1 Innledning
1.1 Bakgrunn og problemstilling.
Forberedt på det ukjente
«It is not the strongest species that survive, nor the most intelligent, but the most responsive to change.” (Charles Darwin).
Darwins sitat kan isolert sett gjøre at man får tro på at suksess kan oppnås ved å være fleksibel og tilpasningsdyktig nok. Som Norsk offiser kan slike sitat, om de blir stående for seg selv, være
beroligende i møte med nye og tilsynelatende svært uhåndterbare trusler. Spesielt de som synes svært kompliserte og ofte for store til å la seg håndere av en liten landmakt eller et forsvar alene. Forenklet sett er budskapet: sloss smartere. Dette er i hvert fall et budskap med en logikk som gjerne og
forståelig nok utnyttes av generaler med stramme budsjett. Når man ikke kan fylle strukturer må man sloss smartere med det en har. Og de kan ha rett. Underlegne parter har mer enn ofte gjennom
langvarige og kostbare kriger tvunget overlegne aggressorer til å knele og gi opp sine ambisjoner, som regel til en svært høy pris for begge parter. Det er bare å studere historien til Afghanistan.
A2AD utfordringen
Sentralt i nesten alle aktuelle debatter omkring nasjonalt og kollektivt forsvar av NATO lands territorium står det de fleste militære analytikere har valgt å benevne Anti-Access, Area-Denial (A2AD). Begrepet vektlegges åpenbart tungt når dagens og fremtidens trusselbilde skal analyseres og beskrives. I Norsk kontekst ses begrepet ofte i sammenheng med det vi antar er en vesentlig del av det russiske konseptet for bastionsforsvar (Forsvaret, 2021, s.7). Ekspertene er nødvendigvis ikke helt enige seg imellom om det opprinnelige bastionsforsvaret fremdeles lar seg realisere på samme måte som før, men det er likevel ikke feil å se begrepene i sammenheng (Kvam, 2021).
I A2AD-begrepet ligger det en grunnleggende forståelse for at det eksisterer en rekke våpensystem, plattformer, leveringsmetoder og sensorer, som har et potensiale til å gjøre den Russiske
militærmakten i stand til å helt eller delvis nekte oss mobilitet og handlefrihet i sjø, luft og landdomenet. Denne oppgaven begrenser seg til å behandle den militære delen av A2AD. Hærens utviklingskonsept legger nemlig opp til at A2AD også kan innebære andre fysiske og politiske virkemidler (Forsvaret, 2021, s.7). Dette innebærer at Russland kan levere kinetisk og ikke kinetisk
effekt inn på Norsk territorium fra eget territorium, fortrinnsvis inn i Finnmark. Det forutsettes at majoriteten av Russiske nektelsekapasiteter må flyttes inn på Norsk territorium om de skal kunne fungere effektivt lengere vest enn Finnmark, fordi de ikke har rekkevidde lenger enn dette fra eget territorium. I Norge har vi allerede fått en slags ikke-kinetisk forsmak på hva nektelse kan innebære, GPS-jamming i øst-Finnmark under den sivile luftfartens innflyging til Kirkenes er en slik (NRK, Troms og Finnmark, 2020).
Problemstillingen tar utgangspunkt i at russiske nektelseskapasiteter klarer å redusere vår evne til å gjennomføre operasjoner, ikke stanse dem helt. Hvordan denne nektelsen vil påvirke operasjonene til Norske styrker skal vi gå nærmere inn på. Oppgaven tar derfor ikke utgangspunkt i en dogmatisk oppfatning av nektelse, der motstander er i stand til å lamme hele vårt militære apparat i alle domener.
Et slikt utgangspunkt ville ignorert både troverdig forskning, etterretning og krigshistorie. Den tar heller utgangspunkt i en en form for nektelse som vil ha betydelig innvirkning på vår manøverfrihet i landdomenet.
Hvordan bør vi tilnærme oss operasjoner i et område der motstanderen utøver effektiv A2AD?
Hvordan bør en innsidestyrke opptre? Spørsmålene bør ha betydning for den Norske landmakten. Vi kan anse deler av landmakten som en innsidestyrke allerede. Finnmark Landforsvar med Porsanger Bataljon og HV-17 er lokaliserrt slik at de umiddelbart vil befinne seg innenfor rekkevidden av motstanders nektelseskapasiteter i det de blir aktivert. Størsteparten av resten av Hæren befinner seg i Indre Troms, riktignok utenfor det man anser som nektelses-området, så lenge kapasitetene befinner seg på russisk jord.
Problemstilling:
Hvordan kan den norske landmakten effektivt operere innenfor rekkevidden av fiendens nektelsessystemer?
For kunne besvare problemstillingen, konkretisere hva jeg ønsker å oppnå med oppgaven, og begrense dens potensielt store omfang, har jeg valgt ut tre spørsmål som på ulik måte kan belyse
problemstillingens kjerne. Hoveddelen av oppgaven vil være konsentrert rundt å besvare det siste og mest relevante spørsmålet. Ved å analysere, drøfte og diskutere disse håper jeg å komme frem til så presise svar som en kvalitativ tilnærming muliggjør.
3 En annen sentral begrensning og et bevist valg, er oppgavens fokus mot taktikk fremfor teknologi.
Dette fokuset er valgt på bakgrunn av en foreløpig bekymring om at vi liten grad grad evner å fornye oss på det taktiske plan, i takt med en svært rask tekologiske utviklingen. Denne bekymringen er i liten grad forsket på, men er likevel et tema i de fagmiljø undertegnede er en aktiv del av. Oppgaven vil derfor i liten grad diskutere hvorvidt vi trenger nye høyteknologiske kamonett eller andre
høyteknologiske produkter som kan skjule stridsvognene våre slik at de ikke blir bombet i stykker.
Taktikk kan være teknologi-drevet og nye taktiske metoder kan bidra til eller fremtvinge ny teknologi, eller nye bruksområder for eksisterende. Hva angår å operere i et nektet område kan det være rimelig å anta at vi har noe å hente på begge områdene. Det er også viktig for sjefer på taktisk nivå å forstå potensialet i og utnyttelsen av ny teknologi for å oppnå taktiske og kapasitetsmessige fordeler.
Balansen mellom lav og høyteknologi er noe Hærens nye utviklingskonsept vektlegger tydelig med formuleringen «Høyteknologisk når vi kan – lavteknologisk når vi bør og må» (Forsvaret, 2021, s.14).
Hvordan vi grupperer, manøvrerer og utnytter avdelinger, systemer og potensialet i den kampkraften de kan generere, tendenserer ofte til å drukne i fascinasjonen over hva ulike plattformer og software er i stand til isolert sett. Fokus på gigabyte, hastighet, rekkevidde, tykkelse på pansring og en plattforms teknologiske egenskaper blir det dominerene fokuset, fremfor å se hva disse skal bidra til i en taktisk og operasjonell ramme.
Oppgaven vektelegger det defensive, primært fordi den Norske landmakten i Nord-Norge er tenkt å være defensivt innrettet. Likevel kan en strategisk defensiv inneholde offensiv taktisk aktivitet. Også defensive taktiske aktiviteter vil inneholde offensive oppdrag, så som motangrep.
Forskningspørsmål:
1. Hva preger et operasjonsområde hvor motstander lykkes med å oppnå nektelse?
2. Hvordan klarer man å gjennomføre vellykkede operasjoner på land i et arktisk klima mot en teknologisk likeverdig motstander, uten eller med kun begrenset støtte fra egen luftmakt?
3. Hvordan kan vi overleve og ha evne til å løse sentrale taktiske defensive aktiviteter og oppgaver i et nektet område?
Det er flere mulige spørsmål som kan bidra til å besvare denne problemstillingen, de ovennevnte er valgt fordi undertegnede anser dem som mest relevant i norsk kontekst. Utvelgelse av spørsmål har også blitt styrt av kildetilfang og kvaliteten på kilder. Hver og en av spørsmålene vil bli ytterligere begrunnet, og deres relvans bli utdypet i starten av hver kapittel.
Oppgaven forutsetter at motstanderen har et eller flere systemer, herunder effektorer, sensorer og et kommando og kontroll-system, som i større eller mindre grad ledes, koordineres og synkroniseres for å oppnå en form for nektelse i flere domener. Oppgaven setter som forutsetning at for å oppnå effektiv nektelse over tid, så må den gjennomføres i flere domener samtidig. Det vil for eksempel ikke være en varig nektelse i det maritime domenet hvis man ikke kan nekte motstanders luftmakt i å bekjempe systemer som virker mot sjømål. Oppgaven har derfor utvilsomt et fellesoperativt og
domeneoverskridende tilsnitt, selv om det er landmakten det fokuseres på.
Det eksisterer åpenbart enkeltvåpen med et nektelsespotensiale. Disse må ha beskyttelse og sensorer som kan utnytte potensialet og rekkevidden i våpenet. En avgjørende del av et effektivt
nektelsessystem er en kommando, kontroll og informasjonsstruktur (K2 og K2IS) som knytter disse våpnene og sensorene sammen. Disse må videre nyttes som del av et system som evner å synkronisere og kraftsamle. Gjør man ikke det, vil hvert enkelt våpensystem, nesten uansett hvor kapabelt det måtte fremstå med tanke på rekkevidde, presisjon og sprengkraft, i liten grad utgjøre noe annet et militært problem som kan løses med et adekvat mottiltak eller effektor. Få militære våpen er en «silver bullet», det vil si: et våpen som kan nyttes til alt. Våpen som domene og rekkeviddemessig utfyller hverandre i kapasitet, og som er bundet sammen i nettverk med effektive og synkroniserte kommando og
kontrollsystem, faller mer naturlig inn under begrepet nektelseskapasiteter.
Første spørsmål er avgjørende for å forstå kontekst, og setter premissene for å kunne besvare
problemstillingen. Å ha forståelse for hva som kan prege et operasjonsomrpåde der motstander evner å nekte må være gunnlaget for å i det hele tatt mene om hvordan vi skal operere der. Spørsmålet vil i hovedsak bli behandlet i teorikapittelet.
Andre spørsmål bør ligge til grunn for å forstå kjernen i problemstillingen og hvorfor den er relevant.
Det å operere i Nord-Norge har noen særegenheter som påvirker nektelses-systemene og vår evne til å håndtere dem, disse særegenhetene skal vi se nærmere på. NATO-styrker har i de siste tiår nesten utelukkende operert i konfliktområder der NATO har hatt luftherredømme og evne til å påvirke motstander med luftmakt når og hvor de ønsker. Dette kan ha ført til at vi i løpet 2000-tallet har neglisjert kompetanse og utvikling som hadde gjort oss i bedre stand til å oppfatte og tilpasse oss trusler i høyintensitets-krigføring. (Dalsjø, Berglund & Jonsson, 2019, s.45). I konflikt med en teknologisk og strukturmessig likeverdig eller lokal overlegen motstander er det ikke mulig å oppnå umiddelbar luftherredømme på samme måte som vestlige styker har gjort i de siste 30 år. I møte med en teknologisk likeverdig motstander må dennes nektelseskapabiliteter først utfordres og reduseres.
(Erichsen, Ødegaard, 2016, s.201).
5 Det er overveiende sannsynlig at både egen og alliert luftmakt innledningsvis, i en konflikt med Russland, vil bruke majoriteten av sine ressurser til å oppnå en nødvendig grad av luftkontroll. Først må et lagdelt, integrert luftvern utmattes, (Kofman, 2019). Deretter kan det av tungtveiende årsaker være prioritet å påvirke mål på det strategiske dyp. Mangelen på direkte nærstøtte fra luftmakt, og tilstedeværelsen av motstanders, vil ha betydelig innvirkning på landmaktens mulighetsrom innenfor taktiske valg og disponeringer under defensive aktiviteter.
I Konsept for Utvikling av Hæren vektlegges det å kunne operere som en innsidestyrke. (Forsvaret, 2021, s.8). Det beskrives som evnen til å gjennomføre operasjoner på innsiden, eller innenfor
rekkevidden av motstanders nektelsesvåpen. Denne evnen forutsetter at man evner å mitigere trusselen med tiltak, eller reduserer motstanders evne til nektelse. Alternativet er å endre ambisjonsnivå. For landmakten kan vi definere laveste ambisjon som det å operere i det med oppklarings og
spesialstyrker. Høyeste ambisjon kan defineres som å kunne operere med komplette kampsystem, gjerne mekaniserte forband med alle støtteelementer. En mellomting kan være å operere med lette eller tyngre styrker i et svært begrenset tidsrom, der fellesoperative ressurser kraftsamler omkring det å få en potent større eller mindre enhet inn i «bobla» for å utføre en begrenset og målrettet angrep i form av et raid. Oppgaven ser først og fremst på grunnlaget for å operere med høyeste ambisjon.
Spørsmål tre søker å konkretisere hva det å operere innenfor et nektet område kan innebære for forband av en viss størrelse. Vi tar utgangspunkt i et landmakt-kampsystem med alle funksjonelle bestanddeler: kommando, ildstøtte, manøver, beskyttelse, etterretning, informasjon og logistikk. Vi analyserer og diskuterer så hvordan et slikt kampsystem bør organiseres for å overleve og samtidig ha evne til å gjennomføre et utvalg defensive taktiske aktiviteter og oppgaver. Oppgavene vil ses i lys av de taktiske og operasjonelle dilemma som vi har utledet fra det teoretiske grunnlaget.
I analysene og diskusjonene vil jeg inkludere og se nærmere på de foreløpige erfaringene som er nedtegnet fra nylige konflikter, der ny taktikk og konseptuell bruk av eksisterende og ny teknologi har bidratt til avgjørende effekter. Konfliktene i Ukraina og Nagarno Karabach vil være de mest sentrale og relevante, fordi vi der har sett elementer av den evnen til nektelse som Russerne antas å ha.