Selv om kommunene har bosatt svært mange flyktninger, betyr ikke det at alt er på stell. Kommunene som svarte ja på at de hadde bosatt flyktninger raskere i perioden 2015-2017 enn tidligere, opplever at det likevel er forhold som bidrar til å hemme
bosettingsarbeidet. Forhold som kan hemme framtidig bosetting er knyttet til kommunen selv, forholdet til staten og den lokale boligmarkedskonteksten. Dette kapitelet er basert på
kommentarer i surveyen knyttet til hva respondentene mener kan hemme framtidig bosetting av flyktninger.
9.1.1 Forhold ved kommunen selv som hemmer framtidig bosetting
Det som trekkes fram er kapasitetsproblemer og at det ikke alltid blir bevilget tilstrekkelig med personellressurser til å følge opp bosettingsarbeidet. Det blir blant annet bemerket at IMDi har føringer på hvor mange deltakere det bør knyttes til
programrådgivere i Introduksjonsprogrammet, og at lignende føringer mangler når det gjelder bosetting. Det hevdes at slike føringer kan bidra til å dimensjonere personellressursene, da kommuneledelsen ikke alltid har innsikt i arbeidet som kreves for å skaffe boliger og følge opp bosatte flyktninger. Noen kommuner etterlyser mer samarbeid mellom kommunale etater, slik at
bosettingsarbeidet blir en oppgave for hele kommunen og ikke bare en etat, avdeling eller stilling. Andre opplever at bosetting og saksbehandling knyttet til bosetting slik som depositum, husleie- og etableringsstøtte er organisert i forskjellige avdelinger, noe som bidrar til å forsinke bosettingsprosessen.
Andre hemmende faktorer er knyttet til manglende planlegging for å skaffe nye kommunale boliger, mangel på boligsosiale planer, mangel på budsjettering for å bygge kommunale boliger og lang saksgang. Det bemerkes at kommunal planlegging på dette feltet vanskeliggjøres av uforutsigbar framtidig bosetting av flyktninger.
Det bidrar også til forsinkelser når det gjelder dimensjonering av personalressurser og det gjør det vanskelig å opprettholde og utvikle kompetansen på dette feltet i kommunen.
9.1.2 Forhold i stat-kommune relasjonen som hemmer bosettingsarbeidet
Dette dreier seg i første rekke om forholdet til IMDi, men også økonomiske forutsetninger rundt bosetting. Når det gjelder forholdet til IMDi kommer det fram at ikke alle er fornøyd med det nye elektroniske bosettingssystemet, «IMDinett-bosetting».
IMDinett-bosetting ble innført fordi det var behov for mer standardisering og enhetlig praksis i bosettingsarbeidet. En del kommuner opplever imidlertid det nye systemet som mindre fleksibelt enn da kommunene hadde en kontaktperson å forholde seg til, og noen kommenterer at det er blitt lengre responstid.
IMDI var tidligere mer samarbeidene enn nå. Om vi hadde en stor bolig, fant man en stor familie osv.
Dette er mindre oversiktlig med nytt bosettingssystem.
Vi skal nå ikke snakke med personer ansatt i IMDI, men melde inn. Jeg har meldt inn to ledige boliger, bl.a. en tilrettelagt bolig, men ikke fått svar. (Stor kommune)
Det bemerkes videre at uforutsigbarhet til framtidig bosetting gjør arbeidet vanskelig. Det handler om at tildeling av flyktninger som er vedtatt bosatt i kommunen, ikke blir koordinert med når kommunene har ledige boliger. Det handler også om at den sene anmodningen for bosetting i 2018, gjør det vanskelig å planlegge og vedlikeholde apparatet for bosetting av flyktninger.
Når det gjelder økonomi knyttet til bosetting svarer drøye 30 prosent av kommunene i surveyen at mangel på økonomiske virkemidler ikke er et problem, mens nesten like mange mener at de økonomiske virkemidlene ikke er tilstrekkelige. De mellomstore kommunene har svært ulike erfaringer med de økonomiske
virkemidlene. De er både mest fornøyd med de økonomiske virkemidlene og mest misfornøyd. Ingen av storbyene sier at de økonomiske virkemidlene hemmer bosetting, men nesten 40 prosent mener at de kunne vært bedre. I de åpne svarene er det kun noen få som bemerker at integreringstilskuddet er for lavt, mens flere er opptatt av at Husbankens bostøtteordning er blitt mindre relevant etter at den ble endret. Noen skriver i
kommentarene i surveyen at Husbankens bostøtte blir brukt som argument overfor kommunene for at de skal bosette flyktninger, men så viser det seg at den ikke alltid gjelder. Husleiene i
distriktene er mange steder høye og samlet introduksjonsstøtte til flyktningfamilier gjør at de tjener for mye til å komme inn under bostøtten. Det er også eksempler på unge enslige som ikke får bostøtte. Det oppleves som urimelig at ikke flyktninger blir opplevd som «fattige nok» til å komme inn under bostøtten. Det bidrar noen steder til at flyktninger blir prioritert til kommunale boliger, og det bemerkes at det gjør det vanskeligere for flyktninger å klare seg på egen hånd i det lokale boligmarkedet. Flere
informanter nevner at flyktningene må ha supplerende sosialstøtte til å dekke bokostnadene. Dette gjelder både i distriktskommuner og i byområder. Det betyr at det er kommunen og ikke staten som må dekke opp for høye boutgifter.
9.1.3 Forhold i det lokale boligmarkedet som hemmer bosetting
Dette handler i første rekke om at det er vanskelig å finne boliger som passer til de flyktningene som skal bosettes. Mens noen kommuner etterlyser småleiligheter til enslige, etterlyser andre store familieboliger, og spesielt boliger til familier med
helseutfordringer.
Når det gjelder tilgang på boliger i det private leiemarkedet trekker noen fram lokal skepsis til å leie ut til flyktninger, og især noen landgrupper. I surveyen trekker noen også fram at utleiere tar høyere leie av flyktninger enn av andre. Andre forhold som kan hemme privat utleie til flyktninger, er utleie via Airbnb, som ser ut til å bidra til å øke det lokale leienivået.
Et tredje forhold knyttet til lokale boligmarkeder, spesielt i distrikts-Norge, er å finne boliger som er sentrumsnære eller som ligger nær offentlig kommunikasjon. Flyktninger har sjelden bil og er avhengige av lett tilgang til offentlige tjenester, skole, barnehage, introduksjonsprogram osv. Som vist i kapitel 6, blir de fleste flyktninger bosatt i gangavstand til sentrum, men i noen kommuner kan dette være vanskelig å få til.
Et fjerde forhold som blir trukket fram og som handler om langsiktig integrering, dreier seg om at det ikke alltid er samsvar mellom god tilgang til boliger og god tilgang til arbeid for
flyktningene i mindre kommuner. Flyktningene bor godt, men har begrensete sjanser til å få arbeid lokalt selv om det finnes jobber.
Det handler om kompetanse, men også om arbeidsgiveres
holdninger til flyktninger, konkurranse med arbeidsinnvandrere og bemanningsselskaper og nettverk som favoriserer
arbeidsinnvandrere.