30. september 2020 ble det ut forespørsler til de tre skolene som representerte grunnskolen og videregående skole. Dette ble gjort via e-post fordi informasjonstettheten har bedre
forutsetninger skriftlig enn muntlig, der også prosjektbeskrivelsen med samtykkeskjema lå ved. Selve henvendelsen var kortfattet med hovedbudskapet i fokus; en masteroppgave i spesialpedagogikk om læreres erfaring med tilrettelegging for elever med Tourettes syndrom, hvor det ble etterspurt to lærere fra hver skole. Det ble informert om at intervjuet ville vare maksimalt én time.
Den videregående skolen tok raskt kontakt og det ble avtalt intervjuer med to lærere.
Begge lærerne er kvinner, utdannet sykepleiere med praktisk pedagogisk utdanning, PPU, og underviser på helse- og oppvekstfag med henholdsvis tjue og ett års erfaring i skolen. Læreren
med tjue års erfaring hadde også en del erfaring med TS-elever og per i dag to elever i sin klasse. Samtalen ble tatt opp i sin helhet og båndspilleren ble ikke avsluttet før småpraten til slutt var avsluttet. I følge Karin Widerberg (2001, s. 84) er dette et tips fordi det kan komme relevante opplysninger i småpraten etter intervjuet. Jeg gjorde mitt ytterste for å være en god lytter, var til stede gjennom blikkontakt og nøytral overfor uttrykk og fortellinger som fremsto uetiske. Hun er informant 1.
Det andre intervjuet ble forsinket da informanten ble syk. Etter noen uker valgte vi å ta intervjuet på telefon. Et telefonintervju er ikke optimalt fordi jeg mister mye i den
kommunikative rammen mellom meg og informanten. Siden informanten var ganske ny som lærer, var det betimelig å spørre om hun hadde erfaringer med TS-diagnosen som sykepleier, da hun hadde vært sykepleier i mange år. Årsaken til mitt spørsmål handlet om å avdekke erfaringer som kunne bidra til feil i min undersøkelse, eller erfaringer som kunne ha
overføringsverdi. Læreren avkreftet dette, og kunne fortelle at hennes første møte med TS var inneværende skoleår. Intervjuet ble noe kortere enn det første fordi hun hadde få erfaringer.
Hun er informant 2.
Etter manglende respons fra de to andre skolene og gjentatte purringer, ble det tatt kontakt med flere skoler. Noen ga tilbakemelding, men de fulgte ikke opp. Det ble nødvendig å ta direkte kontakt med bekjente, både lærere og rektorer, og etter grundig overveielse ble neste intervju gjennomført med en bekjent. Siden temaet ikke inneholdt sensitive, private
opplysninger ble vi enige om at det profesjonelle intervjuet var ivaretatt. Denne kvinnelige læreren jobber på 2. trinn ved en barneskole som kontaktlærer og hun har 15-års erfaring i skolen. Hun har både hatt elever med TS og er i en utredningsprosess med en elev på nåværende tidspunkt. Hun er informant 3.
De to siste intervjuene ble foretatt med lærere fra ungdomsskolen. Begge jobber på 10. trinn og kjenner derfor elevene sine godt etter nesten tre år som deres kontaktlærere. Intervju nummer fire er en mannlig lærer, utdannet biolog med PPU og fire års erfaring i skolen. Han hadde tidligere jobbet med barn i Redd Barna, hovedsakelig innenfor autismespekteret, og deltatt på to kurs om TS. Han har erfaring med fire TS-elever fra nær fortid og i dag. I tillegg har han en sammensatt klasse med mange utfordringer. Han er informant 4.
Den siste informanten har jobbet i skolen i nesten førti år, både med en spesialklasse for atferdsvansker og i ordinære klasser. Det er først nå hun har en elev med TS, noe som
sannsynligvis henger sammen med at relativt få kjenner til diagnosen, utenom hvordan media fremstiller symptomene, og derfor ikke har oppdaget elever med TS. Ifølge informanten har hun hørt om TS muligens de siste femten årene. Videre har hun etterutdanning i
sosialpedagogikk. Hun er informant 5.
3.8.1. Betraktning
Det er tidligere gjort rede for grunnlaget til intervjuguiden og etter en gjennomgang med veilederen ble den revidert på et tidlig stadium i prosessen. I tillegg har det vært nyttig med empiri som støtte fra boken til Lisbeth Iglum Rønhovde (2018) og fra forskjellige
touretteforeninger, både i Norge og USA (Norsk Tourette Forening, 2020; Giordano, 2013;
Tourette Association of America, 2016; Holtz, u.å.). To prøveintervjuer ble foretatt med den nyeste utgaven av intervjuguiden slik at jeg følte meg trygg på både tilleggsspørsmålene og for at jeg skulle se minst mulig i arkene. Informantenes ulikheter i hvor mye de fortalte av seg selv påvirket også meg i hvordan intervjuet foregikk. Enkelte ganger måtte det stilles mange oppfølgingsspørsmål, andre ganger måtte informantene avbrytes på grunn av tid eller ledes inn på temaet igjen. Å gå gjennom opptakene i ettertid gir rom for refleksjon. Intervjueren bekrefter samtalene i overkant ofte med et «ja». Hvordan det kan ha påvirket dem vites ikke.
Det er utfordrende å bare lytte over lengre tid, fordi det kan gi informanten opplevelsen av en uengasjert intervjuer. Det er ikke avdekket misforståelser eller ledende spørsmål, men det er en subjektiv oppfatning. Som intervjuer gledet jeg meg til hvert intervju og jeg opplevde samtalene som vellykkede og interessante.
Transkriberingen bestod til slutt av i overkant 25.000 ord og tok tid. I etterpåklokskapens ånd burde intervjuene vært fullført før halvveis i masteråret; i stedet spiste det seg inn på to tredjedeler av året. Det henger sammen med den lange tiden det tok å skaffe informanter med relevant erfaring til undersøkelsen.