DEN NORSKE VELFERDSSTATEN

Arbeid er et begrep som er en sentral del av det nordiske verdigrunnlaget. Hva er bakteppet for at det oppfattes som så viktig for nordmenn? I Grunnlovens § 110 (vedtatt 1954) står det skrevet:

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.

Akkurat hvor viktig temaet synes å være for det norske samfunnet som helhet, kommer blant annet frem av den massive mediadekningen ulike problemstillinger innfor feltet får.

Det er regelmessige debattprogrammer på TV og radio som omhandler problemstillinger om ulike arbeidsforhold. En annen indikator er antall studier som er gjennomført og offentliggjort i ulike grener av samfunnsforskning innfor temaet. I årene 2002-2011 hadde for eksempel Norsk forskningsråd et budsjett på 200 millioner til arbeidslivsforskning (forskningsrådet.no). Studiene omhandler eksempelvis temaer som uføretrygd (Kildal og Elvebakken (red.) 2006) ), inkludering (Hammer og Øverbye (red. 2006), makt(mis)bruk (Engelstad, Svalund, Hagen og Storvik 2003) og mye mer. En tredje indikator er den tyngde de statlige myndigheter, med politikerne i spissen, legger på arbeidets betydning for velferdsstatens overlevelse. En hovedårsak til det er at den nordiske

velferdsstatsmodellens samfunnsstruktur baserer seg på at så mange som mulig bidrar til fellesgodene gjennom beskatning av inntekt.

I Stortingsmelding nr.9 (2006-2007) ”Arbeid, velferd og inkludering ” kan en lese i kapittel 2.1:

Høy sysselsetting er et sentralt mål i arbeids- og velferdspolitikken. Deltakelse i arbeidslivet sikrer

arbeidsinntekt for den enkelte. I tilegg er høy sysselsetting avgjørende for verdiskapning i samfunnet og den finansielle bærekraften i dagens offentlige velferdsordninger.

Mange av de aktuelle normer og verdier i denne sammenheng vokste sterkt ut fra den store optimismen som rådet da landet skulle bygges opp etter andre verdenskrig. Disse var igjen befestet i en grunnleggende norsk ide om et mest mulig egalitært samfunn.

Klassesamfunnet har ikke vært helt fraværende, men har ikke utgjort de store forskjellene i Norge i forhold til andre europeiske land fordi vi ikke har hatt noen adelsstand.

Landsfaderen Einar Gerhardsen og det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet ledet an likhetstanken og en av hovedparolene var ”arbeid til alle”. Gerhardsens uttalelse ”de med de bredeste akslene får bære den største børa”, poengterte at alle måtte bidra med det de kunne for at velferden skulle bli best mulig for flest mulig. Den store arbeiderklassen utgjorde nesten hele arbeidsstokken og ble på sin tildelte plass hele livet. Selv om ”alle”

den gang var menn i arbeidsfør alder hindret ikke denne begrensningen at kvinnene gjorde sin entre i arbeidslivet, særlig fra 1970-tallet. Før denne tid hadde formen først vært at arbeiderklassekvinner kunne arbeide i fabrikkene, mens de få borgerklassekvinnene skulle tusle med sitt innfor husets fire vegger og ikke bry hodene sine med for mange tanker.

Da velferdsstaten begynte å ta form, spesielt etter andre verdenskrig, ble idealet at mor skulle stelle hjemme mens far var ute og arbeidet. Når en legger til at det stort sett var menn som drev med lønnsarbeid, ble resultatet at lønnet arbeid utenfor hjemmet fikk størst verdi på bekostning av det ulønnede hjemmearbeidet. Det var fars lønning som betalte for familiens livsopphold og dermed økte det lønnede arbeidet sin status. Kjernefamilien med mor, far og barn var det selvsagt idealet i hele etterkrigstiden, helt til kvinneopprøret på 1970-tallet. Verdifordelingen av arbeid, hvor lønnsarbeid troner øverst, har enda gyldighet selv om det har kommet en del ordninger som for eksempel skal gjøre det lettere å være hjemme med små barn. Kontantstøtten er ment å gi familier større mulighet til å selv bestemme om man vil være hjemme med små barn over en lengre periode, mens endringer som lengre barselpermisjon har vært med på å føre flere kvinner ut i arbeid. I de nordiske landene er det i dag en selvfølge og ofte en økonomisk nødvendighet at både kvinner og menn er deltakere i det profesjonelle arbeidslivet. Den norske velferdsstaten har i tilegg en

annen viktig grunn til at så mange som mulig er i arbeid. Som nevnt tidligere blir den finansiert av de inntekter staten krever inn gjennom skatter og avgifter (i tilegg til oljepengene). Midlene blir så omfordelt slik Stortinget finner det best. For at denne organiseringen skal fungere må oppslutningen om den være stor blant innbyggerne.

Esping–Andersen (1990:12) kaller en slik tilnærming til statsdannelse en sosialdemokratisk velferdsmodell:

”The social democratic model, then, is father to one of the leading hypothesis of contemporary welfare-state debate: parliamentary classmobilization is a means for the realization of the socialist ideals of equality, justice, freedom, and solidarity”.

Samfunnsmedlemmene i nasjonalstaten Norge har tatt del i denne felles sosialiseringsprosessen gjennom generasjoner og dermed blitt oppdratt med en

allmenngyldig norm som sier at alle som kan må bidra for at et samfunn som er godt å leve i for alle borgere skal kunne eksistere. Denne normen er så befestet i oss at det for mange oppleves som en belastning å stå utenfor et yrkesaktivt liv i tillegg til at det blir stigmatiserende. Enklere blir det ikke når Forseth og Rasmussen påpeker at lønnet arbeid er en ”arena for læring, kompetanseutvikling og identitetsbygging” (2002:11).

Når de basale behovene i et samfunn er godt dekket og fellesgodene i stor grad er universelle, kan medlemmene frigi tid og tanker til andre områder. ”I det rike samfunnet drømmes nye drømmer” (Frønes og Brustad 2000:125). Velstanden skaper nye horisonter for hvert enkelt samfunnsmedlem samt for samfunnet som helhet. I dag snakkes det stadig om identitet, selvrealisering og mening. En arena for å oppnå slike mål er i dag gjerne arbeidet en utfører. Det er ikke bare det faktum at høy sysselsetting holder landets

inntekter høye samtidig som utgiftene blir holdt lave som påvirker arbeidets verdier. ”Det skyldes også en tro i vår protestantiske kultur på at deltakelse i arbeidslivet i seg selv har gode sosiale konsekvenser. Det gir folk muligheter for sosial kontakt, det kan gi utløp for skapertrang og aktivitet og det kan gi folk selvrespekt” (Hatland i Hatland, Kuhnle og Romøren 2007:86) Arbeidet har altså verdier utover å være et rent foretagende for overlevelse. Denne protestantiske påvirkningen har medført at norske sosiale verdier har stor påvirkning og innflytelse på enkeltindividet. De gjenspeiler seg gjerne i både tanker, følelser og oppførsel. Med økt utdanningsnivå blant befolkningen har denne effekten forsterket seg. Det er derfor ikke lengre slik at individet arbeider bare for å leve. Arbeidets

Janusansikt viser seg og nå lever vi også for å arbeide. Det har blitt en trend at arbeidet skal føles meningsfullt for den enkelte, ikke bare for de som eier produksjonsmidlene. Ut fra denne observasjonen kan det trekkes en slutning om at holdningen overfor det

profesjonelle arbeidet vi utfører har endret seg i takt med individualiseringsprosessen. Det blir derfor nødvendig å se nærmere på hvordan det tradisjonelle industrisamfunnet har utviklet seg på veien mot det postmoderne samfunnet.