Tøyen kirke er en del av Kirkens Bymisjon i Oslo og drives dermed annerledes enn
statskirken. Den er like fullt en kristen kirke, som forsøker å være et møtested for beboere i området, uavhengig av deres religion.
Kirken er fysisk delt inn i to deler, en åpen kirkedel og en del som er mer lukket. De har hver sin inngang. Kirkedelen har to store rom i første etasje. Disse fungerer som kro og
aktivitetsrom. Rommene er bare delt med løse skillevegger som åpnes ved onsdagsmåltidet når det er mange til stede. I annen etasje ligger selve kirkerommet. Den mer lukkete delen av kirken rommer kontorer, hybler til sosialarbeidere og fellesrom med stue og kjøkken. I dette fellesrommet møttes en kvinnegruppe fra strøket. De hadde egen inngang. Ellers var det et fint stort gårdsrom som også ble brukt som møteplass.
Kroa var åpen tirsdager, onsdager og torsdager mellom kl. 14.00 – 20.00. Her ble det servert varmretter til rimelige priser. I begynnelsen hadde ledelsen en lav terskel på hvem som kunne komme. Dette ble etter hvert skjerpet inn fordi det var mange rusa folk som kom. Som
nærmiljøarbeideren sa:”Da vil ikke de andre komme til kroa.” Hun sa at det stort sett var
norske menn og en del slitne kvinner som brukte stedet. Ellers var det en del som ga inntrykk av et de eide stedet, med egne stambord og egen klikk. Dette førte til at andre ikke følte seg velkommen. Beboere med innvandrerbakgrunn kom veldig sjelden til kroa. De kom heller til tiltakene som var rettet mot dem.
Kirkens gårdsrom ble også brukt som møteplass. Barn fra nabolaget kom inn i gårdsrommet og lekte, og noen oppsøkte også miljøet. Andre barn fikk ikke lov av foreldrene å leke i gårdsrommet, fordi det tilhørte kirken.
Kvinne- og barnetreff
All informasjon fra kvinne- og barnetreffet stammer fra samtale med nærmiljøarbeideren, da ledelsen ikke ønsket at vi snakket med kvinnene direkte. Nærmiljøarbeideren fortalte at ca.
12 – 15 kvinner med små barn møttes til felles middag og sosialt samvær tirsdager mellom kl.
15.00 og kl. 19.00. Hensikten med treffene var å skape en møteplass, der kvinner og barn fra strøket kunne bli bedre kjent og utvikle og utvide eget nettverk. Som nærmiljøarbeideren sa:
”Et annet mål var å arbeide for integrering av folk med innvandrerbakgrunn i nærmiljøet og bidra til at kvinnene ble kjent på tvers av etniske grupper.” Gruppen ble startet på initiativ fra en nærmiljøarbeider, som gikk fra dør til dør for å få med seg kvinner i nabolaget, og for å kartlegge behovet kvinnene hadde. I begynnelsen var det en sterk overvekt av kvinner med innvandrerbakgrunn. De hadde opprinnelse fra Eritrea, Somalia, Finland, Polen og Irak.
Kvinner med pakistansk bakgrunn var stort sett fraværende. De kom til etterhvert. Det kom også en del norske kvinner som var gift med utenlandske menn. Men dette endret seg, senere kom det stort sett kvinner av norsk bakgrunn og bare enkelte kvinner med
innvandrerbakgrunn. I følge nærmiljøarbeideren var det fordi mange av innvandrerkvinnene hadde fått seg jobb, eller hadde begynt på kurs eller skole. Et fåtall muslimske kvinner og noen tamiler hadde trukket seg unna fordi de var skeptiske til å være i en kristen kirke. Da det ble få kvinner med innvandrerbakgrunn igjen, var det flere som sluttet å komme.
Nærmiljøarbeideren la imidlertid vekt på at kvinnetreffet var et åpent tilbud og at hvem som brukte stedet endret seg fortløpende.
Kvinnene som deltok på tirsdagstreffene, kom etter hvert med et ønske om å utvide
virksomheten også til fredag formiddag. Det skulle være for hjemmeværende mødre og andre kvinner i nærmiljøet. Dette tilbudet hadde eksistert i 1,5 år da vi snakket med
nærmiljøarbeideren. Hensikten var å skape en møteplass, der kvinner kunne knytte kontakter og utvikle nettverket. På disse treffene var det organisert barnepass, slik at kvinnene fikk ”fri”
i to timer.
”Hva lukter det, det lukter godt!”
På tirsdagstreffene var det alltid felles måltid og kaffe. Kvinnene var ofte både slitne og sultne når de kom, men lukten fra kjøkkenet ga dem ny energi. Det betydde mat og sosialt samvær, noe som kvinnene satte pris på. Det var vanligvis en som hadde ansvar for å kjøpe inn og lage maten. De andre hjalp til på omgang. De lagde hverandres retter, slik at de fikk smake nye smaker og lukte nye lukter. Kjøkkenet ble en møteplass, der det ble snakket mye over grytene.
Nærmiljøarbeideren opplevde at de snakket om alt mulig. Mange av kvinnene hadde psykiske problemer og hadde opplevd mange vanskeligheter som de hadde behov for å snakke om. Det hendte at det dannet seg grupperinger blant kvinnene. Noen av kvinnene hadde
nærmiljøarbeideren selv vanskelig for å komme inn på, pga. språkproblemer. I følge nærmiljøarbeideren var det viktig med trygghet og stabilitet i gruppen. De skulle føle seg trygge og velkomne, og de skulle vite hvem som deltok. Det var også viktig at de følte at de kunne være som de var. Nærmiljøarbeideren opplevde at tirsdagstreffene bidro til at kvinnene ble bedre kjent med hverandre, de hjalp hverandre med barnevakttjenester, byttet barneklær og leker. Men det viktigste var kanskje at de hadde fått en arena hvor de kunne snakke om egne erfaringer. Temaer som ble tatt opp var bl.a. parforhold og kjærester.
Kvinnetrim: ”Hvor er de norske?”
Ut fra kvinnetreffet dukket det opp behov for kvinnetrim. Det ble startet i mars 1998.
Bakgrunnen for kvinnetrimmen var at noen av de pakistanske kvinnene følte at de la på seg. I følge nærmiljøarbeideren ble kvinnetrimmen et viktig møtested, hvor kvinnene i tillegg til å trimme, kom sammen og snakket om fellesopplevelser i forhold til kosthold, helse og graviditet. Trimmen var et gratis tilbud. Det var ingen norske kvinner som deltok i
trimgruppa, noe som ble bemerket. Det var en pakistansk kvinne som hadde tatt initiativet, og gruppa besto stort sett av kvinner med pakistansk bakgrunn, samt noen fra Eritrea.
Andre aktiviteter: Familieturer
Det ble arrangert familieturer to ganger i året, vinter og sommer. Dette var åpent for alle. I begynnelsen var det først og fremst familiene fra barnegruppene som ble med. Etter hvert meldte også de andre seg på. Plassene ble fylt opp, men da det nærmet seg avreise var det mange som meldte avbud. De med norsk bakgrunn trakk seg pga. familie som kom på besøk eller fordi de var for slitne. De med innvandrerbakgrunn sa ikke fra i det hele tatt.
Erfaringene kan tyde på at mange ønsket å komme på tur, men opplevde at det ble for
vanskelig å få til når anledningen bød seg. Korte treff i nærmiljøet var det imidlertid flere som klarte å ordne.
Tøyen kirken, et møtested for å hente støtte
For flere av kvinnene var kirken det eneste stedet de gikk ut, bortsett fra å handle osv. Mange av kvinnene var slitne og hadde en travel hverdag. Det å få middag en dag i uken ble opplevd som en hjelp i hverdagen. I tillegg fikk barna deres både tilsyn og andre å leke med, slik at kvinnene kunne være i fred i noen timer. Et annet viktig aspekt var at her kunne de treffe andre kvinner og utvikle gode relasjoner og nettverk. Mange av kvinnene opplevde mye omsorg og støtte fra de andre kvinnene og fra dem som jobbet i kirken. For eksempel ble vi fortalt av nærmiljøarbeideren om en kvinne som fikk jobb som lærervikar på en skole, og ikke fikk lov av mannen sin å ta stillingen. Han var mer opptatt av at hun skulle passe på deres sønn. Men hun fikk enorm støtte fra de andre kvinnene til å ta jobben. Slik kirken fungerte på intervjutidspunktet ble kvinnetreffet hovedsakelig brukt av norske, mens trimmen ble brukt av kvinner med innvandrerbakgrunn, for det meste pakistanske og noen fra Etritrea.