Analytiske dimensjoner

Den kulturelle skolesekken er ikke bare et sjenerøst tilbud til alle elever i grunnsko-le og nå videregående skogrunnsko-le. Det er også tenkt som en sentral del i realiseringen av Norge som en ledende kulturnasjon, og er således et ambisiøst prosjekt der kvalitet og profesjonalitet står i sentrum. Samtidig er det i videste forstand et demokratisk prosjekt, og en like klar målsetting som kvalitet er at ”alle skal med”. I den norske kulturpolitikken har den demokratiske ambisjonen alltid vært en viktig drivkraft.

De to hovedstrategiene som har ligget til grunn for utformingen av kulturpolitiske tiltak, er blitt betegnet som henholdsvis demokratisering av kulturen og som kultu-relt demokrati (Aslaksen 2000, Mangset 1992). Demokratisering av kulturen inne-bærer etablering av offentlige ordninger som sørger for å spre kultur ut til befolk-ningen, mens kulturelt demokrati understøtter egenaktivitet hos de enkelte

sam-funnsmedlemmene. Den første strategien kan sies å være et elitært prosjekt, idet

”høykultur” spres ut til befolkningen i den hensikt å la de ”uinnvidde” få del i

”den gode smak” slik denne er definert av profesjonelle kunstnere, eksperter og andre som er gitt mandat til å forvalte definisjonen av kunstnerisk kvalitet. Offent-lig kulturpolitikk i tråd med kulturelt demokrati anerkjenner i større grad folkeOffent-lige kultur, som alternativ, likeverdig og støtteverdig, og vil oppmuntre til lokal aktivi-tet og initiativ. I norsk politisk kultur gjenkjennes denne dobbeltheten ved at det folkelige og det elitistiske, av historiske grunner, forenes på en måte som gjør eli-tismen mer ”folkelig” enn i andre land. Balansen mellom det elitære og det demo-kratiske kan sies å være et særtrekk ved norsk politisk kultur, og har sin historiske bakgrunn i et relativt fravær av sterke eliter som har kunnet skape grobunn for en elitistisk og sentral dominans over resten av befolkningen. Norske bønder og hånd-verkere var viktige alliansepartnere for elitene under nasjonsbyggingen, og har si-den hatt stor innflytelse gjennom faglige organisasjoner og politisk representasjon.

Tradisjonen er blitt betegnet som folkelig elitisme, og innebærer en sterk forbindel-se mellom grasrot og elite og mellom forbindel-sentrum og periferi (Henningforbindel-sen og Møller 2000, Vike og Henningsen 1998, Vike 2004). I norsk kulturpolitikk kan forening-en av det elitære med det demokratiske gjforening-enkjforening-ennes som forening-en rød tråd i de fleste pro-sjekter. Balansegangen mellom på den ene siden det elitære og autonome i kunsten, og på den andre siden det instrumentelle, der kunsten blir et middel i en demokra-tisk hensikt, en sentral diskurs. Den kulturelle skolesekken er derfor på mange må-ter et typisk norsk prosjekt som fører videre tradisjonen om å forene flere ulike, og delvis motstridende hensyn, og innebærer dermed nødvendigvis at det må inngås kompromisser. Typiske kompromisser i norsk politikk finner vi for eksempel i ide-en bak ide-enhetsskolide-en, der alle elever, uansett sosial og kulturell bakgrunn og faglige forutsetninger forsøkes integrert i samme skole, eller i barne- og ungdomsidretten som har som ideal å ivareta både bredden og samtidig dyrke frem de beste talente-ne. Perspektivet er nyttig i vår sammenheng fordi det ligger som et grunnpremiss for hele prosjektet, og kan kaste lys over mange utfordringer knyttet til realisering av Den kulturelle skolesekken. Vi ser det tydeligst i ambisjonen om å tilby elevene kunstnerisk kvalitet og profesjonalitet, samtidig som demokratiske ambisjoner om likeverd, lokal forankring og kulturelt mangfold skal ivaretas. I dette prosjektet

Gjennomføringen av Den kulturelle skolesekken i videregående skole ser ut til å tydeliggjøre interne dilemmaer innenfor skolesektoren – dilemmaer som i særlig grad gjør seg gjeldende i den videregående skole, og som handler om forholdet mel-lom skolen som en arena for allmenndannelse i tillegg til læring av såkalte grunn-leggende ferdigheter som regning og skriving med mer. Temaet har vært svært vik-tig for våre informanter, spesielt fra skolesiden, og det preger deres erfaringer av forsøket med Den kulturelle skolesekken i stor grad. Interessant nok har de kunst-faglige bidragsyterne i Den kulturelle skolesekken ikke gitt uttrykk for at dette er problematisk.

Innføringen av Den kulturelle skolesekken i videregående skole kan sies å være et svært komplekst prosjekt idet det skal realiseres i et samarbeid med to samfunnsin-stitusjoner som ikke bare har hver sine overordnede målsettinger og indre dilem-maer, henholdsvis læring/dannelse og autonomi/instrumentalisme, men som også er styrt ut fra ulike administrative og politiske modeller. Mens Den kulturelle skole-sekken er organisert ut fra en desentralisert modell, der det enkelte fylket har stor frihet til å utforme ”sin sekk”, og der det enkelte fylket ikke bare har ansvar for gjennomføringen, men også er betrodd autonomi og myndighet til å utforme kvali-tetsindikatorene, er skolen en institusjon som har utviklet seg mot en stadig mer sentralisert modell der kvalitetsindikatorene refererer til objektive størrelser som ligger utenfor den enkelte skoles myndighet. Dette er som sagt et sentralt tema for våre informanter, og vi vil vie det oppmerksomhet i denne rapporten.

Vi fokuserer på hvordan aktørene innenfor henholdsvis skoleverket og kunstverden (inkludert administrasjonen i Den kulturelle skolesekken) har tolket noen sentrale begreper innenfor målsettingen av Den kulturelle skolesekken. Begrepene demokra-ti og likeverdig demokra-tilbud, kvalitet og profesjonalitet, og kulturelt mangfold rommer mulige motsetninger, åpner for varierte tolkningsmuligheter og utfordringer i den praktiske realiseringen. Vi har fokusert på alle disse sidene i evalueringen og i rap-porten.

Uten å foregripe konklusjonen vil vi allerede innledningsvis understreke at det ikke ser ut til å være i den lokale samarbeidsprosessen mellom kultursektor og skolesek-tor utfordringene ser ut til å være størst.