Forvaltningsplan
for rovvilt i region 2 – Sør-Norge
Gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn
April 2017
Sekretariat:
Fylkesmannen i Buskerud Besøksadresse:
Grønland 32 Drammen Postadresse:
Postboks 1604 3007 Drammen Telefon: 32 26 66 00
E-post: [email protected] Internett: www.fylkesmannen.no/Buskerud Forsidefoto:
Bilde 1: Gaupe i Langedrag naturpark.
Foto: Kim Abel/Naturarkivet.no
Bilde 2: Sau på utmarksbeite. Foto: FMBU Bilde 3: Kongeørn.
Foto: Svein Roger Dahlen
Forvaltningsplanen for rovviltregion 2 som gjelder fra og med beitesesongen 2017 og fram til ny rullering i 2020/2021, har enda tryggere fundament enn de tidligere planene har hatt. Ny kunnskap og brede politiske og faglige prosesser skaffer fram stadig mer solide fakta, og dermed også et styrket beslutningsgrunnlag.
Det kan nevnes som eksempel at bruken av viltkameraer er blitt ganske omfattende. Det svært store bildematerialet av rovdyr i sitt rette element og i sin naturlige utfoldelse som slike kameraer produserer, har gitt enten ny og bedre innsikt i dyras liv – eller har gitt bedre dokumentasjon på det vi mente å vite fra før. Begge deler er verdifullt for solid og forsvarlig forvaltning.
Forvaltningsplanen framhever økt bruk av slike hjelpemidler i framtida.
Rovviltforvaltningen, og dermed også ordningen med regionale
rovviltnemnder, har dessuten gjennomgått en landsomfattende evaluering som har gitt nemndene verdifulle tilbakemeldinger og føringer for arbeidet.
Blant de verdifulle resultatene av prosessen er en faglig sterk bekreftelse på at den dynamiske måten rovviltnemnda i region 2 forvalter gaupe på, passer for nettopp gaupas levevis. Vi praktiserer ikke fastlåst arealdifferensiering, men varierende fordeling av kvoter mellom jaktområdene alt etter
skadeomfang og skadepotensiale. Jaktområdene er også under kontinuerlig justering.
Tydelig arealdifferensiering og utpeking av prioriterte beiteområder ser ut til å være mest hensiktsmessig i forvaltningen av ulv og bjørn, men mindre hensiktsmessig i forvaltningen av gaupe.
Blant nye poeng en ellers vil finne, er forsiktig bekymring knyttet til at jerv streifer hyppigere inn i vårt område fra nord og vest. Kongeørn er også viet noe bredere plass. Både brunbjørn og ulv har naturligvis fått tilbørlig omtale.
Det er – også i den sammenheng – understreket at samarbeid mellom rovviltnemndene i regioner som grenser mot hverandre, får økende betydning. Dette er vi i region 2 enige i.
For øvrig er det verdt å minne om at forvaltningsplanene blir rullert, og dermed ikke laget helt på nytt fra grunnen av i hver periode. Det medfører at en god del av stoffet i den rullerte planen i for seg er vel kjent, men er blitt supplert, forbedret, gjort klarere og faglig enda bedre fundert gjennom den forskningen og kunnskapsinnhentingen som har funnet sted siden forrige rullering.
Nemnda vedtok å sette i gang arbeidet med rulleringen umiddelbart etter at nemnda var oppnevnt i januar 2016. Da inviterte vi berørte og interesserte parter til å komme med innspill og synspunkter, som vi fikk en god del av.
Planen har også vært ute på formell høring. Det kom inn 12 høringssvar, men enkelte innspill eller høringssvar ble avgitt på vegne av mer enn én høringsinstans. Engasjementet var altså bredere enn antallet høringssvar kan tyde på. Nemnda takker for bidragene, og for den kontinuerlige dialogen med landbruksorganisasjoner, miljøorganisasjoner, jeger- og fisk, andre interesseorganisasjoner og mange engasjerte privatpersoner for bidrag som gjør rovviltforvaltningen bedre.
Jørund A. Ruud,
Leder for rovviltnemnda i rovviltregion 2
1. Innledning 5 2. Nasjonale mål, føringer og myndighetsforhold 7
2.1 Miljøpolitisk bakgrunn 7
2.2 Distrikts- og landbrukspolitisk bakgrunn 9
2.3 Myndighets- og ansvarsdeling 10
2.4 Bestandsovervåking og skadedokumentasjon 11
2.5 Generelt om fellingsregimene 12
3. Rovviltbestandene i region 2 14
3.1 Bestandsovervåking 14
3.2 Bestandssituasjonen 17
4. Beitebruk 24
4.1 Bufe – omfang og beiteområder 24
4.2 Tamrein – omfang og beiteområder 29
4.3 Tap av husdyr på beite 30
5. Rovdyras ressursgrunnlag og påvirkning
på mennesker 32
5.1 Rovdyr og hjortevilt 32
5.2 Rovdyr og mennesker 35
6. Regionale utfordringer og mål 36
6.1 Utfordringer i regionen 36
6.2 Mål for forvaltningen av rovvilt i region 2 37
6.3 Regionalt mål for gaupe 37
6.4 Regionalt mål for kongeørn 38
6.5 Regionalt mål for brunbjørn, jerv og ulv 38
7.3 Strategier og tiltak – kongeørn 43
7.4 Strategier og tiltak – jerv 43
7.5 Strategier og tiltak – brunbjørn 44
7.6 Strategier og tiltak – ulv 44
7.7 Generelle retningslinjer for forebyggende tiltak 45
7.8 Andre økonomiske virkemidler 51
8. Kunnskapsbehov 53
9. Informasjon og kunnskapsformidling,
medvirkning og dialog 54
9.1 Samarbeid med forvaltningsorganer og
brukergrupper 54
9.2 Media og Internett 55
10. Vedlegg 56
Aktuelle nettsider om rovvilt og rovviltforvaltning 56
Aktuelle lover og forskrifter 56
Andre aktuelle nettsider 56
1. Innledning
Forvaltning og forekomst av store rovdyr i den norske fauna har endret seg vesentlig i løpet av de siste tiårene.
Politiske vedtak gjennom rovviltmeldingene fra 1992, 1997 og 2004 har lagt grunnlaget for en ny forvaltning der artenes langsiktige levedyktighet har blitt satt i sentrum. Innenfor gitte rammer skal konfliktene med husdyrnæringa og andre interesse-grupper søkes redusert til et minimum. Hovedprinsippene i rovviltpolitikkene er seinest
stadfestet i Stortingets rovviltforlik i juni 2011.
Ved Stortingets behandling av St. meld. nr. 15 (2003 – 2004) Rovvilt i norsk natur og Inst. S. nr. 174 (2003 – 2004), ble det bestemt at landet skal deles inn i 8 forvaltningsområder. Vestfold, Buskerud, Telemark og Aust-Agder utgjør region 2.
Figur 1. Forvaltningsregioner for rovvilt i Norge og rovviltregion 2 Sør-Norge.
oppnevnes av Klima- og miljødepartementet etter forslag fra fylkestingene. Oppnevningsperioden er fire år og følger valgperioden for fylkestinget og Sametinget. Alle medlemmer skal ha fast plass i fylkestinget og eventuelt fast plass i fylkesutvalget dersom slik finnes. Rovviltnemnda velger selv leder.
Forvaltningsregion 2 består av fem faste representanter, hvorav to fra Telemark og en fra de tre øvrige fylkene.
Tabell 1. Medlemmer og vara til Rovviltnemnda i region 2 for perioden 2016-2019.
Rovviltnemnda har hovedansvaret for forvaltningen av gaupe, jerv, brunbjørn og ulv. En av nemndas pålagte oppgaver er å utarbeide en forvaltningsplan for rovvilt. Denne skal danne grunnlaget for Rovviltnemndas og fylkesmennenes forvaltning av rovvilt i regionen, og gi størst mulig forutsigbarhet for alle berørte parter.
Planen skal legge opp til en geografisk differensiert forvaltning. Det vil si at hensynet til rovvilt og utnytting av utmarksressursene skal vektlegges forskjellig i ulike deler av regionen og eventuelt for ulike rovviltarter. Videre skal planen vise hvordan Rovviltnemnda ønsker å fordele midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak, jamfør prinsippet om arealdifferensiert forvaltning. Den skal også gi anbefalinger om bruken av landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler for å sikre en samordnet virkemiddelbruk som gir lavest mulig tap av sau og rein.
I rovviltmeldinga er det også sagt at det forutsettes at nemnda samarbeider med organisasjoner og kommuner i forbindelse med utarbeidelsen av planen. For å sikre både regionale og nasjonale målsettinger, vil samarbeid på tvers av regiongrensene være nødvendig.
Forvaltningsplanen skal rulleres etter behov, minst én gang i hver valgperiode. Med dette dokumentet har
Rovviltnemnda i region 2 revidert forvaltningsplanen av 18. november 2013. Første versjon av planen ble vedtatt 18. april 2007.
På oppdrag fra henholdsvis Miljødirektoratet og Landbruks- og matdepartementet leverte Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) forsommeren 2016 evalueringsrapporter om regional rovviltforvaltning (NINA-Rapport 1268) og rovviltbestandenes betydning for landbruk og
matproduksjon basert på norske ressurser (NIBIO-Rapport Vol. 2, nr. 63). Rapportene er fulgt opp av Klima- og miljødepartementet, blant annet gjennom møter og høring med rovviltnemndene. Videre politisk oppfølging vil kunne endre noe av forutsetningene for planens innhold og virkeområde.
Medlemmer: Fylke: E-post:
Jørund A. Ruud (leder) Telemark [email protected] Anne Sandum (nestleder) Buskerud [email protected] Kåre Pettersen Vestfold [email protected] Beate Marie Dahl Eide Telemark [email protected] Knut A. Austad Aust-Agder [email protected] Vararepresentanter: Fylke: E-post:
Gro Bråten Aust-Agder [email protected]
Edvard Mæland Telemark [email protected]
Tone Berge Hansen Telemark [email protected]
Trond Johansen Buskerud [email protected] Ellen Eriksen Vestfold [email protected]
2. Nasjonale mål, føringer og myndighetsforhold
2.1 Miljøpolitisk bakgrunn
Det er en hovedmålsetting i norsk miljøvernforvaltning å opprettholde naturens produktivitet og artsrikdom, her- under rovviltartene. Målsettingen er nedfelt både i norsk lovgivning, der lov av 19. juni 2009 nr. 100 om forvalt- ning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) er den mest sentrale, og i internasjonale konvensjoner som er rati- fisert av Norge. Den viktigste konvensjonen som direkte berører rovvilt er Bernkonvensjonen, som Norge ratifiserte i 1986. Konvensjonen inneholder blant annet krav til bevaring av artene gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn, og hvilke minsteforpliktelser Norge har i arbeidet med å ta vare på disse artene.
Med dette som grunnlag har et flertall på Stortinget, gjennom sin behandling av tre Stortingsmeldinger om rovvilt og en om ulv, gitt sin tilslutning til å ha bestander av store rovdyr i Norge. Samtidig har Stortinget gitt sin tilslut- ning til en rovviltpolitikk som sikrer at allsidig bruk av utmarka kan opprettholdes, herunder utnytting av utmarks- ressurser. Rovviltpolitikken har altså en todelt målsetning, noe som også ble presisert da Stortinget behandlet den siste rovviltmeldinga med tilhørende innstilling (St. Innst. nr. 174, s. 7): ”Komiteen vil understreke at den todelte målsettingen skal opprettholdes, og mener at det fortsatt skal være mulig med levedyktig næringsvirksomhet i landbruket i områder med rovvilt. Komiteen mener det må legges opp til en forvaltning av de fire store rovdyrene som gjør det mulig fortsatt å drive med småfehold i områder med rovdyr.” Den todelte målsettingen er videreført i Rovviltforliket (2011).
For å nå denne målsettingen er det lagt vekt på at forvaltningen av rovvilt skal være differensiert, det vil si at hensynet til rovvilt og beitebruk/andre utmarksinteresser vektlegges forskjellig i ulike områder. Dette innebærer at bruken av ulike tiltak og virkemidler må legges opp på en måte som så langt det er mulig differensierer mellom de ulike interessene i ulike geografiske områder. Nasjonalt er dette fulgt opp ved å fordele måltallene for antall ynglin- ger til ulike regioner, avgrense et område i landet hvor det ønskes familiegrupper av ulv (region 4 og 5) og fastsette deler landet av hvor det ikke er ønskelig med etablering av ynglende bestander av noen av de fire store rovviltartene (region 1 Vestlandet).
Regjeringen la i mars 2016 fram en stortingsmelding om forvaltning av ulv – Meld. St. 21 (2015-2016) Ulv i norsk natur. Meldingen ble behandlet i Stortinget 6. juni samme år med grunnlag i Innst. 330 S (2015-2016). Vedtak om endringer i ulvesonens utstrekning og bestandsmålet for ulv ble fulgt opp av Klima- og miljødepartementet med endringer i rovviltforskriften og kommentarene til forskriften. Endringene berører ikke rovviltregion 2 direkte.
Stortinget har fastsatt bestandsmålene for rovvilt i landet. Deretter er målene fordelt på de ulike rovviltregionene og nedfelt i rovviltforskriften. I region 2 er det et nasjonalt fastsatt mål om 12 årlige ynglinger av gaupe. For kongeørn er det nasjonalt ikke fastsatt regionale mål, men arten skal forvaltes slik at bestanden opprettholdes på 800 – 1250 hekkende par i Norge.
De andre artene skal kunne finnes innen regionen, men ikke som faste ynglende bestander. Gjennom senere politiske presiseringer er det lagt vekt på en tydeligere soneforvaltning og lav terskel for uttak av rovdyr som har gjort eller forventes å gjøre skade i prioriterte beiteområder. For å vurdere om bestandsmålet er nådd eller ikke skal resultatene fra det nasjonale Overvåkningsprogrammet for rovvilt (Rovdata) benyttes.
Region 2 har grenser mot tre forvaltningsregioner (fig.1). Rovdyr bruker store leveområder og beveger seg på tvers av regiongrensene. Regionen har derfor forvaltningsmessige utfordringer når det gjelder samhandling mellom regionene.
Bestandsmålene (årlig antall ungekull) i de ulike rovviltregionene er:
Hjemmelsgrunnlag
«Det er naturmangfoldloven, og dels lov av 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven), som er det juridiske hjemmelsgrunnlaget for rovviltforvaltningen. Etter natur-mangfoldlovens formålsparagraf skal «…
naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.».
Naturmangfoldloven åpner for at fredet vilt kan felles i spesielle tilfeller.
Forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt (rovviltforskriften) hjemler Rovviltnemndas myndighet og ansvar i rovviltforvaltningen.
Alle vedtak nemnda gjør med hjemmel i rovviltforskriften og som berører natur skal vurderes opp mot
naturmangfoldlovens prinsipper i kapittel II (§§ 8-12), samt §§ 4 og 5 om forvaltningsmål. § 14 (vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser og samiske interesser) i naturmangfoldloven vil i mange tilfeller også vektlegges når nemnda fatter sine vedtak.»
Region 1 – Vestlandet: Ingen nasjonale mål for ynglinger av gaupe, jerv, brunbjørn eller ulv.
Region 2 – Sør-Norge: 12 ynglinger av gaupe.
Region 3 – Oppland: 5 ynglinger av gaupe og 4 ynglinger av jerv.
Region 4 – Østfold, Akershus og Oslo: 6 ynglinger av gaupe, samt, i samarbeid med region 5, 4-6 ynglinger av ulv hvorav 3 skal ha skjedd i revir som i sin helhet ligger i Norge.
Region 5 – Hedmark: 10 ynglinger av gaupe, 5 ynglinger av jerv og 3 ynglinger av brunbjørn, samt, i samarbeid med region 4, 4-6 ynglinger av ulv hvorav 3 skal ha skjedd i revir som i sin helhet ligger i Norge.
Region 6 – Midt-Norge: 12 ynglinger av gaupe, 10 ynglinger av jerv og 3 ynglinger av brunbjørn.
Region 7 – Nordland: 10 ynglinger av gaupe, 10 ynglinger av jerv og 1 yngling av brunbjørn.
Region 8 – Troms og Finnmark: 10 ynglinger av gaupe – hvorav 4 i Finnmark, 10 ynglinger av jerv – hvorav 3 i Finnmark og 6 ungekull av brunbjørn.
2.2 Distrikts- og landbrukspolitisk bakgrunn
Bosettingen her i landet har alltid vært spredt, basert på utnytting av lokale ressurser. Det har vært og er fremdeles et overordnet mål i distrikts- og regionalpolitikken å holde oppe hoved-trekkene i bosettingsmønsteret på samme tid som det skal vektlegges å utvikle robuste regioner i alle deler av landet. Dette understrekes også i St.meld.
nr. 25 (2004 - 2005) Om regionalpolitikken, der et livskraftig landbruk fremdeles tillegges stor betydning for å kunne nå denne målsettingen. Her trekkes også hensynet til ønske om å ta vare på et variert landskapsbilde med kulturlandskapsverdier inn.
St. meld. nr. 14 (1976-1977) Om landbrukspolitikken ga i sin tid et løft for distriktslandbruket. Produktive arealer i distriktene (grovfor- og utmarksarealer) ble gitt lønnsomme ramme-betingelser og dermed dannet grunnlag for utviklingen av et sterkt husdyrhold i mange distrikter.
Et husdyrhold basert på utnytting av utmarksbeite er en svært viktig del av landbruket her til lands, spesielt i dal-, fjord- og fjellregionene. Dette har blitt understreket av Stortinget i ulike sammenhenger, seinest i St.prp.
nr. 8 (1992 - 93) Landbruk i utvikling. Her ble det vektlagt å bevare, utvikle og bruke de ressurser som finnes i bygdesamfunnet, inkludert beiteressursene i utmarka. Også etter Stortingets behandling av St. meld. nr. 19 (1999- 2000) Om norsk land-bruk og matproduksjon skal det legges til grunn en ansvarlig aktiv utnytting av landbrukets produksjonsgrunnlag i alle deler av landet.
Meld. St. 11 (2016-2017) Endring og utvikling. En fremtidsrettet jordbruksproduksjon.ble lagt fram i desember 2016. Meldingen behandles av Stortinget i første halvdel av 2017. Meldingen angir fire overordnete mål:
matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser.
Dyrevelferd
Gjeldende dyrevelferdslov trådte i kraft 1. januar 2010. Der er det lovfestet at dyr har egenverdi. Ot.prp.nr. 15 (2008 - 2009) Om lov om dyrevelferd tydeliggjør dyreholders plikt til å beskytte dyr mot rovvilt og slår fast at det er store utfordringer knyttet til utmarksbeite av tamrein/husdyr og fredet rovvilt. De dyrevelferdsmessige utfordringene i forbindelse med rovviltforvaltningen omtales i Stortingsmelding nr. 12 (2002 - 2003) om dyrehold og dyrevelferd, og i forarbeidene til ny lov om dyrevelferd. Bakgrunnen er økningen i tapet av sau og tamrein på beite de siste tiårene. I forarbeidene til ny lov om dyrevelferd vises det til at rovvilt utgjør den største enkeltårsaken til tap av sau på beite. Tilsvarende oppgis rovviltskader å utgjøre en viktig årsak til tap i reindriften. Omfanget av reindrift i region 2 er lite og begrenset til fjellområder i Buskerud grensende til Oppland (region 3). Det er påvist lite skader på tamrein i regionen, men tapet av sau har hatt et høyt omfang. Det pekes spesielt på at det dyrevelferdsmessige problemet er de store lidelsene som følger av skader, sykdom eller rovdyrangrep. Når rovvilt møter beitedyr, kan dyr bli skadet. Under rovdyrangrep kan også mor og avkom bli skremt slik at de kommer fra hverandre. Om lam blir drept er morsøya mer utsatt for å få jurbetennelse.
Det pekes likevel på at beite i utmark er et vesentlig velferdsgode for dyrene og at et visst skade- og tapsomfang må påregnes ved beiting i utmark. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom beitebruk og hva som kan aksepteres av lidelse på beite. Mattilsynet anser at et tap opp mot 4 % er akseptabelt ut fra et dyrevelferdsaspekt. De har videre gitt føringer for at det ved høye tap over tid, bør vurderes beiterestriksjoner.
Lov om dyrevelferd med tilhørende forskrifter pålegger dyreholder plikt til å sørge for at dyrene får godt tilsyn og stell, samtidig som det gis nødvendig beskyttelse mot skade, sykdom, parasitter, rovvilt og andre farer.
Oppbyggingen av rovviltbestanden gjennom den fastsatte rovviltpolitikken gir i mange områder økte utfordringer med å beskytte dyr for farer i forbindelse med beitedrift. Beitedyr skal beskyttes mot rovvilt når det er nødvendig og mulig. De politiske føringene for forvaltningen av rovvilt og beitedyr tilsier at forvaltningen skal gjennomføres på en slik måte at tapene av beitedyr reduseres mest mulig gjennom forebyggende tiltak, omstilling og
og konfliktdempende tiltak omfatter også tyngre tiltak som flytting av besetninger og beitelag til mindre
rovviltutsatte beiteområder, inngjerding av beiteområder og omstilling til annen drift i de områdene der det er størst konflikter mellom rovvilt og beite-dyr. Det legges stor vekt på å ha god samhandling mellom rovviltforvaltningen, Mattilsynet og beitebruksnæringen.
2.3 Myndighets- og ansvarsdeling
I forbindelse med behandling av rovviltmeldingen St. meld. nr. 15 (2003 - 2004) om Rovvilt i norsk natur, fordelte Stortinget myndighet og oppgaver mellom ulike instanser.
Rovviltnemnda
Ansvar og oppgaver er nedfelt i forskrift av 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt.
De har:
- ansvar for å utarbeide en regional forvaltningsplan for rovvilt. Dette omfatter blant annet å etablere en geografisk differensiert forvaltning i regionen, fastsette retningslinjer for fordeling av midler til forebyggende tiltak og gi anbefalinger om bruken av landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler for å sikre en samordnet virkemiddelbruk.
- myndighet til å fastsette kvoter for skadefelling og lisensfelling på ulv, brunbjørn og jerv, samt skadefelling og kvotejakt på gaupe, dersom bestandsmålene er nådd. Denne myndigheten vurderes ut fra gjennomsnittet av antall ynglinger de siste tre årene. For brunbjørn har nemndene, under visse forutsetninger, myndighet ved oppnådde 10 årlige ynglinger, selv om bestandsmålet på 13 ynglinger ikke er nådd.
Rovviltnemnda involveres også i annet rovviltrelatert arbeid. Nemnda inviterer Statens naturoppsyn (SNO) og Mattilsynet til sine faste nemndsmøter. Vedtak gjort av nemnda kan påklages i henhold til forvaltningsloven.
Klima- og miljødepartementet er klagemyndighet.
Fylkesmannen
- Har en rådgivende funksjon ovenfor Rovviltnemnda, i tillegg til å være sekretariat (Fylkesmannen i Buskerud). Gir blant annet faglig tilrådning om kvoter for felling av rovvilt og bruk av midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak.
- Har innen hvert fylke myndighet til å iverksette fellingstillatelser innenfor kvoter gitt av nemnda.
- Avgjør søknader om skadefellingstillatelser på kongeørn.
- Administrerer lisensfelling og kvotejakt på store rovdyr.
- Behandler søknader om forebyggende og konfliktdempende tiltak i henhold til forskrift (2013) og innenfor nemndas retningslinjer.
- Behandler søknader om rovvilterstatninger.
- Utbetaler godtgjøring til kommunene for videre utbetaling til jegere på kommunalt/interkommunalt fellingslag som har deltatt i skadefellingsforsøk på rovvilt.
Fylkesmannens vedtak kan påklages i henhold til forvaltningsloven. Miljødirektoratet er klagemyndighet.
Miljødirektoratet
- Er sentral overordnet faginstans innenfor rovviltforvaltning.
- Kan fatte vedtak om skadefelling, kvotejakt og lisensfelling av eget tiltak eller etter søknad, samt eventuelt uttak av resterende lisenskvote i dialog med rovviltnemndene. Gjelder hovedsakelig dersom bestandsmålet ikke er nådd i den enkelte region eller ved spesielle fellingsoppdrag som hiuttak, skadet brunbjørn mv.
- Er ansvarlig for det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt.
Statens naturoppsyn (SNO) er ansvarlig for skadedokumentasjon og praktisk gjennomføring av
bestandsregistreringer. Har også funksjon knyttet til oppsyn og bekjempelse av fauna-kriminalitet, samt uttak av rovvilt i særskilte situasjoner (hiuttak, skadefelling mv.). SNO i region 2 har to rovviltansvarlige (Agder og Vestfold, Buskerud og Telemark) og i alt 17 rovviltkontakter fordelt i regionen (www.naturoppsyn.no). Disse utgjør førstelinjen i oppfølgningen av meldinger om skade på beitedyr, oppfølging og kontroll ved fellinger (kvotejakt på gaupe, lisensfelling), sporundersøkelser, innsamling av DNA - materiale m.m. SNO fatter ikke forvaltningsvedtak.
ROVDATA har ansvaret for faglig innhold, formidling, drift og utvikling av det nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt, samt for å gjøre resultatene offentlig tilgjengelige (www.rovdata.no). På nettstedet www.skandobs.no eller via Rovdatas app (lastes gratis ned fra Google Play eller App Store) kan enkeltpersoner blant annet registrere egne observasjoner av store rovdyr (spor, sportegn og synsobservasjoner).
Kommunene har ansvaret for det lokale skadefellingslaget. Der fellingsforsøk utføres i kommunal eller interkommunal regi, har kommunen ansvaret for administrasjon av fellingsforsøkene, herunder
godtgjøringsordningen for deltakere i fellingsforsøk. Kommunen vil også kunne ha en rådgivende rolle, særlig i tilknytning til beitebruk og forebyggende tiltak. Videre har kommunene det generelle ansvaret for ettersøk av påkjørt vilt.
Figur 2. Organiseringen av rovviltforvaltningen i Norge.
2.4 Bestandsovervåking og skadedokumentasjon
Det nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt omfatter de fire store rovdyrene og kongeørn, og fastsetter rammer for overvåkningsaktiviteten på landsbasis. Målet med programmet er å standardisere, systematisere og koordinere overvåkingsaktiviteten på landsbasis, og å sikre at det blir en nasjonal og enhetlig bearbeiding, sammenstilling og presentasjon av data.
Miljødirektoratet har hovedansvaret for programmet, mens ansvaret for innsamlingsmetodikk og systematisering og tolkning av data er lagt til ROVDATA. Hovedansvaret for bestandsregistreringene er lagt til Statens naturoppsyn (SNO) og utføres i henhold til fastsatte instrukser.
Landbruks- og matdepartementet
Mattilsynet
Klima- og miljødepartementet
Miljødirektoratet
Statens naturoppsyn Rovviltnemnd
Fylkesmannen
Lokale rovviltkontakter Kommunen
rovvilt. Kadavre undersøkes som regel i felt av lokal rovviltkontakt som gjør en foreløpig vurdering av dødsårsak/
skade, og sender inn et kadaverskjema til regionalt rovviltansvarlig som setter endelig konklusjon.
Resultatene av skadedokumentasjonsarbeidet rapporteres videre til forvaltningen gjennom en nasjonal database (Rovbase), og er et viktig grunnlag når forvaltningen skal vurdere erstatningskrav for rovdyrskader, forebyggende tiltak eller felling for å redusere skadeomfang på husdyr eller tamrein.
2.5 Generelt om fellingsregimene
Rovviltnemndene har myndighet til å fatte vedtak om kvote for felling og kvote for jakt når bestanden av
brunbjørn, jerv, ulv eller gaupe ligger over de nasjonalt fastsatte bestandsmålene for regionen. For ulv og brunbjørn baseres myndigheten på dokumenterte data om siste års ynglinger, og for gaupe og jerv på gjennomsnittet for de tre siste årene. Miljødirektoratet kan fatte vedtak om felling eller jakt også der bestanden ligger under de nasjonalt fastsatte bestandsmålene. Fylkesmennene avgjør søknader om skadefellingstillatelser på kongeørn.
Kvotejakt
Kvotejakt er en ordinær jakt på et bestemt antall individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven (§ 16) og viltloven (§ 9), og det er offentlige myndigheter som fastsetter kvoten. Gaupe er den eneste av rovviltartene det er åpnet for kvotejakt på.
Lisensfelling
Lisensfelling er en skademotivert felling, hvor et bestemt antall individer av en viltart kan felles med hjemmel i naturmangfoldloven (§ 18).
Klassisk strupebitt fra gaupe i skadedokumentasjon på sau i Tinn.
Illustrasjonsfoto av gaupetenner til høyre som gir denne type skader.
Begge foto: Statens naturoppsyn
Skadefelling
Skadefelling er skademotivert felling av enkeltindivider av gaupe, jerv, brunbjørn eller ulv med hjemmel i naturmangfoldloven (§ 18) for å avhjelpe pågående eller hindre potensielle skadesituasjoner som kan oppstå på bufe eller tamrein. Skadefelling av kongeørn kan vedtas i akutte tilfeller der det voldes vesentlig skade på bufe eller tamrein.
Nødverge
Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person og under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe (naturmangfoldloven § 17). I tillegg kan jerv og gaupe avlives når det anses påkrevd for å fjerne en umiddelbar og betydelig fare for skade på bufe, tamrein og gris (rovviltforskriften § 13a). I rovdyrsikre hegn som tilfredsstiller fastsatte krav kan rovdyr avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på produksjonsdyr eller hund (naturmangfoldloven
§ 17a).
Tabell 2. Oversikt over fellingsformer og myndighet for vedtak.
*Lisensfellingsperioden er ulik for de fire rovpattedyra.
Periode Oppnådd bestandsmål
Ikke oppnådd
bestandsmål Kongeørn Betinget kvote for
skadefelling 1.6 – 15.2 Rovviltnemnda Miljødirektoratet Vedta bruk av
skadefellingskvote 1.6 – 15.2 Fylkesmannen Fylkesmannen Alle fellingsformer, inkl.
ekstraordinær skadefelling Hele året Miljødirektoratet Miljødirektoratet Fylkesmannen Kvote for lisensfelling * Rovviltnemnda Miljødirektoratet
Kvote for gaupejakt 1.2 – 31.3 Rovviltnemnda Miljødirektoratet
3. Rovviltbestandene i region 2
3.1 Bestandsovervåking
God oversikt over rovviltbestandene er viktig for å drive en forsvarlig forvaltning av de store rovdyra i tråd med de nasjonale bestandsmålene. Forvaltningen og berørte parter må komme fram til mest mulig omforente bestandstall.
Uenighet om bestandssituasjonen er et potensielt konfliktfelt i deler av rovviltforvaltningen. Det er derfor viktig at innsatsen i bestandsovervåkingen står i forhold til behovet for presise bestandstall. Stortinget har flere ganger tillagt bestandsovervåking og bestandsregistrering stor betydning. Spesielt er det vektlagt at det må tilrettelegges for utvikling av et samarbeid med tanke på en fortsatt lokal medvirkning.
Feltregistreringene i regionen utføres i hovedsak av SNO med bistand fra en rekke lokale aktører. Lokal medvirkning sikres gjennom aktiv bruk av lokale rovviltkontakter og andre lokale aktører, som for eksempel beitelag og jaktlag. Eksempelvis har Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) ansvar for å gjennomføre systematiske sporsøk etter familiegrupper av gaupe i hele landet. En stor del av informasjonen som finnes om rovvilt i dag er basert på informasjon fra lokalbefolkningen. I det skandinaviske rapportsystemet for gaupe, jerv, brunbjørn og ulv (Skandobs) kan alle legge inn sine egne observasjoner (www.skandobs.no). Observasjoner kan også meldes til Skandobs via Rovdatas app. Appen kan lastes gratis ned fra nettet (Google Play eller App Store). Grunnlaget for bestandsvurderingene av gaupe er i det alt vesentlige basert på informasjon meldt inn fra lokalbefolkningen.
I tillegg mener Rovviltnemnda at følgende punkter er viktige i bestandsovervåkingen av de store rovdyra:
• Det må løpende informeres om bestandsstatus, metode og relevant rovviltbiologi for å gi innsikt i og forståelse for hvordan rovviltforvaltningen foregår.
• Det må fortsatt stimuleres til innmelding av rovviltobservasjoner og informeres om Skandobs og rovviltappen.
• Overvåkningsprogrammet for store rovdyr, inkludert kongeørn, må utvikles kontinuerlig ut fra ny kunnskap og erfaringer;
• Bruk av viltkameraer innlemmes som ordinær del av bestandsovervåkingen av gaupe.
• Det bør informeres og stimuleres til innsamling av biologisk materiale (ekskrementer/urin og hår) fra brunbjørn, jerv og ulv for DNA-analyse for å få en best mulig oversikt over forekomsten i regionen.
Gaupe
Bestandsovervåkingen er basert på registrering av familiegrupper. Dette gjøres i stor grad
gjennom oppfølging og kvalitetssjekk av tilfeldige innmeldinger av spor- og synsobservasjoner på sporsnø gjennom vinteren, men også ved systematisk søk i områder med fast forekomst av gaupe. Tilfeldige observasjoner gjøres av friluftsutøvere, husdyreiere og jegere, og disse observasjonene skal kontrolleres og godkjennes av SNO.
Systematisk søk gjennomføres av fylkeslagene til Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF). I region 2 er summen av de fylkesvise minimumskravene for årlig sporingsinnsats 1 817 km. Innmeldte spor etter familiegrupper blir nærmere undersøkt av SNO.
I regionen har viltkameraer blitt utprøvd som ledd i overvåkingen av gaupe. Rovviltnemnda har bidratt økonomisk og ønsker metoden videreutviklet som et supplement i overvåkingen, særlig i områder med ustabile snøforhold.
Jerv
Bestandsovervåking av jerv baserer seg i hovedsak på registrering av ynglehi og innsamling og analyse av DNA.
Ynglende jervetisper benytter ofte de samme hilokalitetene over flere år og registreringsinnsatsen konsentreres til kjente hilokaliteter. Fra nyere tid foreligger det ingen kjente hilokaliteter i region 2, men det bør søkes regelmessig etter ynglinger i aktuelle områder ved påvist aktivitet av jerv over et visst tidsrom. Særlig gjelder dette der det ved DNA-analyse er påvist jervetispe eller er mistanke om dette, eller i fjellområder tilgrensende områder med tidligere fast forekomst og kjent yngling i nyere tid, som i nordvestre fjellområder i Buskerud.
Brunbjørn
Overvåkingen er i hovedsak basert på sporregistreringer på vårsnø, undersøkelser av skader på bufe, samt observasjoner av brunbjørn. Innsamling av biologisk materiale (ekskrementer og hår), med påfølgende DNA- analyse, er nå en svært viktig del av den nasjonale overvåkingen av brunbjørn. Rovviltnemnda mener det er viktig med løpende og systematisk innsamling og analyse av biologisk materiale i regionen.
Figur 3. Oversikt over områder for sporsøk etter familiegrupper av gaupe. Samlet minimumskrav per år i region 2 er 1817 km.
Overvåkingen er basert på sporing på snø. Streifdyr av ulv registreres gjennom oppfølging av meldinger, skader på bufe, tamrein og hjortevilt m.m., sporinger og innsamling av biologisk materiale for DNA-analyse.
Kongeørn
Overvåkingen er organisert i to hoveddeler, en ekstensiv og en intensiv. Den ekstensive overvåkingen omfatter kartlegging og kontroll av nåværende og tidligere hekketerritorier over hele landet. Hovedhensikten er å få en mest mulig komplett oversikt over antall hekkende par og den geografiske fordelingen av hekketerritorier. Statens naturoppsyn har ansvaret, men tradisjonelt har dette blitt gjort av lokale ressurspersoner. Kjente reirplasser rundt i deler av regionen har i en årrekke blitt regelmessig besøkt og overvåket.
I den intensive delen overvåkes tolv ulike områder i landet. I hvert av disse områdene, hvorav to i region 2
(Møsvatn og Solhomfjell), er det 15 faste territorier som blir fulgt opp med flere årlige besøk for å kartlegge status, voksenoverlevelse og ungeproduksjon.
Rovviltnemnda registrerer at oversikten over bestanden (par/territorier) i regionen er god, men det er ønskelig med bedre kunnskap om kongeørnas eventuelle betydning for tap av sau (lam) på utmarksbeite.
Spor etter to gauper på Rørholt i Bamble i februar 2017. Foto: Statens naturoppsyn
Jervespor, Bykle 30. mars 2013.
Foto: Statens naturoppsyn
3.2 Bestandssituasjonen
Rovviltnemndas beslutninger skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om artenes bestandssituasjon, naturtypens utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger
(naturmangfoldloven § 8). For rovvilt skal det nasjonale overvåkings-programmet for rovvilt (Rovdata) være det autoriserte datagrunnlaget som gir forvaltningen kunnskap om status og utvikling i rovviltbestandene. Oppdaterte statusrapporter er tilgjengelige på www.rovdata.no.
Gaupe
Gaupe kan påtreffes over det meste av regionen unntatt i høyfjellet. Fast bestand og størst tetthet finner vi i skogsområder og sentrale dalfører i Telemark og Buskerud. Bestanden var på sitt høyeste i perioden 1996-1999 (gjennomsnittlig 18 årlige ynglinger). Påfølgende bestandsnedgang fram til 2004 skyldes i hovedsak høy avskyting.
Etter en periode (2005-2008) med relativt stabil bestand litt i overkant av bestandsmålet (13-14 familiegrupper) har bestanden etter 2009 ligget på et noe høyere nivå. I perioden 2011-2013 var gjennomsnittlig antall årlig dokumenterte ynglinger 15.7, flest i 2013 med 16,5. Etter noen år med økt avskytning er bestanden per 2016 betydelig redusert (9,5 ungekull før jakt i 2016) og lå for første gang siden 2004 under bestandsmålet for regionen (12 årlige ynglinger).
På landsbasis ble det registrert 52 familiegrupper i 2016, noe som tilsvarer en bestand på omkring 310 dyr i Norge. Dette er bestandsstørrelsen før kvotejakta i 2016 og før reproduksjonssesongen. Dette er fjerde år på rad gaupebestanden ligger under det nasjonale bestandsmålet på 65 årlige ungekull.
Figur 4. Oversikt over kongeørnterritorium i de syv områdene (av 12 totalt i landet) som inngår i intensivovervåkingen i Sør-Norge. Den lyserøde sirkelen indikerer 50 km radius fra sentrum av intensivområdet.
Figur 5. Antall registrerte familiegrupper av gaupe i Region 2 Sør-Norge 1996 – 2016. Nasjonalt fastsatt bestandsmål er markert med vannrett linje (12 årlige ynglinger). ”Halve” familie- grupper betyr at en gruppe deles med naboregion.
(Kilde: NINA/Rovdata).
Tabell 3. Fylkesvis fordeling av dokumenterte familiegrupper av gaupe i region 2 i perioden 2009 – 2016, samt gjennomsnitt for de siste tre årene. Kilde: Rovdata og Rovbasen.
Fylke 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016
Aust-Agder 1 1 1 2 1 1 0 1
Telemark 8 10 6 8 8 9,5 10,5 6
Vestfold 1 2 2 2 3 0,5 0,5 0
Buskerud 9 4 5,5 4 4,5 5,5 5 2,5
Region 2 19 17 14,5 16 16,5 16,5 16 9,5
Gjennomsnitt
for siste 3 år 15,5 16,7 16,8 15,8 15,7 16,3 16,3 14,0
14,5 20
14 20
13,513,5 9,5
4 7,5
13 13,513,514 19
17
14,516 16,516,5 16 9,5
0 12
1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016
Antall familiegrupper av gaupe
Figur 6. Geografisk fordelingen av påviste familiegrupper av gaupe i fylkene i Sør-Norge i hhv. 2010 og 2016 (side 18) og i rovviltregionene i 2016 (over). I kartet over er familiegrupper i områder med ”lav” tetthet av byttedyr angitt med store sirkler og familiegrupper i områder med ”høy” tetthet av byttedyr med små sirkler. Kilde: Rovdata - NINA Rapport 1280
Gaupebestanden reguleres ved kvotejakt, og uttaket har de siste fire årene vært på mellom 23 og 37 dyr årlig.
Samlet avgang (jakt og andre dødsårsaker) i region 2 fra 1994 da kvoteregulert jakt ble innført og fram til om med 2016 framgår av figur 7.
0 10 20 30 40
1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016
Antall gauper i avgang
Annen avgang
Kvotejakt/Kvotefri jakt
Figur 7. Antall døde gauper (jakt og annen avgang) registrert i region 2 i perioden 1994-2016.
Kilde: Rovbasen.
Jerv
Jerv, i hovedsak hanner, kan sporadisk påtreffes over store deler av regionen. Det er ikke påvist yngling, men i tilgrensende fjellområder i region 1 (Nordfjella/Skarvheimen), sist i 2004. Aktiviteten har vært mindre etter effektive tiltak i egen og tilgrensende regioner, først og fremst ekstraordinære uttak (hiuttak og skadefelling).
Det nasjonale bestandsmålet for jerv i Norge er nådd (39 årlige ynglinger) og i 2015 ble det påvist totalt 65 ynglinger (2014: 52). 17 av tispene og/eller valp(ene) ble tatt ut. Alle rovviltregionene med fastsatt nasjonalt bestandsmål for regionen lå over bestandsmålet.
Bjørn på elgkadaver, Nore og Uvdal 22. april 2011.
Foto: Lars Ole Svendsen (viltkamera)
Figur 8. Fordelingen av dokumenterte og antatte ynglinger av jerv i Norge i 2014–2016. Kilde: Rovdata – NINA Rapport 1291.
Brunbjørn
I en periode fra midt på 1990-tallet og fram til og med 2012 ble brunbjørn nærmest påvist årlig i regionen. Dette var et fåtall langvandrende enslige hanner. De fleste av kjente individer er påvist skutt ved skadefelling eller under lisensfelling, hvorav to i regionen (1998 og 2012). Siden juni 2012 er det ikke entydig påvist brunbjørn i regionen og siden 2013 heller ikke vest for Mjøsa/E6.
Det nasjonale bestandsmålet for brunbjørn er ikke nådd. I 2015 ble det påvist minimum 128 brunbjørner i Norge (136 året før) ved bruk av DNA-analyser (53 hunner og 75 hanner), mange av dem nær riksgrensene mot øst. Dette er det laveste antall registrerte bjørner i landet under sju år med landsomfattende overvåking. Det er beregnet at det ble født seks kull (5,7) med unger i 2015. Estimatet har ligget relativt stabilt de siste fem, seks åra.
Figur 9. Geografisk fordeling av 128 brunbjørn påvist med DNA-analyse. Kartet til venstre viser oversikt over 75 hannbjørner (blå) og kartet til høyre 53 hunnbjørner (rød). Kilde: Aarnes et al. 2016. NIBIO RAPPORT/VOL.: 2, NR.: 56, 2016.
Ulv
Ulv har over flere år forekommet regelmessig i regionen, seinest i beitesesongen 2016. Foreliggende DNA-prøver og felte dyr viser at dette i hovedsak er unge, langvandrende hanner med sørskandinavisk opprinnelse. Imidlertid er to tisper felt under lisensfelling de siste årene, i Siljan i 2015 og i Froland i 2016.
For første gang på fem år ble ikke bestandsmålet på ulv nådd i 2014. Året etter ble likevel rekordmange valpekull registrert. Sju valpekull i helnorske ulverevir ble påvist vinteren 2015/2016, hvorav seks i revir med tilhold innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv (ulvesonen).
Figur 10. Registrerte familiegrupper og revirmarkerende par i Skandinavia vinteren 2015/2016. Kilde: Rovdata.
Kongeørn
Kongeørn er etablert i alle fire fylker i regionen. Det er Telemark og Buskerud som har flest kjente lokaliteter, mens Aust-Agder har færre. I Vestfold har kongeørn etablert seg i de indre delen av fylket i nyere tid etter flere tiår uten kjent forekomst. De siste årene har det imidlertid ikke blitt registrert hekkeforsøk her.
Kartlegging av kongeørn i regionen har foregått gjennom flere tiår, mye basert på idealistisk innsats. Det er registrert ca. 170-190 kjente revir i regionen (2015-2016). Telemark og Buskerud har flest kjente lokaliteter.
Kartleggingen har vist at aktiviteten på hekkeplassene kan variere betydelig fra år til år, og antall besatte
territorier årlig varierer anslagsvis mellom 65-90 %. Manglende registrert aktivitet betyr imidlertid ikke at reviret nødvendigvis er uten ørn.
Årlig hekkesuksess varierer også betydelig. Undersøkelser på hekkeaktivitet i Telemark har vist at 1 av 5 hekkeforsøk mislykkes. Gjennomsnittlig ungeproduksjon fra 1990-tallet til i dag har variert i fylket fra 0,1 til 0,6 unger per besatt territorium. I Buskerud produserte kongeørnparene i snitt 0,45 unger per besatt territorium i perioden 2007 – 2014.
Bestandsovervåkning av kongeørn omfatter blant annet undersøkelse av reirplasser for å kartlegge hekkesuksess.
Foto: Inge Stensrud
Tabell 4. Antall kjente revir og anslått antall par av kongeørn i region 2 per 2012.(Kilde: Rovbasen og O F Steen pers. medd.)
Fylke Antall kjente revir Antall par
(65-90 % besatte revir)
Vestfold 3 2-3
Buskerud 66-74 43-67
Telemark 70-75 46-68
Aust-Agder 34-40 22-36
Region 2 173-192 133-174
Nasjonalt har kongeørnbestanden vært anslått å være økende de siste tiårene, og arten er siden 2010 ikke lenger oppført i Norsk Rødliste for arter. I perioden 2010-2014 ble det kartlagt til sammen 1 260 kongeørnterritorier over hele Norge. Det er anslått at 963 (76,4 %) av disse var okkupert av et hekkende par med kongeørn en eller flere ganger i de siste fem årene.
I områdene med intensivovervåking (12) ble det i 2016 registrert nedgang i antall vellykkede hekkinger fra året før. I 2016 ble det produsert i snitt 0,30 unger per territorium, mot 0,44 året før. I områdene som inngår i region 2 (Møsvatn og Solhomfjell, se figur 4) var ungeproduksjonen i 2016 på 0,2 unger per territorium. Året før (2015) var imidlertid produksjonen ved Møsvatn på hele 0,87 unger per territorium (10 vellykkete hekkinger produserte i alt 13 unger, mot tre unger for to vellykka hekkinger i 2016).
4. Beitebruk
4.1 Bufe – omfang og beiteområder
Omfang og utviklingstrekk
Regionen har verdifulle beiteområder med stor betydning for beitebruksinteressene. Årlig slippes det om lag 190 000 sau og lam på utmarksbeite, og det er få utmarksområder som ikke utnyttes til husdyrbeiting. Rundt åtte prosent av sauen i Norge befinner seg i vår region og over halvparten av disse er i Buskerud. Én av tre sauer i Buskerud er lokalisert til kommunene Ål, Nes, Hol, Nore og Uvdal og Lier. I tillegg til sauene som er stasjonære i vår region, har Telemark og Aust-Agder til sammen drøyt 30 000 gjestesauer fra Hordaland, Rogaland og Vest- Agder. Den største andelen finner vi i Aust-Agder.
I perioden 2000-2012 var det en nedgang på drøyt 41 000 sau og lam på utmarksbeite og 640 bruk i regionen. Nå har vi imidlertid registrert en økning i antall sau og lam på 14 %, tilsvarende drøyt 23 300 dyr, i perioden 2012- 2016. Den prosentvise økningen har vært størst i Aust-Agder med hele 25 %, deretter Vestfold med 20 og Buskerud med 15 % (figur 11).
Tabell 5 gir en oversikt over antall driftsenheter og antall sauer ett år og eldre i regionen per 31. juli 2016.
Sauebrukene er i gjennomsnitt størst i Buskerud (74 sauer, 1 år og eldre per bruk) og minst i Vestfold (36).
Landsgjennomsnittet er 64 sau per bruk mot 62 i vår region.
Sau på utmarksbeite i Hallingskarvet. Foto:
Fylkesmannen i Buskerud
Tabell 5. Omfang av saueholdet (sauer 1 år og eldre) i region 2 per 31. juli 2016 og viktige beitekommuner i regionen.
Kilde: Landbruksdirektoratet, søknader om produksjonstilskudd i jordbruket.
Antall Andel i % Viktigste beiteområder
Søyer, 1 år og eldre, utmarks- beite
Antall bruk
Søyer, 1 år og eldre, utmarks-
beite/bruk Regionalt Nasjonalt Kommune
Andel (%) av sauen i fylket - regionen
Region 2 70060 1137 62 100 8,5 - -
Vestfold 3666 102 36 5 0,4 Re, Larvik, Andebu 53 - 3
Buskerud 37127 505 74 53 4,5 Ål, Nes, Hol, Lier,
Nore og Uvdal 58 -31
Telemark 18891 318 59 27 2,3
Tokke, Vinje, Hjartdal, Seljord, Kviteseid
55 - 15
Aust-Agder 10376 212 49 15 1,3 Åmli, Bygland, Valle,
Evje og Hornnes 60 - 9
Figur 11. Utviklingen i antall sau og lam på utmarkbeite i perioden 2000 til 2016 i Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder.
Kilde: Landbruksdirektoratet, søknader om produksjonstilskudd i jordbruket per 31. juli.
Beiteområdene i regionen og organisert beitebruk
Organisert beitebruk ble satt i gang i 1970 gjennom et samarbeid mellom Landbruksdepartementet og Norsk Sau og Geit. Målsettingen var å legge til rette for mer rasjonell utnytting av utmarksbeitene og redusert tap. Beitebrukerne er organisert i lag og samarbeider om tilsyn og sanking. I 2016 var det 18 lag i Telemark, 17 i Aust-Agder og 31 i Buskerud. Antallet er relativt stabilt, men fra og med 2009 er ikke beitelagene i Vestfold lenger med i ordningen.
0 20000 40000 60000 80000 100000 120000
2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2015 2016
Sau og lam på utmarksbeite
Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder
fylket, Telemark 60-65 % og Aust-Agder 52 %.
Figur 12 viser utbredelse og tetthet av sau på utmarksbeite i region 2 i 2015 og områder med tamreindrift.
Tabell 6. Fordeling av sau på beitetype i 2011 (Kilde: Statens landbruksforvaltning).
Skogsbeite Blandingsbeite Fjellbeite Antall
sau
Andel i %
Antall sau
Andel i %
Antall sau
Andel i %
Aust-Agder 338 2 % 3 905 27 % 10 296 71 %
Telemark 9 306 19 % 21 060 43 % 18 611 38 %
Buskerud 23 579 28 % 37 802 44 % 23 585 28 %
Totalt 33 223 23 % 62 767 42 % 52 492 35 %
Figur 12. Utbredelse og tetthet av sau i orga- nisert beitebruk i rovviltregion 2, samt område med tamreindrift (Filefjell Reinlag).
Bruken av forebyggende tiltak mot rovviltskader
Det har siden 2010 vært en økende interesse for å søke om tilskudd til å flytte sau til mindre rovviltutsatte beiteområder. Buskerud og Telemark har begge tildelt nærmere 30 prosent av det samlede tilskuddet til
forebyggende tiltak mot rovviltskader og konfliktdempende tiltak til dette enkelttiltaket i perioden 2010 – 2016.
I Buskerud er det nå rundt 20 besetninger med totalt 6 000 dyr som årlig søker tilskudd til å flytte sau til mindre rovviltutsatte fjellbeiter. Det er i hovedsak beiteområdet Flæfjell i kommunene Ål og Hemsedal og Iungsdalen i Hol som er vertskap for disse dyra. Tilsvarende for Telemark har til sammen 16 besetninger mottatt tilskudd til flytting i perioden 2012-2016, men antallet besetninger som søker varierer fra år til år. I Telemark er det hovedsakelig beiteområdene i Vest-Telemark som benyttes. I Aust-Agder er det flyttet kun én besetning med totalt 500 dyr (se figur 13).
Figur 13. Antall sau og lam flyttet til mindre rovviltutsatte beiteområder i Buskerud, Telemark og Aust-Agder i perioden 2012 – 2016.
De økonomiske rammene for å dekke rovviltnemndas arbeid med forebyggende tiltak mot rovviltskader og konfliktdempende tiltak i fylkene økte fra 645 000 kroner i 2006, til 3,26 millioner kroner i 2012. I 2016 var midlene redusert til 2,2 millioner kroner. De vanligste forebyggende tiltakene i region 2 er bruk av elektronisk overvåking (i all hovedsak radiobjeller), flytting av sau til mindre rovviltutsatte beiteområder, bruk av vokterhund og planlagt utvidet tilsyn (se figur 14).
0 1000 2000 3000 4000 5000 6000 7000
2012 2013 2014 2015 2016
An ta ll s au o g og la m fl ytte t
Buskerud Telemark Aust-Agder
Figur 14. Samlet bruk av tilskudd til de mest brukte forebyggende tiltakene mot rovviltskader på sau i region 2 i perioden 2006-2016.
Figur 15. Bruken av tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader og konfliktdempende tiltak fordelt på fylkene i rovviltregion 2 fra og med 2010 til og med 2016.
I årene 2010 til og med 2016 er det brukt drøye 20 millioner kroner på forebyggende og konfliktdempende tiltak i rovviltregion 2. Prosentvis fordelingen mellom fylkene er 46 til Telemark, 41 til Buskerud, 12 til Aust-Agder og én prosent til Vestfold. Figur 15 viser hvilke tiltak midlene har gått til. Samleposten «Andre tiltak» gjelder blant annet bruk av beredskapsareal og beiting på inngjerdet areal. Sistnevnte ble blant annet brukt i Buskerud i årene 2012 og 2013 som var en overgangsperiode for flere besetninger som skulle flytte til fjellbeite. Spesielt for Aust-Agder er bruk av kadaverhund (ekvipasjer) for å avdekke tapsårsak og raskt finne ferske kadaver. Her har Fylkesmannen inngått avtale om bruk av kadaverhund ved akutte skader.
0 500000 1000000 1500000 2000000 2500000 3000000 3500000 4000000 4500000
Vokterhund Radiobjeller Gjeting/utvidet tilsyn Flytting Rovviltavvisende gjerde Tidlig nedsanking Forsinket slipp utmark Beredskapsareal Beiting inngj. areal Andre tiltak
Kr
Type tiltak
Aust-Agder Buskerud Telemark Vestfold -
200 000 400 000 600 000 800 000 1000 000 1200 000 1400 000 1600 000 1800 000
2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016
Vokterhund Radiobjeller Flytting
Gjeting/utvidet tilsyn
Figur 16. Prosentvis fordeling av tilskudd til forebyggende tiltak i perioden 2010- 2016 i hele region 2.
4.2 Tamrein – omfang og beiteområder
Fjellområdene øst for Hallingdal i Buskerud (Hemsedal, Nes og Flå kommuner) er deler av et større beiteområde for Filefjell Reinlag (2000 km2). Om lag 3300 tamrein (vinterbestand 2015) benytter området. Vinterbeiter i sørøst (Flå og Nes) og barmarkshøstbeiter i nordvest (Hemsedal). Det er bare i mindre grad rapportert om tap eller driftsproblemer knyttet til rovvilt i beiteområdene innen regionen.
Figur 17. Utbredelsen av tamreindrift i Sør-Norge (Konsesjonsområdet for Filefjell tamreinlag med sort omriss. Blått = vinter- beite, grønt = vårbeite, rødt = sommerbeite og rosa = høstbeite. (Kilde: Landbruksdirektoratet/NIBIO, Reindriftskart)
6 %
41 % 12 %
29 %
12 % Vokterhund
Radiobjeller
Gjeting/utvidet tilsyn Flytting
Andre tiltak
Utviklingstrekk
Utviklingen i lammetap i organisert beitebruk i region 2 i perioden 2006 til 2016 er vist i figur 18. Tapsprosenten er synkende for alle fylkene i regionen, men jevnt over størst for Aust-Agder. Figuren viser at den største økningen var i perioden 2009-2012.
Figur 18. Utvikling i gjennomsnittlig tapsprosent for lam i organisert beitebruk i regionen i perioden 2006 - 2016. Ulv er en vesentlig årsak til økningen i Aust-Agder i 2010 og 2012. Årsaken til stor variasjon (utslag) i tapsprosent i Vestfold skyldes lite sau og lav organiseringsgrad. Fra og med 2009 er ikke beitelagene i Vestfold lenger med i organisert beitebruk.
Erstatninger for tap av sau til rovvilt
Dyreeier har en lovfestet rett til full erstatning i de tilfellene der det kan dokumenteres at gaupe, jerv, brunbjørn, ulv eller kongeørn er årsak til tap av husdyr eller tamrein. Dyreeier plikter å innrapportere tap ved mistanke om fredet rovvilt og SNO er ansvarlig for skadeundersøkelsene. All informasjon rapporteres i Rovbasen og danner grunnlaget for fylkesmennenes saksbehandling.
I perioden 2012 til 2016 er det behandlet 1050 søknader om erstatning for tap av husdyr (i all hovedsak sau) i regionen. I samme periode er det utbetalt 28,3 millioner kroner i erstatning (se figur 20). Samlet sett utgjør tap til gaupe ca. 68 % av erstatningene. Tilsvarende for ulv er 6,6 % og kongeørn i underkant av 3 %. Om lag 22 % av erstatningene er gitt som uspesifisert fredet rovvilt (se figur 19).
0 2 4 6 8 10 12 14
2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2014 2015 2016
% lammetap
Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder
Figur 19. Erstatninger for tap til rovvilt i perioden 2012-2016 fordelt på skadevolder.
Erstatninger gitt som Uspesifisert fredet rovvilt kan variere mellom fylker og år. Kategorien brukes i hovedsak ved erstatninger i besetninger og områder med et komplekst skadebilde (tap forårsaket av to eller flere arter omfattet av erstatningsordningen). Rovviltnemnda mener det er viktig med lik praksis for klassifisering av tapsårsaker.
Figur 20. Antall sau og lam søkt erstattet og erstattet som tap til rovvilt, samt erstatningsbeløp, i rovviltregion 2 i perioden 1992 – 2016. (Kilde: Rovbasen).
0 1000 2000 3000 4000 5000 6000 7000 8000 9000 10000
0 1000 2000 3000 4000 5000 6000 7000 8000
1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 Erstatningsbeløp (x1000 kr)
Antall sau og lam
Erstatningskrav Erstattet tap
Erstatningssum (x1000 kr)
68,60 %; Gaupe 0,02 %; Jerv
0,13 %; Bjørn 6,61 %; Ulv 2,80 %; Kongeørn
21,85 %;
Uspesifisert
Gaupe Jerv Bjørn Ulv Kongeørn Uspesifisert
5. Rovdyras ressursgrunnlag og påvirkning på mennesker
5.1 Rovdyr og hjortevilt
Hjortevilt er viktige og naturlige byttedyr for store rovdyr. Hvor stor effekt rovdyra har på hjorteviltbestandene vil avhenge av tetthet av rovdyr, og tetthet og tilvekst i hjortevilt-bestandene. I Norge er tettheten og tilveksten av hjortevilt i dag historisk høy, mens tettheten av rovdyr er lav. Lokalt vil påvirkningen likevel kunne gi redusert tilvekst av hjortevilt og reduserte jaktkvoter med påfølgende konflikter med jaktinteressene.
Rådyr er det naturlige og viktigste byttedyret for gaupa i regionen. En etablert gaupebestand vil kunne påvirke byttedyrbestanden både gjennom direkte uttak (dødelighet) og indirekte kostnader ved endra atferd (risikoeffekter).
Områder i innlandet hvor tettheten og tilveksten av rådyr er lav, er gaupas uttak av rådyr høyt og påvirkninger derfor størst. I en undersøkelse i Hallingdal (2006-2011) med stabilt lav rådyrbestand tok gaupa i snitt flere rådyr enn det årlige jaktuttaket. I lavereliggende og kystnære deler av regionen med høyere tetthet og tilvekst av rådyr, tar gaupa en langt lavere andel av bestanden. Potensielt jaktuttak vil derfor i mindre grad bli påvirket av gaupe i disse områdene.
Undersøkelser og fellingsstatistikk viser at rådyrbestanden til vanlig svinger mye og kan bli vesentlig redusert etter snørike vintre. Inntektsgrunnlaget for grunneiere ved utleie av jaktrettigheter vil derfor i en del områder kunne påvirkes negativt ved redusert tilvekst, både som følge av gaupe og andre naturlige og varierende påvirkninger.
Antall felte rådyr i region 2 er i dag på et lavere nivå enn toppårene på 1990-tallet og viste en nedadgående tendens gjennom 2000-tallet (figur 21). Likevel er den på et historisk høyt nivå selv om gaupa er reetablert i regionen og rødrevbestanden er fullt tilbake etter skabbepidemien på 1980- og 1990-tallet. De seinere åra har rådyrbestanden stabilisert seg og dels igjen vist vekst.
Figur 21. Antall felte rådyr i perioden 2001 – 2015 fordelt på fylke i region 2. (Kilde: Statistisk sentralbyrå/www.ssb.no).
Både utbredelsen og bestanden av hjort er økende i regionen. Antall felte dyr har økt fra under 300 i 2001 til over 1300 i 2015. Lokalt vil derfor også hjort kunne være et viktig byttedyr for gaupe.
Figur 22. Antall felte hjort per 10 km2 tellende jaktareal i 2015. (Kilde: Statistisk sentralbyrå/www.ssb.no).
0 2000 4000 6000 8000 10000 12000
2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015
Aust-Agder Telemark Vestfold Buskerud
Figur 23. Antall felte hjort i perioden 2001-2015 fordelt på fylke i region 2. (Kilde: Statistisk sentralbyrå/www.ssb.no).
Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på villrein. Regionen er omfattet av flere villreinområder, også utvalgte nasjonale villreinområder og foreslåtte europeiske villreinregioner (se figur 24).
Kongeørn kan ta rein, spesielt små kalver. I mindre villreinområder kan det ikke utelukkes at kongeørn kan påvirke tilveksten noe. I større villreinbestander vil predasjon fra kongeørn i langt mindre grad påvirke tilveksten. Det er registrert at også gaupe tar villrein, men i vesentlig mindre grad enn tilgjengeligheten skulle tilsi. Det forventes at predasjon fra gaupe på villrein er begrenset, kanskje bortsett fra noen områder hvor villreinen holder mye til i skogsområder. I de nordligste fylkene er det imidlertid påvist at gaupe kan være en betydelig tapsfaktor for tamreindrifta.
Tabell 6. Villreinområder som helt eller delvis inngår i rovviltregion 2.
Villreinområder
Totalt areal
i km2 Vinterbestand Fylker som inngår i villreinområdet Hardangervidda 8 136 10 195 (2014) Buskerud, Telemark og Hordaland
Nordfjella 3 004 2 200 (2017) Buskerud, Hordaland og Sogn og Fjordane Norefjell-Reinsjøfjell 314 710 (2016) Buskerud
Blefjell 186 150 (2016) Buskerud og Telemark
Brattefjell-Vindeggen 357 481(2015) Telemark
Setesdal Ryfylke 6 154 3 500 (2016)
Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder Rogaland og Hordaland
Setesdal Austhei 2 400 700-800 (2017) Aust-Agder og Telemark 0
200 400 600 800 1000 1200
2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015
Aust-Agder Telemark Vestfold Buskerud
Figur 24. Villreinområder i Norge. I rovviltregion 2 inngår hele eller deler av villreinområdene 1, 2, 4-8 og 11. Setesdal (1 og 2), Hardangervidda (7) og Nordfjella er nasjonale villreinområder. For disse områdene er eller vil det bli utarbeidet egne regionale planer i regi av fylkeskommunene.
5.2 Rovdyr og mennesker
Tilstedeværelse av rovvilt påvirker folk på forskjellige måter. Noen vil se på rovvilt som et positivt element i naturen, mens andre reagerer med usikkerhet eller frykt. Størst innvirkning synes dette å ha på bruken av utmarka i rekreasjonssammenheng, og da først og fremst knyttet til forekomst av ulv og brunbjørn. Selv om det ikke er mål om å ha reproduserende bestander av disse artene i region 2, vil erfaringsmessig enkeltindivider og streifdyr forekomme regelmessig. Spesielt vil individer som forårsaker skader på husdyr, eller opptrer nær bebygde områder over tid, ha oppmerksomhet og kunne skape usikkerhet og frykt i deler av befolkningen. For regionen under ett vil frykt trolig ikke være noe utbredt problem, selv om det i enkelttilfeller kan være reelt for de som opplever dette.
Rovviltnemnda vil derfor ta frykt og usikkerhet i forhold til store rovdyr alvorlig.
Flere undersøkelser viser at et flertall av befolkningen er positive til store rovdyr. For mange er tilstedeværelsen av disse artene derfor et positivt element som kan gi rike naturopplevelser. Rovvilt har således også et potensiale i reiselivssammenheng. Videre er det stor interesse for jakt på store rovdyr. Jakt på gaupe er et aktivum, spesielt for lokale jaktmiljøer i regionen. Jegere er et viktig og sentralt ledd i å forvalte gaupebestanden.
