DET ØSTLIGE MIDDELHAVSOMRÅDE – NATOS DOBBELT- DOBBELT-FUNKSJON FOR BRITENE

Ved siden av Korea, utgjorde situasjonen i Middelhavet et sentralt element ved britenes bestrebelser på å forplikte USA til militært nærvær i Europa. Middelhavet utgjorde selve nerven i det britiske imperiet, og britene hadde støttepunkter i Gibraltar, Malta, Kypros og Suez-kanalen. Omlandet var viktig, britene hadde herredømme over store områder i Midtøsten og sterk innﬂ ytelse over Egypt. Også situasjonen på gresk område var viktig for britenes “livslinje”. Da borgerkrig ble innledet i Hellas fra desember 1944, oppsto derfor en ny trussel mot britenes imperiale interesser. Britene hadde få år tidligere slått tyskerne og italienerne i Nord-Afrika (herunder El Alamein i 1942) og dermed forhindret at ak-semaktene kunne true britiske besittelser langs Suez og i Midtøsten, som igjen ville ha truet både med å avskjære britene fra India og deres kolonier i Afrika og Asia, og britenes

324 Northedge, op.cit., s. 197f. Av Marr, op.cit., s. 101f, fremkommer at Mao forsøkte å påføre vestlige styrker under FN-ﬂ agg så store tap i Korea at landene ville bli tvunget til å trekke seg ut. Dersom man lyktes i å bryte vestlig moral, kunne Kina stille seg i et så godt lys i forhold til Stalin at Moskva var villig til å dele kjernevåpen-teknologi med kineserne.

Kinas krigstap er anslått til mellom ca. 200.000 og 400.000, herav Kuomindang-krigsfanger, fra den slagne siden i den kinesiske borgerkrig, som ble sendt inn først i striden som kanonføde for gjennom sitt blotte antall å demoralisere amerikanske og britiske tropper.

325 Liland, op.cit., s. 47f.

energitilførsler, som deres krigsinnsats var avhengig av.

Kort tid etter at han hadde overtatt som statsminister, og like etter Potsdam -konferansen, hadde Attlee konstatert at The British Commonwealth

is not a unit that can be defended by itself. It was the creation of sea power. With the advent of air warfare the conditions which made it possible to defend a string of possessions scattered over ﬁ ve continents by means of a Fleet based on island fortresses have gone … The British Empire can only be defended by its membership of the United Nations Organisation…if the new organisation is a reality, it does not matter who holds Cyrenaica [Nordøst-Libya] or Somalia or controls the Suez Canal. If it is not a reality, we had better be thinking of the defence of England, for unless we can protect the home country no strategic positions elsewhere will avail.³²⁶

Attlee erkjente derfor på et vis at tiden og teknologiske fremskritt hadde løpt fra imperiet.

Imperiet kunne ikke lenger forsvares troverdig kun gjennom sjømakt og utplassering av ekspedisjonsstyrker. Attlee fremholdt i påfølgende måneder at britene måtte være forbe-redt på å oppgi landets korte rute, gjennom Middelhavet, til India og i stedet “work round the Cape”, fordi Suez-kanalens uunngåelige selvstendighet uansett,før eller siden,ville gjøre den korte ruten mindre viktig. Finansministeren så for seg store innsparinger, ved at britiske garnisoner og baser langs den korte ruten kunne slankes, men utenriksminis-ter Bevin sto på sitt. Sammen med motstand fra de væpnede styrker, britenes økende avhengighet av olje fra Midtøsten, den økende uroen i Palestina og frykten for russisk inngripen, ble Attlees håp om “disengagement” gjort til skamme.

Hendelsen illustrerte et fenomen som i økende grad skulle prege britisk politikk:

Man risikerte å bli fange av sin fortid. For Bevin var situasjonen og utfordringen klar:

The security of the route through the Mediterranean and Middle East is vital to the safety of the British Empire. This area is one for which we must […] retain, under the World Organisation, primary responsibility, which we should ﬁ rmly refuse to share with the USSR. […] it would be very risky and undesirable to place the Soviet Union anywhere and in any way on this route.³²⁷

Også på dette feltet ﬁ kk Bevin gjennomslag for sitt syn. Regjeringens vektlegging av FN i disse første etterkigsmånedene er symptomatisk. Samtidig så London den sovjetiske trussel både i det gryende Øst/Vest-perspektivet, men også i forhold til den tradisjonelle stormaktsrivalisering mellom Storbritannia og Russland.

326 Dilks, op.cit., s. 32, sitatet fra Attlees Memorandum av september 1945. Dilks viser til tre memos fra henholdsvis 1., 10. og 17. septemebr 1945.

327 Ibid., s. 33, Bevins råd til kabinettet, gjengitt i Attlees memorandum av 1. september 1945.

OF_3_2011_innhold.indd 118

OF_3_2011_innhold.indd 118 21.06.2011 12:04:1021.06.2011 12:04:10

I 2. verdenskrigs sluttfase hadde Churchill ikke klart å forhindre Sovjetunionen fra å ta kontroll over Bulgaria og Romania, der opposisjonen skrittvis ble sjaltet ut etter øst-europeisk mønster, men han hadde (blant annet gjennom den berømte prosentavtalen med Stalin) sikret britisk innﬂ ytelse i Hellas. Den greske borgerkrigen truet nå imidlertid med å frata britene denne stillingen. Britiske styrker sto i landet til og med mars 1947, deretter gjorde Storbritannias økonomiske situasjon det nødvendig med tilbaketrekning.

Den greske militærjuntaen appellerte da til USA, og svaret kom etter at Sovjetunionen i noter til vestlige stormakter hadde krevet et nytt arrangement for Bosporus-utløpene, der kun Svartehavsmakter skulle ha rettigheter. Forsvaret av stredene skulle ikke bare være Tyrkias ansvar, slik Montreux-konvensjonen av 1936 tilsa, men bli delt med Sovjetu-nionen. For britene forsterket disse sovjetiske utspillene frykten for at forbindelsene til Imperiet skulle svekkes eller trues. Bevin mente slike sovjetiske fremstøt for å tilegne seg innpass i Middelhavet representerte “a thrust across our throat”.³²⁸ Britene hadde ført krig i området tidligere (Krim-krigen (for å hindre Russland fra å kunne trenge ut gjen-nom stredene) og Gallipoli-landingen 1915/16 (for å nekte tyrkerne å hindre britisk/

franske forsterkninger til Russland)), og støttet nå Tyrkias avvisning av de sovjetiske krav, men fryktet at tyrkerne ikke kunne motstå presset. Britene var derfor tilfredse med at USAs svar kom i form av Truman-doktrinen (se forrige kapittel).³²⁹ Truman foreslo øko-nomisk støtte til både Hellas og Tyrkia. Hensikten var samtidig at doktrinen ikke skulle ha noen deﬁ nert geograﬁ sk begrensning, slik at støtte til andre land under press også ville være aktuell. For å understreke at doktrinen hadde mer generell anvendelse, ble den fulgt opp allerede i juni av Marshall-hjelpen.

For britene innebar Truman-doktrinen en klar konstatering av at Storbritannias uni-laterale historiske forpliktelser i forhold til de sydøstlige deler av Europa nå var avviklet og forlatt. Britiske myndigheter håpet nok på at Storbritannia kunne komme tilbake når lan-det igjen var kommet økonomisk på fote.³³⁰ Disse begivenhetene skisserte allerede klare konturer av hva som skulle komme få år senere, nemlig at NATO og opptaket av Hellas og Tyrkia som medlemsland både kunne ivareta bredere vestlige og mer spesiﬁ kke, im-periale britiske interesser. Med andre ord; britene ble avlastet, samtidig som den kostbare unilaterale rammen for britiske forpliktelser, som man ikke lenger hadde råd til, kunne erstattes av en formalisert, ﬂ ernasjonal ramme, i form av NATO, der USA hadde overtatt den viktigste delen av både ansvar, oppdrag og ikke minst regningen for forpliktelser som i stor grad også kom Storbritannia til gode. NATO ﬁ kk således en slags dobbeltfunksjon for britene: Alliansen ivaretok britiske interesser ved å ivareta bredere vestlige interesser, slik særlig USA så dem.

En annen interessant side ved hendelsene første halvår 1947 var at London i juni besluttet at indisk selvstendighet skulle fremskyndes allerede til august dette året. Britene

328 Northedge, siterer utenriksminister Bevin, se s. 55.

329 Ibid., s. 58 og 75. Truman-doktrinen (fra mars 1947) understreket som nevnt at USA ville støtte “free peoples who are resisting attempted subjugation by armed minorities and by outside pressure”.

330 Ibid., s. 58f.

hadde etter krigsslutt i 1945 erkjent at man ikke hadde midler til å kunne kontrollere utviklingen i India, herunder de to store utfordringene religiøs konﬂ ikt og et udelt land.

Utviklingen gikk raskt, og beslutningen om selvstendighet ble derfor knyttet til enigheten om deling av britisk India (i India og Pakistan). Med indisk selvstendighet forsvant et viktig rasjonale for britenes behov for sikre forbindelseslinjer gjennom Middelhavet og Suez. Fordi britene, etter å ha gitt slipp på India i 1947 og Palestina i 1948, sistnevnte av mange av de samme årsaker (religiøs splid og ønsker/krav om deling av mandatområ-det), la vekt på å holde på sine øvrige imperiale besittelser, hadde britene imidlertid uttalt behov for de samme forbindelseslinjer i forhold til sine betydelige gjenværende kolonier i det østlige og sørøstlige Afrika, foruten i Asia.³³¹ Disse forbindelsene var dessuten frem-deles viktige for Londons fortsatt nære forhold til Australia og New Zeland. Det var derfor neppe slik at imperiet var halshugget etter Indias og Pakistans selvstendighet, eller at britenes klamring til en politikk som geograﬁ sk sentrerte om Suez-kanalen var som om

“Charles I walked and talked half an hour aft er his head was cut off ”.³³² Tapet av India styrket, i militær forstand, snarere behovet for et betydelig militært nærvær i Midtøsten,

“a theatre from which the British would have to ﬁ ght in a future war”, slik den britiske militære ledelse fortsatt var overbevist om i januar 1947.³³³

Ett år senere ga Bevin uttrykk for at det voksende sovjetiske press truet med å øde-legge forsvaret av Commonwealth, som han mente baserte seg på a) de britiske øyers sikkerhet, b) kontroll av sjøforbindelsene til Samveldelandene, og c) forsvaret av Midtøs-ten.³³⁴ Midtøsten sto derfor fremdeles sentralt i britisk strategi og politikk. Samtidig med-førte dette tradisjonelle britiske “imperiums”-fokus at Whitehall så sent som i 1948, ett år før underskrivningen av Atlanterhavspakten, “had no real strategic doctrine beyond defence of the Empire, protection of the sea routes and of air bases”.³³⁵

Da NATO ble etablert var Storbritannia derfor fremdeles den ledende vestlige aktør i det østlige Middelhav og Midtøsten. Dette var områder som i betydelig grad hadde vært ottomanske, mange helt inntil 1. verdenskrig. Selv om USA overtok britenes forpliktelser i forhold til Hellas allerede i 1947 (se nærmere under), var amerikanerne opptatt av at britene kunne spille en så aktiv rolle som mulig. Dette representerte nok et element i grunnlaget for at USA gradvis aksepterte å forplikte seg til permanent, militært nærvær i Vest-Europa. I 1948 ga USA uttrykk for at “the security of the Middle East is vital to our security”. Samtidig ble det fremholdt at USA ikke aktet å duplisere britiske kapasi-teter og strategisk nærvær i området. Å søke overført ansvar og forpliktelser fra britene til amerikanerne ville skape nye problemer og utfordringer, derfor fastslo man i denne sammenheng at USA “must do what we can to support the maintenance of the British

331 Sanders, op.cit., s. 84–78.

332 Sitatet brukt av Stockwell, op,cit., s. 171.

333 Dilks, op.cit., s. 43, siterer sjefen for britenes luft forsvarsstab, i anneks til en Kabinettkonklusjon av 15. januar 1947.

334 Ibid., s. 52. Dilks siterer her Bevins memorandum av januar 1948 “Review of Soviet Policy”, som bl. a. lå til grunn for Bevins viktige Parlamentstale 22. januar 1948.

335 Ibid., s. 35.

OF_3_2011_innhold.indd 120

OF_3_2011_innhold.indd 120 21.06.2011 12:04:1121.06.2011 12:04:11

of their strategic position in that area”.³³⁶ I denne sammenheng ga britene tydelig uttrykk for sitt ønske om å knytte NATO til utviklingen i det østlige Middelhav og Midtøsten.³³⁷ Slike britiske interesser ble blant annet reﬂ ektert gjennom de første innledende forsø-kene på å etablere allierte strukturer etter at den Nord-atlantiske traktat var inngått i april 1949. Tre allierte, regionale planleggingsgrupper, for henholdsvis nord-, sentral- og syd- regionen, ble etablert før Korea-krigen brøt ut. Når det gjaldt hovedkvarteret for sistnevnte, “The Southern Europe – Mediterranean Regional Planning Group”, foreslo britene illustrerende nok at dette skulle legges til London. Dette var lite populært i Roma.

Italienerne ønsket å inngå i den vest-europeiske region, fordi man fryktet at Middelhavs-regionen ville ha beskjeden innﬂ ytelse i felles-allierte spørsmål.³³⁸

Amerikansk støtte til britenes nærvær i det østlige Middelhavsområde gikk imidlertid hånd i hånd med rivaliseringen mellom de to land om topp-posisjoner i den fremvok-sende allierte kommandostrukturen. Som nevnt ble slike stillinger i henholdsvis Nord-Atlanteren og Middelhavet knyttet sammen. På dette tidspunkt var også USAs 6. ﬂ åte i Middelhavet blitt større enn britenes Middelhavsﬂ åte. Under NATOs aller første periode, da Militærkomitéen ennå møttes bare tidvis, var det daglige oppsyn med alliansens mi-litære aktiviteter underlagt the Standing Group, bestående av en amerikansk, en britisk og en fransk offi ser på generalsnivå. Denne ordningen symboliserte at helt fra alliansens tilblivelse hadde Frankrike tilhold i alliansens kjerne, og landet så seg selv som en ledende Middelhavsmakt, som ikke likte at briter og amerikanere skulle dominere også i denne regionen.³³⁹ Det var derfor en utfordring også for Paris at britene hadde forhåpninger om en egen alliert Middelhavskommando, lagt til Malta, med britisk sjef, og helst nesten sideordnet med SACEUR. Løsningen ble imidlertid en annen. USA ønsket ikke at noe annet alliert land skulle ha kommando over den amerikanske 6. ﬂ åte, også i lys av mu-ligheten for å bestykke fartøy med kjernevåpen.

Det allierte området i Europa ble inndelt i tre regioner, og USA ble gitt kommandoen over styrkene i den sørlige regionen, CINCSOUTH, med sete i Napoli. Britene ønsket imidlertid at deres kommandør i Middelhavet måtte utnevnes til “supreme allied com-mander”, som skulle rapportere direkte til “the Standing Group”. Et kompromiss mellom briter og amerikanere ble inngått i november 1952, som innebar at en egen Allied Forces Mediterranean ble opprettet i mars 1953, underlagt en britisk admiral. Lord Mount-batten, sjefen for Royal Navys Middelhavsﬂ åte, ble gitt denne stillingen, som i praksis ble likestilt med CINCSOUTH, og dermed også underlagt SACEUR.³⁴⁰ Styrkeforholdet mellom USA og Storbritannia, ikke bare i Middelhavet, men i hele det allierte området, var derfor allerede på dette tidspunkt, da NATO ble omformet til en eff ektiv militær organisasjon, ikke til å ta feil av. En av Korea-krigens umiddelbare følger var at USA var

336 Liland, sitater hentet fra s. 53f.

337 Ibid., s. 55.

338 Bland, op.cit., s. 134f.

339 Pedlow, op.cit., s. 15 og 28.

340 Ibid., s. 31, og Kaplan, op.cit., s. 12.

blitt mer selvsikker, og ønsket å konsolidere sin sentrale posisjon i alliansen, i samsvar med landets militære kapasiteter og nyvunne rolle i og rundt Vest-Europa. Den nord-atlantiske alliansen ble derfor i praksis raskt en allianse basert på allierte lands interesser både i det nord-atlantiske området og i Middelhavet. Dette innebar oft e at britiske posi-sjoner og interesser i størst grad ble berørt. Middelhavs- og Midtøsten-regionen var selve møteplassen for interesser knyttet til henholdsvis alliansens hjemme- og ute-områder.

Den oppfattede trusselen mot Tyrkia, Svartehavsutløpene, Hellas og andre deler av det østlige Middelhavsområdet førte til at det innen det nyopprettede NATO var forstå-else for at en helhetlig politikk og strategi for hele Middelhavsområdet var nødvendig.

Dette var imidlertid vanskelig nettopp fordi forskjellige stormaktsinteresser og andre na-sjonale hensyn innen alliansen sto i strid med hverandre. Britenes rivalisering ikke minst med USA og Frankrike om hvordan en alliert kommandostruktur skulle organiseres, og hvem som skulle lede den fra hvor, medførte også at britene i 1951 foreslo at den britiske lederen for NATOs foreslåtte Middelhavskommando (Mountbatten) skulle rapportere til lederen for hva britene foreslo skulle være en Midtøsten-kommando (MEC), en kom-mando som kunne binde NATO til andre regionale allianser. Dette ville ikke bare sikre Storbritannia en privilegert posisjon i Middelhavet i allianse-sammenheng, men også knytte alliansen – og særlig Tyrkia – til forsvaret av Midtøsten. Tyrkia var en buff er mot uønsket sovjetisk innﬂ ytelse i området, en buff er britene ut fra sine strategiske interes-ser i regionen ønsket å knytte nærmere vestlig sikkerhets- og forsvarssamarbeid. En slik preferanse samsvarte med amerikanske interesser. Igjen fremsto Danmark og Norge som de fremste motstanderne av slike britiske ønskemål, og ble denne gang støttet av USA, som ante britenes forehavende, og sørget for at den allierte Middelhavskommandoen ble holdt adskilt fra ethvert spørsmål knyttet til militær aktivitet i Midtøsten.

Britenes MEC-tanke falt, men et nytt forsøk ble senere gjort gjennom etableringen av Bagdad-traktaten (se nærmere under), som britene håpet skulle knytte NATO-interesser til regionale Midtøsten-interesser, slik at NATO kunne understøtte britenes ambisjo-ner om å beholde betydelig innﬂ ytelse i denne regionen. Dette var et nytt eksempel på hvordan britene forsøkte å koble ute og hjemme i NATO-sammenheng, et forhold som bidro til rivaliseringen om den allierte kommandostrukturen i Middelhavet. Da denne rivaliseringen kulminerte, ble det nevnte kompromisset utmeislet, som riktignok eta-blerte en Middelhavskommando (under CINCSOUTH), men som samtidig reﬂ ekterte motstridende interesser gjennom en strategisk lite sammenhengende struktur, uklare militære ansvarslinjer og et knippe av kommandolinjer. Britene mente Mountbatten, i egenskap av CINCAFMED (sjef for Allied Forces Mediterranean), var kommandør for allierte sjøstridskreft er i hele Middelhavet. USAs 6. ﬂ åte ble imidlertid utpekt som en egen alliert slagstyrke (STRIKEFORSOUTH), underlagt den amerikanske CINCSOUTH, som dermed fremsto som et slags alternativ til Mountbattens AFMED. Britene innså at de ikke ville gis reell kommando over den 6. ﬂ åte, og nøyde seg med å fremholde at

OF_3_2011_innhold.indd 122

OF_3_2011_innhold.indd 122 21.06.2011 12:04:1121.06.2011 12:04:11

M ountbatten var den eneste allierte kommandør for sjøstridskreft er i Middelhavet.³⁴¹ For å imøtekomme Frankrike, sørget USA for å ﬂ ytte NATOs hovedkvarter fra London til Pa-ris, samtidig (april 1952) som NATO ﬁ kk sin første generalsekretær og var i ferd med å få militær slagkraft .³⁴² At generalsekretæren var britisk, kompenserte nok noe for ﬂ yttingen.

Det allierte kommandoapparat i Middelhavet ble i hovedtrekk bevart inntil Frankrike gikk ut av NATOs militære struktur i 1966.

Tyrkisk og gresk NATO-medlemskap betydde at hele Middelhavet var blitt alliert ansvarsområde, inkludert i alliansens hjemme-område. Britene forsøkte noenlunde sam-tidig, fra 1951, å gjøre Kypros til NATO-medlem. London erkjente imidlertid at å åpne for dette ville innebære både franske krav om å inkludere nord-afrikansk område utover Algerie, og kanskje belgiske og portugisiske ønskemål om inkludering av sine afrikanske kolonier. Kypros ble igjen aktualisert i 1955 da gresk-kyprioter innledet væpnet kamp for å oppnå sammenslåing med Hellas. Tyrkisk-kypriotene motsatte seg dette, ønsket deling av øya, og ble støttet av Tyrkia og Storbritannia. London mente britiske interesser var best tjent med en slik deling, ikke minst i forhold til de britiske militære basene på Kypros.³⁴³ Håndtering av gresk/tyrkiske motsetninger, ikke bare tilknyttet Kypros, var lettere med begge land som NATO-medlemmer.

Også et tredje og fj erde moment i regionen spilte inn: Irak og Iran. Irak, med sin strategiske beliggenhet, sine naturressurser og religiøse betydning (blant annet shiaenes to hellige byer Najaf og Karbala), var en viktig faktor for britene. Det var også Iran. Ut-viklingen her viste hvordan USA i løpet av få etterkrigsår hadde overtatt britenes tidligere rolle med å patruljere de sydlige grenseområdene mot Russland. En strid mellom Iran og Sovjetunionen utviklet seg alvorlig gjennom 1946. Under krigen (1942) var London og Moskva kommet til enighet med iranske myndigheter om militær okkupasjon av iransk område som et krigstids tiltak blant annet for å motvirke at aksemaktene skulle kunne sette seg fast. Etter krigen ble imidlertid sovjetiske tropper stående i det nordlige Iran, og det ble etterhvert klart at Moskva hadde planer når det gjaldt organiseringen av disse områdene. USA stilte seg i spissen for å motstå de sovjetiske ønskemål, og med denne støtten lyktes det å oppnå sovjetisk militær tilbaketrekning to måneder etter at Moskva hadde oversittet sin egenproklamerte frist for å trekke sine styrker hjem. Briter og ameri-kanere så dette som bekreft else på at sovjetisk press kunne motstås gjennom fasthet.³⁴⁴ Iran spilte generelt en viktig rolle i bestrebelsene på å motvirke sovjetisk innﬂ ytelse sydover, over Kaukasus og det kaspiske området, og ble derfor av amerikanere og briter ansett som en viktig buff er på linje med Tyrkia. Britiske interesser i iransk oljeproduk-sjon var dessuten betydelige. Grekerne, iranerne og særlig tyrkerne var misfornøyde med ikke å bli invitert med som alliansemedlemmer i NATO i 1949. Det var intet plaster på

In document Storbritannia og NATO. Urealistisk realisme? Britisk selvbilde og betydningen av fortid, tradisjoner og ambisjoner (sider 118-126)