3: METODOLOGISK TILNÆRMING TIL STUDIET AV VESTLIG ESOTERISK TRADISJON 20
3.2 F ORSKNINGSHISTORIE OG TEORETISK RAMMEVERK
3.2.2 Antoine Faivre og esoterisme som hermeneutisk teknikk
Antoine Faivre la med sin tanke om esoterisme som hermeneutisk teknikk (jfr. supra) i 1992 grunnlaget for et nytt paradigme i forskningen på vestlig esoterisk tradisjon (Hanegraaff 2004:507). Som forsker anvender han begrepet på følgende måte:
[T]he term “esotericism” refers to an ensemble of spiritual currents in modern[37] and contemporary Western[ 38]history which share a certain air de famille, as well as the form of thought which is its common denominator (Faivre 1998:2).
Referansegrunnlaget for vestlig esoterisk tradisjon ble i følge Antoine Faivre først synlig som en samling av moderne filosofiske tendenser på slutten av 1400-tallet, selv om delkomponentene er langt eldre (i Hanegraaff 1998b:43). Eksempelvis var gjenoppdagelsen av klassiske hermetiske og gnostiske tekster i renessansen sentral for utviklingen av tanken om en tidløs visdomstradisjon, philosophia perennis. Denne tanken fantes allerede i middelalderens tanke om prisca theologia (Faivre 1994:7), men ble i renessansen i større grad blandet sammen med nyoppdaget før-kristent, hellenistisk og jødisk materiale, som ble refortolket i henhold til en kristen kontekst39.
Naturvitenskapenes begynnende adskillelse fra teologien fra 1100-tallet og fremover ga, ved siden av å være opphav til moderne vitenskap, rom for en ny, ekstrateologisk forståelse av naturen og forholdet mellom det universelle og det partikulære (Faivre 1994:9). Dette muliggjorde tanken om å gå til det man mente var ”det indre” (esoterikos) som ikke hadde vært mulig i middelalderens univers, hvor den troende var ”innenfor” til enhver tid (1994:7). Sentrale elementer i denne nye alternative
37 Termen ”moderne” betegner gjennomgående perioden fra ca 1500 (jfr. Faivre 1992:xi). ”Modernitet” og
”modernisering” anvendes i en noe smalere forstand (jfr. 3.2.3). ”Samtiden” betegner vår egen tid. Dette for å unngå forvirringer omkring begreper som ”postmoderne” og lignende (jfr. infra).
38 “What we mean by the West is the vast Greco-Roman ensemble, both medieval and modern in which the Jewish and Christian religions have cohabited with Islam for several centuries” (Faivre 1994:7).
39 Prisca theologia kan også sies å ha vært mer rettet bakover i tid mot en opprinnelig, men glemt teologi, mens philosophia perennis la større vekt på visdomstradisjonens kontinuitet gjennom tidene (Hanegraaff 2005:1126).
åndeligheten var de tre tradisjonelle vitenskapene alkymi, astrologi og numerologisk magi (Faivre 1992:xiv). I tillegg kommer en rekke tankestrømmer som ble unnfanget på slutten av 1400-tallet, og som har påvirket hverandre gjensidig frem til vår egen tid. Disse er en kristen refortolkning av jødisk kabbala, diskursen omkring philosophia perennis og
”den opprinnelige tradisjonen” inspirert av ny-aleksandrinsk hermetisme, tysk romantisk naturfilosofi (Naturphilosophie) inspirert av Paracelsus, 1600-tallets teosofi og rosenkreutzianisme og de intiatoriske samfunn som oppstod i kjølvannet av dette (Faivre 1992:xiv)40. AMORC må a priori kunne sies å være et samtidig uttrykk i hvert fall for sistnevnte. Tanken om tradisjon i betydningen philosophia perennis danner også et adekvat utgangspunkt for å forstå AMORCs bruk av begrepet rosenkorstradisjonen.
I sitatet ovenfor beskrives esoterisme også som å være kjennetegnet av en særlig tenkemåte, og verdenssynet som kommer til utrykk i Faivres definisjon har sterke holistiske trekk (Hanegraaff 1998a:400). Gjennom grundige studier av et bredt utvalg esoterisk tekstmateriale har Faivre tilsynelatende induktivt kommet frem til et sett av fire nødvendige og tilstrekkelige delkomponenter. I tillegg fremsetter han to tilleggskarakteristikker som går igjen i store deler av det esoteriske korpus, men som ikke utgjør fundamentale konsepter. De fire iboende egenskapene er:
• Korrespondanser: Tanken om synlige og usynlige symbolske og reelle korrespondanser mellom alle deler av universet, gjerne uttrykt som tanken om mikrokosmos og makrokosmos eller universell gjensidig avhengighet (Faivre1994:10).
• Levende natur: Kosmos oppfattes som en levende, kompleks og hierarkisk oppbygd organisme, som kan leses som en bok (1994:11).
• Forestillingsevne og medierende faktorer: Dette oppfattes som en nødvendig følge av tanken om korrespondanser, og innebærer at esoteriske tradisjoner ofte gjør bruk av redskaper som blant annet ritualer og symbolske bilder (1994:11).
40Antoine Faivre beskriver forskjellen mellom 1600-tallets teosofi og den romantiske naturfilosofien på følgende måte: ”Theosophy stricto sensu starts from a speculation which bears on the Divine, whereas Naturphilosophie proper begins with an observation of natural phenomena, which it then tries to integrate into a holistic and spiritual worldview” (Faivre 2005:822).
• Opplevelsen av transmutasjon: Erfaringen av forvandling i betydningen metamorfose, hvor det ikke er noe skille mellom ervervet erkjennelse (gnosis) og indre erfaring (1994:13).
I tillegg til disse fundamentale eller iboende komponentene benytter Faivre to alternative tilleggskarakteristikker som ofte er til stede.
• Synonymisering: Dette innebærer en søken etter samstemmighet mellom ulike tradisjoner, i håp om at dette vil føre til en høyere erkjennelse (1994:14).
• Overlevering: Læren må overleveres eller overføres gjennom faste og etablerte kanaler fra mester til elev (1994:14f).
Med dette i mente kan en esoterisk tradisjon defineres med Wouter J. Hanegraaff og Antoine Faivre på følgende måte:
”[A]n esoteric tradition, on its foundation, can be defined as a historical continuity in which individuals and/or groups are demonstrably influenced, in their life and thinking,” by the four (or six) component elements that I have enumerated and which “they use and develop according to the specific demands and cultural context of their own period” (i Faivre 2000:xxix).
Faivres teori er en hjørnesten i forskningen på vestlig esoterisk tradisjon. Han har vært kritisert av blant andre Steven M. Wasserstrom for å skrive ut i fra et esoterisk livssynsperspektiv (Wasserstrom i Hanegraaff 2001: 22f). Hanegraaff plasserer derimot Faivre i følgende kategori: ”[A]cademic scholars of esotericism rather than esotericists using the study of historical currents as a vehicle for promoting their own particular beliefs” (Hanegraaff 2001:23).
En mer interessant kritikk i denne sammenhengen, og som er av direkte betydning for studiet av AMORC er hvorvidt Faivres teori er et egnet verktøy i analysen av AMORC som en esoterisk orden i samtiden. Faivre baserer sin teori på en referansesamling for esoterisk tradisjon som oppstod i renessansen, og gir lite rom for uforutsette endringer, refortolkning og nye elementer som kan ha kommet til under påvirkningen fra et mekanistisk og naturvitenskapelig verdenssyn (Hanegraaff 2004:508).
Det sier seg selv at vitnesbyrdene fra en renessansealkymist og et moderne rosenkorsmedlem vil forholde seg til nokså ulike historiske og kulturelle kontekster, og man kan stille seg spørsmålet om ikke Faivre marginaliserer kreative nyvinninger til fordel for tanken om kontinuitet (jfr. 2004:508). Dette gjør seg særlig gjeldende i studiet
av okkultistiske41 retninger etter 1700-tallet (2004:508). I og med at AMORC ble grunnlagt så sent som i 1915 er det nødvendig å gjøre en undersøkelse av den mulige påvirkningen sekulær vitenskapelig tenkning kan ha hatt på vestlig esoterisk tradisjon.