Innen forskning om føreres atferd er begrepene motiver og motivasjon ofte brukt, men sjelden definert. Begrepsbruken ligner slik sett mye på den man finner i dagligtalen – dvs noe i retning av det som ligger til grunn for en gitt handling, eller handlingens årsak. Anknytningen til et lite brukt ord som “beveggrunn” er nærliggende. Man ser også begrepet brukt som et synonym for transportbehovet, eller formålet med en reise. Men begrepet ”motiv” er et ”objektiviserende” begrep – dvs mer et begrep som utenforstående observatører bruker om andre menneskers atferd og mer sjelden et begrep som et menneske bruker om seg selv, som
subjekt. Vi sier snarere at ”vi tenker”, ”vi føler”. Det er følgelig et behov for å definere begrepet og presisere bruken av det. Spesielt viktig vil det være å fylle begrepet med et kognitivt og emosjonelt innhold: Hvordan tenker førere om sin egen atferd og om begrunnelsene for sine handlinger i trafikk? Hvilket emosjonelt innhold kan knyttes til førerenes handlinger?
3.1.1 Definisjoner
I generell psykologi defineres motiv som “Faktorer som gir atferd energi og retning” (Atkinson et al 1996), altså faktorer som setter i gang atferd og som styrer atferden. Det første ledd omtales som motivasjonens energikomponent.
Motivasjon har forskjellig meningsinnhold avhengig av hvilke områder innen psykologien man betrakter. Områder der motivasjonsbegrepet står sentralt er:
Personlighetspsykologi
Biologisk psykologi 8
Læringspsykologi
Motiver og motivasjonens rolle i personlighetspsykologien dreier seg om hva som er menneskets grunnleggende motiver for dets atferd. I særlig grad gjelder dette hvordan motiver får sin utforming hos det enkelte individ og hvordan
personligheten kan forstås i lys av grunnleggende motiver og konflikter mellom dem. Eksempler her er Freuds driftsteori og Maslows motivhierarki.
7 Dette kapittelet er basert på arbeidsdokumentet SM/1070/99, skrevet av Truls Vaa 8 Atkinson et al (1996) definisjon: ” Biologisk psykologi … søker å forklare atferd gjennom elektriske og kjemiske hendelser i organismen, særlig i hjernen og nervesystemet” . En slik definisjon er svært reduksjonistisk. Det virker urimelig å utelate evolusjonsperspektivet og individets vilje til overlevelse fra en definisjon av biologisk psykologi. For øvrig henvises til Teigens (1997) definisjon (side 16)
Biologisk psykologi har gjerne hatt homøostaseprinsippet som utgangspunkt og man har fokusert mer på hvilke prosesser i kroppen og hjernen som styrer tilfredsstillelsen av grunnleggende fysiologiske behov som sult, tørst, søvn, temperaturregulering og seksualitet (Teigen 1997). Homøostaseprinsippet innebærer at organismen søker etter å opprettholde en tilstand av likevekt og at avvik fra denne likevektstilstanden automatisk blir regulert eller kompensert for ved ulike fysiologiske mekanismer. Hvis avvikene blir større enn det kroppen kan regulere internt, vil individet motiveres for en gitt ytre atferd slik at
likevektstilstanden kan gjenopprettes. Til den biologiske psykologien hører også begrepet ”arousal” – dvs organismens grad av generell aktivering. Begrepet henviser til hjernens våkenhetstilstand og generelle aktivitetsnivå, fra søvn og hviletilstander til hyperaktivitet. Arousal, og særlig grad av arousal, kan knyttes direkte til motivasjonens energikomponent.
En sentral problemstilling når det gjelder motivasjon innen læringsteori er at motivasjon ikke bare er viktig for hva individet gjør, men også for hva det lærer. I særlig grad gjelder dette individets erfaring med hvilke faktorer som virker
forsterkende på dets atferd, dvs den mekanismen som ligger til grunn for læring.
Felles for de psykoanalytiske og homøostatiske teorier om motivasjon er at de betrakter atferd som igangsatt av spenningstilstander i organismen som igjen leder til spesifikke handlinger når spenningstilstanden overskrider en gitt terskel. Målet for handlingen er å tilfredsstille det oppståtte behov for dermed å redusere spenningen. De teorier som faller i denne gruppen kalles derfor
spenningsreduksjonsteorier om motivasjon.
Spenningsreduksjonsteorier er blitt kritisert for at de i liten grad forklarer såkalte
”spontanmotiverte”, eller ”indre motiverte” aktiviteter. Med dette menes f eks lek, utforsking, og skapende virksomhet. Kognitivt orienterte psykologer har påpekt behovet for å utvide spenningsreduksjonsteorier med motivasjonskilder som i sterkere grad fokuserer på selvrealisering, intensjoner, personlige
målsettinger, kreativitet og mestringsmotivasjon (Teigen 1997).
Motiver har en sentral plass i flere av de viktigste føreratferdsmodeller som er lansert. En gjennomgang av disse er gjort tidligere og skal ikke gjentas her. Det henvises til en omfattende presentasjon av føreratferdsmodeller i Bjørnskau, Midtland og Sagberg (1993), spesielt kapittel 5: ”Intensjonale modeller og teorier”.
3.1.2 Emosjonenes plass: En første tilnærming
En form for bruk av begrepet motiv innen trafikksikkerhetsforskningen, er å bruke det som synonym for reisens formål: Beveggrunnen for en reise er at man skal på jobben, handle, skysse noen, ”ordne ting/ærender”, tur, ferie, ”kjøre en tur fra A til A”, etc. Det er enkelt å knytte formålet med reisen direkte til motiv. Å oppfylle formålet vil innebære en umiddelbar spenningsreduksjon. Atferden kan betraktes som styrt av forventninger: Gjennomføring innebærer spenningsreduksjon, en erfaring vi har fra tidligere. Å ta en bestemmelse om å la være å reise, vil kunne gi ulikevekt og et emosjonelt ubehag. Å velge å reise vil være å hindre ubehaget i å oppstå. Noen eksempler:
Å la være å dra på jobben når man ikke har en legitim begrunnelse vil nok for de fleste være forbundet med ubehag, kanskje endog angst for hvilke
konsekvenser det kan lede til
Å la være å handle vil både føre til at en selv forblir sulten, og at man antakelig får kjeft fra øvrige familiemedlemmer
Å si nei til å skysse et familiemedlem eller en bekjent når noen ber en om det, vil kunne gi en følelsesmessig belastning både for en selv og for den som avvises
Man kunne fortsette opplistingen. Dette er naturligvis forholdsvis banale
refleksjoner, men ikke uten mening. For det første illustrerer eksemplene at mye, kanskje den meste, av den hverdagslige, normale aktivitet i én dyp forstand handler om å regulere spenninger og unngå ulikevekt. Idealet for de fleste, får en tro, vil være å søke mest mulig etter å være i en likevektstilstand, fysiologisk, mentalt og emosjonelt. Selvsagt erfares ulikevekt, og alle må antas å ha en viss toleranse for ulikevekt. Ellers ville antakelig livet blitt umulig og overlevelsen vanskelig. For det andre viser eksemplene at motiver er dypt knyttet til emosjoner: Ubehag er en følelse man ønsker å unngå. Man kommer et ubehag i forkjøpet gjennom å endre sine handlingsvalg. Å veie scenarier mot hverandre må antas å være en grunn- leggende mental evne hos mennesket og en aktivitet vi ofte hengir oss til. Det er hevdet at det ikke er mulig å veie scenarier mot hverandre, og foreta et valg mellom alternativer, hvis det ikke er knyttet emosjoner til disse (Overskeid, 2000). Det er i og for seg ikke nødvendig å knytte et gitt handlingsvalg opp mot grad av bevissthet, vi må anta at forventninger om spenningsreduksjon kan være både ubevisste, underbevisste og bevisste. Slik sett kan atferd forstås som ”en søken fra det relative ubehag til det relative behag”. Men fordi mennesker er i stand til å danne indre bilder, tanker og veie scenarier mot hverandre, kan vi komme ubehaget i forkjøpet:
Vi forflytter oss, først mentalt, så fysisk, fra en forventning om det relative ubehag til en forventning om det relative behag. Med likevekt som regulerende prinsipp.
Det er her implisitt argumentert for et ståsted i biologisk psykologi. I tillegg til dette standpunkt kommer påpekingen av at motivers betydning for atferd ikke kan forstås på en tilfredsstillende måte uten at motiver knyttes til tilstander med emosjonelt innhold. Eller mer presist – og dette er foreløpig en påstand:
Spenningstilstander og manglende likevekt i organismen, kan ikke forstås uten at tilstanden også har en emosjonell
I denne innledende diskusjon er motiver definert tilnærmet synonymt med
”formålet med reisen”. La meg klassifisere dette som
dimensjon, og som kan erfares.
overordnede motiver eller 1. ordens motiver
Jeg vil senere innføre det jeg vil kalle 2. ordens og 3.ordens motiver. Disse kan foreløpig, noe mangelfullt, defineres slik:
. I dette ligger en betraktning av motivet som noe stabilt. En får tro at formålet med en reise, i de aller fleste tilfeller, ligger fast, fra beslutning om reisen er tatt til målet er nådd. Benyttes van der Molen og Böttichers
klassifisering av føreratferd som atferd på strategisk nivå, taktisk nivå eller operasjonelt nivå, vil 1.ordens motiver ligge på det strategiske nivå.
• 2.ordens motiver defineres som ”den måten en fører ønsker å kjøre på”’
• 3.ordens motiver
3.1.3 Om emosjoner og følelser
defineres som ”motiver som oppstår spontant under en tur og som er avgrenset i tid og rom”.
9
Hvorfor er det i det foregående lagt så stor vekt på emosjonenes betydning? For det første fordi nyere nevrobiologisk forskning har vist at “det kognitive” – definert som det tenkende, rasjonelle intellekt, ikke kan betraktes løsrevet fra “det emosjonelle” fordi de områder i hjernen som er setet for “det rasjonelle intellekt”
og “det emosjonelle” – grovt sagt storhjernen og det limbiske system - strukturelt sett hører sammen (Damasio 1994). For det andre fordi temaet er neglisjert, kanskje til og med ikke forstått, i flere av de modeller for føreres atferd som er lansert. Dog er det er par viktige unntak her: Näätänen og Summala’s zero-risk modell, Fullers threat-avoidance modell og Rothengatters påpeking av betydning av kjøreglede
Emosjoner og følelser er sentrale bestanddeler i det neurale maskineri for biologisk regulering av organismen og hvis kjerne består av homeostatiske
kontrollmekanismer, drifter, instinkter. All aktivitet handler dypest sett om, og er i seg selv en del av, organismens overlevelse (Damasio 1994). All tankevirksomhet, problemløsning og beslutningstaking er nært knyttet sammen med de systemer som styrer den biologiske regulering av organismen, - alle systemer samvirker i den felles oppgaven:
som motiverende faktor (Näätänen og Summala 1974; Fuller 1984;
Rothengatter 1988).
Å sikre overlevelse
Den generelle kunnskap som organismen henter fram, og som i et gitt tilfelle er nødvendig å hente fram for å løse et problem, avhenger av et stort antall systemer som er lokalisert i forholdsvis atskilte regioner av hjernen snarere enn i én region.
For en stor del hentes kunnskapen fram i form av bilder fra mange “lokaliteter” i hjernen ikke bare fra én lokalitet. Selv om vi har illusjonen av at “alt opptrer samlet som i et anatomisk teater”, indikerer nyere empiri noe annet. Sannsynligvis er det slik at en relativ simultan aktivitet i ulike lokaliteter “binder” atskilte deler av bevisstheten sammen til et hele.
.
Fordi kunnskap bare kan hentes ut i fordelt, stykkevis form, dvs fra lokaliteter i mange parallelle systemer, er det slik at det å resonnere, tenke seg igjennom løsningen av et gitt problem, krever at hjernens representasjon av de fakta den henter fram for å løse problemet, må opprettholdes i et bredt parallelt ”display” – eller en ”skjerm” om man vil - for en lengre tidsperiode - i det minste i flere sekunder. De forestillinger, bilder, som vi bruker under problemløsningen – dvs bilder av spesifikke objekter, handlinger, schema, ord, språk - ikke bare må være i fokus - dvs i oppmerksomheten, men de må også bli “holdt aktive i bevisstheten”
- noe som gjøres av en høyere ordens arbeidshukommelse.
9 I det følgende presenteres en framstilling av emosjoner og følelser som i all hovedsak er hentet fra Damasios bok “Descartes Error: Emotion, Reason and the Human Brain” (1994)
3.1.4 Om rasjonalitet og hjernens struktur
Hva er det ved hjernen som gjør det mulig for mennesker å opptre rasjonelt?
Hvordan arbeider rasjonaliteten? Kan man snakke om ”rasjonalitetens
nevrobiologi”? Damasio vil trekke opp linjene for “det nevrobiologiske grunnlaget for menneskelig rasjonalitet” gjennom beskrivelse og forklaring av stor-systemer i hjernen.
For å gjennomføre den biologiske reguleringen av organismen, noe som pågår kontinuerlig (og det er et viktig poeng!), foretas det hele tiden et valg, et utvalg av responser. Dette skjer ubevisst, i den evolusjonsmessig sett gamle delen av hjernen (”det limbiske system”). Det er nevrale kretser som tar “beslutningene” - ikke et bevisst selv. Et skille mellom neocortex, dvs hjernebarken i storhjernen, - som et sted for visdom, tenkning, og bevisste handlinger - og hjernens gamle del som et sted for emosjoner og biologisk regulering av organismen - er for grovt og ikke i overensstemmelse med empiri. Rasjonalitet, som tradisjonelt er plassert i neocortex, synes ikke å finne sted uten en samtidig, subcortical, biologisk regulering.
Rasjonalitetsapparatet er bygd på toppen av den gamle hjernestrukturen, fra den gamle hjernestrukturen, og med den gamle hjernestrukturen integrert “i seg
Damasio siterer psykologen og filosofen William James og betrakter ham som den som dro opp hovedlinjene og påpekte essensen av de mekanismer som ligger til grunn for å forstå emosjoner og følelser:
”.
Atferd utover det som er styrt og bestemt av drifter og instinkter, må ses som å være basert på en felles, samstemt, ”konsertert” aktivitet mellom neocortex og gammel struktur. Rasjonalitet er et resultat av denne felles samstemte aktivitet.
“Hvis vi betrakter en emosjon som vi liker godt, og prøver å abstrahere fra vår bevissthet alle dens følelser av kroppslige uttrykk, finner vi at intet er igjen som en rest, intet “bevissthetsstoff” fra hvilket emosjonen kan formes.
Alt som er igjen er en nøytral tilstand av en kjølig, intellektuell persepsjon”.
“Hva slags type opplevelse av frykt ville være igjen hvis man ikke følte økt hjertebank, kortpustethet, skjelvende lepper, gåsehud, rumling i magen? Er det mulig å forestille seg en aggressiv tilstand, et sinne, uten en endring i kroppsholdningen/posituren, ingen rødme, ingen utvidelse av neseborene, uten å bite tennene sammen, uten impulser, forberedelser til aggressive handlinger? Er det mulig å forestille seg en tilstand av sinne med slappe muskler, avslappet åndedrett og et rolig ansikt? For meg er dette fullstendig umulig å forestille seg” (James 1890).
James ble en kilde til en endeløs og ofte håpløs kontrovers på dette temaet.
Kontroversen gikk ikke så mye på det at James avkledde en emosjon ned til en prosess som involverte kroppen, men heller at han la liten vekt på å evaluere den situasjon som ga opphav til emosjonen, hvordan emosjonen ble tolket mentalt.
3.1.5 Om frykt og opplevelse av frykt
Damasio hevder at hverken dyr eller mennesker er utstyrt med medfødt frykt for f eks bjørn, ørn, slanger. Hans posisjon er å hevde vi er utstyrt med en evne, eller
tendens, til å reagere med en emosjon på en forutbestemt måte når visse trekk ved en stimulikonfigurasjon oppfattes, hva enten denne er i den ytre verden, eller stammer fra vår egen kropp. Slike trekk inkluderer størrelse, som f eks et stort dyr, stor utstrekning, - som flygende ørner, spesielle typer av bevegelser (som hos reptiler), spesielle lyder (brøling) spesielle signalkonfigurasjoner om kroppslig tilstand (som smerten ved et hjerteinfarkt). Spesielle trekk ved slike konfigurasjoner blir oppdaget og behandlet av en komponent i det limibiske system, dvs den evolusjonsmessige eldste delen av hjernen, kalt amygdala.
Amygdalas nevronkjerner innehar bestemte måter å representere denne
informasjonen på og disse representasjoner utløser en beskjed om en kroppslig tilstand som er karakteristisk for emosjonen frykt 10
Det er dermed ikke nødvendig å gjenkjenne bjørnen/slangen/ørnen som sådan, eller å vite nøyaktig hva som forårsaker frykten, for at en kroppslig respons skal opptre. Alt som kreves er at sanseapparatet oppdager og kategoriserer
nøkkeltrekkene ved et gitt objekt, at strukturer som amygdala mottar signaler om at “noe” er tilstede, er oppdaget, slik at kroppen kan ta sine forholdsregler om å søke beskyttelse, gjøre seg klar til kamp, eller generelt: Ta en beslutning.
. Denne informasjonen underkastes kognitiv behandling på en måte som er tilpasset tilstanden “frykt”.
Den emosjonelle aktivering av kroppen på grunnlag av ytre stimuli omfatter en aktivering av amygdala, som fungerer som en slags sentral for fordeling av responser til muskler i ansikt og lemmer, en rekke interne responser, autonome viscerale responser (til indre organer), responser til neurotransmitt-kjerner , til hypotalamus som i sin tur gir støtet til endokrine responser og andre responser til blodbanen.
Prosessen stopper ikke ved de kroppslige forandringer som definerer en emosjon - og spesielt gjør det ikke det hos mennesker: Prosessen fortsetter, neste fase blir “å føle emosjonen” – danne en mental representasjon av forbindelse mellom objektet som utløste emosjonen og den emosjonelle aktivering av kroppen.
Damasio spør: Hvorfor gjøre disse responser bevisst, hvorfor bringe inn det bevisste plan til noe som foregår automatisk? Svaret er igjen: Overlevelse
10 Det uttrykket Damasio bruker om nevronkjernenes egenskaper (i amygdala) er at de innehar
”dispositional representations”. Det er vanskelig å finne noe godt norsk ord for dette, men
”representasjoner” eller ”representasjoner som disponerer for” – er de termer som vil bli brukt.
. En emosjonell erfaring i situasjon X med påfølgende bevisst tenkning gir en utvidet mulighet for beskyttelse gjennom læring, planlegging, det å kunne predikere at det er en viss sannsynlighet for at X opptrer i et gitt miljø. Å føle en emosjonell reaksjon - dvs å bli bevisst - gjør at en emosjonell erfaring i situasjon X kan generaliseres til lignende situasjoner. Bevisstgjøringen spiller en kognitivt veiledende rolle for atferd, kanskje spesielt valg av atferd, og må som prosess være i slekt med et tidligere utsagn: For i det hele tatt å kunne foreta valg – ved avveining mellom indre scenarier – må de ulike scenarier være tilknyttet en emosjon. Ellers er det ikke mulig å foreta avveiningen i det hele tatt. På denne måten blir emosjoner og følelser selve broen mellom de rasjonelle og ikke- rasjonelle prosesser, mellom corticale og sub-corticale strukturer.
3.1.6 Emosjoner eller følelser
Man stusser kanskje over bruken av begrepene emosjon og følelse. Er dette synonymer eller er det det ikke? Vanlig norsk språkbruk kan neppe sies å ha noe markert skille i betydning av disse begrepene. Atkinson et al (1996) definerer emosjon
Damasio ser essensen i en emosjon som de myriader av forandringer i kroppens tilstand som induseres i alle dens organer gjennom nervecellenes endepunkter, styrt av hjernen, når denne reagerer på innholdet i de tanker som har sitt opphav i en bestemt hendelse. Mange av de kroppslige forandringer, som endringer i hudens farge, kroppens holdning, ansiktets uttrykk, - er også synlige for andre.
Den etymologiske betydningen av ordet emosjon henspeiler på disse kroppslige forandringenes retning: E-mosjon betyr:
som ”Den tilstand som finner sted i en organisme så lenge denne har en affektivt farget erfaring, hva enten denne er mild eller intens” – en definisjon som er forståelig, avgrensende, men samtidig også vel ”klinisk” og gir ingen mulighet til å skille emosjon fra følelse, et begrep som Atkinson et al hverken bruker eller definerer i det hele tatt.
”bevegelse ut”.
Damasio avgrenser videre emosjoner fra følelser slik: Emosjon er en kombinasjon av en mental evalueringsprosess, forutbestemt til å reagere på bestemte måter på denne prosess, mest overfor selve kroppen i seg selv ved å sette denne i en bestemt tilstand, men også rettet mot selve hjernen gjennom nevrotransmittere i hjernestammen, og som fører til endringer i den mentale tilstand. Begrepet
Andre kroppslige forandringer kan bare oppfattes av den som eier kroppen og kan ikke oppfattes av andre.
følelse avgrenses til det å bevisst erfare, bevisst
3.1.7 Primære og sekundære emosjoner
oppleve, disse endringer i den mentale tilstand. Damasio avgrenser således emosjoner fra følelser og påpeker at noen følelser har en forbindelse til emosjoner, men dette gjelder ikke alle følelser. Alle emosjoner genererer følelser hvis personen er i en våken og oppmerksom tilstand, men alle følelser har ikke sin opprinnelse i en emosjon.
Hvorfor understreke dette skillet mellom emosjon og følelse? Hvilken relevans har det? Ett første svar er at emosjoner, gjennom det ”å bevege de indre responser og forandringer i kroppen, til
Det er nevnt at visse stimulikonfigurasjoner når det gjelder ytre objekters størrelse, bevegelse, lyder, eller å kjenne smertesignaler fra kroppens indre, kan utløse en tilstand i kroppen som er karakteristisk for emosjonen frykt, og som igjen endrer den kognitive bearbeiding av disse stimuli på en slik måte at de passer med en tilstand av frykt. Emosjonen kan i seg selv oppfylle viktige oppgaver, som en rask oppdagelse av fare, eller å vise sinne overfor et individ som truer, men prosessen stopper ikke med de kroppslige forandringer som definerer en emosjon. Prosessen fortsetter, neste skritt er å føle emosjonen, gjennom å gjøre emosjonen bevisst.
Følelsen blir nettopp bindeleddet mellom emosjonen og det objektet som resulterte i emosjonen.
kroppens ytre”, får betydning fordi det kommuniserer mening til andre.