Begrepsbruk

Temaet for denne rapporten er studentenes mobilitet mellom læresteder. Når en student flytter fra ett lærested til et annet, innebærer det nødvendigvis at studenten forlater det første lærestedet og begynner ved det neste.

Det er gjort mye internasjonalt arbeid på hvorfor studenter faller fra i høyere utdanning, og det er utviklet mange sosiologiske teorier og modeller som forsøker å forklare hvorfor frafallet skjer. Det er derimot gjort få eller ingen dokumenterte undersøkelser av hvorfor studentene skifter lærested. Vi kommer tilbake til dette i avsnitt 2.2.

Frafallsbegrepet brukes hyppig innenfor høyere utdanning, og kostnadene ved at noen faller fra har det vært fokusert på helt siden Ottosenkomiteen la fram sine utredninger på andre halvdel av 1960-tallet. Men frafallsbegrepet er ofte problematisk og brukes unyansert. Det er viktig å skille mellom frafall som er en endelig tilbaketrekking fra høyere utdanning, og et midlertidig avbrudd. Rønning (1999:8) påpeker at det er nødvendig å skille mellom frafall og mobilitet, fordi

"frafall" i litteraturen presenteres som en fullstendig tilbaketrekning fra utdanning.

Berg & Aamodt (1996) og Berg (1997) har sett på mønsteret til de nye studentene ved Universitetet i Oslo i 1993 fem semester semester senere. Det store flertallet av de som ikke lenger var student hadde planer om å komme tilbake til studiene. Også Aamodt (2001) viser at mange av studentene som er borte kommer tilbake på et senere tidspunkt. Skillet mellom midlertidige avbrudd og endelige frafall er ikke hovedtema for denne rapporten.

Når en student forlater en utdanningsinstitusjon og begynner ved en annen, vil det fortone seg ulikt alt etter hvilket nivå en betrakter det fra. Institusjonen studenten forlater vil betrakte dette som frafall, mens det fortoner seg som mobilitet når en ser hele utdanningssystemet under ett. Dette er illustert av Berg &

Aamodt (1996): Etter fem semester var omtrent halvparten av de nye studentene ved Universitetet i Oslo ikke lenger tilstede der. Nesten en tredel av de opprinnelige studentene befant seg ved et annet norsk universitet, ved en høgskole eller studerte utenlands. Ser vi det ut fra den enkelte student, kan et observert mobilitetsmønster være uttrykk for mange ulike mønstre alt etter hvorfor studenten velger å skifte lærested.

Men også skifte av lærested kan anta mange ulike former, spesielt innenfor et utdanningssystem som det norske som gir bred adgang til å bygge sammen grader

av fag eller studier fra ulike institusjoner. Grovt sett kan vi skille mellom tre hovedformer:

1. Skifte av lærested og skifte av studium, uten at det første studiet er fullført. Ofte, men ikke alltid, vil et slikt mønster innebære at studenten starter fra laveste trinn i det nye studiet, og derfor pådrar seg ekstra studietid totalt sett. Men i mange tilfeller vil studenten kunne få godskrevet i det minste deler av den første utdanningen i den neste.

2. Studenter skifter lærested, men ikke studium. Det kan for eksempel være at studenten i første omgang ikke kom inn på det aktuelle studiet ved det lærestedet som han eller hun helst ville til, og så benytter sjansen til å skifte litt ut i studiet. Det er mest naturlig å avgrense denne formen for mobilitet til studier med en noenlunde fast oppbygging. Skifte av studiested som ledd i at studenten setter sammen fag fra ulike institusjoner til en cand.mag.-grad vil mer naturlig falle inn under punkt 3.

3. Studenter har fullført en utdanning for å begynne på en ny. Som oftest skjer dette ved at den nye utdanningen er en påbygging av den første, f.eks en videreutdanning eller et hovedfag. I andre tilfeller er den første utdanningen ikke en normal del av den andre. Studenten bygger da ut sin utdanning i bredden Sett i et utdanningspolitisk perspektiv, er den første av disse formene for skifte av lærested mest problematisk, fordi det som regel påfører studenten forsinkelser i studiene. Den andre formen for mobilitet vil som oftest framstå som uproblemematisk, men den kan svekke lærestedenes muligheter for å planlegge. I noen grad kan denne formen også betraktes i lys av et utdanningsmarked, der studentene ut fra ulike motiver finner en annen institusjon enn den de ble opptatt til som mer attraktiv. Den tredje formen for mobilitet kan kanskje knapt betraktes som mobilitet, og omfatter ulike mønstre. Noen studenter begynner i et nytt studieløp, mens andre igjen har valgt et studieløp bestående av faglige enheter fra flere institusjoner. Det er denne formen for mobilitet mellom læresteder som gjerne framheves i politiske dokumenter. Andre studenter kan igjen ta et nytt studium eller fag som ikke inngår i noen naturlig enhet. Den bredere kompetansen dette gir kan være gunstig både for den enkelte og arbeidslivet, men betyr samtidig en lang total studietid og at studenten legger beslag på en studieplass som andre kunne nytt godt av.

Når vi kan følge et bestemt begynnerkull av studenter over noen år, framstår et temmelig komplisert mønster av avgang, tilbakevending og skifte av studier og lærested. Figur 2.1 illustrerer hvordan studentkullet fra 1994 har beveget seg i utdanningssystemet. Aamodt (2001) har også beskrevet denne studieflyten, og særlig sett på frafall og overganger mellom universiteter og høgskoler.

200

"Stabil" fra høsten 1995, enten i eller utenfor høyere utdanning.

Førstegangs "frafall" fra høyere utdanning.

1994 1995 1996 1997 Høst 1998

Figur 2.1 Forflytninger inn og ut av høyere utdanning. 1994-studentene i promille. N=13 155.

Det foregår som figur 2.1 viser en betydelig og sammensatt bevegelse av studenter inn og ut av utdanningssystemet. Figuren illustrerer bevegelsene inn (under midtstreken) og ut (over midtstreken) av høyere utdanning for begynnerstudentene fra høsten 1994 til og med høsten 1998. Av de 13 155 begynnerstudentene fra høsten 1994, er det 51 prosent som er student høsten 1998. Men bare 32,9 prosent har vært kontinuerlig i høyere utdanning gjennom hele perioden. Det er disse stabile studentene langs den nederste tykke pilen som vi følger når vi kobler overgangene. Mange av studentene er utenfor høyere utdanning i kortere eller lengre perioder. Ser vi på de studentene som "frafalt"

allerede etter det første studieåret, 20 prosent, ser vi at det kun er en tredel (73 av 200) som forblir ute av høyere utdanning de påfølgende fire studieårene. Samlet sett har mer enn hver femte student vært en tur utenom høyere utdanning før de kommer tilbake.

Som nevnt gir det norske utdanningssystemet fleksible muligheter til å sette sammen enkeltfag eller studier fra ulike læresteder til samlegrader. Studiene kan være fast organisert eller gi muligheter for å velge. I noen studier finner vi betydelig forskjeller i innhold og opplegg mellom læresteder, mens det i andre studier er

nasjonale rammeplaner som skal sikre enhet mellom lærestedene. Vårt datamateriale gir ingen opplysninger om studentenes intensjoner med sine skifter av studiesteder. Registreringssystemet i statistikken gjør det dessuten til en nesten umulig oppgave å skulle avgjøre om skifter av lærested tilhører den ene eller andre kategorien beskrevet foran. Derfor vil vi hovedsakelig nøye oss med å analysere omfanget og retningen på mobiliteten. Men dersom man begrenser analysene til bestemte studieløp er det mulig å gå nærmere inn på ulike mobilitetskategorier. I kapittel 4 vil vi analysere mobiliteten i noen utvalgte profesjonsstudier, og gir der en nærmere definisjon av de ulike formene for mobilitet.

2.2 Faktorer som kan påvirke studentenes