaland 7310 92,7 572 7,3
Sum 12729 91,7 1167 8,3
sammenlignet skoleledernes opplysninger om antall elever på ulike utdannings-program på vg1 med tilsvarende opplysninger fra fylkeskommunene om klasse-ordningen på vg1. Opplysningene fra skolelederne og data fra klasseordingen pre-senteres i vedleggstabell 3.1. Vi finner noen avvik i opplysningene mellom de to datakildene. Forskjellene er imidlertid relativt små, og vi antar dermed at opplys-ningene fra skolelederne som har besvart undersøkelsen, vil gi et godt bilde av hvor stor andel som har spesialundervisning etter enkeltvedtak i de fire fylkene.
Tabell 3.5 viser hvor stor andel av elevene innen ulike utdanningsprogram som hadde spesialundervisning etter enkeltvedtak i Oslo, Telemark, Hordaland og Troms, basert på de 81 skoleledernes opplysninger. Vi ser at andelen er lavest i Oslo og Hordaland med 4 prosent, og høyest i Telemark og Troms med 7 pro-sent. I vår spørreundersøkelse til fylkesopplæringssjefene (jf. kapittel 5), oppga fylkesopplæringssjefen i Troms at 7 prosent av elevene i videregående har en-keltvedtak. At vi kommer frem til det samme gjennom de svarene skolelederne har gitt, styrker tillitten til svarene fra skolelederne. Det er altså en nesten dob-belt så stor andel som har spesialundervisning etter enkeltvedtak i Telemark og Troms sammenlignet med Oslo og Hordaland.
Vi har altså funnet at i våre fire fylker varierer andelen som har spesialunder-visning etter enkeltvedtak mellom fire og sju prosent. Det er vår vurdering at må-ten akkurat denne tellingen er gjennomført på: Et utvalg av fire fylkeskommuner som representerer ulike landsdeler, som inneholder store byer og distriktskom-muner, hvor utvalget besto av alle skoler med en telling av elever med enkeltved-tak på alle utdanningsprogrammer og med en svarprosent på 83, så er det grunn til å anta at dette gir et rimelig godt bilde når det gjelder hvor mange som har spe-sialundervisning etter enkeltvedtak i videregående opplæring i fylkeskommunene i landet, og vi kan konkludere at andelen som har spesialundervisning etter en-keltvedtak varierer betydelig fylkeskommunene i mellom og at denne andelen sannsynligvis varierer fra rundt fire prosent og opp til rundt det dobbelte.
Volumet på andelen elever som har og bør ha spesialundervisning etter en-keltvedtak er et debattema. Skolelederne besvarte et spørreskjema (se kapittel 5). 34 av de 85 skolelederne sa at de hadde elever på sin skole som ikke hadde spesialundervisning etter enkeltvedtak, men som burde hatt det. I spørreskjema til de sju fylkesopplæringssjefene (se kapittel 5), svarte tre av dem at det var for få som hadde enkeltvedtak. De begrunner det med at de sentrale signalene pres-ser andelen enkeltvedtak ned slik at elever som reelt har behov ikke får spesial-undervisning etter enkeltvedtak. To av fylkesopplæringssjefene sier at det er for mange med spesialundervisning. En av disse sier at dette skyldes at vedtak gjø-res på grunnlag av grunnskolens sakkyndige vurdering.
BA=bygg og anleggsteknikk, DH=design og håndverk, EL=elektrofag, HS=helse- og sosialfag, ID=idrettsfag, MK=medier og kommunikasjon, MD=musikk, dans og drama, NA=naturbruk, RM=restaurant- og matfag, SS=service og samferdsel, ST=studiespesialisering, TIP=teknikk og industriell produksjon, AO=alternativ opplæring, alm påb=allmennfaglig påbygning
Blant våre respondenter er det, som vi også viser nedenfor (3.4.1), 248 respon-denter med spesialundervisning etter enkeltvedtak. Disse har slik fylkestilhørig-het at elever med spesialundervisning etter enkeltvedtak utgjør 12, 14, 17 og 11 prosent av elevene i vårt utvalg i henholdsvis Oslo, Telemark, Hordaland og Troms. I alle fylkene utgjør dermed elever med enkeltvedtak en langt større an-del enn de gjør i populasjonen. Dette er imidlertid et resultat av en bevisst over-representasjon av elever i egne klasser med redusert elevtall, og av utdannings-programmer med forventet større andel elever med spesialundervisning enn i andre utdanningsprogrammer (jf 3.1).
Dersom vi sammenligner ulike utdanningsprogram, finner vi relativt stor va-riasjon i andelen elever som har spesialundervisning mellom fylkene. I Oslo og Tabell 3.5 Andel med spesialundervisning etter enkeltvedtak i de fire fylkene, etter utdanningsprogram. Basert på opplysninger fra de 81 skolelederne som har oppgitt slike opplysninger. N i tabellen viser det totale antallet elever på hvert utdanningsprogram i de fire fylkene.
Oslo Telemark Hordaland Troms
% Total N % Total N % Total N % Total N
BA 6 300 10 220 2 822 9 92
DH 5 414 9 352 3 566 6 139
EL 4 384 2 168 0 780 2 252
HS 10 747 7 396 4 1275 7 487
ID 3 775 2 612 0 246 0 351
MK 2 687 6 386 2 341 5 266
MD 2 579 1 246 1 347 3 229
NA 0 17 0 0 14 409 25 67
RM 30 138 32 137 3 428 12 268
SS 14 264 5 257 4 437 2 238
ST 1 6543 1 1556 0 5061 0 1808
TIP 11 257 15 583 3 1324 11 329
AO 100 124 99 85 87 280 100 27
Annet 9 66 0 29 13 160 0 0
Alm påb 0 302 0 255 0 658 1 188
Totalt 4 11598 7 5282 4 13134 7 4741
Telemark er det på utdanningsprogrammet restaurant og matfag at vi finner klart høyest andel elever med spesialundervisning. Om lag tre av ti elever på re-staurant og matfag i Oslo og Telemark hadde spesialundervisning, mens dette gjaldt i overkant at en av ti elever på dette utdanningsprogrammet i Troms og bare 3 prosent i Hordaland. I Troms og Hordaland er det innen utdanningspro-gram for naturbruk at vi finner høyest andel elever med spesialundervisning, hvor dette gjelder henholdsvis 25 og 14 prosent. Her må vi imidlertid understre-ke at det, med unntak av i Hordaland, er relativt få elever på utdanningspro-grammet naturbruk (i Telemark er det ingen i vårt datamateriale), slik at for-skjellen mellom fylkene her må tolkes med forsiktighet. Med unntak av innen naturbruk, er andelen som har spesialundervisning gjennomgående lavere i Hordaland enn i de øvrige fylkene. Imidlertid er det en noe større andel elever som går i alternativ opplæring eller andre utdanningsprogram i dette fylket, sammenlignet med de øvrige fylkene.
Videre viser tabell 3.5 for eksempel at mens 14 prosent av elevene på utdan-ningsprogram for salg og service i Oslo har spesialundervisning, gjelder dette mellom 2 til 5 prosent blant elevene på dette utdanningsprogrammet innen de øvrige fylkene. Det er også en noe høyere andel som har spesialundervisning blant elevene på helse- og sosialfag i Oslo, sammenlignet med i Telemark, Hor-daland og Troms.
Det er altså en viss variasjon i hvilke utdanningsprogrammer ungdom med ekstra hjelp og støtte og spesialundervisning gikk på, men samtidig observerer vi at alle de tre yrkesfaglige utdanningsprogrammene vi har gjort vårt utvalg fra, er representert blant de fem største «spesialundervisnings-mene» i alle fire fylkeskommunene. Vårt utvalg av de tre utdanningsprogram-mer er gjort på bakgrunn av historisk kjennskap til hvor ungdom med spesial-undervisning tradisjonelt har vært å finne, og tabell 3.5 viser at disse tradisjone-ne i stor grad fortsatt lever, riktignok med en viss fylkesvis variasjon.