De sosiale medienes skyggesider

De sosiale medienes skyggesider

Digital mobbing blant ungdom i et forebyggende perspektiv

Pia Augestad

Masteroppgave i spesialpedagogikk Institutt for spesialpedagogikk

Det utdanningsvitenskapelige fakultet UNIVERSITETET I OSLO

Høst 2016

II

III

De sosiale medienes skyggesider

Digital mobbing blant ungdom i et forebyggende perspektiv

IV

© Pia Augestad År: 2016

Tittel: De sosiale medienes skyggesider. Digital mobbing blant ungdom i et forebyggende perspektiv.

Forfatter: Pia Augestad http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

V

Sammendrag

Tittel: «De sosiale medienes skyggesider. Digital mobbing blant ungdom i et forebyggende perspektiv».

Tema: I løpet av de siste tiårene har digitaliseringen av det norske samfunnet skutt voldsom fart. Digitaliseringen av samfunnet er ikke lenger bare et tegn på utvikling av ny teknologi, men like mye et tegn på utvikling av nye kulturelle og sosiale mønstre. Denne utviklingen har i særlig grad stått sentralt gjennom det vi omtaler som sosiale medier. Sosiale medier utgjør et fundamentalt og viktig verktøy i hverdagen til mange mennesker. Spesielt ungdom har tatt i bruk mediene for å kunne uttrykke seg fritt ved å dele personlige tanker, følelser og meninger – med andre ord sitt liv. Selv om de sosiale medienes relasjonelle aspekter på mange måter er positive, har sosiale medier samtidig skapt en ny arena for mobbing, hvorav digital mobbing kan inntreffe. Digital mobbing er dermed et relativt nytt fenomen som har oppstått i takt med digitaliseringen samfunnet. Problematikken knyttet til digital mobbing kan i dag anses som et reelt og aktuelt problem innenfor den norske skole. Ettersom elever som rammes av digital mobbing kan utvikle psykiske vansker og nedsatte skoleprestasjoner, er det vesentlig at skolen kontinuerlig arbeider med å forebygge slik problematikk. I den sammenheng er det nødvendig at skolen løfter et blikk mot ungdommens digitale livsverden og de utfordringene denne verdenen kan føre med seg.

Formål: På bakgrunn av temaets aktualitet, er formålet med dette forskningsprosjektet å undersøke hva som karakteriserer digital mobbing blant ungdomsskoleelever på sosiale medier, og hvordan slik kunnskap kan anvendes i skolens forebyggende arbeid. I den sammenheng er hensikten å innhente informasjon fra et elevperspektiv, ettersom elever bør anses som eksperter på den digitale verdenen de lever i. Samtidig etterspørres det flere kvalitative undersøkelser som baserer seg på barn og unges beskrivelser av fenomenet digital mobbing. På bakgrunn av undersøkelsens formål er følgende problemstilling utarbeidet:

Problemstilling: «Hvordan beskriver ungdomsskoleelever den digitale mobbingens

karakteristikk på sosiale medier, og hva mener elevene skolen bør gjøre for å forebygge slik problematikk?»

Teori og empiri: Den teoretiske og empiriske fremstillingen i oppgaven er i hovedsak basert på norsk litteratur og nordisk forskning, men inneholder samtidig innslag fra amerikanske og

VI

canadiske studier. Det er blitt benyttet en eklektisk tilnærmingsmåte, der ulike teorier, litteratur og forskning har blitt implisert.

Metode: Denne undersøkelsen er bygd opp med et casedesign, der det er blitt benyttet et sammensatt (embedded) singelcase. Undersøkelsen baserer seg på en kvalitativ tilnærming med bruk av semistrukturert intervju som datainnsamlingsmetode. Det er blitt benyttet et strategisk utvalg som består av tre ungdomsskoleelever fra 10. klasse. De

vitenskapsteorietiske tilnærmingsmåtene fenomenologi og hermeneutikk, har dannet grunnlaget for analysearbeidet og de påfølgende tolkningene. Resultatene baserer seg på sitater fra informantene, og sitatene har videre blitt drøftet i lys av oppgavens teoretiske og forskningsmessige bakgrunn, samt egne fortolkninger.

Resultater: Resultatene i denne undersøkelsen er presentert i lys av tre relevante

hovedtemaer for problemstillingen. Det første temaet omhandler informantenes bruk og forståelse av sosiale medier, der kategoriene «hyppig anvendelse» og «sosiale bruksområder»

ble fremlagt som viktige funn. Undersøkelsens andre tema omhandler den digitale

mobbingens karakteristikk, der kategoriene «digital isolasjon», «publisering av uønskede bilder og filmer», «negative kommentarer» og «anonymitet» ble fremmet som vesentlige kjennetegn på digital mobbing. Det tredje temaet omhandler skolens forebyggende arbeid knyttet til digital mobbing på sosiale medier, og i den sammenheng ble kategoriene «søke og dele kunnskap og forståelse», «kommunisere» og «iverksette sanksjoner» fremlagt som relevante tiltak fra elevenes ståsted.

Samlet sett fremgår det av hovedfunnene at elevene er svært aktive på sosiale medier, og anvender mediene for å opprettholde kontakt med andre. Videre ser det ut til at sosiale medier ikke bare har skapt en fysisk, men også følelsesmessig distanse blant noen brukere, der terskelen for å mobbe ser ut til å være lavere sammenlignet med tradisjonell kontaktmobbing.

Når det gjelder den digitale mobbingens karakteristikk, blir det tydelig at misbruket av sosiale medier kan foregå på svært mange måter – spennet i handlingene er stort. Funnene

understreker dermed at digital mobbing på sosiale medier er et komplekst felt som rommer en rekke utfordringer og problemområder. Videre ser det ut til at elevene savner et mer synlig forebyggende arbeid knyttet til digital mobbing i skolen, og at de ettersøker mer kunnskap og forståelse for problematikken fra skolens ansatte.

VII

Forord

Da står jeg ved veis ende og skal tillegge mine siste ord til denne masteroppgaven. Det er på mange måter en gledens dag, ettersom nye dører åpnes og arbeidslivet står får tur. Samtidig er det både vemodig og rart å skulle avslutte kapitlet som student.

Å arbeide med masteroppgaven har vært en utfordrende, tidkrevende og spennende prosess, som både har vært preget av dager med skrivesperre og dager med skrivelyst. Først og fremst har prosessen fra start til slutt vært en betydningsfull og lærerik reise. Jeg er så glad for at jeg har fått muligheten til å fordype meg i et tema som jeg virkelig brenner for, og ikke minst møte mennesker som rikelig har delt sine tanker og opplevelser knyttet til digital mobbing og forebygging i skolen.

I den sammenheng vil jeg først og fremst rette en stor takk til de tre jentene som ønsket å stille opp til intervju med meg. Dere bydde virkelig på dere selv, slapp meg inn i deres verden, og krydret oppgaven med reflekterte og interessante utsagn.

Videre ønsker jeg å takke veilederen min, Stine Solberg, for berikende og informative veiledningstimer. Med ditt forståelsesfulle, engasjerte og kloke vesen, har veiledningstimene vært til stor hjelp for meg og utformingen av oppgaven.

Til slutt ønsker jeg å takke mine nære og kjære, for all oppmuntring, tålmodighet og støtte jeg har mottatt gjennom denne perioden – så tusen takk til venninnegjengen, medstudenter,

samboeren min, og sist men ikke minst mamma og pappa.

Pia

Nittedal, November 2016

VIII

(Illustrasjon: Auestad, 2010)

IX

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Bakgrunn for valg av tema ... 1

1.2 Formål og problemstilling ... 2

1.3 Avgrensninger og aktualitet ... 3

1.4 Spesialpedagogisk relevans ... 5

1.5 Oppgavens disposisjon ... 5

2 TEORETISK BAKGR UNN OG AKTUELL FORSKNING ... 7

2.1 Digitalisering av samfunnet ... 7

2.1.1 Fra industrisamfunn til informasjonssamfunn... 8

2.1.2 Digital barndom... 9

2.1.3 Ungdommens bruk av sosiale medier ... 10

2.2 Digital mobbing ... 12

2.2.1 Fra kontaktmobbing til digital mobbing... 13

2.2.2 Forekomst ... 15

2.2.3 Kjennetegn ... 15

2.2.4 Skadevirkninger ... 18

2.3 Forebygging i skolen... 19

2.3.1 Lovverk og rettigheter ... 19

2.3.2 Allmennforebygging og målspesifikk forebygging ... 20

2.3.3 Digitale ferdigheter ... 22

2.3.4 Kommunikasjon ... 23

2.3.5 Sanksjoner ... 24

2.4 Oppsumme ring ... 26

3 FORSKNINGSDESIGN OG METODE ... 27

3.1 Vitenskapsteoretiske tilnæ rmingsmåter... 27

3.1.1 Fenomenologi ... 28

3.1.2 Hermeneutikk ... 29

3.2 Forskningsdesign ... 30

3.2.1 Case studie design ... 30

X

3.3 Metode ... 31

3.3.1 Kvalitativ metode ... 31

3.3.2 Intervju ... 32

3.3.3 Utvalg ... 33

3.4 Forskningsprosessen... 34

3.4.1 Forberedelser ... 35

3.4.2 Gjennomføring ... 36

3.4.3 Bearbeiding ... 37

3.5 Kvalitet ... 39

3.5.1 Validitet ... 39

3.5.2 Reliabilitet ... 41

3.6 Etiske refleksjoner ... 42

3.6.1 Forskerrollen ... 42

3.6.2 Bruk av barn som informanter ... 43

3.7 Svakheter i eget forskningsopplegg ... 45

4 RESULTATER OG DRØFTING ... 47

4.1 Bruk og forståelse av sosiale medier ... 47

4.1.1 Hyppig anvendelse ... 48

4.1.2 Sosiale bruksområder ... 49

4.2 Den digitale mobbingens karakteristikk ... 50

4.2.1 Digital isolasjon... 52

4.2.2 Publisering av uønskede bilder og filmer... 55

4.2.3 Negative kommentarer ... 59

4.2.4 Anonymitet ... 62

4.3 Skolens forebyggende arbeid ... 65

4.3.1 Søke og dele kunnskap og forståelse... 67

4.3.2 Kommunisere ... 70

4.3.3 Iverksette sanksjoner ... 73

5 AVSLUTNING ... 78

5.1 Oppsumme ring av funn ... 78

5.2 Spesialpedagogisk relevans ... 79

XI

5.3 Veien vide re... 80

LITTERATUR LISTE... 81

VEDLEGG ... 87

Vedlegg 1: Godkjenning fra NSD ... 88

Vedlegg 2: Informas jonsskriv ... 89

Vedlegg 3: Intervjuguide ... 92

1

1 Innledning

Innledningsvis skal det kort gjøres rede for bakgrunn for valg av tema, hvor fenomenene mobbing og digital mobbing vil belyses fra et historisk og et aktuelt perspektiv, samtidig som viktigheten av et forebyggende arbeid i skolen skal presenteres. Videre skal oppgavens formål og problemstilling legges frem, etterfulgt av nødvendige avgrensinger og oppgavens

spesialpedagogiske relevans. Til slutt vil oppgavens disposisjon fremstilles.

1.1 Bakgrunn for valg av tema

Mobbing – et begrep som tilhører den moderne tid, men et fenomen som kan skimtes så langt tilbake som til middelalderen. Elevene fant sine plasser i klosterskolene, hvor trakassering av medelever foregikk. Trolig forløp trakasseringen seg som et forsøk på å markere sine plasser i hierarkiet. Dette var en naturlig del av sosialiseringsprosessen som gjenspeilte samfunnets realitet (Sandsleth, 2007). Omtrent 700 år senere, publiserer skolelegen Peter-Paul

Heinemann en artikkel som omhandler det nyskapende begrepet «mobbing». Et ukjent begrep for leserne, dog velkjente beskrivelser av fenomenet. Søkelyset blir nå rettet mot noe som antas å alltid ha skjedd. Fra Heinemanns publikasjon til dags dato, har forskning på mobbing utviklet seg til å bli et internasjonalt anliggende (Roland, 2014).

I dag er mobbing et velkjent begrep i Norge. Vi leser om det i bøker, på internett og i aviser.

Vi hører om det på nyhetene, i undervisningen og rundt middagsbordet. Ikke bare leser, hører og snakker vi om det – noen føler på det. Minst 60 000 barn og unge i Norge våkner til frykten for å bli mobbet (Roland, 2014). Frykten som utspiller seg fra mobbingen kan være knyttet til å gå på skolen, eller simpelthen kaste et blikk ned på mobilskjermen. Sistnevnte illustrerer at mobbingen ikke lenger bare er bundet til skoleplassen som arena, men også har satt sin fot i digitale medier (Roland, 2014). Norge har utviklet seg til å bli et

informasjonssamfunn, der digitalisering av informasjons– og kommunikasjonspraksis har gjort sitt inntog. Denne store medieferdselen kan utfordre barns mediekompetanse, og derav representere noen fallgruver. En av dem er digital mobbing (Medietilsynet, 2014).

De vonde SMS ‘ene kommer tikkende inn på mobiltelefonen. Sjenerende bilder blir ufrivillig spredt på Snapchat. Ingen velger å følge deg på Instagram. Det plinger fra chatten på

2

Facebook, både morgen og kveld – en strøm med nedlatende og aggressiv oppmerksomhet fyller den digitale hverdagen.

De forhenværende beskrivelsene understreker den digitale mobbingens alvorlighet, og bør dermed vekke et stort engasjement blant voksenpersoner. Især har skolen et forebyggende ansvar ovenfor elevene, der ivaretakelse av elevenes psykososiale miljø stiller sentralt (Opplæringsloven, 2002,§ 9a-3). I nyere tid spiller skolen en stadig større og viktigere rolle for elevenes utvikling, ettersom elevene tilbringer store deler av sin oppvekst i pedagogiske institusjoner. Dette betyr at skolen må sette i verk forebyggende arbeid på flere livsområder, som blant annet omfatter elevenes psykisk helse og sosiale funksjon (Befring, 2008b, s. 174).

For å fremme positiv utvikling og god helse blant elevene, er det derfor nødvendig at skolen blant annet arbeider med å forebygge digital mobbing. I den forbindelse er det fundamentalt at skolen anerkjenner den plassen internett har i elevenes hverdag, og videre søker etter forståelse og innsikt i den digitale verdenen ungdommen lever i (Staksrud, 2013). Dette er kjernen i oppgavens formål og problemstilling, som videre skal presenteres.

1.2 Formål og problemstilling

Med utgangspunkt i den tidligere fremleggelsen, har det blitt tydeliggjort at samfunnet står ovenfor utfordringer knyttet til digital mobbing blant ungdom. Ikke bare stadfester bakgrunn for valg av temaet oppgavens aktualitet, dette er også noe jeg selv har vært vitne til i ulike jobbsituasjoner fra skoleverket. Slike erfaringer vekker et engasjement hos meg, som videre har bidratt til at jeg velger å ta et dypdykk ned i den digitale verdenen. I den sammenheng har jeg et ønske om at oppgaven skal bidra til et økt fokus på digital mobbing og økt kunnskap om fenomenet – både for meg selv, men forhåpentligvis også andre. Videre håper jeg at denne kunnskapen kan anvendes som et bidrag til skolens forebyggende arbeid når det gjelder

digital mobbing.

I søken etter relevant kunnskap oppstår det mange tanker og spørsmål. Hva kjennetegner den digitale mobbingen og hva kan skolen gjøre for å forhindre dette? Hvem har hovedansvaret for forebyggingen? Er det hjemmet eller skolen? Hvordan vet barn og unge at avsender har en intensjon om å skade vedkommende? Hvor viktig er det for barn og unge å være en del av sosiale medier? Er det forskjell på jenter og gutter når det gjelder digital mobbing?

3 Dette er viktige og spennende spørsmål, men ikke alle kan besvares innenfor prosjektets rammer. Derfor velger jeg å søke etter kunnskap med utgangspunkt i noen av dem. Formålet vil derfor være å belyse hva som karakteriserer digital mobbing blant ungdomsskoleelever på sosiale medier, og videre utdype hvordan denne kunnskapen kan anvendes i skolens

forebyggende arbeid. Hensikten er i den sammenheng å innhente informasjon fra et

elevperspektiv, fremfor et lærerperspektiv. Livingstone & Huddon (2008) referert i Mishna, Saini & Solomon (2009, s. 1223), argumenterer for viktigheten av å foreta kvalitative undersøkelser med barn og unge knyttet til digital mobbing, ettersom slike undersøkelser er mindre utbredt i dag. Mangel på kvalitative undersøkelser blant barn og unge har ført til en manglende innsikt i deres egne opplevelser og erfaringer knyttet til digital mobbing, og i den sammenheng ønsker jeg å løfte frem elevenes stemme. Videre argumenterer Staksrud (2013) for at forebygging av digital mobbing krever kunnskap om den digitale mobbingens

karakteristikk, som nettopp et elevperspektiv kan være med på å fremme. I den sammenheng er det utarbeidet en todelt og sammenhengende problemstilling som lyder som følger:

Hvordan beskriver ungdomsskoleelever den digitale mobbingens karakteristikk på sosiale medier, og hva mener elevene skolen bør gjøre for å forebygge slik problematikk?

1.3 Avgrensninger og aktualitet

Digital mobbing er et bredt felt med flere interessante områder å undersøke. Dette krever noen avgrensninger, grunnet oppgavens omfang og tidsramme. Avgrensningene – og bakgrunnen for valgene som er tatt i henhold til disse, skal nå presenteres.

Digital mobbing kan forekomme på en rekke ulike digitale medier. For å avgrense oppgaven har jeg valgt å forholde meg til digital mobbing på sosiale medier. Årsaken til at jeg har valgt å fokusere på sosiale medier, er at sosiale medier er en plattform for mellommenneskelig interaksjon, der kommunikasjon mellom to eller flere parter er essensielt. Det er gjerne i dette

«møtet» mellom to eller flere parter at digital mobbing kan forekomme (Staksrud, 2013). Slik toveiskommunikasjon skiller seg fra enkelte digitale medier, der digital informasjon kan sendes gjennom en kabel uten at det har noe sosialt aspekt (Jackson, 2010). Av den grunn vil sosiale medier være et relevant valg for min oppgave. Utdypende informasjon vedrørende sosiale medier skal senere bli presentert i kapittel 2.1.3.

4

Videre eksisterer det en rekke ulike sosiale medier, som for eksempel Facebook, Instagram, Snapchat, Blogger, Twitter, Youtube, My Space og diverse spillplattformer (Aalen, 2013).

For ytterligere avgrensinger har jeg valgt å rette fokuset mot de tre førstnevnte mediene:

Facebook, Instagram og Snapchat. Årsaken til at valget falt på de tre representative mediene, er at Facebook, Instagram og Snapchat er blant de tre mest anvendte portalene blant barn og unge i Norge. Denne påstanden kan styrkes på bakgrunn undersøkelser som er foretatt av Medietilsynet (2016). Undersøkelsene belyser 9 – 16 åringenes bruk og opplevelser av medier. Resultatene viser følgende fordeling:

 80 % av informantene bruker Snapchat.

 76 % av informantene bruker Instagram.

 56 % av informantene bruker Facebook.

Resultatene fra Medietilsynets (2016) undersøkelser, viser at Facebook, Instagram og Snapchat er de mest benyttede sosiale mediene blant barn og unge i Norge. På bakgrunn av resultatene fra Medietilsynets undersøkelser, har jeg derfor valgt å forholde meg til disse tre mediene, grunnet deres relevans og aktualitet. En utdypende beskrivelse av de ulike sosiale mediene vil senere presenteres i kapittel 2.1.3.

Videre har jeg valgt å innhente informasjon fra et elevperspektiv fremfor et lærerperspektiv, ettersom elevene kan anses som eksperter på den digitale verdenen de lever i (Staksrud, 2013). Ytterligere argumenter for denne avgrensingen kan tydeliggjøres i lys av resultatene fra Elevundersøkelsen (2015), som viser at skolen er uvitende om mye av mobbingen som skjer, og at flere elever opplever at de ikke får hjelp av skolen (Wendelborg, 2016). Av den grunn vil det være viktig og interessant å løfte frem elevenes stemme. For ytterligere

avgrensinger har jeg valgt å studere elever som går i 10. klasse. Bakgrunnen for denne avgrensingen er også basert på resultatene fra Elevundersøkelsen (2015), som viser at det er en markant økning av ulike typer krenkelser som for eksempel digital mobbing blant elever på 10. trinn (Wendelborg, 2016). Av den grunn vil 10. klasse er være et interessant trinn å

undersøke i lys av min problemstilling. Nærmere beskrivelser av utvalget vil presenteres i kapittel 3.3.3

5

1.4 Spesialpedagogisk relevans

Hvilken relevans har temaet digital mobbing for det spesialpedagogiske feltet? Innenfor spesialpedagogikken kan det trekkes frem et fundamentalt mål: å fremme læring, utvikling og bedre livsvilkår for personer som møter – eller er i risiko for å møte utfordringer som er til hinder for dem (Tangen, 2008, s. 17). Ikke overraskende kan digital mobbing være et eksempel på et slikt hinder. Elever som blir utsatt for digital mobbing kan oppleve vansker knyttet til deres psykososiale helse, samt akademiske prestasjon (Beran & Li, 2005, referert i Mishna et al., (2009, s. 1223). På bakgrunn av de alvorlige skadevirkningene den digitale mobbingen kan føre med seg, blir det dermed tydelig at dette er et område med relevans innenfor spesialpedagogikken. I den sammenheng har spesialpedagogikken en grunnleggende oppgave stående fremfor seg: forebyggende arbeid. Slikt arbeid rammes gjerne inn av

overordnede retninger som likeverd og inkludering (Tangen, 2008, s 17). Likeverd og inkludering kan anses som to motpoler til den digitale mobbingen, hvorav respektløshet og ekskludering gjerne foregår. Disse motpolene tydeliggjør viktigheten av et velfungerende forebyggingsarbeid i skolen knyttet til digital mobbing (Staksrud, 2013), og understreker igjen relevansen digital mobbing har for spesialpedagogikken: for at spesialpedagogikken skal kunne nå sine mål, må den digitale mobbingen vike.

1.5 Oppgavens disposisjon

Kapittel 1 omhandlet bakgrunn for valg av tema, der den digitale mobbingens aktualitet og viktigheten av et forebyggende arbeid i skolen ble presentert. Videre ble oppgavens formål og problemstilling fremlagt, der hensikten er å belyse hva som karakteriserer digital mobbing blant ungdomsskoleelever på sosiale medier, og videre utdype hvordan denne kunnskapen kan anvendes i skolens forebyggende arbeid. Deretter ble undersøkelsens avgrensninger

presentert, etterfulgt av oppgavens spesialpedagogiske relevans.

Kapittel 2 omhandler oppgavens teoretiske bakgrunn og aktuelle forskning. I den

sammenheng skal det først gjøres rede for digitaliseringen av samfunnet, der overgangen fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, digitaliseringen av barndommen og ungdommens bruk av sosiale medier skal presenteres. Videre skal fenomenet digital mobbing fremlegges ved å avgi begrepsavklaringer i lys av overgangen fra kontaktmobbing til digital mobbing, etterfulgt av forekomst, kjennetegn og skadevirkninger. Til slutt skal skolens forebyggende

6

arbeid presenteres ved å fremlegge relevant lovverk og aktuelle rettigheter,

forebyggingsbegrepet, samt ulike forebyggende tiltak som er tilsiktet forhindring og redusering av digital mobbing.

Kapittel 3 omhandler undersøkelsens forskningsdesign og metode, der det innledningsvis skal gjøres rede for de vitenskapsteoretiske tilnærmingsmåtene fenomenologi og hermeneutikk.

Videre skal undersøkelsens forskningsdesign fremlegges i form av et case studie design, etterfulgt av metodiske valg som omfavner kvalitativ metode, semistrukturert intervju, samt strategisk utvalg. Deretter skal forskningsprosessen presenteres trinn for trinn, ved å fremstille forberedelser, gjennomføring og bearbeiding knyttet til forskningsprosessen. Til slutt skal undersøkelsens kvalitet, etiske refleksjoner og svakheter i eget forskningsopplegg fremlegges.

Kapittel 4 omhandler undersøkelsens resultater og drøftinger. I den sammenheng skal det presenteres tre hovedkategorier som omhandler: 1) ungdommens bruk og forståelse av sosiale medier, 2) den digitale mobbingens karakteristikk, og 3) skolens forebyggende arbeid.

Innenfor hver hovedkategori skal det fremlegges underkategorier, der sitater fra informantene legges frem og drøftes i lys av egne tolkninger, samt tidligere fremlagt teori og empiri.

Kapittel 5 omhandler avsluttende kommentarer i form av gjentakelse av oppgavens formål og problemstilling, oppsummering av funn, hvilken relevans funnene har for det

spesialpedagogiske feltet, samt behovet for videre forskning når det gjelder digital mobbing blant ungdom på sosiale medier og skolens forebyggende arbeid.

7

2 Teoretisk bakgrunn og aktuell forskning

I søken etter relevant teori og aktuell forskning har det blitt benyttet en eklektisk

tilnærmingsmåte, som betyr at det ikke vil bli holdt fast ved kun en bestemt teori. I stedet søkes det etter muligheter ved å implisere ulike teorier, slik at en komplementær innsikt innenfor studiets sammensatte områder kan opparbeides (Bø & Helle, 2008).

Det har i hovedsak blitt benyttet fagbøker og aktuell forskning fra norske bidragsytere. Noen av bidragsyterne som har blitt gitt stor plass er Erling Roland (2014) «Mobbingens psykologi – hva kan skolen gjøre?», Øystein Samnøen (2014) «Mobbing på digitale arenaer», Elisabeth Staksrud (2013) «Digital mobbing. Hvem, hvor, hvordan, hvorfor – og hva kan voksne gjøre?», Edvard Befring og Reidun Tangen (Red.) (2008) «Spesialpedagogikk», samt

Medietilsynets (2014/2016) undersøkelser av «barn og unges (9 – 16 år) bruk og opplevelser av medier».

Med utgangspunkt i de nevnte fagbøkene og rapportene, samt annen relevant teori, litteratur og forskning, skal det videre presenteres et overblikk over utviklingen mot et digitalisert samfunn, som videre har ført til en digital barndom, hvor blant annet bruk – og misbruk av sosiale medier stiller sentralt. Misbruket av sosiale medier vil føre oppgaven over til en presentasjon av fenomenet digital mobbing og dets karakteristikk. Til slutt skal skolens forebyggende arbeid presenteres ved å fremlegge relevant lovverk og aktuelle rettigheter, begrepsavklaringer, samt forslag til forebyggende tiltak som anses som aktuelle når det gjelder digital mobbing på sosiale medier blant ungdomsskoleelever.

2.1 Digitalisering av samfunnet

Selv om fenomenet mobbing bestandig har vært for hånden, har likevel deler av mobbingen endret form. Kontaktmobbing er fremdeles en realitet, men digital mobbing har fremtrådt som et nytt supplement til den tradisjonelle mobbingen (Roland, 2014). Forholdet mellom

kontaktmobbing og digital mobbing vil utdypes nærmere i kapittel 2.2.1. Det nåværende poeng er at befolkningen står ovenfor en relativt ny form for mobbing, som har kommet i takt med digitaliseringen av samfunnet (Roland, 2014).

8

For å forstå digital mobbing som fenomen og dets karakteristikk, kan det være nyttig å vite noe om opphavet til den digitale mobbingen. Hvor kommer den digitale mobbingen fra? Ved å anvende en slik historisk innfallsvinkel, kan leseren få innblikk i hvordan fenomener som digital mobbing har vokst frem (Befring, 2008a, s. 59). Slik viten kan igjen være med på å styrke det forebyggende arbeidet i skolen - skal skolens ansatte kunne forebygge digital mobbing, er de nødt til å forstå hvordan og hvorfor barn og unge har utviklet et så nært forhold til internett (Staksrud, 2013).

2.1.1 Fra industrisamfunn til informasjonssamfunn

I nyere tid har Norge har gjennomgått en samfunnsutvikling fra et tidligere industrisamfunn til et nåværende informasjonssamfunn. Begrepet «informasjonssamfunn» omhandler folkets økte tilgang til informasjon, samfunnets høyere krav til utdanning, samt

informasjonsteknologiens kraftige vekst (Webster, 2004). Fossen (1995) understreker denne samfunnsutviklingen når han skriver at «Eniacen, verdens første datamaskin fra 1945, og de første bærbare PC-ene fra 1980-årene, symboliserer den digitale revolusjonen som

transformerer industrisamfunnet til informasjonssamfunn» (s. 11). Det råder imidlertid ulike oppfatninger om hvorvidt vi faktisk har forlatt industrisamfunnet, men likevel kan det med stor sikkerhet hevdes at informasjonsteknologien har kommet for å bli (Mathiesen, 1999) Påstanden om at informasjonsteknologien har kommet for å bli, kan ses i sammenheng med barn og unges store tilgang til – og bruk av internett. I følge PISA-undersøkelsen fra 2012, rapporterer hele 99 prosent av 15 åringene i Norge og de andre nordiske landene at de har tilgang til internett i hjemmet (Eriksen & Narvhus, 2012, s. 219). Selv om mange har tilgang til internett, eksisterer det likevel variasjoner i bruken av internett blant ungdom. Noen er online flere ganger om dagen, samtidig som andre har tatt et bevisst valg om å gi avkall på internett. Den sistnevnte gruppen er imidlertid liten i Norge (Tømte & Søby, 2009, s. 219).

Denne påstanden kan styrkes på bakgrunn av resultatene som fremkommer i den norske rapporten barn og medier (2014), der hele 77 % av barn og unge mellom 9 og 16 år, oppgir at de bruker internett daglig. På bakgrunn av informasjonsteknologiens kraftige vekst, blir det dermed tydelig at de færreste barn og unge vet hva et liv uten internett er (Tømte & Søby, 2009, s. 219).

I den forbindelse er det interessant å presentere funn fra undersøkelser utført av senter for atferdsforskning, hvor formålet var å få systematisk informasjon om mobiltelefonmobbing

9 blant grunnskoleelever i Norge. Resultatene fra undersøkelsene indikerer at omfanget av digital mobbing har hatt en markant endring fra et lavt nivå i 2001 til en kraftig økning frem mot 2010. En vesentlig forskjell fra den første studien som ble utført i 2001, er at omtrent alle barn og unge ved de senere undersøkelsene har hatt tilgang til internett (Auestad & Roland, 2005, referert i Roland, 2014, s. 38). Med andre ord vises en økning i bruk – og tilgang til internett, innenfor samme tidsrom som omfanget av digital mobbing har steget. Når internett har fått en så viktig funksjon i barn og unges hverdag, er det derfor ikke overraskende at internett også har blitt et sted hvor mobbing kan inntreffe (Roland, 2014).

I dagens informasjonssamfunn blir det dermed tydelig at bruk av internett er blitt en populær fritidsaktivitet, som både kan brukes og misbrukes. Det er ikke bare på fritiden internett spiller en sentral rolle – internett har også blitt en stor del av utdanningen. Internetts viktige plass i utdanningen kommer blant annet til syne gjennom Kunnskapsløftets føringer, der øking av elevenes digitale ferdigheter og digitale dømmekraft blir presentert som en viktig målsetting (Utdanningsdirektoratet, 2012).

På bakgrunn av den forhenværende statistikken som illustrerte barn og unges store tilgang til – og hyppige bruk av internett, samt internetts sentrale plass i de norske utdanningsmiljøene, kan det dermed hevdes at internett representerer en viktig funksjon på både fritids – og skolearenaen til barn og unge. På den måten har informasjonssamfunnet og

utdanningssystemene blitt vevet inn i nåtidens digitale barndom (Frønes, 1998, s.16).

2.1.2 Digital barndom

Begrepet digital barndom knytter seg til selve medieutviklingen som en sentral del av

barndommen på en rekke områder: alt ifra digitalisering av hverdag og lek, til bruk av digitale verktøy i skolen. Digitaliseringen er ikke bare et symbol på utvikling av ny teknologi, men like mye et symbol på utvikling av nye sosiale og kulturelle mønstre (Frønes, 2003). Barnets sosiale landskap forandres i takt med teknologien (Haldar & Frønes, 1998, s. 8). Videre utvikles identitet, kompetanse og kultur gjennom – og ved hjelp av IKT. Barn og unge både konsumerer og produserer digitalt innhold, som videre påvirker disse områdene. Mediene er dermed ikke lenger noe ytre som influerer barndommen, tvert i mot er mediene en del av dagens barndom (Tømte & Søby, 2009, s. 218).

10

Hvorfor har digitaliseringen av barndommen blitt en voksende bølge som aldri ser ut til å ta slutt? Bjørkeng (2011) peker på en rekke drivkrefter knyttet til det digitale lokomotivet, hvor sosialisering oppgis som en av dem. Årsaken til at barn og unge trekkes mot et sosialt samvær på internett, kan være friheten, avstanden og anonymiteten internett rommer. Å tilbringe tid sammen med venner og bekjente via skjerm og tastatur, har derfor blitt en vanesak for mange barn og unge. På den måten utgjør sosiale medier et svært viktig, men også risikofylt nettverk for den yngre generasjonen (Bjørkeng, 2011).

2.1.3 Ungdommens bruk av sosiale medier

Sosiale medier er et begrep som har vært anvendt på engelsk siden starten av 2000 tallet, og senere funnet plass på norske folkemunner siden år 2006 (Aalen, 2013). Sosiale medier omtales gjerne som «social network sites» (SNS) innenfor den internasjonale forskningen.

Boyd og Ellison (2007) definerer SNS på følgende måte:

«Sosiale nettverkssteder er nettbaserte tjenester hvor personer kan: 1) konstruere en offentlig eller halvoffentlig profil innenfor et begrenset system, 2) lage en liste over andre brukere som de har en relasjon eller kobling til, og 3) der en bruker kan se og navigere seg gjennom sin egen og andre lister av relasjoner» (s.211).

I følge Boyd og Ellisons definisjon, innebærer sosiale nettverkssteder blant annet en kobling til andre brukere. En smal tolkning av denne definisjonen kan dermed føre til utelukking av blant annet blogger, ettersom blogger ikke krever kobling til andre brukere. Allikevel er det vanlig at bloggere lenker til andre blogger, og at kommentarfeltet er åpent for dialog. Av den grunn er det vanskelig å finne en entydig definisjon av begrepet sosiale medier (Aalen, 2013).

Samnøen (2014), presenterer en forenklet definisjon når han skriver at: «sosiale nettverk er internettplattformer som gjør det mulig for brukere å skape sine egne profiler. Profilen inneholder den personlige informasjonen brukeren ønsker å dele med andre – for eksempel hobbyer, interesser, livssituasjon, familie og kjæresteforhold» (s.29).

På bakgrunn av Boyd og Ellisons (2007), og Samnøens (2014) definisjoner, kommer det frem at sosiale medier inneholder aspekter som relasjoner, miljø og deling. Disse aspektene

understreker et vesentlig kjennetegn på sosiale medier: de er sosiale. Det betyr at sosiale medier legger til rette for mellommenneskelig interaksjon, i motsetning til enkelte digitale

11 medier som ikke nødvendigvis inneholder sosiale aspekter (Jackson, 2010). For å tilegne seg en grundigere forståelse av medienes sosiale bruksområder, skal det videre gjøres rede for de tre sosiale mediene som er utgangspunktet for denne oppgaven:

 Facebook:

«Facebook er et sosialt verktøy som hjelper folk med å holde kontakten med venner og andre som jobber, studerer og lever rundt dem. De bruker Facebook til å få med seg siste nytt om vennene sine, laste opp ubegrensede mengder med bilder, publisere lenker og videoer, og til å finne ut mer om andre de treffer»

(Facebook, 2016).

 Instagram:

«Instagram er en morsom og pussig måte å dele ditt liv med dine venner gjennom en serie bilder. Knips et bilde med mobiltelefonen din, og velg et filter for å forandre bildet til et minne du kan beholde for alltid. Vi bygger Instagram slik at du kan oppleve øyeblikk i dine venners liv gjennom bilder når det skjer. Vi tenker oss en verden koblet sammen av bilder» (Instagram, 2016).

 Snapchat:

«Snapchat er en bildetjeneste for mobiltelefoner og nettbrett (…). Appen gjør det enkelt å dele bilder og videosnutter med venner og kjente i en valgfri lengde på inntil ti sekunder før bildet eller videoen blir borte» (Barnevakten, 2014).

De øvrige fremleggelsene illustrerer at Facebook, Instagram og Snapchat er sosiale nettverkssteder hvor samtaler, bildedelinger og oppdateringer finner sted. Uten kontakter knyttet til Facebook– Instagram– eller Snapchatprofilen din, ville tjenestene i stor grad mistet sin funksjon. Felles for dem er nettopp at alle tjenestene er ment for å koble sammen

mennesker (Facebook, 2016) (Instagram, 2016) (Barnevakten, 2014).

Slike tjenester er blitt et populært samlingspunkt blant ungdom. Medietilsynets rapport om 9 – 16 åringers bruk og opplevelser av medier (2016), viser at en stor andel av 15 og 16 åringer benytter seg av Facebook, Snapchat og Instagram (se tabell 1).

12

Facebook Instagram Snapchat

Gutter 15 år 86 % 76 % 83 %

Gutter 16 år 93 % 49 % 82 %

Jenter 15 år 89 % 92 % 96 %

Jenter 16 år 94 % 86 % 96 %

Tabell 1. Prosenter som benytter sosiale medier (Medietilsynet, 2016, s. 54).

Som tabell 1 illustrerer, er det svært mange ungdom som bruker Facebook, Instagram og Snapchat. Det eksisterer imidlertid bekymringer knyttet til det høye forbruket av sosiale medier blant barn og unge. Er det aspekter ved teknologien som kan være skadelig? I følge Bjørkeng (2011), fører ikke nødvendigvis digitalisering av barndommen til en vanskeligere oppvekst enn tidligere. Den digitale utviklingen er på mange måter positiv, ettersom utviklingen blant annet har ført til økt tilgang på informasjon og nyttig bruk av digitale hjelpemidler både i undervisningen og på fritiden. Likevel foreligger det ulemper ved teknologiens utspring. Internett rommer menneskelig aktivitet, hvorav bestemte handlinger kan være destruktive og ødeleggende for andre. Eksempler på slike handlinger er digital mobbing.

2.2 Digital mobbing

«Du kommer sikkert til å lure på hvorfor jeg skriver deg dette, siden du ikke har gjort noe. Men jeg vil ikke være venn med deg. Du er stygg og upopulær. Ingen liker deg på skolen, tro meg. Alle i klassen din snakker om hvor stygg og dum du er. De vennene du har nå, vil egentlig ikke være venn med deg. Du har vært den snilleste og

omtenksomme vennen man noen gang kan ha. Men du må skjønne at det som tells er hvordan du ser ut og hvordan du kler deg. Ingen bryr seg om hvordan du oppfører deg.

Du er stygg, dum, upopulær, kler seg merkelig og helt skutt i hodet. Gå og drep deg selv. Ingen vil ha deg. Du prøver for hardt å være pen.. Men en ting skal du vite..

13 Uansett hvor hardt du prøver, så kommer du uansett til å være stygg».

(Ungdomspatruljen Asker og Bærum, 2015)

Sitatet er hentet fra Facebooksiden til Asker og Bærums ungdomspatrulje. Patruljen opplyser om at de har mottatt flere henvendelser fra ungdom som er blitt utsatt for digital mobbing, hvorav sitatet er et eksempel på en slik henvendelse (Ungdomspatruljen Asker og Bærum, 2015). Jeg velger å dele sitatet for å gi et bilde av hvordan digital mobbing kan utarte seg, samtidig som sitatet illustrerer den digitale mobbingens brutalitet. Brutaliteten understreker nødvendigheten av et velfungerende forebyggingsarbeid i skolen, og i den forbindelse er det viktig å opparbeide seg kunnskap om fenomenet digital mobbing og dets karakteristikk (Staksrud, 2013).

2.2.1 Fra kontaktmobbing til digital mobbing

Roland (2014) definerer mobbing som «fysiske eller sosiale negative handlinger, som utføres gjentatte ganger over tid av en person eller flere sammen, og som rettes mot en som ikke kan forsvare seg i den aktuelle situasjonen» (s. 25). Rolands definisjon inneholder fire viktige elementer, som er nokså samstemte med andre definisjoner som omhandler mobbing – både i Norge og internasjonalt. Disse elementene er: 1) negative handlinger der intensjonen er å skade andre, 2) handlingene utføres av en eller flere personer 3) handlingene gjentas over en tidsperiode, og 4) det er en skjevhet i styrkeforholdet mellom mobber og mobbeoffer (Roland, 2014).

De negative handlingene kan utføres både fysisk, verbalt og ved bruk av utfrysning. Den fysiske formen for mobbing innebærer blant annet å holde, slå, sparke, dytte, bite eller lignende. Verbal bruk omfatter anvendelse av nedlatende kommentarer som er tilsiktet mobbeofferet, der kommentarene gjerne karakteriserer mobbeofferet på en negativ måte.

Utfrysning skjer gjerne ved at et fellesskap unnlater å inkludere mobbeofferet, når mobbeofferet skulle ønske at han eller hun var en del av kameratskapet (Roland, 2014).

Tradisjonelt sett har de fysiske, verbale og utfrysende metodene blitt anvendt i flere årrekker, samtidig som bruken av metodene fremdeles eksisterer i den norske skole. Mobbing som inneholder slike elementer omtales kan omtales som kontaktmobbing. Kontaktmobbing kjennetegnes nettopp av kontakten mellom mobber og mobbeoffer – mobbingen skjer ansikt til ansikt med de involverte. I den sammenheng blir skillet mellom kontaktmobbing og digital

14

mobbing tydelig: på internett kan både verbal mobbing og utfrysning skje, men den fysiske formen for mobbing er ikke til stedet – ansikt til ansikt erstattes av skjerm til skjerm (Roland, 2014).

På bakgrunn av skillet mellom kontaktmobbing og digital mobbing, krever derfor fenomenet digital mobbing en annen definisjon enn Rolands definisjon som tidligere ble presentert.

Samnøen (2014) definerer digital mobbing som: «en hvilken som helst oppførsel utført gjennom elektroniske eller digitale medier av individer eller grupper som gjentatte ganger kommuniserer fiendtlige eller aggressive meldinger med den hensikt å påføre skade eller ubehag på andre» (s. 53).

Samnøens (2014) definisjon fremmer det mest fundamentale ved digital mobbing: mobbingen skjer konsekvent gjennom digitale medier. Digital mobbing kan i prinsippet forekomme på et hvilket som helst digitalt medie, men ofte er den digitale mobbingen knyttet til sosiale medier.

Årsaken til dette er at sosiale medier er et sted for relasjon – og ikke bare for informasjon, slik som visse digitale medier er. Sosiale medier er i dag blitt et viktig kommunikasjonsverktøy hvor meninger, følelser og tanker uttrykkes. Av den grunn fører utfordringer som trakassering og mobbing naturlig med – alle generasjoner har vært stående ovenfor slike problemer, simpelthen fordi vi forsøker å kommunisere med hverandre. Forskjellen er at digital mobbing kommer i nye uttrykksformer (Staksrud, 2013).

Samtidig eksisterer det flere likhetstrekk mellom Rolands (2014) definisjon på mobbing og Samnøens (2014) definisjon på digital mobbing. Likhetene omfatter blant annet kravet om at negative handlinger må skje gjentatte ganger over tid, og at det må foreligge en intensjon om å skade andre. Når det gjelder Rolands (2014) fjerde punkt som omhandler en skjevhet i styrkeforholdet mellom mobber og mobbeoffer, stiller imidlertid deler av forskningen på digital mobbing seg annerledes. I følge Staksrud (2013), er det ikke nødvendig at det er en betydelig maktubalanse mellom partene for at det skal anses som mobbing. Flere barn kan være aktive og ta igjen over internett, selv om de opplever å bli mobbet (Staksrud, 2013).

Skillet mellom kontaktmobbing og digital mobbing viser at digital mobbing er et historisk nytt fenomen, som kan kreve supplerende definisjoner og tilnærmingsmåter til den tradisjonelle mobbingen. I takt med samfunnets endringer fra et industrisamfunn til et informasjonssamfunn, ser vi dermed at overgangen fra kontaktmobbing til digital mobbing har inntruffet (Staksrud, 2013).

15

2.2.2 Forekomst

Hvor vanlig er det at digital mobbing forekommer blant barn og unge i Norge? Medietilsynets (2016) «barn og medier-undersøkelse» kan gi oss et svar på dette. Den representative

undersøkelsen har blitt utført på 2888 barn og ungdom i Norge, hvorav et av områdene som studeres er digital mobbing. I rapporten presenteres følgende resultater:

 “Totalt 41 prosent av barn i alderen 9–16 år har lagt merke til at én eller flere har vært slemme med eller mobbet noen på internett, spill eller mobil” (Medietilsynet, 2016, s.66).

 “En av fire barn (25 prosent) i alderen 9–16 år har opplevd at noen har vært slemme med dem eller mobbet dem på internett, spill eller mobil” (Medieltilsynet, 2016, s.

67).

 “Totalt ti prosent av barna i alderen 9–16 år svarer at de selv har vært slemme med eller mobbet noen på internett, spill eller mobil (…)” (Medietilsynet, 2016, s. 68).

På bakgrunn av resultatene som fremkommer i barn og medier-undersøkelsen 2016, kan digital mobbing anses som et område som bør gis oppmerksomhet i den norske skole grunnet dets forekomst og aktualitet.

2.2.3 Kjennetegn

Digital mobbing kjennetegnes av flere aspekter, og spennet i handlingene kan være enormt.

Ettersom denne oppgaven i hovedsak omhandler de sosiale mediene Facebook, Instagram og Snapchat, skal jeg videre presentere et utvalg av kjennetegn som er relevante for disse mediene.

1. Sosial ekskludering får et nytt preg:

Tradisjonell kontaktmobbing kan blant annet kjennetegnes av utfrysning, der mobbeofferet blir ekskludert fra et fellesskap som han eller hun gjerne skulle ha vært en del av (Roland, 2014). Sosial ekskludering har blitt brakt videre til sosiale medier, der nye former for utfrysning har funnet sted. Slik utfrysning omtales gjerne som digital isolasjon og

understreker det faktum at sosiale medier ikke er sosiale for alle. Bruk av sosial ekskludering på sosiale medier kan blant annet innebære mangel – eller fraværende svar på

16

venneforespørsler, utelukking fra opprettede arrangementer og grupper, samt ingen eller få antall «likes» (Staksrud, 2013). Rådgiver Kaja Hegg fra Redd barna forteller at «antall likes er en markør som viser nøyaktig hvor populær man er og hva slags sosial status man har»

(Rasmussen, 2014). Psykiater Jan Skandsen, som er avdelingsoverlege ved barne- og

ungdomspsykiatrisk avdeling ved Stavanger Universitetssykehus, viderefører Heggs påstand når han sier at «det å føle at en er verdt noe måles ikke lenger i følelser og handling, men i antall likes» (Oskarsen, 2014). Videre forteller Skandsen at det økte presset fra sosiale medier spesielt kan gi negative utslag i ungdomsårene, ettersom ungdomstiden gjerne er preget av usikkerhet og identitetssøking. Denne usikkerheten kan forsterkes dersom ungdom mottar få antall likes på for eksempel Instagram eller Facebook (Oskarsen, 2014). På bakgrunn av den viktige plassen likes har fått i mange barn og unges liv, kan mangel på likes oppleves som svært vanskelig. Generelt kan det å bli ekskludert fra aktiviteter på internett føre til en følelse av avvisning for mobbeofferet, samt svekke den utsattes selvfølelse (Samnøen, 2014).

2. Det er enkelt å være anonym:

Når personer anvender sosiale medier, er det svært enkelt å skjule sin identitet. Mobberen skjuler seg bak en mobiltelefon, en datamaskin eller et nettbrett, og kan i den sammenheng utgi seg for å være hvem som helst. På sosiale medier gjøres dette ofte ved at vedkommende oppretter en falsk profil under et pseudonym og deretter anvender denne profilen til å plage andre. Den anonyme personen kan også ta over mobbeofferets profil, slik at han eller hun kan disponere profilen som selv ønsket. På folkemunne omtales dette gjerne som «facerape», som er en form for identitetsovertakelse som er særlig utbredt på Facebook. Ved bruk av facerape kan den anonyme personen som har overtatt profilen til mobbeofferet, sende stygge meldinger til andre eller avsløre pinlige fakta om «seg selv» (Staksrud, 2013). Slike hendelser kan oppleves som svært ubehagelig for mobbeofferet, ettersom vedkommende ikke vet hvem som står bak angrepet. Hvem kan man stole på og hvem kan man henvende seg til? Dette er spørsmål som kan bli stående uoppklart og skape stor usikkerhet når mobbeofferet skal omgås med venner og bekjente (Samnøen, 2014).

3. Mangel på fysisk kontakt:

Årsaken til at det er så lett å forholde seg anonym på sosiale medier, er blant annet mangelen på fysisk kontakt mellom mobber og mobbeoffer. Mangel på fysisk kontakt kan videre føre til at de involverte ikke ser hverandres kroppsspråk og hører hverandres tonefall. På bakgrunn av mangel på slik informasjon kan det være vanskelig å avgjøre om avsenders intensjon faktisk

17 var å skade mottakeren. Ironi som var ment som en uskyldig spøk kan for eksempel være vanskelig å oppfatte uten tilgang til tonefall og ansiktsuttrykk (Roland, 2014). I andre tilfeller er det helt tydelig at budskapet er negativt – nedlatende kommentarer, hets og trakassering kan forekomme. Slike hendelser kan i større grad eskalere på internett sammenlignet med kontaktmobbing, ettersom barn og unge kan være betydelig mer villige til å overtre grenser online. Når den fysiske kontakten ikke er tilstedet, kan hemninger reduseres og grove uttalelser intensiveres (Barnevakten, 2011).

4. Fysiske grenser viskes ut:

På bakgrunn av mangelen på fysisk kontakt mellom mobber og mobbeoffer, blir også fysiske grenser visket ut. Det betyr at mobbingen ikke lenger «bare» er forbeholdt for eksempel skolegården, men kan innhente mobbeofferet når som helst og hvor som helst. Ved bruk av sosiale medier kan mobbeofferet bestandig være et mål – uavhengig av tid og sted. (Staksrud, 2013). På bakgrunn av mangelen på de fysiske grensene og ubehaget dette kan medføre for mobbeofferet, kan flere undre seg over hvorfor mobbeofferet ikke bare logger av de sosiale mediene? Valget er dessverre ikke så enkelt. Roland (2014) skriver at flere barn og unge som blir utsatt for digital mobbing velger å ikke dele dette med foreldrene sine – nettopp fordi de er redde for å få restriksjoner på tilgang til datamaskin og telefon (Roland, 2014). Slike overveielser er ikke overraskende med tanke på hvilket tett forhold barn og unge har utviklet til internett i dag, slik som det ble poengtert i kapittel 2.1. Staksrud (2013) støtter opp om dette når hun skriver at voksne ofte kan undervurdere hvor viktig det er å være pålogget for barn og unge, og at fratagelse på slik deltakelse kan gjøre situasjonen verre. Dersom

mobbeofferet blir nektet tilgang til sosiale medier, kan vedkommende føle seg utelatt fra den viktige sosiale arenaen som sosiale medier har blitt. Samtidig kan vedkommende føle ubehag ettersom han eller hun er uviten om hva som blir skrevet og delt på de sosiale mediene (Staksrud, 2013).

5. Audiovisuelt materiale kan misbrukes:

Ved mangel på fysiske grenser, oppstår også mangel på kontroll. I den fysiske virkeligheten har vi stort sett oversikt over hvem som iakttar oss. På sosiale medier har vi derimot svært begrenset kontroll på hvem som studerer våre uttrykk. I den sammenheng blir grensene mellom offentlig og privat gradvis visket ut. På bakgrunn av manglende kontroll og et utvisket skille mellom offentlig og privat, vil vi aldri med sikkerhet kunne vite hvem som har

18

sett våre bilder og filmer på sosiale medier. Dette kan være en svært skremmende tanke dersom private filmer og bilder kommer på avveie (Brandtzæg, 2009, s. 194 – 199).

Digital mobbing kan i den sammenheng utføres ved misbruk av audiovisuelt materiale, som blant annet innebærer spredning av bilder og filmer. Mobbeofferet kan for eksempel oppleve at noen har tatt et uønsket bilde av vedkommende, og deretter spredt bildet videre på sosiale medier (Staksrud, 2013). Spredning av uønskede bilder kan også skje ved at mobbeofferet deler private bilder av seg selv – i god tro – og deretter opplever tillitsbrudd fra mottakeren av bildene. Slike hendelser har blant annet funnet sted på Snapchat, der «sexting» har blitt

populært. Sexting innebærer at ungdom sender seksualiserte bilder av seg selv til andre Snapchatbrukere. Snapchat har egentlig en tidsfunksjon der bildene skal bli borte fra

mottakerens skjerm i løpet av 10 sekunder. Problemet er at mottakeren kan ta skjermdump av bildene og deretter spre bildene videre på sosiale medier. For personer som opplever slik bildespredning kan tiden fremover bli svært belastende. Bildene kan være sett og lagret av hundretalls personer og forfølge den utsatte i lang tid (Barnevakten, 2014).

Misbruk av audiovisuelt materiale på sosiale medier, kan også være rotfestet til fysisk kontaktmobbing. Slik trakassering omtales gjerne som «happy slapping», og går ut på at mobbeofferet blir banket opp, samtidig som tilskuere filmer den grove hendelsen med mobilkameraet. Innspillingen av voldsepisoden publiseres deretter på sosiale medier for å ydmyke den utsatte. Ikke bare oppleves det som svært traumatisk å bli utsatt for fysisk vold – i tillegg deles hendelsen med hundrevis av personer på sosiale medier, der flere kan trykke

«like» og applaudere opptrinnet. I den sammenheng anvendes sosiale medier bevisst for å tilføre ytterligere følelsesmessige påkjenninger for mobbeofferet (Hannemyr, 2009, s. 169).

Punktene illustrerer at digital mobbing kan skille seg ut fra tradisjonell kontaktmobbing på en rekke områder, som nye former for sosial ekskludering, anonymitet, mangel på fysisk kontakt, utviskede fysiske grenser, samt misbruk av audiovisuelt materiale. Å bli utsatt for slike

hendelser kan oppleves som svært tungt, og i ytterste konsekvens få fatale følger for den som blir rammet.

2.2.4 Skadevirkninger

Forestill deg en hverdag uten verdsettelse. En hverdag der negative kommentarer overskygger alt som er godt. En hverdag der selvbildet til stadighet blir kuet og terrorisert. En hverdag der

19 du blir forfulgt og frarøvet all grunnleggende trygghet. En hverdag der samtlige hevder at ditt liv ikke er verdig. «Er verden et bedre sted uten meg? Er jeg på et bedre sted hvis jeg blir borte fra verden?». Dette er spørsmål som kan fremtre blant personer som blir utsatt for digital mobbing. I verste fall kan vedkommende tillegge spørsmålene sannhet og gyldighet.

Som spørsmålene antyder, kan digital mobbing i ytterste konsekvens drive mobbeofferet til selvmord (Hinduja & Patchin, 2010). Andre skadevirkninger som følge av å være offer for digital mobbing kan være lav selvtillit, nedsatt konsentrasjon, ensomhet, sinne, tristhet, angst, depresjon, selvskading og selvmordstanker (Samnøen, 2014). På bakgrunn av

skadevirkningene som kan ramme elever som blir utsatt for digital mobbing, blir det dermed tydelig at forebygging i skolen kan være livsviktig for elevene som trenger en hjelpende hånd.

2.3 Forebygging i skolen

Ettersom barn og unge tilbringer svært mye tid innenfor pedagogiske institusjoner, blir skolen ansett som en av de viktigste arenaene for forebygging av psykososiale vansker (Befring, 2008b, s. 174). Når det gjelder problemområder som digital mobbing, kan det imidlertid oppstå diskusjoner om hvorvidt det er skolen eller hjemmet som har ansvaret for

forebyggingen. Bakgrunnen for slike diskusjoner kan bero på fakta om at store deler av den digitale mobbingen foregår utenfor skolens arena, grunnet mangel på de fysiske grensene den digitale mobbingen kan medføre. Av den grunn er det rimelig å hevde at mye av ansvaret ligger hos foreldrene. Likevel er det slik at ikke alle foreldre tar ansvar – enten fordi de ikke kan, ikke vil, eller ikke vet hva de skal gjøre. Derfor er det viktig at skolen representerer trygge voksenpersoner som tar ansvar for elevenes trivsel. Samtidig kan konflikter som er knyttet til digital mobbing i hjemmet, være rotfestet til et dårlig psykososialt miljø i skolen.

Videre kan påkjennelsene av å bli utsatt for digital mobbing svekke elevenes

skoleprestasjoner. Av den grunn blir det tydelig at forebygging av digital mobbing ikke bare er et område som angår foreldre, men også skolen (Staksrud, 2013).

2.3.1 Lovverk og rettigheter

Forebygging av digital mobbing er et lovpålagt ansvar som skolen er forpliktet til å følge. Det lovpålagte ansvaret fremkommer blant annet i opplæringsloven § 9a-3 som omhandler

skolens psykososiale miljø: “skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremje eit godt

20

psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve tryggleik og sosialt tilhør”

(Opplæringsloven, 2002,§ 9a-3) Ettersom digital mobbing hverken skaper trygghet eller sosial tilhørighet, blir det tydelig at opplæringsloven § 9a-3 omfavner hendelser som digital

mobbing (Staksrud, 2013). På bakgrunn av lovens føringer betyr dette at skolens ansatte er pliktige til å gripe inn dersom de får mistanke – eller kunnskap om at en elev blir utsatt for digital mobbing. Samtidig gir loven pålegg om at skolen skal behandle saker etter regler om enkeltvedtak, dersom elever eller foreldre ber om igangsetting av tiltak som berører det psykososiale miljøet (Opplæringsloven, 2002).

Videre kan forebygging av digital mobbing ses i sammenheng med FN’s barnekonvensjon som fremmer barns rettigheter i Norge. Barnekonvensjonen skal sørge for at alle barn, uavhengig av hvem de er og hvor de bor, skal ha de samme grunnleggende rettighetene.

Barnekonvensjonen fremmer blant annet barnets rett til informasjon, deltakelse, trygghet og beskyttelse (FN-sambandet, 1991). Prinsippene som nevnes er alle relevante og viktige når det gjelder forebygging av digital mobbing. På den ene siden har barn rett til å ferdes på internett hvor de kan få tilgang til informasjon og anledning til deltakelse. På den andre siden kan slik informasjonsinnhenting og deltakelse skape risiko for digital mobbing, hvor behovet for beskyttelse og trygghet blir viktig. Det er i dette spennet – mellom informasjon og deltakelse, og trygget og beskyttelse – vanskelige spørsmål kan fremtre når man jobber med barn og sosiale medier (Medietilsynet, 2015).

Det er ikke bare skolen som på sin side har et lovpålagt ansvar ovenfor elevene når det gjelder digital mobbing. Norges lovverk omhandler også personer som utsetter andre for digital mobbing – digital mobbing er på lik linje med annen mobbing en straffbar handling.

Straffeloven og Åndsverkloven omfavner gjerne de vanligste grove hendelsene på internett, som for eksempel identitetstyveri, trusler, bildepublisering og ærekrenkelse. Lovverket understreker alvorligheten i å utføre digital mobbing, samt viktigheten av kjennskap til relevante lover i skolens forebyggende arbeid (Samnøen, 2014).

2.3.2 Allmennforebygging og målspesifikk forebygging

Forebygging handler både om å iverksette tiltak for å forhindre at uheldig utvikling

forekommer, samt å iverksette tiltak som skal motvirke forverring av en tilstand som allerede har oppstått (Befring, 2008b, s. 170). En av de mest velkjente begrepsavklaringene på

21 forebygging har blitt fremlagt av Gerald Caplan (1964). Caplan (1964) spesifiserer

forebyggingsbegrepet med utgangspunkt i tre stadier som kan utarte seg i problemforløpet:

1. Før problemet oppstår. Dette stadiet omtales som primærforebygging og handler om å forhindre at problemer oppstår (Caplan, 1964).

2. Når problemet oppstår. Dette stadiet omtales som sekundærforebygging og handler om å hindre utbredelse av problemtilstander hos identifiserte risikogrupper (Caplan, 1964).

3. Etter at problemet har oppstått. Dette stadiet omtales som tertiærforebygging og handler om å redusere ytterligere følger av oppståtte problemer (Caplan, 1964).

Caplans (1964) tilnærming til forebyggingsbegrepet har tradisjonelt sett blitt anvendt innenfor den medisinske fagtradisjonen. Innenfor spesialpedagogikken finner vi slektskap til Caplans forståelse av forebyggingsbegrepet, men spesialpedagogikken taler gjerne om

allmennforebygging og målspesifikk forebygging. Forebygging innenfor et

allmennforebyggende perspektiv handler om å forsterke positive utviklingsfaktorer. Målet for den forebyggende innsatsen vil i den sammenheng både være relevant for hjemmet, skolen, barnehagen og fritidsarenaer. Det allmennforebyggende perspektivet tilsvarer med andre ord primærforebygging, som handler om å forhindre at problemer oppstår. Ved målinnsiktet forebyggingsarbeid er fokuset rettet mot mer eller mindre identifiserte problemer. På dette stadiet handler forebyggingen om å svekke faktorer som er med på å opprettholde

problemtilstanden og samtidig styrke positive faktorer som kan redusere den negative

utviklingen. På bakgrunn av den målspesifikke forebyggingens karakteristikk tilsvarer denne type forebygging sekundærforebygging. Når det gjelder tertiærforebygging vil dette stadiet gjerne betraktes som rehabiliterende hjelpetiltak (Befring, 2008b, s. 170-173).

Før det skal presenteres forebyggende tiltak innenfor et allment – og målspesifikt perspektiv, er det nyttig å belyse forbindelsen mellom kontaktmobbing og digital mobbing, ettersom denne forbindelsen spiller en viktig rolle i valg av forebyggende tiltak. Roland (2014) hevder at det har utviklet seg en sterk korrelasjon mellom kontaktmobbing og digital mobbing.

Elever som blir utsatt for kontaktmobbing har med andre ord høy risiko for å bli utsatt for digital mobbing (Roland, 2014). Slike påstander kan bety at forebyggende tiltak som rettes inn mot kontaktmobbing også kan være med på å redusere omfanget av digital mobbing. I den sammenheng skriver Staksrud (2013) at flere barn både kan oppleve å bli utsatt for

22

kontaktmobbing og digital mobbing. Imidlertid hevder hun at flertallet av de som blir utsatt for digital mobbing, ikke opplever kontaktmobbing. I den sammenheng mener Staksrud (2013) at det ikke er tilstrekkelig å kun rette fokus mot de elevene som lærerne ser blir mobbet på skolen – det er i stor grad på nettet det skjer. På bakgrunn av Rolands (2014) og Staksruds (2013) påstander, opplever jeg det som vanskelig å ta stilling til den ene eller den andre argumentasjonen. Av den grunn kommer kapittel 2.3.4 og 2.3.5 til å omhandle

forebyggende tiltak som både vil være relevante for kontaktmobbing og digital mobbing.

I lys av det allmennforebyggende – og målspesifikke perspektivet, skal det videre gjøres rede for et utdrag av forebyggende tiltak i skolen som kan være relevante før og etter avdekking av digital mobbing.

2.3.3 Digitale ferdigheter

Staksrud (2013), påpeker at det viktigste botemiddelet mot digital mobbing blant annet er å snakke med barn og unge før negative erfaringer på internett oppstår. En kontinuerlig dialog om nettbruk og atferd kan være med på å forhindre at digital mobbing vokser frem (Staksrud, 2013). I den sammenheng er det relevant å rette søkelyset mot et allmennforebyggende arbeid, som nettopp skal forsterke positive utviklingsfaktorer slik at problemområder som digital mobbing ikke finner sted (Befring, 2008b, s. 170).

Fra skolens ståsted blir det i den forbindelse viktig å øke elevenes kunnskap om hvordan internett bør anvendes på en etisk forsvarlig måte. I den sammenheng kan det trekkes en parallell til en av de fem grunnleggende ferdighetene som fremstilles i Kunnskapsløftet, hvorav den ene ferdigheten omtales som digitale ferdigheter. Digitale ferdigheter innebærer blant annet utvikling av digital dømmekraft, som skal sikre god nettbruk blant elevene. Målet er blant annet at elevene skal utvikle evne til etisk refleksjon og vurdering av sosiale medier som kommunikasjonskanal (Utdanningsdirektoratet, 2012).

For at elevene skal kunne nå denne målsettingen, er det nødvendig at skolens ansatte er i stand til å videreføre kunnskap om selvstendig og forsvarlig bruk av digitale verktøy, medier og ressurser (Utdanningsdirektoratet, 2012). I den sammenheng er det viktig de ansatte har opparbeidet seg kunnskap om digitaliseringen av samfunnet (se kapittel 2.1), samt utviklet innsikt i den digitale mobbingens karakteristikk (se kapittel 2.2). I følge Tømte og Søby (2009, s. 225-226), er det lang vei igjen før digitale medier inkluderes i undervisningen. Det

23 ser ut til å være et gap mellom lærerplanens krav til digital kompetanse, og de ansattes

forutsetninger for å kunne virkeliggjøre målene som tidligere ble presentert. Årsakene til mangelfull digital praksis kan blant annet være at skolens ansatte mangler erfaringer med bruk av IKT, samt en lærerutdanning som er i utakt med den digitale utviklinge n. På bakgrunn av skolens mangelfulle digitale praksis, er det derfor nødvendig med et digitalt kunnskapsløft. Det digitale kunnskapsløftet må selvfølgelig skje på skolens egne premisser, og betyr ikke nødvendigvis at hele nettsamfunnets struktur skal inkorporeres i skolen. Likevel er det viktig at skolens ansatte følger den digitale utviklingen i størst mulig grad, slik at de kan forstå dagens ungdom og videre øke deres digitale ferdigheter (Tømte & Søby, 2009, s.

226). Dersom elevene når målet om å utøve digital dømmekraft, kan slik kunnskap motvirke utførelse av digital mobbing. På den måten kan tilegnelse av digitale ferdigheter være en viktig faktor innenfor det allmennforebyggende arbeidet i skolen (Staksrud, 2013).

2.3.4 Kommunikasjon

Som tidligere fremstilt, kan øking av de ansattes – og elevenes digitale ferdigheter være med på å forhindre at digital mobbing oppstår. Likevel er det viktig å ta med seg et realistisk blikk inn i det forebyggende arbeidet, og erkjenne at digital mobbing fremdeles kan forekomme blant elevene (Staksrud, 2013). Dersom digital mobbing oppdages, er det avgjørende at skolens ansatte følger opp saken. I den sammenheng er det viktig at skolen jobber aktivt for å tilføre positive faktorer som kan forhindre at situasjonen eskalerer, samtidig som negative faktorer fjernes fra situasjonen. Med andre ord er arbeidet som utføres på dette stadiet et målspesifikt forebyggingsarbeid (Befring, 2008b, s. 170). Innenfor det målspesifikke

forebyggingsarbeidet er kommunikasjon en nødvendighet. Dersom det foreligger beviser på at digital mobbing forekommer blant elevene, er det vesentlig at skolen inngår dialog med de involverte partene (Staksrud, 2013).

Kommunikasjon med mobbeofferet bør foregå på et avgrenset rom, i ro og stillhet fra de andre elevene. Skolens ansatte bør påpeke at de vet at mobbingen skjer, samtidig som støtte signaliseres. Mobbeofferet bør ikke tvinges til å prate, i stedet bør samtalepartneren bruke god tid på å opparbeide tillitt. Det er svært viktig at den som har blitt mobbet føler seg trygg på samtalepartneren og at vedkommende er til å stole på. Videre må den ansatte forsikre

mobbeofferet om at mobbing ikke godtas, og at skolen skal sørge for at mobbingen avtar. Det er også viktig at den ansatte informerer mobbeofferet om de ulike tiltakene som videre skal