Spørsmål:
«I 2007 ble det lagt fram en rapport fra et offent-lig utvalg ledet av Olav Gjerløv Aasland som kom med knusende kritikk av oppfølgingen av forsøks-personene i Meningokokkforsøket fra 1988-1994, og av hvordan erstatningssakene er blitt håndtert. Flere forsøkspersoner mener å ha utviklet kronisk tretthets-syndrom (ME), men sliter med å bli trodd.
Hvordan mener statsråden at denne rapporten er blitt fulgt opp, og er statsråden tilfreds med hvordan Staten har framstått i rettssystemet ved erstatningssa-kene?»
BEGRUNNELSE:
Meningokokkforsøket fra 1988-1994 har i etter-kant fått skarp kritikk for manglende oppfølging av deltakerne, og for at det nesten har vært umulig å få erstatning.
I perioden 1988 - 1994 ble det i Norge gjennom-ført vaksineforsøk mot meningokokk B. Dette ble iverksatt etter vedtak i Stortinget. I St. prp. nr. 98 (1987-1988) ble det lagt sterke føringer for at de som skulle være med på forsøket skulle være økonomisk skadeløse ved eventuelle bivirkninger, og at de som deltok skulle bli fulgt opp på en betryggende måte. I etterkant av forsøket har det kommet opp en rekke sa-ker hvor flere av de som var med på forsøket mener å ha fått bivirkninger, og flere mener å ha utviklet kronisk tretthetssyndrom (ME). Det har blitt reist fle-re erstatningssaker, men etter det undertegnede kjen-ner til er det kun én person som har blitt tilkjent er-statning. I 2006 rettet TV 2 søkelys på dette vaksine-forsøket og som en følge av dette ble det opprettet et offentlig utvalg ledet av Olav Gjerløv Aasland. Dette utvalget skulle blant annet gå gjennom om forsøkene ble tilfredsstillende fulgt opp av helsemyndighetene i ettertid. Utvalgets konklusjoner var knusende. Utval-get mente at Folkehelseinstituttet hadde vært avvi-sende overfor personer med mulige komplikasjoner, og at myndighetene brukte urimelig lang tid på hånd-tering av erstatningssakene. De gikk så langt som å si: "I enkelte tilfeller ble sakene bevisst trenert over flere år". De omtalte også deltakernes frustrasjon om erstatningssakene. I rapporten uttrykte de: " Utvalget mener forsøkspersonenes frustrasjon framstår som berettiget, og Staten må tåle skarp kritikk". Etter un-dertegnedes oppfatning kan det virke som denne kri-tikken ikke er fulgt opp, og at det politiske ansvaret fullt og helt er overlatt til forvaltningen og rettsappa-ratet. Mens den aktuelle stortingsproposisjonen
pe-ker på en rekke forutsetninger som skal legges til grunn for å sikre deltakernes rettigheter, peker utval-get på en rekke forhold som gjør at man ikke har vært i stand til å sikre dette. Et eksempel er registreringen av bivirkninger og oppfølgingen av skadde, som man ikke har vært i stand til å sikre og dokumentere på skikkelig vis. Når staten her har forsømt seg i forhold til å sikre muligheten for å få dokumentert disse for-holdene, har man samtidig satt de skadelidende i en situasjon som gjør at de får vansker med å følge opp de krav forvaltningen og rettsapparatet stiller til be-visføring. Samtidig kan det gjennom eksempel fra enkeltsaker framstå som at Staten bevisst trenerer innenfor rettsvesenet, og Staten bidrar heller ikke til å belyse saker utover forvaltningsvedtakene. Én for-søksperson beskriver at Staten ved Pasientskadenem-da driver ufin uthalingstaktikk hvor de trekker perso-nen til neste rettsinstans selv om den har vunnet fram i første rettsinstans. Det kan virke som Staten bevisst saboterer saker i første rettsinstans ved ikke å ta før-ste rettsbehandling på alvor. Dette er i så fall beten-kelig med tanke på hvordan vårt rettssystem faktisk skal fungere. Den praktiske etterlevningen av inten-sjonen om at skadde skal holdes "økonomisk skade-løse" virker også svært lite reell. Her må det også un-derstrekes at Helsedirektoratet i 2011 fremhevet at mange ME-syke har måttet kjempe for å få hjelp fra helsevesenet og for å bli trodd. Diagnosen var heller ikke godkjent før på midten av 90-tallet. Dette kan ha ført til at man ikke har vært i stand til verken å diag-nostisere eller behandle de som lider av sykdommen, og følgelig heller ikke å koble dette opp mot den ak-tuelle vaksinen.
Svar:
Bakgrunn
Fra 1974 og utover opplevde Norge en epidemi forårsaket av meningokokker gruppe B. Årlig ble det registrert mellom 250 og 350 tilfeller av meningo-kokksykdom. Dødeligheten var høy, omkring 10 pst.
I tillegg fikk mange av pasientene varige skader.
Sykdommen rammet særlig småbarn under fem år og tenåringer. Da det ikke var tilgjengelig vaksine i mar-kedet, ble det besluttet at daværende Statens institutt for folkehelse skulle utvikle og produsere en vaksine (MenB-vaksine) tilpasset den norske epidemien. Me-ningokokkvaksineforsøket ble gjennomført i perio-den 1988?1994 og inkluderte i alt 55 000 militære re-krutter og 180 000 ungdommer fra 1335 skoler. Vak-sinen ga en beskyttelse på 57,2 pst. Ved avslutningen
av forsøket var planen å innføre vaksinen i vaksina-sjonsprogrammet så snart de nye produksjonslokale-ne ved instituttet sto ferdig. Inproduksjonslokale-nen den tid var imidler-tid forekomsten av meningokokk B-sykdom falt så mye at det ikke lenger var grunnlag for å tilby vaksi-ne til alle tenåringer i Norge.
Med utgangspunkt i den norske vaksinen utviklet Statens institutt for folkehelse en ny vaksine som var
”skreddersydd” for epidemien på New Zealand.
Gjennom samarbeid med vaksineprodusenten Chiron Vaccines (nå Novartis) ble vaksinen produsert og tatt i bruk på New Zealand. Folkehelseinstituttet har en avtale med franske helsemyndigheter om leveranse av den norske meningokokk B-vaksinen til bruk i Frankrike.
Etter at media i oktober 2006 rettet søkelys mot gjennomføringen av meningokokk B-vaksinefor-søket og Norges bidrag til utvikling av en dattervak-sine av den norske meningokokk B-vakdattervak-sinen til New Zealand, oppnevnte Helse- og omsorgsdepartementet 2. februar 2007 et utvalg for en uavhengig gjennom-gang. I henhold til utvalgets mandat skulle utvalget bl.a. gjennomgå meningokokkvaksineforsøket i peri-oden 1988?1994 med hovedvekt på forsøket med ungdomsskoleelever i 1988?1991 og utprøvingen blant militære rekrutter. Hovedspørsmålet var om forsøkene ble forsvarlig gjennomført og om forsøks-personene ble tilfredsstillende fulgt opp av helse-myndighetene i ettertid.
Meningokokkvaksinen og myalgisk encephalopati (ME)
Når det gjelder forholdet til ME trakk utvalget in-gen konklusjoner. De bemerket at man manglet tall-materiale på hvor mange personer i den aktuelle al-dersgruppen som ”naturlig” ville utvikle sjeldne, men alvorlige lidelser, som for eksempel ME. Slike tall burde ideelt sett vært innhentet på forhånd, slik at man kunne sammenligne med de ”nye” tallene, og på den bakgrunn kunne si noe om det antall lidelser som oppsto, var unormalt høyt eller ikke.
ME-foreningen, Norsk Pasientskadeerstatning og Folkehelseinstituttet ble i 2006 enige om et sam-arbeid for å belyse om det kan være en sammenheng mellom utvikling av kronisk utmattelsessyndrom (ME) og vaksineforsøket. Resultatet av dette samar-beidet ble en kasus-kontrollundersøkelse om ME og meningokokkvaksine, hvor resultatene ble presentert i Rapport 2008:11 Myalgisk encefalopati (ME) og vaksine mot meningokokksykdom. Her konkluderes det med at det ikke er funnet holdepunkter for at vak-sinen har forårsaket ME. Det presiseres imidlertid at undersøkelsen kun konkluderer på befolkningsnivå, og at disse resultatene ikke utelukker at enkelte pasi-enter kan ha utviklet ME på grunn av vaksinasjon.
WHOs Global Advisory Committee for Vaccine
Safety (GACVS) har regelmessige møter to ganger i året, der de gjennomgår forskjellige vaksiner og vur-derer hvilken dokumentasjon som foreligger om vak-sinenes sikkerhet. I begynnelsen av 2007 besluttet de å ta opp meningokokk B-vaksiner på et av sine møter i løpet av året, bl.a. etter en henvendelse fra Norsk pasientskadeerstatning (NPE). GACVS inviterte re-presentanter fra de fire landene som har mest erfaring med slike vaksiner - Cuba, New Zealand, Frankrike og Norge - til å legge frem sin kunnskap om uønske-de henuønske-delser etter vaksinering. Møtet ble holdt i uønske- de-sember 2007. Fra Norge deltok representanter fra Folkehelseinstituttet og Statens legemiddelverk.
Norge la frem sine samlede erfaringer om uønskede hendelser. Siden ME-undersøkelsen akkurat var av-sluttet og de endelige resultatene diskutert og god-kjent i prosjektgruppen, ble også de nevnt som en del av det norske innlegget. GACVS konklusjon forelå i januar 2008. De fant ingen holdepunkter for over-hyppighet av ME blant personer som hadde fått vak-sine i de nevnte landene. GACVS trakk vak-sine konklu-sjoner på bakgrunn av den samlede informasjonen fra møtet. Til grunn for sin konklusjon trakk GACVS spesielt fram informasjonen fra New Zealand, der vaksinen er gitt i over 3 mill. doser etter juli 2004, med et meget godt system for overvåking av uønske-de henuønske-delser gjennom hele periouønske-den.
Oppfølging av rapporten
Som det påpekes i spørsmålet rettet utvalget kri-tikk mot forsøkets manglende informasjon om risiko, mangel på oppfølging av de vaksinerte og for at stat-lige myndigheter brukte urimelig lang tid på å hånd-tere det fåtall erstatningskrav som ble fremmet i peri-oden 1992 til 1996, dvs. før ikrafttredelsen av pasi-entskadeloven. Dette er selvfølgelig sterkt beklage-lig. Folkehelseinstituttets daværende direktør gikk da også offentlig ut og beklaget overfor deltakerne på disse punktene.
Erfaringene fra meningokokkforsøket har ført til viktige endringer, som bl.a.:
– De regionale etiske komiteene, som var under etablering da vaksineforsøkene pågikk og som har utviklet seg til å være en veletablert kontroll-instans hjemlet i lov (forskningsetikkloven), vil sikre at risikoinformasjon i et tilsvarende forsøk vil være i overensstemmelse med profesjonsetis-ke eller juridisprofesjonsetis-ke normer.
– Siden 2003 skal erstatningskrav som følge av vaksinasjon meldes til Norsk Pasientskadeerstat-ning. Dette innebærer at tidligere uklare saksbe-handlingsrutiner som utvalget peker på, nå følger de prosedyrer og saksbehandlingsregler som går fram av regelverket for pasientskader (lov om er-statning ved pasientskader).
– Arbeidet med å melde, registrere og følge opp bi-virkningsmeldinger er også blitt forbedret. Mel-derutinene er styrket, og fra 2003 skal også mis-tanke om bivirkninger meldes. I tillegg har Fol-kehelseinstituttet og Statens legemiddelverk etablert et forbedret og samordnet rapporterings-system for vaksinebivirkninger.
Hvordan Staten har framstått i rettsystemet ved erstatningssakene
Erstatning for skader som skyldtes anbefalte eller påbudte vaksiner, ble frem til ikrafttredelsen av pasi-entskadeloven regulert av smittevernloven § 8-2.
Denne bestemmelsen innebar en for skadelidte gun-stig bevisbyrderegel, idet rett til erstatning forelå ved skader som kunne skyldes vaksinen, og når staten ikke kunne sannsynliggjøre en annen og mer sann-synlig årsak.
Behandling av krav om erstatning etter vaksine-ring etter smittevernloven var ikke tilfredsstillende organisert. Dette skyldtes bl.a. at det var uklarheter ved de ulike statlige helsemyndigheters rolle ved be-handlingen av erstatningskrav etter denne loven, og det førte i flere tilfeller til en lang saksbehandling av kravene og en vanskelig situasjon for dem som frem-met erstatningskrav etter forsøket. Dette var også noe av grunnen til at smittevernloven § 8-2 ble opphevet og erstattet av pasientskadeloven § 3 andre ledd ved ikrafttredelsen av pasientskadeloven fra 2003. Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er nå ansvarlig for ska-de som kan kreves erstattet etter pasientskaska-deloven, jf. loven § 6 første ledd. For skader som er forårsaket av anbefalte vaksiner før pasientskadelovens ikraft-tredelse, behandler NPE også disse kravene, men et-ter den tidligere bestemmelsen i smittevernloven § 8-2.
NPE behandler mottatte erstatningskrav som før-ste instans i pasientskadeordningen. Kravene skal be-handles etter gjeldende rett, og NPE skal utrede sake-ne på en forsvarlig måte. Hvert enkelt tilfelle vurde-res individuelt og konkret. NPE må i utredningsar-beidet forholde seg til den medisinske vitenskapelige kunnskap som i dag finnes på området. Etaten har innhentet nasjonal og internasjonal medisinsk
kunn-skap om vaksinesikkerhet og om ME, herunder utta-lelser fra en rekke spesialister innenfor vaksinepro-blematikk, nevrologi, infeksjonssykdommer og in-dremedisin. NPE har også forholdt seg til den nevnte studien fra Folkehelseinstituttet av oktober 2008, samt de faglige vurderingene fra WHOs komité for vaksinesikkerhet fra januar 2008. Jeg viser forøvrig til at NPE i en artikkel som sto på trykk i Tidsskrift for erstatningsrett nr. 1-2/2008, har en utførlig gjen-nomgang av hvordan de har håndtert erstatningskra-vene etter vaksineforsøket mot meningokokk B-ut-løst hjernehinnebetennelse.
Saker som behandles av NPE, kan påklages til Pasientskadenemnda, og nemnda vil gjøre en selv-stendig utredning og vurdering av klagene. Nemndas vedtak kan i sin tur prøves for domstolene.
Etter det jeg har fått opplyst har NPE mottatt og behandlet 341 krav om erstatning. Av disse er det gitt 266 avslag og 1 medhold. 68 saker er henlagt, 2 saker er avvist, 2 er foreldet, mens 2 saker er fortsatt under arbeid. Videre har 111 saker blitt påklaget til Pasi-entskadenemnda. Ingen av klagesakene har ført frem.
Det er tatt ut stevning i åtte av disse sakene. En ble trukket før hovedforhandling, og fire ble i sin tid stanset ved kjennelse i Oslo tingrett i påvente av ut-fallet av andre saker. Det har vært hovedforhandling i to saker. I den ene vant Staten ved Pasientskade-nemnda. Saken ble anket inn for lagmannsretten av pasienten, men er siden trukket. I den andre tapte Sta-ten ved Pasientskadenemnda, og denne saken er an-ket inn for lagmannsretten. En sak står for retten, uten at det foreløpig er berammet noen hovedforhandling.
Departementet har lagt til grunn at kravene be-handles etter gjeldende rett for pasientskader. Erstat-ningssøkernes rettssikkerhet skal være godt ivaretatt gjennom det systemet som er etablert i pasientskade-ordningen og muligheten for å ta ut stevning i retts-systemet.
Det at WHOs Global Advisory Committee for Vaccine Safety (GACVS) ikke fant noen sammen-heng mellom meningokokkvaksinen og utvikling av ME i noen av de fire landene som har brukt vaksinen, har lagt grunnlaget for statens holdning til rettspro-sessen.
SPØRSMÅL NR. 1696
Innlevert 29. juni 2012 av stortingsrepresentant Arne Sortevik Besvart 23. juli 2012 av samferdselsminister Marit Arnstad
Spørsmål:
«Totale offentlige kostnader knyttet til person-og godstransport for de ulike transportformene (vei, bane, sjø og fly) er svært ulik. Persontransport på bane får f. eks. betydelig statlig støtte gjennom de år-lige bevilgninger til JBV og til kjøp av persontran-sport med tog mens persontranpersontran-sport med ekspress-buss ikke får offentlig støtte.
Hvordan vil statsråden sørge for at prioriteringer av ulike transportformer i ny NTP 2014 - 2023 i stør-re grad og på en tydelig måte stystør-res av offentlige kostnader knyttet til person- og godstransport?»
Svar:
Samferdselsdepartementet bidrar til utvikling av et moderne og fremtidsrettet transportnett på flere områder. I tillegg til direkte bevilgninger til Statens vegvesen og Jernbaneverket gjennom de årlige bud-sjettproposisjonene styres Avinor som et aksjesel-skap. Avinor mottar ikke bevilgninger over statsbud-sjettet. Det er Fiskeri- og kystdepartementet som har ansvar for havner og farleder.
De årlige bevilgningene til Statens vegvesen og Jernbaneverket går til investeringer, drift og vedlike-hold av infrastrukturen, og skal bidra til effektiv ut-nyttelse og forbedring av denne. Disse bevilgningene er basert på de rammer som er trukket opp i Nasjonal transportplan og som presenteres for Stortinget hvert fjerde år. Neste Nasjonal transportplan legges etter planen frem for Stortinget våren 2013.
Fylkeskommunene og Oslo kommune har hoved-ansvaret for å finansiere lokal kollektivtransport, blant annet bussruter, T-bane, trikk og lokale
båtru-ter. Staten kjøper i tillegg enkelte transporttjenester på persontransportsiden som det ikke er mulig å drive på rent kommersielt grunnlag. Bakgrunnen for at sta-ten bidrar med slike kjøp er å sikre et transporttilbud der bedriftsøkonomiske hensyn ikke vil gi et tilstrek-kelig godt tilbud. Det statlige kjøpet bidrar til å oppnå flere av målene i transportpolitikken, ikke minst må-lene om fremkommelighet og miljø. I hovedsak drei-er dette seg om innenlandske flyrutdrei-er, kystruten Bdrei-er- Ber-gen-Kirkenes (Hurtigruten) og persontransporttje-nester med tog. Staten kan også bidra med virkemid-ler og tiltak som; kollektivfelt, utvikling av knute-punkt samt sykkel- og gangveg. Sammen med fyl-keskommunene kan staten også i de største byområdene utarbeide planer for sammenhengende sykkel- og kollektivfelt på riks- og fylkesveg.
Det statlige kjøpet av persontransporttjenester har økt kraftig de senere år, blant annet som følge av økt reisebehov, økt krav til transporttilbud og økte kostnader. De statlige midlene til slike kjøp inngår ikke i den rammen som er trukket opp i Nasjonal transportplan.
Persontransport med ekspressbuss er i hovedsak et kommersielt tilbud og mottar ikke direkte støtte over statsbudsjettet. Disse bussene bruker også fyl-kesvegnettet, og statens oppgave er blant annet å si-kre gode overganger mellom fylkes- og riksveger, og sørge for effektive og funksjonelle knutepunkt.
Når det gjelder transport av gods – som også tas opp i representantens spørsmål – finnes det ikke stat-lige støtteordninger som tilsvarer ordningene med kjøp av persontransporttjenester.
SPØRSMÅL NR. 1697
Innlevert 29. juni 2012 av stortingsrepresentant Gunnar Gundersen Besvart 11. juli 2012 av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell
Spørsmål:
«I endret forskrift om jakt, felling og fangst gis miljøforvaltningen myndighet til å nekte en jeger li-sensjakt i særlige tilfeller. Særlige tilfeller henviser til en person har "deltatt i ulovlig felling eller forsøk på felling, og annen adferd som er uforenlig med
rov-viltforvaltningen". Slik dette er utformet kan forvalt-ningen utestenge noen på ubestemt tid, selv om dom er sonet. Dette gir stor makt over enkeltmennesker til forvaltningen.
Vil statsråden ta initiativ til å begrense forvalt-ningens makt?»
Svar:
Bakgrunnen for den nye bestemmelsen i forskrif-ten om jakt, felling og fangst er at lisensjegere som skal delta i lisensfelling må ha respekt for og etterle-ve de bestemmelser som foreligger og de vilkår som fastsettes. Det er viktig at fellingsregimet for rovvilt har alminnelig aksept i samfunnet, og at jegerne som deltar har nødvendig tillitt og respekt i samfunnet og etterlever regelverket.
Lisensjegere som ikke etterlever regelverket, kan ved vedtak i Direktoratet for naturforvaltning bli nek-tet registrering. Som ellers der forvaltningen fatter enkeltvedtak er det, for å ivareta rettssikkerheten til de som blir nektet registrering, adgang til å påklage vedtaket til Miljøverndepartementet som overordnet instans. Vedtak som fremstår som for strenge eller
som av andre grunner er uheldige vil dermed kunne endres. Utover denne klageadgangen kan forvalt-ningsvedtak klages inn for Sivilombudsmannen, som er Stortingets ombudsmann for forvaltningen, eller bringes inn for domstolene.
Videre vil det alltid være mulighet til å henvende seg til forvaltningen og anmode om at saken ses på, på nytt. I slike tilfeller kan forvaltningen omgjøre vedtaket hvis den f.eks. finner det urimelig eller i strid med gjeldende rett. Jeg er opptatt av at rettssik-kerheten skal være i behold der forvaltningen fatter innskrenkende beslutninger som for eksempel å nek-te adgangen til å registrere seg som lisensjeger. Jeg mener at med de mulighetene som er skissert over er rettsikkerheten i behold her.
SPØRSMÅL NR. 1698
Innlevert 29. juni 2012 av stortingsrepresentant Robert Eriksson