Direktivet artikkel 4 definerer en rekke begreper anvendt i direktivet.
31
7.5.1 Forbruker
Direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav a definerer «forbruker» som enhver fysisk person som handler for formål som ikke er knyttet til vedkommendes forretnings-, industri-, håndverks- eller yrkesvirksomhet. Det presiseres i direktivets fortale punkt 18 at i tilfeller der avtaler har dobbelt formål, dvs. at avtalen inngås dels som ledd i, og dels ikke som ledd i, den aktuelle personens næringsvirksomhet, og det næringsmessige formål er så begrenset at det ikke er dominerende i forbindelse med avtalen, bør denne personen også betraktes som en forbruker.
Forbrukerkjøpsdirektivet (direktiv 1999/44/EF), betalingstjenestedirektivet (direktiv
2007/64/EF), forbrukerkredittdirektivet (direktiv 2008/48/EF) og forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU) definerer forbruker på tilsvarende måte som ADR-direktivet.
I forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd defineres en forbruker som «en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». Tilsvarende definisjoner finnes i angrerettloven § 5 bokstav a, avtaleloven § 37 annet ledd, håndverkertjenesteloven § 1 annet ledd, avhendingsloven § 1-2 tredje ledd og bustadoppføringslova § 2 første ledd.
Finansavtaleloven benytter formuleringen «en fysisk person når avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet», jf. finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum.
Definisjonen av forbruker som gjennomgående er benyttet i norsk kontraktslovgivning, er etter dette begrenset til fysiske personer. Definisjonen omfatter imidlertid både tilfeller der en person handler fullt ut privat (utenfor næringsvirksomhet), og tilfeller der en person handler dels privat, dels som ledd i næringsvirksomhet (delt formål), såfremt næringsformålet ikke utgjør det hovedsakelige formålet for handelen. For en gjennomgåelse og drøftelse av
forbrukerbegrepet i norsk kontraktslovgivning vises det til Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp punkt 3.3.
Når det gjelder spørsmålet knyttet til avtaler med delt formål, er dette løst ved presiseringen inntatt i direktivets fortale punkt 18. Det fremgår her at visse avtaler med delt formål omfattes av forbrukerdefinisjonen. Avgrensningskriteriet for hvilke slike avtaler som faller innenfor og utenfor forbrukerdefinisjonen, er knyttet til hvorvidt det næringsmessige formålet er
dominerende for avtalen som helhet. Slik departementet ser det, er dette avgrensningskriteriet sammenfallende med det hovedsakelighetskriteriet som er inntatt i de norske
forbrukerdefinisjonene. Departementet antar etter dette at den norske forbrukerdefinisjonen er forenlig med ADR-direktivets forbrukerdefinisjon. Departementet foreslår at definisjon av forbruker inntas i loven, og at hovedsakelighetskriteriet fra fortalen synliggjøres i lovteksten.
Se lovforslaget § 3 bokstav a.
7.5.2 Næringsdrivende
Direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav b definerer «næringsdrivende» som enhver fysisk eller juridisk person, uavhengig av om denne er offentlig eller privat eid, som handler, herunder via en annen person som opptrer i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne, som ledd i sin forretnings-, industri-, håndverks- eller yrkesvirksomhet.
Markedsføringsloven § 5 bokstav b definerer næringsdrivende som en fysisk eller juridisk person som utøver næringsvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne. Norsk kontraktslovgivning oppstiller heller ikke en definisjon av
«næringsdrivende» som sådan, men henviser til selgerens, tjenesteyterens og entreprenørens næringsvirksomhet, jf. blant annet forbrukerkjøpsloven § 1 første ledd og annet ledd,
håndverkertjenesteloven § 1 første ledd og tredje ledd, avhendingsloven § 1-2 annet ledd første punktum, boligoppføringsloven § 2 annet ledd, avtaleloven § 38 a annet ledd.
32
Så langt departementet kan se er de relevante norske lovers henvisninger til selgerens, tjenesteyterens og entreprenørens næringsvirksomhet, innholdsmessig sammenfallende med direktivets definisjon av næringsdrivende.
Forbrukerrettighetsdirektivets (2011/83/EU) definisjon sammenfaller med ADR- direktivets definisjon av næringsdrivende. Ved gjennomføringen av forbrukerrettighetsdirektivet i norsk rett (Prop. 64 L (2013-2014)) kunne ikke departementet se at det var nødvendig med en særskilt definisjon av «næringsdrivende». Departementet ser heller ikke en slik nødvendighet ved gjennomføring av ADR-direktivet.
7.5.3 Kjøpsavtale
Direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav c definerer «kjøpsavtale» som enhver avtale der den næringsdrivende overfører eller påtar seg å overføre eiendomsretten til varen til forbrukeren, og forbrukeren betaler eller påtar seg å betale prisen for denne, herunder avtaler som omfatter både varer og tjenester.
I norsk rett oppstilles ingen uttrykkelig definisjon av «kjøpsavtale». Forbrukerkjøpsloven definerer imidlertid forbrukerkjøp som «salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet», jf. § 1 annet ledd. En naturlig språklig forståelse av salgsbegrepet forutsetter at eiendomsretten til tingen overdras fra
næringsselgeren til forbrukeren, mot at forbrukeren betaler et vederlag.
For kombinerte avtaler, avtaler som inneholder både et kjøps- og et tjenesteelement, følger det av forbrukerkjøpsloven § 1, sammenholdt med § 2 annet ledd bokstav d, at disse reguleres av forbrukerkjøpsloven, med mindre tjenesten utgjør den «overveiende del» av de samlede forpliktelsene.
Forbrukerrettighetsdirektivet inneholder en tilsvarende definisjon av kjøpsavtale (salgsavtale) som ADR-direktivet, dvs. at kombinerte avtaler ikke er uttrykkelig nevnt. I
EU-kommisjonens retningslinjer til forbrukerrettighetsdirektivet av 13. juni 2014 fremgår det at dersom kontraktens hovedhensikt (main purpose) er overførsel av eiendomsrett til varer, bør kontrakten anses som kjøpskontrakt (salgskontrakt).
Ved gjennomføringen av forbrukerrettighetsdirektivet ble det ikke ansett nødvendig å lovfeste en særskilt definisjon av «kjøpsavtale». Departementet kan heller ikke se at det er nødvendig å definere «kjøpsavtale» i lov om klageorganer for forbrukersaker.
7.5.4 Tjenesteavtale
Direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav d definerer en «tjenesteavtale» som enhver avtale, bortsett fra en kjøpsavtale, der den næringsdrivende yter eller påtar seg å yte en tjeneste til
forbrukeren og forbrukeren betaler eller påtar seg å betale prisen for denne.
Definisjonen er avstemt mot direktivets definisjon av kjøpsavtaler. Kombinert avtale, dvs.
avtale med både et kjøps- og et tjenesteelement, anses som tjenesteavtale, såfremt tjenesteelementet er hovedformålet med avtalen, jf. forrige punkt.
Norsk rett har ingen generell definisjon av «tjenesteavtale». I norsk rett vil
forbrukertjenestekontrakter etter omstendighetene reguleres av ulike lover eller av
alminnelig, ulovfestet avtale- og kontraktsrett. Praktisk viktige tjenester i forbrukerforhold er eksempelvis definert i håndverkertjenesteloven som regulerer avtaler og oppdrag om
bestemte tjenester (reparasjoner, vedlikehold, installasjoner, ombygning m.m.) i form av arbeid på ting og arbeid på fast eiendom med enkelte unntak, jf. § 1 første og fjerde ledd, og i boligoppføringsloven som regulerer avtaler om oppføring av nye bolig- og fritidshus som nærmere beskrevet i § 1.
33
Forbrukerrettighetsdirektivets definisjon av «tjenesteavtale» er identisk med ADR-direktivets definisjon. Ved gjennomføringen av forbrukerrettighetsdirektivet i norsk rett ble det ikke ansett nødvendig med en særskilt definisjon av «tjenesteavtale». Departementet kan heller ikke se at det er nødvendig med en særskilt definisjon av «tjenesteavtale» i lov om
godkjenning.
7.5.5 Innenlands og grenseoverskridende tvist
Direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav e definerer «innenlands tvist» som enhver avtalerettslig tvist som oppstår i forbindelse med en kjøps- eller tjenesteavtale, og hvor forbrukeren, på det tidspunkt vedkommende bestiller varen eller tjenesteytelsen tvisten gjelder, er bosatt i samme medlemsstat som der den næringsdrivende er etablert. Ved grenseoverskridende tvist er forbrukeren derimot bosatt i en annen medlemsstat enn der den næringsdrivende er etablert, jf. direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav f.
Etter artikkel 4 nr. 2 er en næringsdrivende etablert i) der en fysisk person har sitt forretningssted,
ii) der et selskap eller en annen juridisk person eller en sammenslutning av fysiske eller juridiske personer, har sitt vedtektsmessige hjemsted, hovedkontor, eller forretningssted, herunder en filial, et kontor eller en annen virksomhet.
Ved de fleste tvister som oppstår i Norge mellom forbruker og næringsdrivende, er begge parter norske. Etter hvert som handelen over landegrensene øker, særlig ved netthandel, vil stadig flere tvister være «grenseoverskridende». Selv om den næringsdrivende har sitt
hovedsete i ett land, kan vedkommende anses som etablert også i et annet land. I slike tilfeller er tvisten en innenlands tvist. Etter departementets syn er det likevel ikke nødvendig at dette klargjøres i loven. Etter det departementet kan se, stiller direktivet samme krav til behandling av innenlandske som grenseoverskridende tvister. Klageorganer, se nedenfor, skal kunne håndtere begge typer tvister. Departementet foreslår derfor at verken «innenlands tvist» eller
«grenseoverskridende tvist» defineres i lov om klageorganer for forbrukersaker.
7.5.6 Godkjente utenrettslige klagebehandlingsprosedyrer Direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav g definerer «godkjent utenrettslig
klagebehandlingsprosedyre» som en prosedyre som omhandles i artikkel 2, som oppfyller kravene i direktivet og som gjennomføres av et godkjent utenrettslig klageorgan. Artikkel 2 gjelder direktivets virkeområde, derunder en oppregning av tilfeller hvor direktivet ikke får anvendelse.
Også i dag har forskjellige klageorganer prosedyrer for sin saksbehandling, uten at det er nedfelt i lov. Departementet kan ikke se at det er nødvendig eller ønskelig å definere prosedyrebegrepet ved gjennomføring av direktivet.
7.5.7 Godkjente utenrettslige klageorgan
Direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav h definerer «godkjent utenrettslig klageorgan» som enhver instans, uansett hvordan den betegnes, eller hvordan det henvises til den, som er etablert på varig grunnlag og tilbyr klagebehandling gjennom en godkjent klagebehandlingsprosedyre, og som er oppført på en liste i henhold til direktivet artikkel 20 annet ledd.
Som følge av at systemet med godkjenning av utenrettslige klageorganer blir etablert ved gjennomføring av direktivet, eksisterer det ikke en dekkende definisjon i gjeldende rett.
34
Utenrettslig klageorgan vil typisk være en nemnd eller et meklingsorgan. En nemnd i denne sammenheng vil typisk være et organ etablert ved lov eller avtale mellom en eller flere bransjeorganisasjoner og Forbrukerrådet eller en annen organisasjon som representerer forbrukerne på et bestemt saksområde, og som gir rådgivende uttalelse eller treffer bindende vedtak i tvister. Et meklingsorgan vil være et organ som bringer forbruker og
næringsdrivende sammen, med det formål å oppnå minnelig løsning i en tvist.
Etter departementets syn er det ikke nødvendig å definere begrepet «godkjente utenrettslige klageorganer» i loven. Departementet foreslår derimot at lovens begreper «klageorgan»,
«nemnd» og «meklingsorgan» defineres. Formålet er å tydeliggjøre at klageorgan er en fellesbetegnelse for nemnd og meklingsorgan, og at det er forskjell på en nemnd og et meklingsorgan.
Se lovforslaget § 3 bokstav b-d.
7.5.8 Kompetent myndighet
Direktivet artikkel 4 nr. 1 bokstav i definerer «kompetent myndighet» som enhver offentlig myndighet som er oppnevnt av en medlemsstat i forbindelse med direktivet og er etablert på et nasjonalt, regionalt eller lokalt plan.
Den kompetente myndighet skal etter direktivet utføre godkjennings- og tilsynsoppgaver.
Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig med en særskilt definisjon av denne myndigheten. Det følger av utkast til § 5 i lov om klageorganer for forbrukersaker at Kongen er både godkjenningsmyndighet og skal føre tilsyn med at bestemmelsene i loven overholdes.
At Kongen kan oppnevne organer som får oppgaver i forbindelse med loven, er ikke nødvendig å nedfelle i lov. Det gjøres oppmerksom på at begrepet «godkjennings- og tilsynsmyndighet» brukes i loven istedenfor direktivets begrep «kompetent myndighet».