Den materialistiske forklaringen

Den materialistiske oppstod i en tid der mange var fattige, og levde under svært dårlige levekår. Det var liten sosial mobilitet, og klasse gikk i arv fra en

generasjon til neste. Menneskene var i stor grad overlatt til omgivelsene, og hadde liten innflytelse over egne liv (Elstad, 2005, s. 19). Datidens arbeidere hadde liten innvirkning over egne arbeidsforhold og levekår, og kunne ikke velge bort dårlige arbeidsforhold eller fattigdom. Den materialistiske forklaringen la vekt på at løsningen til de sosioøkonomiske helseforskjellene, var å endre de ytre

omgivelsene til de fattige. Sosialmedisinens hovedoppgave var å skape sosiale reformer, der rent vann, tilstrekkelig mat, ordentlige boliger, bedre arbeidsforhold og hygieniske boforhold til alle var målet (Elstad, 2005, s. 20).

Den materialistiske forklaringen har en naturvitenskapelig tilnærming til de sosiale forskjellene i helse (Elstad, 2005, s. 19). Det ble fokusert på hvordan de fysiske, kjemiske og biologiske omgivelsene påvirket kroppen som en biologisk-fysiologisk organisme. Dersom omgivelsene var ugunstige, ved for eksempel dårlig tilgang til mat, ugunstige boforhold og trangboddhet, vil dette kunne ha negativ påvirkning på organismen (Elstad, 2005, s. 19).

Elstad (2005) peker på at den materialistiske forklaringen langt på vei fikk rett i sine profetier. Bedre materielle omgivelser ga faktisk en mye bedre folkehelse

infeksjonssykdommer gikk ned, samtidig som levetiden ble markant høyere. Det tilhengerne av den materialistiske forklaringen derimot ikke forutså, var at de sosioøkonomiske forskjellene i helse vedvarte (Elstad, 2005, s. 20). Den

materialistiske forklaringen alene ble derfor ikke en tilstrekkelig forklaring på de sosiale helseforskjellene.

Ettersom helseforskjellene vedvarte, ble grenseverdier brukt som en supplerende forklaring. Dersom levestandarden kom under grenseverdiene, ville risikoen for sykdommer og dødelighet øke (Elstad, 2005, s. 20-21). På den andre siden var ikke miljøet lenger helseskadelig når man kom over denne grenseverdien. De ytre miljøet kunne altså bedre helsen til et visst punkt, men etter denne grenseverdien var nådd, ble helsegevinsten mindre.

Hvis man skal bruke denne forklaringen i Norge i dag, vil få komme under denne grenseverdien. De aller fleste, selv de som lever under vedvarende fattigdom, har tilgang til mat, rent drikkevann og bolig, med andre ord et miljø som dekker de mest grunnleggende behovene. Den kan heller ikke forklare den sosiale

helsegradienten, der gjennomsnittlig helse blir bedre jo lenger opp i det sosiale hierarkiet man kommer (Elstad, 2005, s. 21-22).

Den materialistiske forklaringen har liten oppslutning innen folkehelsevitenskapen i dag (Elstad, 2005, s. 22). Elstad (2005) trekker allikevel frem arbeidsforhold som en faktor som fremdeles er relevant i den materialistiske forklaringen. Han peker på studier som viser at arbeidsmiljøbelastninger fremdeles er en viktig kilde til sosiale helseforskjeller. Disse sosioøkonomiske forskjellene i arbeidsbelastning gjelder like mye for psykososiale belastninger, som for fysiske belastninger.

Jeg skal nå se om den materialistiske forklaringen stemmer overens med samtidsteoretikeren Talcott Parsons og funksjonalismen. Selv om den

materialistiske forklaringen var på hell når funksjonalismen begynte å blomstre innen sosiologien, kan det allikevel tenkes at disse har en del like

kjerneantagelser.

3.2.1 Funksjonalismen

Funksjonalismen bygger på tre grunnleggende perspektiver, der alle har sitt utspring fra biologien og studier av organismer (Aakvaag, 2008, s. 41). Den første kjerneantagelsen er at man må ta utgangspunkt i samfunnet som helheten, og forklare delene med utgangspunkt i samfunnet. Samfunnet skal altså forklares oven ifra og ned, samfunnsmedlemmers handlinger må for eksempel forklares med utgangspunkt i deres rolle eller posisjon i samfunnet (Aakvaag, 2008, s. 41).

Neste kjerneantagelse er delene, altså samfunnsmedlemmene eller institusjonene, må forklares ut ifra den funksjonen de har for samfunnet. Her går man ut ifra at enhver del har en funksjon for helheten. For det tredje er funksjonalister ute etter å finne mekanismer som bidrar til samfunnets overlevelse. Man vil med andre ord avdekke forhold som skaper orden og stabilitet i samfunnet (Aakvaag, 2008, s.

42-43).

Parsons ønsket med sin teori å danne et felles grunnlag for sosiologien. Han anså skille mellom positivismen og idealismen som et lite hensiktsmessig, og ønsket å forene aktøren og strukturen i en ny syntese. Han tok den selvstendige aktøren fra individualismen, og de ytre objektive strukturene fra positivismen og forente dem ved at aktøren er fritt velgende, men underlagt ytre strukturer (Aakvaag, 2008, s.

43).

Parsons mente at objektive strukturer ikke er avhengig av den enkelte aktør for å overleve. I strukturbegrepet legger han kultur og institusjoner, som eksisterer uavhengig av og utenfor aktøren, og i aktørbegrepet legger han både individet og atferdsorganismen, altså den fysiske kroppen (Aakvaag, 2008, s. 43). Parsons mente at aktøren styres av objektive strukturer ved at han eller hun sosialiseres inn i den gjeldende kulturen, og gjør samfunnets verdier til sine egne. Her henter Parsons inspirasjon fra Freuds begrep om internalisering (Grimen, 2012, s. 48). I tillegg til verdier, internaliserer også aktøren samfunnets rolleforventninger, og gjør disse til sine egne (Aakvaag, 2008, s. 47). Han hevdet altså at aktøren er fri innenfor de gitte strukturelle rammene. Parsons har allikevel fått mye kritikk for å gi objektive strukturer for mye plass, på bekostning av aktøren. Aakvaag (2005)

kaller dette internaliseringsdeterminisme, der strukturer styrer aktøren gjennom internalisering av rådende verdier (Aakvaag, 2008, s. 59).

3.2.2 Sosial ulikhet i helse i lys av funksjonalismen

Dersom man skal forklare sosiale helseforskjeller i lys av funksjonalismen, må man ta utgangspunkt i samfunnet som helhet, delenes funksjon og sosial integrasjon. God folkehelse er grunnleggende for et samfunn, ettersom det gjør samfunnsmedlemmene i stand til å fylle sin funksjon i samfunnet, og dermed sikrer samfunnets overlevelse. God helse er en betingelse for å utføre de oppgaver og imøtekomme de rolleforventningene aktøren er sosialisert inn i. Parsons ville nok definert helse etter hvorvidt aktørens funksjonsevne svarer til samfunnets krav (Sletteland & Donovan, 2014, s. 18). Dersom funksjonsevnen er større en kravene, er helsen god, og dersom kravene overstiger funksjonsevnen ansees helsen som dårlig.

Man kan allikevel hevde at også uhelse har en funksjon i samfunnet. Dersom aktøren ikke klarer å fylle den funksjonen han er satt inn i, kan dette føre til en viss eksklusjon fra samfunnet. Mange uføretrygdede møter nok negative sanksjoner fra andre samfunnsmedlemmer, som følge av å ikke klare å

imøtekomme samfunnets krav. De internaliserte rolleforventningene kan også føre til at en del føler seg unyttige for samfunnet, og skam for å ikke klare å

imøtekomme samfunnets og egne rolleforventningene. En funksjonalist ville kanskje påstå at dette har en preventiv funksjon, ved å bidra til at

samfunnsmedlemmene gjør forebyggende helsetiltak for å ikke miste sin funksjon, og dermed unngå å falle utenfor felleskapet.

En funksjonalist ville kanskje også hevde at helseplager knyttet til

arbeidsbelastninger er et offer den enkelte samfunnsdeltaker gjør for «the grater good». Et samfunn er avhengig av at samfunnsdeltagerne fyller forskjellige funksjoner, og det sosioøkonomiske hierarkiet sikrer at noen tar jobber «på gulvet», som er nødvendige fra et strukturperspektiv. Såkalte «lavstatusyrker» er ofte fysisk tunge, og kan gi belastningsskader som resulterer i fysiske helseplager.

En funksjonalist ville nok forklart disse helseplagene som uheldig for samfunnsdeltakeren, men nødvendig fra et strukturperspektiv.

Den materialistiske forklaringen og funksjonalismen –en sammenligning

Den materialistiske forklaringen og funksjonalismen har utvilsomt klare

likhetstrekk, der begge forklarer fenomener ovenfra og ned med utgangspunkt i strukturelle forhold. Begge perspektivene har forgreninger i den

naturvitenskapelige tradisjonen, med utspring fra biologien. Mennesket ble i stor grad redusert til en organisme, uten særlig påvirkningskraft over omgivelsene.

Synet på mennesket som utelukkende et resultat av strukturelle forhold kommer både frem i Parsons internaliseringsbegrep, men også i den dominerende

samfunnsvitenskapelige forståelsen av sosialisering. I masseproduksjonens tid så det ut til at alle ble sosialisert inn i det samme mønster, og at kulturen ble overført fra foreldrene til barna på en ubevisst og ukritisk måte (Frønes, 2013, s. 19-20).

Barnet selv var ikke delaktig i sosialiseringsprosessen, og ble utelukkende formet av omgivelsene. Dette deterministiske menneskesynet er fremtredende i begge perspektivene.

På tross av likheter mellom perspektivene, kan man kanskje skimte en mer opprørsk undertone i det materialistiske perspektivet, mens funksjonalismen tilsynelatende ønsket å beholde status quo. Dette kan skyldes at funksjonalismen har en noe mer normativ tilnærming, mens det materialistiske perspektivet har en deskriptiv tilnærmelse til fenomenet.