Forvaltningsplan for rovvilt i region 2 – Sør-Norge

(1)

Forvaltningsplan for rovvilt i region 2 Side 1

Rovviltnemnda i region 2

Vestfold, Buskerud, Telemark og Aust-Agder

Forvaltningsplan

for rovvilt i region 2 – Sør-Norge

Gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn

Utkast per 6. september 2016

(2)

Innholdsfortegnelse

(sidehenvisning settes inn ved ferdigstillelse)

1. Innledning

2. Nasjonale mål, føringer og myndighetsforhold

2.1 Miljøpolitisk bakgrunn

2.2 Distrikts- og landbrukspolitisk bakgrunn 2.3 Myndighets- og ansvarsdeling

2.4 Bestandsovervåking og skadedokumentasjon 2.5 Generelt om fellingsregimene

3. Rovviltbestandene i region 2

3.1 Bestandsovervåking

3.2 Bestandssituasjonen

4. Beitebruk – omfang og tap i region 2 4.1 Bufe – omfang og beiteområder 4.2 Tamrein – omfang og beiteområder

4.3 Tap av husdyr på beite

5. Rovdyras ressursgrunnlag og påvirking på mennesker 5.1 Rovdyr og hjortevilt

5.2 Rovdyr og mennesker

6. Regionale mål og utfordringer

6.1 Utfordringer i regionen 6.2 Mål for forvaltningen av rovvilt i region 2

6.3 Regionalt mål for gaupe 6.4 Regionalt mål for kongeørn

6.5 Regionalt mål for brunbjørn, jerv og ulv

7. Regionale forvaltningsstrategier, tiltak og virkemidler 7.1 Geografisk differensiering i region 2

7.2 Strategier og tiltak – gaupe 7.3 Strategier og tiltak – kongeørn 7.4 Strategier og tiltak – jerv 7.5 Strategier og tiltak – brunbjørn 7.6 Strategier og tiltak – ulv

7.7 Generelle retningslinjer for forebyggende tiltak 7.8 Andre økonomiske virkemidler

(3)

8. Kunnskapsbehov

9. Informasjon og kunnskapsformidling, medvirkning og dialog 9.1 Samarbeid med forvaltningsorganer og brukergrupper 9.2 Media og Internett

Vedlegg

(4)

1. Innledning

Forvaltning og forekomst av store rovdyr i den norske fauna har endret seg vesentlig i løpet av de siste tiårene. Politiske vedtak gjennom rovviltmeldingene fra 1992, 1997 og 2004 har lagt grunnlaget for en ny forvaltning der artenes langsiktige levedyktighet har blitt satt i sentrum. Innenfor gitte rammer skal konfliktene med husdyrnæringa og andre interesse- grupper søkes redusert til et minimum. Hovedprinsippene i rovviltpolitikkene er seinest stadfestet i Stortingets rovviltforlik i juni 2011.

Ved Stortingets behandling av St. meld. nr. 15 (2003 – 2004) Rovvilt i norsk natur og Inst. S.

nr. 174 (2003 – 2004), ble det bestemt at landet skal deles inn i 8 forvaltningsområder.

Vestfold, Buskerud, Telemark og Aust-Agder utgjør region 2.

Figur 1. Forvaltningsregioner for rovvilt i Norge og rovviltregion 2 Sør-Norge.

Hver region skal ha en rovviltnemnd med betydelig ansvar innenfor rovviltforvaltningen.

Rovviltnemndene oppnevnes av Klima- og miljødepartementet etter forslag fra fylkestingene.

Oppnevningsperioden er fire år og følger valgperioden for fylkestinget og Sametinget. Alle medlemmer skal ha fast plass i fylkestinget og eventuelt fast plass i fylkesutvalget dersom slik finnes. Rovviltnemnda velger selv leder.

Forvaltningsregion 2 består av fem faste representanter, hvorav to fra Telemark og en fra de tre øvrige fylkene.

(5)

Forvaltningsplan for rovvilt i region 2 Side 5 Tabell 1. Medlemmer og vara til Rovviltnemnda i region 2 for perioden 2016-2019.

Medlemmer: Fylke: E-post:

Jørund A. Ruud (leder) Telemark jorund.ruud@t-fk.no Anne Sandum

(nestleder)

Buskerud anne.sandum@bfk.no

Beate Marie Dahl Eide Telemark bmde@sp.no Knut A. Austad Aust-Agder kaa@bygland.com Vararepresentanter: Fylke: E-post:

Gro Bråten Aust-Agder gro.braaten@austagderfk.no Edvard Mæland Telemark edvard@boring.no

Tone Berge Hansen Telemark tebh@t-fk.no

Trond Johansen Buskerud trond.johansen@bfk.no Ellen Eriksen Vestfold ellen.eriksen@vfk.no

Rovviltnemnda har hovedansvaret for forvaltningen av gaupe, jerv, brunbjørn og ulv. En av nemndas pålagte oppgaver er å utarbeide en forvaltningsplan for rovvilt. Denne skal danne grunnlaget for Rovviltnemndas og fylkesmennenes forvaltning av rovvilt i regionen, og gi størst mulig forutsigbarhet for alle berørte parter. Planen skal legge opp til en geografisk differensiert forvaltning. Det vil si at hensynet til rovvilt og utnytting av utmarksressursene skal vektlegges forskjellig i ulike deler av regionen og eventuelt for ulike rovviltarter. Videre skal planen vise hvordan Rovviltnemnda ønsker å fordele midler til forebyggende og

konfliktdempende tiltak, jamfør prinsippet om arealdifferensiert forvaltning. Den skal også gi anbefalinger om bruken av landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler for å sikre en samordnet virkemiddelbruk som gir lavest mulig tap av sau og rein.

I rovviltmeldinga er det også sagt at det forutsettes at nemnda samarbeider med

organisasjoner og kommuner i forbindelse med utarbeidelsen av planen. For å sikre både regionale og nasjonale målsettinger, vil samarbeid på tvers av regiongrensene være nødvendig.

Forvaltningsplanen skal rulleres etter behov, minst én gang i hver valgperiode. Med dette dokumentet har Rovviltnemnda i region 2 revidert forvaltningsplanen av 18. november 2013.

Første versjon av planen ble vedtatt 18. april 2007.

(6)

På oppdrag fra henholdsvis Miljødirektoratet og Landbruks- og matdepartementet leverte Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) forsommeren 2016 evalueringsrapporter om regional rovviltforvaltning

(NINA-Rapport 1268) og rovviltbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon basert på norske ressurser (NIBIO-Rapport Vol. 2, nr. 63). Hvordan disse rapportene følges opp fra sentrale myndigheter er noe usikkert, men vil ved eventuell politisk oppfølging kunne endre noe av forutsetningene for planens innhold og virkeområde.

(NYTT TILLEGG - Justeres ved ev. endringer)

(7)

2. Nasjonale mål, føringer og myndighetsforhold

2.1 Miljøpolitisk bakgrunn

Det er en hovedmålsetting i norsk miljøvernforvaltning å opprettholde naturens produktivitet og artsrikdom, herunder rovviltartene. Målsettingen er nedfelt både i norsk lovgivning, der lov av 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) er den mest sentrale, og i internasjonale konvensjoner som er ratifisert av Norge. Den viktigste konvensjonen som direkte berører rovvilt er Bernkonvensjonen, som Norge ratifiserte i 1986.

Konvensjonen inneholder blant annet krav til bevaring av artene gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn, og hvilke minsteforpliktelser Norge har i arbeidet med å ta vare på disse artene.

Med dette som grunnlag har et flertall på Stortinget, gjennom sin behandling av tre Stortingsmeldinger om rovvilt og en om ulv, gitt sin tilslutning til å ha bestander av store rovdyr i Norge. Samtidig har Stortinget gitt sin tilslutning til en rovviltpolitikk som sikrer at allsidig bruk av utmarka kan opprettholdes, herunder utnytting av utmarksressurser.

Rovviltpolitikken har altså en todelt målsetning, noe som også ble presisert da Stortinget behandlet den siste rovviltmeldinga med tilhørende innstilling (St. Innst. nr. 174, s. 7):

”Komiteen vil understreke at den todelte målsettingen skal opprettholdes, og mener at det fortsatt skal være mulig med levedyktig næringsvirksomhet i landbruket i områder med rovvilt. Komiteen mener det må legges opp til en forvaltning av de fire store rovdyrene som gjør det mulig fortsatt å drive med småfehold i områder med rovdyr.” Den todelte

målsettingen er videreført i Rovviltforliket (2011).

For å nå denne målsettingen er det lagt vekt på at forvaltningen av rovvilt skal være

differensiert, det vil si at hensynet til rovvilt og beitebruk/andre utmarksinteresser vektlegges forskjellig i ulike områder. Dette innebærer at bruken av ulike tiltak og virkemidler må legges opp på en måte som så langt det er mulig differensierer mellom de ulike interessene i ulike geografiske områder. Nasjonalt er dette fulgt opp ved å fordele måltallene for antall ynglinger til ulike regioner, avgrense et område i landet hvor det ønskes familiegrupper av ulv (region 4 og 5) og fastsette deler landet av hvor det ikke er ønskelig med etablering av ynglende

bestander av noen av de fire store rovviltartene (region 1 Vestlandet).

Regjeringen la i mars 2016 fram en stortingsmelding om forvaltning av ulv – Meld. St. 21 (2015-2016) Ulv i norsk natur. Meldingen ble behandlet i Stortinget 6. juni samme år med grunnlag i Innst. 330 S (2015-2016). Vedtak om endringer i ulvesonens utstrekning og bestandsmålet for ulv ble fulgt opp av Klima- og miljødepartementet med endringer i rovviltforskriften og kommentarene til forskriften. Endringene berører ikke rovviltregion 2 direkte.NYTT TILLEGG

Nasjonalt fastsatte bestandsmål for region 2

Stortinget har fastsatt bestandsmålene for rovvilt i landet. Deretter er målene fordelt på de ulike rovviltregionene og nedfelt i rovviltforskriften. I region 2 er det et nasjonalt fastsatt mål om 12 årlige ynglinger av gaupe. For kongeørn er det nasjonalt ikke fastsatt regionale mål, men arten skal forvaltes slik at bestanden opprettholdes på 800 – 1250 hekkende par i Norge.

(8)

De andre artene skal kunne finnes innen regionen, men ikke som faste ynglende bestander.

Gjennom senere politiske presiseringer er det lagt vekt på en tydeligere soneforvaltning og lav terskel for uttak av rovdyr som har gjort eller forventes å gjøre skade i prioriterte

beiteområder FORSLAG TIL NYTT TILLEGG). For å vurdere om bestandsmålet er nådd eller ikke skal resultatene fra det nasjonale Overvåkningsprogrammet for rovvilt (Rovdata)

benyttes.

Region 2 har grenser mot tre forvaltningsregioner (fig.1). Rovdyr bruker store leveområder og beveger seg på tvers av regiongrensene. Regionen har derfor forvaltningsmessige utfordringer når det gjelder samhandling mellom regionene.

Bestandsmålene (årlig antall ungekull) i de ulike rovviltregionene er:

Hjemmelsgrunnlag

Det er naturmangfoldloven, og dels lov av 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven), som er det juridiske hjemmelsgrunnlaget for rovviltforvaltningen. Etter naturmangfoldlovens formålsparagraf skal «… naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i

fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.».

Naturmangfoldloven åpner for at fredet vilt kan felles i spesielle tilfeller. Alle vedtak nemnda gjør som berører natur skal vurderes opp mot naturmangfoldlovens prinsipper i kapittel II (§§

8-12), samt §§ 4 og 5 om forvaltningsmål. § 14 (vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser og samiske interesser) i naturmangfoldloven vil i mange tilfeller også vektlegges når nemnda fatter sine vedtak.

Region 1 – Vestlandet: Ingen nasjonale mål for ynglinger av gaupe, jerv, brunbjørn eller ulv.

Region 2 – Sør-Norge: 12 ynglinger av gaupe.

Region 3 – Oppland: 5 ynglinger av gaupe og 4 ynglinger av jerv.

Region 4 – Østfold, Akershus og Oslo: 6 ynglinger av gaupe, samt, i samarbeid med region 5, 4-6 ynglinger av ulv hvorav 3 skal ha skjedd i revir som i sin helhet ligger i Norge .

Region 5 – Hedmark: 10 ynglinger av gaupe, 5 ynglinger av jerv og 3 ynglinger av brunbjørn, samt, i samarbeid med region 4, 4-6 ynglinger av ulv hvorav 3 skal ha skjedd i revir som i sin helhet ligger i Norge

Region 6 – Midt-Norge: 12 ynglinger av gaupe, 10 ynglinger av jerv og 3 ynglinger av brunbjørn.

Region 7 – Nordland: 10 ynglinger av gaupe, 10 ynglinger av jerv og 1 yngling av brunbjørn.

Region 8 – Troms og Finnmark: 10 ynglinger av gaupe – hvorav 4 i Finnmark, 10 ynglinger av jerv – hvorav 3 i Finnmark og 6 ungekull av brunbjørn.

(9)

2.2 Distrikts- og landbrukspolitisk bakgrunn

Bosettingen her i landet har alltid vært spredt, basert på utnytting av lokale ressurser. Det har vært og er fremdeles et overordnet mål i distrikts- og regionalpolitikken å holde oppe hoved- trekkene i bosettingsmønsteret på samme tid som det skal vektlegges å utvikle robuste regioner i alle deler av landet. Dette understrekes også i St.meld. nr. 25 (2004 - 2005) Om regionalpolitikken, der et livskraftig landbruk fremdeles tillegges stor betydning for å kunne nå denne målsettingen. Her trekkes også hensynet til ønske om å ta vare på et variert land- skapsbilde med kulturlandskapsverdier inn.

St. meld. nr. 14 (1976-1977) Om landbrukspolitikken ga i sin tid et løft for distriktslandbruket.

Produktive arealer i distriktene (grovfor- og utmarksarealer) ble gitt lønnsomme ramme- betingelser og dermed dannet grunnlag for utviklingen av et sterkt husdyrhold i mange distrikter.

Et husdyrhold basert på utnytting av utmarksbeite er en svært viktig del av landbruket her til lands, spesielt i dal-, fjord- og fjellregionene. Dette har blitt understreket av Stortinget i ulike sammenhenger, seinest i St.prp. nr. 8 (1992 - 93) Landbruk i utvikling. Her ble det vektlagt å bevare, utvikle og bruke de ressurser som finnes i bygdesamfunnet, inkludert beiteressursene i utmarka. Også etter Stortingets behandling av St. meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk land- bruk og matproduksjon skal det legges til grunn en ansvarlig aktiv utnytting av landbrukets produksjonsgrunnlag i alle deler av landet.

Den framtidige landbruks- og matpolitikken ble presentert for Stortinget i 2012 gjennom Landbruksmeldingen (St. meld. nr. 9 (2011-2012)). Det overordnete målet er ”landbruk over hele landet”. Det legges til grunn at matproduksjonen skal øke med 20 % over 20 år og med vekt på bruk av nasjonale ressurser som blant annet utmarksbeite.

Dyrevelferd

Gjeldende dyrevelferdslov trådte i kraft 1. januar 2010. Der er det lovfestet at dyr har egenverdi. Ot.prp.nr. 15 (2008 - 2009) Om lov om dyrevelferd tydeliggjør dyreholders plikt til å beskytte dyr mot rovvilt og slår fast at det er store utfordringer knyttet til utmarksbeite av tamrein/husdyr og fredet rovvilt. De dyrevelferdsmessige utfordringene i forbindelse med rovviltforvaltningen omtales i Stortingsmelding nr. 12 (2002 - 2003) om dyrehold og dyrevelferd, og i forarbeidene til ny lov om dyrevelferd. Bakgrunnen er økningen i tapet av sau og tamrein på beite de siste tiårene. I forarbeidene til ny lov om dyrevelferd vises det til at rovvilt utgjør den største enkeltårsaken til tap av sau på beite. Tilsvarende oppgis rovviltskader å utgjøre en viktig årsak til tap i reindriften. Omfanget av reindrift i region 2 er lite og begrenset til fjellområder i Buskerud grensende til Oppland (region 3). Det er påvist lite skader på tamrein i regionen, men tapet av sau har hatt et høyt omfang. Det pekes spesielt på at det dyrevelferdsmessige problemet er de store lidelsene som følger av skader, sykdom eller rovdyrangrep. Når rovvilt møter beitedyr, kan dyr bli skadet. Under rovdyrangrep kan også mor og avkom bli skremt slik at de kommer fra hverandre. Om lam blir drept er morsøya mer utsatt for å få jurbetennelse.

(10)

Det pekes likevel på at beite i utmark er et vesentlig velferdsgode for dyrene og at et visst skade- og tapsomfang må påregnes ved beiting i utmark. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom beitebruk og hva som kan aksepteres av lidelse på beite. Mattilsynet anser at et tap opp mot 4 % er akseptabelt ut fra et dyrevelferdsaspekt. De har videre gitt føringer for at det ved høye tap over tid, bør vurderes beiterestriksjoner.

Lov om dyrevelferd med tilhørende forskrifter pålegger dyreholder plikt til å sørge for at dyrene får godt tilsyn og stell, samtidig som det gis nødvendig beskyttelse mot skade, sykdom, parasitter, rovvilt og andre farer.

Oppbyggingen av rovviltbestanden gjennom den fastsatte rovviltpolitikken gir i mange områder økte utfordringer med å beskytte dyr for farer i forbindelse med beitedrift. Beitedyr skal beskyttes mot rovvilt når det er nødvendig og mulig. De politiske føringene for

forvaltningen av rovvilt og beitedyr tilsier at forvaltningen skal gjennomføres på en slik måte at tapene av beitedyr reduseres mest mulig gjennom forebyggende tiltak, omstilling og bestandsregulering, jamfør Rovviltforliket (2011). Beiterestriksjoner kan være aktuelt. Økt satsing på forebyggende og konfliktdempende tiltak omfatter også tyngre tiltak som flytting av besetninger og beitelag til mindre rovviltutsatte beiteområder, inngjerding av beiteområder og omstilling til annen drift i de områdene der det er størst konflikter mellom rovvilt og beitedyr. Det legges stor vekt på å ha god samhandling mellom rovviltforvaltningen, Mattilsynet og beitebruksnæringen.

2.3 Myndighets- og ansvarsdeling

I forbindelse med behandling av rovviltmeldingen St. meld. nr. 15 (2003 - 2004) om Rovvilt i norsk natur, fordelte Stortinget myndighet og oppgaver mellom ulike instanser.

Rovviltnemnda

Ansvar og oppgaver er nedfelt i forskrift av 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt.

De har:

- ansvar for å utarbeide en regional forvaltningsplan for rovvilt. Dette omfatter blant annet å etablere en geografisk differensiert forvaltning i regionen, fastsette retningslinjer for fordeling av midler til forebyggende tiltak og gi anbefalinger om bruken av landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler for å sikre en samordnet virkemiddelbruk.

- myndighet til å fastsette kvoter for skadefelling og lisensfelling på ulv, brunbjørn og jerv, samt skadefelling og kvotejakt på gaupe, dersom

bestandsmålene er nådd. Denne myndigheten vurderes ut fra gjennomsnittet av antall ynglinger de siste tre årene. For brunbjørn har nemndene, under visse forutsetninger, myndighet ved oppnådde 10 årlige ynglinger, selv om bestandsmålet på 13 ynglinger ikke er nådd.

Rovviltnemnda involveres også i annet rovviltrelatert arbeid. Nemnda inviterer Statens naturoppsyn (SNO) og Mattilsynet til sine faste nemndsmøter. Vedtak gjort av nemnda kan påklages i henhold til forvaltningsloven. Klima- og miljødepartementet er klagemyndighet.

Fylkesmannen

- Har en rådgivende funksjon ovenfor Rovviltnemnda, i tillegg til å være sekretariat (Fylkesmannen i Buskerud). Gir blant annet faglig tilrådning om

(11)

kvoter for felling av rovvilt og bruk av midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak.

- Har innen hvert fylke myndighet til å iverksette fellingstillatelser innenfor kvoter gitt av nemnda.

- Avgjør søknader om skadefellingstillatelser på kongeørn.

- Administrerer lisensfelling og kvotejakt på store rovdyr.

- Behandler søknader om forebyggende og konfliktdempende tiltak i henhold til forskrift (2013) og innenfor nemndas retningslinjer.

- Behandler søknader om rovvilterstatninger.

- Utbetaler godtgjøring til kommunene for videre utbetaling til jegere på

kommunalt/interkommunalt fellingslag som har deltatt i skadefellingsforsøk på rovvilt.

Fylkesmannens vedtak kan påklages i henhold til forvaltningsloven. Miljødirektoratet er klagemyndighet.

Miljødirektoratet

- Er sentral overordnet faginstans innenfor rovviltforvaltning.

- Kan fatte vedtak om skadefelling, kvotejakt og lisensfelling av eget tiltak eller etter søknad, samt eventuelt uttak av resterende lisenskvote i dialog med rovviltnemndene. Gjelder hovedsakelig dersom bestandsmålet ikke er nådd i den enkelte region eller ved spesielle fellingsoppdrag som hiuttak, skadet brunbjørn m.v.

- Er ansvarlig for det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt.

Statens naturoppsyn (SNO) er ansvarlig for skadedokumentasjon og praktisk gjennomføring av bestandsregistreringer. Har også funksjon knyttet til oppsyn og bekjempelse av fauna- kriminalitet, samt uttak av rovvilt i særskilte situasjoner (hiuttak, skadefelling m.v.). SNO i region 2 har to rovviltansvarlige (Agder og Vestfold, Buskerud og Telemark) og i alt 17 rovviltkontakter fordelt i regionen (www.naturoppsyn.no). Disse utgjør førstelinjen i oppfølgningen av meldinger om skade på beitedyr, oppfølging og kontroll ved fellinger (kvotejakt på gaupe, lisensfelling), sporundersøkelser, innsamling av DNA - materiale m.m.

SNO fatter ikke forvaltningsvedtak.

ROVDATA har ansvaret for faglig innhold, formidling, drift og utvikling av det nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt, samt for å gjøre resultatene offentlig tilgjengelige (www.rovdata.no). På nettstedet www.skandobs.no

eller via Rovdatas –app (lastes gratis ned fra Google Play eller App Store) kan enkeltpersoner blant annet registrere egne observasjoner av store rovdyr (spor, sportegn og

synsobservasjoner).

Kommunene har ansvaret for det lokale skadefellingslaget. Der fellingsforsøk utføres i kommunal eller interkommunal regi, har kommunen ansvaret for administrasjon av

fellingsforsøkene, herunder godtgjøringsordningen for deltakere i fellingsforsøk. Kommunen vil også kunne ha en rådgivende rolle, særlig i tilknytning til beitebruk og forebyggende tiltak.

Videre har kommunene det generelle ansvaret for ettersøk av påkjørt vilt.

(12)

Figur 2. Organiseringen av rovviltforvaltningen i Norge (Direktoratet for naturforvaltning=Miljødirektoratet fra 1. juli 2013; Miljøverndepartementet=Klima- og miljødepartementet fra 1. januar 2014). FIGUREN VIL BLI OPPDATERT

2.4 Bestandsovervåking og skadedokumentasjon Det nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt omfatter de fire store rovdyrene og kongeørn, og fastsetter rammer for overvåkningsaktiviteten på landsbasis. Målet med programmet er å standardisere, systematisere og koordinere overvåkingsaktiviteten på landsbasis, og å sikre at det blir en nasjonal og enhetlig bearbeiding, sammenstilling og presentasjon av data.

Miljødirektoratet har hovedansvaret for programmet, mens ansvaret for innsamlingsmetodikk og systematisering og tolkning av data er lagt til ROVDATA. Hovedansvaret for bestands- registreringene er lagt til Statens naturoppsyn (SNO) og utføres i henhold til fastsatte instrukser.

SNO har ansvaret for skadedokumentasjon av husdyr og tamrein som mistenkes å være drept eller skadet av rovvilt. Kadavre undersøkes som regel i felt av lokal rovviltkontakt som gjør en foreløpig vurdering av dødsårsak/skade, og sender inn et kadaverskjema til regionalt rovviltansvarlig som setter endelig konklusjon.

Resultatene av skadedokumentasjonsarbeidet rapporteres videre til forvaltningen gjennom en nasjonal database (Rovbase), og er et viktig grunnlag når forvaltningen skal vurdere

erstatningskrav for rovdyrskader, forebyggende tiltak eller felling for å redusere skadeomfang på husdyr eller tamrein.

2.5 Generelt om fellingsregimene

Rovviltnemndene har myndighet til å fatte vedtak om kvote for felling og kvote for jakt når bestanden av brunbjørn, jerv, ulv eller gaupe ligger over de nasjonalt fastsatte bestandsmålene for regionen. For ulv og brunbjørn baseres myndigheten på dokumenterte data om siste års ynglinger, og for gaupe og jerv på gjennomsnittet for de tre siste årene. Miljødirektoratet kan fatte vedtak om felling eller jakt også der bestanden ligger under de nasjonalt fastsatte bestandsmålene. Fylkesmennene avgjør søknader om skadefellingstillatelser på kongeørn.

(13)

Kvotejakt

Kvotejakt er en ordinær jakt på et bestemt antall individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven (§ 16) og viltloven (§ 9), og det er offentlige myndigheter som fastsetter kvoten. Gaupe er den eneste av rovviltartene det er åpnet for kvotejakt på.

Lisensfelling

Lisensfelling er en skademotivert felling, hvor et bestemt antall individer av en viltart kan felles med hjemmel i naturmangfoldloven (§ 18).

Skadefelling

Skadefelling er skademotivert felling av enkeltindivider av gaupe, jerv, brunbjørn eller ulv med hjemmel i naturmangfoldloven (§ 18) for å avhjelpe pågående eller hindre potensielle skadesituasjoner som kan oppstå på bufe eller tamrein. Skadefelling av kongeørn kan vedtas i akutte tilfeller der det voldes vesentlig skade på bufe eller tamrein.

Nødverge

Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person og under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe (naturmangfoldloven § 17). I tillegg kan jerv og gaupe avlives når det anses påkrevd for å fjerne en umiddelbar og betydelig fare for skade på bufe, tamrein og gris (rovviltforskriften § 13a). I rovdyrsikre hegn som tilfredsstiller fastsatte krav kan rovdyr avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på produksjonsdyr eller hund (naturmangfoldloven § 17 a).

Tabell 2. Oversikt over fellingsformer og myndighet for vedtak.

*Lisensfellingsperioden er ulik for de fire rovpattedyra.

Periode Oppnådd bestandsmål

Ikke oppnådd

bestandsmål Kongeørn Betinget kvote for

skadefelling 1.6 – 15.2 Rovviltnemnda Miljødirektoratet Vedta bruk av

skadefellingskvote 1.6 – 15.2 Fylkesmannen Fylkesmannen Alle fellingsformer, inkl.

ekstraordinær skadefelling

Hele året Miljødirektoratet Miljødirektoratet Fylkesmannen Kvote for lisensfelling * Rovviltnemnda Miljødirektoratet

Kvote for gaupejakt 1.2 – 31.3 Rovviltnemnda Miljødirektoratet

(14)

3. Rovviltbestandene i region 2

3.1 Bestandsovervåking

God oversikt over rovviltbestandene er viktig for å drive en forsvarlig forvaltning av de store rovdyra i tråd med de nasjonale bestandsmålene. Forvaltningen og berørte parter må komme fram til mest mulig omforente bestandstall. Uenighet om bestandssituasjonen er et potensielt konfliktfelt i deler av rovviltforvaltningen. Det er derfor viktig at innsatsen i

bestandsovervåkingen står i forhold til behovet for presise bestandstall. Stortinget har flere ganger tillagt bestandsovervåking og bestandsregistrering stor betydning. Spesielt er det vektlagt at det må tilrettelegges for utvikling av et samarbeid med tanke på en fortsatt lokal medvirkning.

Feltregistreringene i regionen utføres i hovedsak av SNO med bistand fra en rekke lokale aktører. Lokal medvirkning sikres gjennom aktiv bruk av lokale rovviltkontakter og andre lokale aktører, som for eksempel beitelag og jaktlag. Eksempelvis har Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) ansvar for å gjennomføre systematiske sporsøk etter familiegrupper av gaupe i hele landet. En stor del av informasjonen som finnes om rovvilt i dag er basert på informasjon fra lokalbefolkningen. I det skandinaviske rapportsystemet for gaupe, jerv, brunbjørn og ulv (Skandobs)) kan alle legge inn sine egne observasjoner (www.skandobs.no).

Observasjoner kan også meldes til Skandobs via Rovdatas app. Appen kan lastes gratis ned fra nettet (Google Play eller App Store). Grunnlaget for bestandsvurderingene av gaupe er i det alt vesentlige basert på informasjon meldt inn fra lokalbefolkningen.

I tillegg mener Rovviltnemnda at følgende punkter er viktige i bestandsovervåkingen av de store rovdyra:

Skadedokumentasjon forestås av SNO sine rovviltkontakter etter innrapporterte funn.

 Det må løpende informeres om bestandsstatus, metode og

relevant rovviltbiologi for å gi innsikt i og forståelse for hvordan rovviltforvaltningen foregår.

 Det må fortsatt stimuleres til innmelding av rovviltobservasjoner og informeres om Skandobs og rovviltappen.

 Overvåkningsprogrammet for store rovdyr, inkludert kongeørn, må utvikles kontinuerlig ut fra ny kunnskap og erfaringer;

 Kongeørn må få mer fokus med regiondekkende overvåking/registrering.FORESLÅS TATT UT

 For gaupe bør linjetakseringen utvides til hele regionen

 og bør utvides og utvikles – FORESLÅS TATT UT

 Bruk av viltkameraer bør

 innlemmes som ordinær del av bestandsovervåkingen av gaupe. NYTT PKT, ERSTATTER PKT OVER.

 Det bør informeres og stimuleres til innsamling av biologisk materiale (ekskrementer/urin og hår) fra brunbjørn, jerv og ulv for DNA-analyse for å få en best mulig oversikt over forekomsten i regionen.

(15)

Gaupe

Bestandsovervåkingen er basert på registrering av familiegrupper. Dette gjøres i stor grad gjennom oppfølging og kvalitetssjekk av tilfeldige innmeldinger av spor- og syns-

observasjoner på sporsnø gjennom vinteren, men også ved systematisk søk i områder med fast forekomst av gaupe. Tilfeldige observasjoner gjøres av friluftsutøvere, husdyreiere og jegere, og disse observasjonene skal kontrolleres og godkjennes av SNO.

Systematisk søk gjennomføres av fylkeslagene til Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF). I region 2 er summen av de fylkesvise minimumskravene for årlig sporingsinnsats 1 817 km.

Innmeldte spor etter familiegrupper blir nærmere undersøkt av SNO.

Figur 3. Oversikt over områder for sporsøk etter familiegrupper av gaupe. Samlet minimumskrav per år i region 2 er 1817 km

I regionen har viltkameraer blitt utprøvd som ledd i overvåkingen av gaupe. Rovviltnemnda har bidratt økonomisk og ønsker metoden videreutviklet og etablert som en integrert del av overvåkingen, særlig i områder med ustabile snøforhold.

Jerv

Bestandsovervåking av jerv baserer seg i hovedsak på registrering av ynglehi og innsamling og analyse av DNA. Ynglende jervetisper benytter ofte de samme hilokalitetene over flere år og registreringsinnsatsen konsentreres til kjente hilokaliteter. Fra nyere tid foreligger det ingen kjente hilokaliteter i region 2, men det bør søkes regelmessig etter ynglinger i aktuelle områder ved påvist jervaktivitet over et visst tidsrom. Særlig gjelder dette der det ved DNA- analyse er påvist hunnjerv eller er mistanke om dette, eller i fjellområder tilgrensende områder med tidligere fast forekomst og kjent yngling i nyere tid, som i nordvestre fjellområder i Buskerud.

Brunbjørn

Overvåkingen er i hovedsak basert på sporregistreringer på vårsnø, undersøkelser av skader på bufe, samt observasjoner av brunbjørn. Innsamling av biologisk materiale (ekskrementer og hår), med påfølgende DNA-analyse, er nå en svært viktig del av den nasjonale

(16)

overvåkingen av brunbjørn. Rovviltnemnda mener det er viktig med løpende og systematisk innsamling og analyse av biologisk materiale i regionen.

Ulv

Overvåkingen er basert på sporing på snø. Streifdyr av ulv registreres gjennom oppfølging av meldinger, skader på bufe, tamrein og hjortevilt m.m., sporinger og innsamling av biologisk materiale for DNA-analyse.

Kongeørn

Overvåkingen er organisert i to hoveddeler, en ekstensiv og en intensiv. Den ekstensive overvåking omfatter kartlegging av nåværende og tidligere hekketerritorier over hele landet.

Hovedhensikten er å få en mest mulig komplett oversikt over antall hekkende par og den geografiske fordelingen av hekketerritorier. Dette har tradisjonelt blitt gjort av lokale ressurspersoner, delvis med noe statlig støtte. Kjente reirplasser rundt i deler av regionen er blitt regelmessig besøkt og overvåket.

I den intensive delen overvåkes tolv ulike områder i landet. I hvert av disse områdene, hvorav to i region 2 (Møsvatn og Solhomfjell), er det 15 faste territorier som blir fulgt opp med flere årlige besøk for å kartlegge status, voksenoverlevelse og ungeproduksjon.

Kongeørn skal inngå i det nasjonale overvåkingsprogrammet på lik linje med de fire store rovdyrene, jamfør rovviltforliket (2011). Rovviltnemnda registrerer at oversikten over

bestanden (par/territorier) i regionen er god, men noe ufullstendig. Nemnda ønsker derfor økt fokus på bestandskartlegging med oppdatering av antall par/territorier i regionen. Det er ønskelig med økt og oppdatert kunnskap om bestandsstørrelse og bestandsutvikling, og om kongeørnas betydning for tap av sau (lam) på utmarksbeite. FORESLÅS TATT UT OG ERSTATTE MED:

Rovviltnemnda registrerer at oversikten over bestanden (par/territorier) i regionen er god, men det er ønskelig med bedre kunnskap om kongeørnas eventuelle betydning for tap av sau (lam) på utmarksbeite.

(17)

Figur 4. Kart over utvalgte områder for intensiv overvåking av kongeørn i Norge. (TOV = Program for terrestrisk naturovervåking).

(18)

3.2 Bestandssituasjonen vil oppdateres med sist tilgjengelige kunnskap

Rovviltnemndas beslutninger skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om artenes bestandssituasjon, naturtypens utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger (naturmangfoldloven § 8). For rovvilt skal det nasjonale overvåkings-

programmet for rovvilt (Rovdata) være det autoriserte datagrunnlaget som gir forvaltningen kunnskap om status og utvikling i rovviltbestandene. Oppdaterte statusrapporter er

tilgjengelige på www.Rovdata.no.

Gaupe

Gaupe kan påtreffes over det meste av regionen unntatt i høyfjellet. Fast bestand og størst tetthet finner vi i skogsområder og sentrale dalfører i Telemark og Buskerud. Bestanden var på sitt høyeste i perioden 1996-1999 (gjennomsnittlig 18 årlige ynglinger). Påfølgende bestandsnedgang fram til 2004 skyldes i hovedsak høy avskyting. Etter en periode (2005- 2008) med relativt stabil bestand litt i overkant av bestandsmålet (13-14 familiegrupper) har bestanden etter 2009 ligget på et noe høyere nivå. I perioden 2011-2013 var gjennomsnittlig antall årlig dokumenterte ynglinger 15.7, flest i 2013 med 16,5. Etter noen år med økt avskytning er bestanden per 2016 betydelig redusert (9,5 ungekull før jakt i 2016) og lå for første gang siden 2004 under bestandsmålet for regionen (12 årlige ynglinger).

På landsbasis ble det registrert 52 familiegrupper i 2016, noe som tilsvarer en bestand på omkring 310 dyr i Norge. Dette er bestandsstørrelsen før kvotejakta i 2016 og før

reproduksjonssesongen. Dette er fjerde år på rad gaupebestanden ligger under det nasjonale bestandsmålet på 65 årlige ungekull.

Figur 5. Antall registrerte familiegrupper av gaupe i Region 2 Sør-Norge 1996 – 2016.

Nasjonalt fastsatt bestandsmål er markert med vannrett linje (12 årlige ynglinger). ”Halve”

familiegrupper betyr at en gruppe deles med naboregion. (Kilde: NINA/Rovdata)

(19)

Tabell 3. Fylkesvis fordeling av dokumenterte familiegrupper av gaupe i region 2 i perioden 2009 – 2016, samt gjennomsnitt for de siste tre årene. Kilde: Rovdata og Rovbase

Fylke 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016

Aust-Agder 1 1 1 2 1 1 0 1

Telemark 8 10 6 8 8 9,5 10,5 6

Vestfold 1 2 2 2 3 0,5 0,5 0

Buskerud 9 4 5,5 4 4,5 5,5 5 2,5

Region 2 19 17 14,5 16 16,5 16,5 16 9,5

Gjennomsnitt

for siste 3 år 15,5 16,7 16,8 15,8 15,7 16,3 16,3 14,0

(20)

Figur 6. Geografisk fordelingen av påviste familiegrupper av gaupe i Sør-Norge i hhv. 2010 og 2016 (øverst) og 2016 (underst). I kartet nederst er familiegrupper i områder med ”lav”

tetthet av byttedyr angitt med store sirkler og familiegrupper i områder med ”høy” tetthet av byttedyr med små sirkler. Kilde: Rovdata - NINA Rapport 1280

Gaupebestanden reguleres ved kvotejakt, og uttaket har de siste fire årene vært på mellom 23 og 37 dyr årlig. Samlet avgang (jakt og andre dødsårsaker) i region 2 fra 1994 da

kvoteregulert jakt ble innført og fram til om med 2016 framgår av figur 7.

(21)

Figur 7. Antall døde gauper (jakt og annen avgang) registrert i region 2 i perioden 1994-2016.

Kilde: Rovbasen.

Jerv

Jerv, i hovedsak hanner, kan sporadisk påtreffes over store deler av regionen. Det er ikke påvist yngling, men i tilgrensende fjellområder i region 1 (Nordfjella/Skarvheimen), sist i 2004. Aktiviteten har vært mindre etter effektive tiltak i egen og tilgrensende regioner, først og fremst ekstraordinære uttak (hiuttak og skadefelling).

Det nasjonale bestandsmålet for jerv i Norge er nådd (39 årlige ynglinger) og i 2015 ble det påvist totalt 65 ynglinger (2014: 52). 17 av tispene og/eller valp(ene) ble tatt ut. Alle rovviltregionene med fastsatt nasjonalt bestandsmål for regionen lå over bestandsmålet.

Figur 8. Kart som viser fordelingen av dokumenterte og antatte ynglinger av jerv i Norge i 2013–2015. Kilde: Rovdata – NINA Rapport 1196

(22)

Brunbjørn

I en periode fra midt på 1990-tallet og fram til og med 2012 ble brunbjørn nærmest påvist årlig i regionen. Dette var et fåtall langvandrende enslige hanner. De fleste av kjente individer er påvist skutt ved skadefelling eller under lisensfelling, hvorav to i regionen (1998 og 2012).

Siden juni 2012 er det ikke påvist brunbjørn i regionen og siden 2013 heller ikke vest for Mjøsa/E6.

Det nasjonale bestandsmålet for brunbjørn er ikke nådd. I 2015 ble det påvist minimum 128 brunbjørner i Norge (136 året før) ved bruk av DNA-analyser (53 hunner og 75 hanner), mange av dem nær riksgrensene mot øst. Dette er det laveste antall registrerte bjørner i landet under sju år med landsomfattende overvåking. Det er beregnet at det ble født seks kull (5,7) med unger i 2015. Estimatet har ligget relativt stabilt de siste fem, seks åra.

Figur 9. Geografisk fordeling av 128 brunbjørn påvist med DNA-analyse. Kartet til venstre viser oversikt over 75 hannbjørner (blå) og kartet til høyre 53 hunnbjørner (rød). Kilde: Aarnes et al.

2016. NIBIO RAPPORT/VOL.: 2, NR.: 56, 2016.

Ulv

Ulv har over flere år forekommet regelmessig i regionen, seinest i beitesesongen 2016.

Foreliggende DNA-prøver og felte dyr viser at dette i hovedsak er unge, langvandrende hanner med sørskandinavisk opprinnelse. Unntaksvis kan også tisper vandre langt. Et eksempel på dette er ei tispe som dukket opp i Buskerud i 2001 (Nore og Uvdal).

For første gang på fem år ble ikke bestandsmålet på ulv nådd i 2014. Året etter ble likevel rekordmange valpekull registrert.. Sju valpekull i helnorske ulverevir ble påvist vinteren

(23)

2015/2016 , hvorav seks i revir med tilhold innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv (ulvesonen).

Figur 10. Registrerte familiegrupper (sirkel) og revirmarkerende par (trekant) i Skandinavia vinteren 2015/2016. Skravert område viser norsk forvaltningssone for ynglende ulv før endringen i juni 2016. Kilde:Rovdata/Viltskadecenter/ Høgskolen i Hedmark-Evenstad - Rapport 1-2016.

(24)

Kongeørn (Oppdateres seinere etter innspill fra FM Telemark)

Kongeørn forekommer over hele regionen, men hekker ikke i de ytre kystområdene og mer sporadisk i lavereliggende områder. Bestanden ble i 2003 anslått til 135-150 par. I dag (2012) er det registrert ca. 180-190 kjente revir i regionen. Antall aktive revir med tilstedeværelse av kongeørn varierer betydelig mellom år, anslagsvis mellom 65-90 %. Ut fra dette antas

bestanden i regionen å ha endret seg relativt lite det siste tiåret. Utenfor det sentrale og

tradisjonelle utbredelsesområdet synes det i noen lavereliggende områder over tid likevel å ha vært en viss nyetablering og reetablering på gamle lokaliteter.

Tabell 4. Antall kjente revir og anslått antall par av kongeørn i region 2 per 2012.

(Kilde: Rovbasen og O F Steen pers. medd.) Fylke Antall kjente

revir

Antall par (65-90 % besatte revir)

Vestfold 3 2-3

Buskerud 70-73 46-66

Telemark 75 49-68

Aust-Agder 35-40 23-36

Region 2 183-191 120-173

Nasjonalt anslås kongeørnbestanden å være økende og arten er siden 2010 ikke lenger oppført i Norsk Rødliste for arter.

(25)

4. Beitebruk

4.1 Bufe – omfang og beiteområder Omfang og utviklingstrekk

Regionen har verdifulle beiteområder med stor betydning for beitebruksinteressene. Årlig slippes det om lag 165 000 sau og lam på utmarksbeite, og det er få utmarksområder som ikke utnyttes til husdyrbeiting. Rundt åtte prosent av sauen i Norge befinner seg i vår region og halvparten av disse befinner seg i Buskerud. I tillegg beiter det drøyt 30 000 gjestesauer fra Hordaland, Rogaland og Vest-Agder i Telemark og i Aust-Agder. Den største andelen finner vi i Aust-Agder.

Det har i perioden 2000-2012 vært en nedgang på drøyt 41 000 sau og lam på utmarksbeite regionen. Tilsvarende har det vært en nedgang på 640 bruk. Nedgangen i antall bruk har skjedd i Buskerud, Telemark og Aust-Agder, mens det har vært en økning på 20 bruk i Vestfold. Den prosentvise nedgangen av sau har vært størst i Aust-Agder med hele 42 prosent, deretter Telemark med 22 prosent og Buskerud med 14 prosent. I Vestfold har det vært en økning i antall sau (75 %).

Tabell 4 gir en oversikt over antall driftsenheter og antall søyer ett år og eldre i regionen per 31. juli 2012. Sauebrukene er i gjennomsnitt størst i Buskerud (68 søyer, 1 år og eldre per bruk) og minst i Vestfold (35). Landsgjennomsnittet er 61 sau per bruk mot 59 i vår region.

Tabell 5. Omfang av sauehold (søyer 1 år og eldre) i region 2 per 31. juli 2016 og viktige beitekommuner i regionen. Kilde: Landbruksdirektoratet fra søknader om produksjonstilskudd i jordbruket.

Antall Andel i % Viktigste beiteområder

Søyer, 1 år og eldre, utmarks- beite

Antall bruk

Søyer, 1 år og eldre, utmarks-

beite/bruk Regionalt Nasjonalt Kommune

Andel (%) av sauen i fylket - regionen

Region 2 63 315 1 080 59 100 8,4 - -

Vestfold 3 224 93 35 5 - Re, Larvik, Stokke 59 – 3

Buskerud 33 470 489 68 53 4,4 Ål, Nore og Uvdal,

Nes, Hol 51 - 27

Telemark 18 380 327 56 29 2,4

Vinje, Tokke, Tinn, Hjartdal, Seljord, Kviteseid

64 – 19

Aust-

Agder 8 241 171 48 13 1,1

Valle, Bygland, Åmli, Evje og Hornes

64 - 8

(26)

Figur 11. Utviklingen i antall sau og lam på utmarkbeite i perioden 2000 til 2012 i Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Kilde: Landbruksdirektoratet fra søknader om produksjonstilskudd i jordbruket (per 31. juli).

Beiteområdene i regionen og organisert beitebruk

Organisert beitebruk ble satt i gang i 1970 gjennom et samarbeid mellom

Landbruksdepartementet og Norsk Sau og Geit. Målsettingen var å legge til rette for mer rasjonell utnytting av utmarksbeitene og redusert tap. Beitebrukerne er organisert i lag og samarbeider om tilsyn og sanking. I 2012 var det 44 lag i Telemark, 15 i Aust-Agder og 31 i Buskerud. Antallet er relativt stabilt, men fra og med 2009 er ikke beitelagene i Vestfold lenger med i ordningen.

Organiseringsgraden varierer mellom fylkene. Telemark og Buskerud har nå en oppslutning på hele 95 % og 92 % av sauene i fylket, mens det tilsvarende tallet for Aust-Agder er 52 %.

Tabell 5 og figur 12 viser fordelingen av sau på utmarksbeite i region 2 fordelt på beitetypene skogsbeite (mer enn 70 % skog), blandingsbeite (30-70 % skog) og fjellbeite (mindre enn 30 % skog) i 2011.

Tabell 6. Fordeling av sau på beitetype i 2011 (Kilde: Landbruksdirektoratet).

Skogsbeite Blandingsbeite Fjellbeite Antall

sau

Andel i

%

Antall sau

Andel i

%

Antall sau

Andel i

% Aust-

Agder 338 2 % 3 905 27 % 10 296 71 % Telemark 9 306 19 % 21 060 43 % 18 611 38 % Buskerud 23 579 28 % 37 802 44 % 23 585 28 % Totalt 33 223 23 % 62 767 42 % 52 492 35 %

0 20000 40000 60000 80000 100000 120000

2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012

Utviklingen i antall sau og lam på utmarksbeite

Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder

(27)

Figur 12. Utbredelse og tetthet av sau i organisert beitebruk i rovviltregion 2, samt område med tamreindrift (Filefjell Reinlag). (Oppdateres)

(28)

4.2 Tamrein – omfang og beiteområder

Fjellområdene øst for Hallingdal i Buskerud (Hemsedal, Nes og Flå kommuner) er deler av et større beiteområde for Filefjell Reinlag (2000 km²). Om lag 3300 tamrein (vinterbestand 2015) benytter området. Vinterbeiter i sørøst (Flå og Nes) og barmarkshøstbeiter i nordvest (Hemsedal). Det er bare i mindre grad rapportert om tap eller driftsproblemer knyttet til rovvilt i beiteområdene innen regionen.

Figur 13. Utbredelsen av tamreindrift i Sør-Norge (Konsesjonsområdet for Filefjell tamreinlag med markert omriss. Vinterbeite: blått; vår-, sommer- og høstbeite rødt). (Kilde:

Landbruksdirektoratet/NIBIO, Reindriftskart).

4.3 Tap av husdyr på beite Utviklingstrekk

Utviklingen i lammetap i organisert beitebruk i region 2 i perioden 1990 til 2012 er vist i figur 14. Tapsprosenten er stigende for alle fylkene i regionen, men jevnt over størst for Aust- Agder. Figuren viser at den største økningen var i perioden 2004-2006.

(29)

Figur 14. Utvikling i gjennomsnittlig tapsprosent for lam i organisert beitebruk i regionen i perioden 1990 - 2012. Ulv er en vesentlig årsak til økningen i Aust-Agder i 2010 og 2012.

Årsaken til stor variasjon (utslag) i tapsprosent i Vestfold skyldes lite sau og lav

organiseringsgrad. Fra og med 2009 er ikke beitelagene i Vestfold lenger med i organisert beitebruk.

Erstatninger for tap av sau til rovvilt

Dyreeier har en lovfestet rett til full erstatning i de tilfellene der det kan dokumenteres at gaupe, jerv, brunbjørn, ulv eller kongeørn er årsak til tap av husdyr eller tamrein. Dyreeier plikter å innrapportere tap ved mistanke om fredet rovvilt og SNO er ansvarlig for

skadeundersøkelsene. All informasjon rapporteres i Rovbasen og danner grunnlaget for fylkesmennenes saksbehandling.

I perioden 2009 til 2012 er det behandlet 1174 søknader om erstatning for tap av husdyr (i all hovedsak sau) i regionen. I samme periode er det utbetalt over 26 millioner kroner i

erstatning. Samlet sett utgjør gaupe nærmere 75 % av erstatningene. Tilsvarende for ulv og kongeørn er 2 % og brunbjørn 1 %. 20 % av erstatningene er gitt som uspesifisert fredet rovvilt.

Erstatninger gitt som Uspesifisert fredet rovvilt kan variere mellom fylker og år. Kategorien brukes i hovedsak ved erstatninger i besetninger og områder med et komplekst skadebilde (tap forårsaket av to eller flere arter omfattet av erstatningsordningen). Rovviltnemnda mener det er viktig med lik praksis for klassifisering av tapsårsaker.

0 2 4 6 8 10 12 14

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012

% lammetap

Lammetap 2000 - 2012

Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder

(30)

Figur 15. Antall sau og lam søkt erstattet og erstattet som tap til rovvilt, samt

erstatningsbeløp, i rovviltregion 2 i perioden 1992 – 2012. (Kilde: Rovbasen). Oppdateres

(31)

5. Rovdyras ressursgrunnlag og påvirkning på mennesker

5.1 Rovdyr og hjortevilt

Hjortevilt er viktige og naturlige byttedyr for store rovdyr. Hvor stor effekt rovdyra har på hjorteviltbestandene vil avhenge av tetthet av rovdyr, og tetthet og tilvekst i hjortevilt-

bestandene. I Norge er tettheten og tilveksten av hjortevilt i dag historisk høy, mens tettheten av rovdyr er lav. Lokalt vil påvirkningen likevel kunne gi redusert tilvekst av hjortevilt og reduserte jaktkvoter med påfølgende konflikter med jaktinteressene.

Rådyr er det naturlige og viktigste byttedyret for gaupa i regionen. En etablert gaupebestand vil kunne påvirke byttedyrbestanden både gjennom direkte uttak (dødelighet) og indirekte kostnader ved endra atferd (risikoeffekter). Områder i innlandet hvor tettheten og tilveksten av rådyr er lav, er gaupas uttak av rådyr høyt og påvirkninger derfor størst. I en undersøkelse i Hallingdal (2006-2011) med stabilt lav rådyrbestand tok gaupa i snitt flere rådyr enn det årlige jaktuttaket. I lavereliggende og kystnære deler av regionen med høyere tetthet og tilvekst av rådyr, tar gaupa en langt lavere andel av bestanden. Potensielt jaktuttak vil derfor i mindre grad bli påvirket av gaupe i disse områdene.

Undersøkelser og fellingsstatistikk viser at rådyrbestanden til vanlig svinger mye og kan bli vesentlig redusert etter snørike vintre. Inntektsgrunnlaget for grunneiere ved utleie av jaktrettigheter vil derfor i en del områder kunne påvirkes negativt ved redusert tilvekst, både som følge av gaupe og andre naturlige og varierende påvirkninger. Antall felte rådyr i region 2 er i dag på et lavere nivå enn toppårene på 1990-tallet og viste en nedadgående tendens gjennom 2000-tallet (figur 18). Likevel er den på et historisk høyt nivå selv om gaupa er reetablert i regionen og rødrevbestanden er fullt tilbake etter skabbepidemien på 1980- og 1990-tallet. De seinere åra har rådyrbestanden stabilisert seg og dels igjen vist vekst.

Figur 17. Gjennomsnittlig antall felte rådyr per 10 km² produktivt skogareal for årene 2004-2008. (Kilde: Hjorteviltregisteret).

(32)

Figur 18. Antall felte rådyr i perioden 2001 – 2014 fordelt på fylke i region 2. (Kilde: Statistisk sentralbyrå/www.ssb.no).

Både utbredelsen og bestanden av hjort er økende i regionen. Antall felte dyr har økt fra under 300 i 2001 til over 1300 i 2015. Lokalt vil derfor også hjort kunne være et viktig byttedyr for gaupe.

Figur 19. Antall felte hjort per 10 km² tellende jaktareal i 2015. (Kilde: Statistisk sentralbyrå/www.ssb.no)

(33)

Figur 20. Antall felte hjort i perioden 2001-2015 fordelt på fylke i region 2.

(Kilde: Statistisk sentralbyrå/www.ssb.no).

Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på villrein. Regionen er omfattet av flere villreinområder, også utvalgte nasjonale villreinområder og foreslåtte europeiske

villreinregioner (se figur 21).

Kongeørn kan ta rein, spesielt små kalver. I mindre villreinområder kan det ikke utelukkes at kongeørn kan påvirke tilveksten noe. I større villreinbestander vil predasjon fra kongeørn i langt mindre grad påvirke tilveksten. Det er registrert at også gaupe tar villrein, men i vesentlig mindre grad enn tilgjengeligheten skulle tilsi. Det forventes at predasjon fra gaupe på villrein er begrenset, kanskje bortsett fra noen områder hvor villreinen holder mye til i skogsområder. I de nordligste fylkene er det imidlertid påvist at gaupe kan være en betydelig tapsfaktor for tamreindrifta.

(34)

Figur 21. Villreinområder i Norge. I rovviltregion 2 inngår hele eller deler av

villreinområdene 1, 2, 4-8 og 11. Setesdal (1 og 2), Hardangervidda (7) og Nordfjella er nasjonale villreinområder. For disse områdene er eller vil det bli utarbeidet egne regionale planer i regi av fylkeskommunene.

Tabell 7. Villreinområder som helt eller delvis inngår i rovviltregion 2.

Villreinområder

Totalt areal

i km² Vinterbestand Fylker som inngår i villreinområdet Hardangervidda 8 136 10 195 (2014) Buskerud, Telemark og Hordaland

Nordfjella 3 004 2 300 (2014) Buskerud, Hordaland og Sogn og Fjordane Norefjell-Reinsjøfjell 314 710 (2016) Buskerud

Blefjell 186 150 (2016) Buskerud og Telemark

Brattefjell-Vindeggen 357 481(2015) Telemark

Setesdal Ryfylke 6 154 3 200 (2014) Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder Rogaland og Hordaland

Setesdal Austhei 2 400 1 700 (2012) Aust-Agder og Telemark

(35)

5.2 Rovdyr og mennesker

Tilstedeværelse av rovvilt påvirker folk på forskjellige måter. Noen vil se på rovvilt som et positivt element i naturen, mens andre reagerer med usikkerhet eller frykt. Størst innvirkning synes dette å ha på bruken av utmarka i rekreasjonssammenheng, og da først og fremst knyttet til forekomst av ulv og brunbjørn. Selv om det ikke er mål om å ha reproduserende bestander av disse artene i region 2, vil erfaringsmessig enkeltindivider og streifdyr forekomme

regelmessig. Spesielt vil individer som forårsaker skader på husdyr, eller opptrer nær bebygde områder over tid, ha oppmerksomhet og kunne skape usikkerhet og frykt i deler av

befolkningen. For regionen under ett vil frykt trolig ikke være noe utbredt problem, selv om det i enkelttilfeller kan være reelt for de som opplever dette. Rovviltnemnda vil derfor ta frykt og usikkerhet i forhold til store rovdyr alvorlig.

Besøkssenteret for rovdyr i Flå (Bjørneparken rovdyrsenter – www.rovviltsenter.no) ble autorisert som nasjonalt rovdyrsenter i 2012. Senteret jobber aktivt med

kunnskapsformidling, og har tilbud for skoleklasser i Sør-Norge (Rovdyrskolen).

Rovviltnemnda har støttet dette arbeidet. FORSLAG TIL NYTT TILLEGG

Flere undersøkelser viser at et flertall av befolkningen er positive til store rovdyr. For mange er tilstedeværelsen av disse artene derfor et positivt element som kan gi rike naturopplevelser.

Rovvilt har således også et potensiale i reiselivssammenheng. Videre er det stor interesse for jakt på store rovdyr. Jakt på gaupe er et aktivum, spesielt for lokale jaktmiljøer i regionen.

Jegere er et viktig og sentralt ledd i å forvalte gaupebestanden. FORSLAG TIL NYTT TILLEGG

(36)

6. Regionale utfordringer og mål

6.1 Utfordringer i regionen

Forvaltning av gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn i regionen skal bygge på nasjonale mål og føringer, jamfør kapittel 2. Målsettingen er todelt og forvaltningen skal sikre bærekraftige rovviltbestander samtidig med at rovviltet ikke skal gjøre fortsatt beitebruk i utmark umulig eller dyreetisk uforsvarlig. Forvaltningen skal være differensiert slik at hensynet til ulike interesser vektlegges forskjellig i ulike områder og for de ulike rovviltartene.

Forvaltningen i region 2 må skje med utgangspunkt i utbredelsen av gaupe og kongeørn (arter med nasjonalt mål om yngling i regionen) og dagens beitebruk.

Erfaringsmessig vandrer det nærmest årlig inn brunbjørn, ulv eller jerv til region 2 fra naboregionene. Situasjoner knyttet til slike streifindivider er oftest uforutsigbar og gir utfordringer som må håndteres på særskilt måte ut fra den gitte situasjonen.

Rovviltnemndas viktigste oppgaver i møtet med disse utfordringene er å:

 forvalte gaupebestanden nær bestandsmålet og opprettholde bestanden av kongeørn

 minimalisere (FORESLÅS Å ERSTATTE «redusere») årlige tap av sau til rovvilt

 håndtere enkeltindivider og streifdyr av brunbjørn, ulv og jerv

 skape forutsigbarhet for berørte parter

 redusere eventuelle interessekonflikter i forhold til allmennheten og jaktinteresser

 ha gode bestandsregistreringer som beslutningsgrunnlag for forvaltningen

 bidra til forståelse for forvaltningen og forvaltningens rolle

 bidra til forståelse for at forekomst av rovvilt også kan være en ressurs for regionen

6.2 Mål for forvaltningen av rovvilt i region 2

I tillegg til nasjonale rammer setter Rovviltnemnda følgende mål for regionen:

 Forvaltningen skal være aktiv, åpen og med stor grad av lokal medvirkning.

 Forvaltningsplanen skal være dynamisk og videreutvikles i nær dialog med berørte parter som bidrag til å:

 øke forutsigbarheten i forvaltningen.

 dempe konfliktene mellom næringsinteresser og rovvilt, samtidig som bestandsmålet for gaupe og kongeørn i regionen opprettholdes.

 løse utfordringene i forhold til andre samfunnsinteresser og til bedre forståelse for rovviltforvaltningen.

 legge til rette for rask reaksjon og saksbehandling i akutte situasjoner.

 Bestandsovervåkingen skal være regiondekkende og ha lokal forankring.

 Bidra til at jakt på gaupe utøves på en human og forsvarlig måte.

 Bidra til økt kunnskap om rovvilt og formidling av kunnskap om rovvilt og rovviltforvaltning til allmennheten.

(37)

6.3 Regionalt mål for gaupe

Nasjonalt fastsatt mål for regionen er 12 årlige ungekull. Det er krav om geografisk differensiert forvaltning der hensynet mellom rovviltet og næringsinteresser (sau på utmarksbeite) skal avveies.

Rovviltnemnda setter følgende mål for forvaltningen gaupe:

6.4 Regionalt mål for kongeørn

Nasjonalt mål for regionen er en stabil bestand på dagens nivå (2003). Følgende mål gjelder for kongeørnforvaltningen i regionen:

 Forvaltningen skal differensieres med vekt på dagens beitebruk og slik at gaupe sikres en naturlig og sammenhengende utbredelse i regionen, også sett i forhold til utbredelse, bestandsmål og differensiert forvaltning i tilgrensende rovviltregioner.

 Bestanden skal forvaltes slik at det nasjonalt fastsatte bestandsmålet nåes årlig innenfor regionens grense og slik at det sikres en kontinuerlig bestand av gaupe i områdene der det er mål om yngling.

 Forvaltningen av gaupe skal foregå slik at bestanden ligger nærmest mulig bestandsmålet om 12 årlige ungekull. Rovviltnemnda vil peke på at det kan

forekomme årlige variasjoner, slik at bestandsmålet i noen år vil kunne ligge under eller over det nasjonalt fastsatte bestandsmålet.

Selv om gaupebestanden i gjennomsnitt i en treårs periode skulle komme under bestandsmålet, vil nemnda understreke viktigheten av at regional folkevalgt myndighet opprettholdes. Dette er vesentlig for det lokale engasjement knyttet til rovviltforvaltningen, og har uten tvil en betydelig konfliktdempende effekt. (TIL DISKUSJON/VURDERING)

 Bestandsovervåking skal ha høy prioritet. Rutiner og metodikk skal videreutvikles for å skaffe et best mulig og omforent kunnskapsgrunnlag. Det skal fortsatt legges vekt på lokal deltakelse.

 Det er viktig at tap av beitedyr til gaupe reduseres. Rovviltnemnda vil prioritere dette ved fastsettelse og dynamisk fordeling av kvote for jakt på gaupe.

PUNKTET FORESLÅS ENDRET TIL:

 Det er viktig at tap av beitedyr til gaupe minimaliseres. Rovviltnemnda vil prioritere dette ved fastsettelse og dynamisk fordeling av kvote for jakt på gaupe ut fra årlige vurderinger basert på tapsstatistikk og kunnskap om bestandsforholdene,

 Kongeørnbestanden skal opprettholdes på dagens nivå, dvs. omkring 135-150 par i regionen, og med dagens utbredelse, og skal kunne ha en naturlig utvikling dersom ikke skadesituasjonen tilsier noe annet.

 Bestandsovervåking skal ha høy prioritet. Rovviltnemnda har som mål å ha best mulig kunnskap om kongeørnbestanden i regionen.

 Hekkelokaliteter for kongeørn skal ivaretas gjennom arealforvaltningen (plan- og bygningsloven) og hensyn ved skogbruksaktivitet og annen naturbruk og ferdsel (FORSLAG OM TILLEGG).

(38)

6.5 Regionalt mål for brunbjørn, jerv og ulv

Det er ikke et nasjonalt mål å etablere yngling av brunbjørn, jerv eller ulv i regionen.

Følgende mål gjelder for disse artene i regionen:

 Streifdyr av brunbjørn, jerv og ulv utenom beitesesongen må påregnes, også i områder som er viktige for beitedyr. Dersom potensialet for skader er stort, skal terskelen for uttak være lav, også i forkant av beitesesongen.

 Overvåking av forekomst av brunbjørn, jerv og ulv skal ha høy prioritet.

(39)

7. Regionale strategier og tiltak

7.1 Arealsonering i region 2

Regional arealsonering er i region 2 begrenset til forvaltningen av gaupe. For kongeørn er det ikke tallfestet nasjonale mål for antall hekkinger innenfor den enkelte region, og det er ikke lagt opp til arealsonering eller aktiv bestandsregulering i forvaltning av kongeørn.

Hovedutfordringene i regionen er:

 Vid utbredelse av gaupe og omfattende bruk av utmarka til sauebeite.

 Omfanget av tap av sau til rovvilt (gaupe) på skogsbeite.

 Ytterkant av gaupas utbredelsesområde og geografisk beliggenhet mellom forvaltningsregioner med og uten nasjonalt fastsatte mål om ynglinger av gaupe.

Krav om arealsonering

Differensiert forvaltning er innført nasjonalt ved inndeling i forvaltningsregioner med ulikt ansvar for ulike arter. I tillegg er det også gitt et ansvar og krav til videre arealsonering til den enkelte region og rovviltnemnd. Arealsonering innebærer at det foretas en inndeling av regionen i områder med noe ulik virkemiddelbruk. Hensikten er å bidra til en langsiktig og målrettet strategi for rovviltforvaltningen som kan gi lavere tap av husdyr som følge av rovvilt.

Gjennom differensiert forvaltning ønsker man å begrense tap av husdyr så langt som mulig.

Rovviltforliket (juni 2011) presiserer at det skal være en tydeligere arealsonering i

rovviltforvaltningen, fordi det er et ønske om mer langsiktighet og forutsigbarhet for både forvaltningen og beitenæringen. Soneinndelingen skal forvaltes tydelig. Det følger av føringer i rovviltforliketat i de prioriterte beiteområdene skal næringsutøverne kunne påregne at rovvilt ikke vil være til hinder for tradisjonell drift med dyr på utmarksbeite. Samtidig følger det at det i områder som er prioritert som rovviltområder, skal produksjonen basert på utmarksbeite tilpasses med utgangspunkt i forekomsten av rovvilt i området.

Nærmere oppfølging og presisering av en tydelig soneforvaltning er fulgt opp sentralt gjennom et felles brev fra statsrådene i Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet (21. mai 2014). Det framheves at de regionale forvaltningsplanene skal legge best mulig til rette for gjennomføringen av en tydelig soneforvaltning. FORSLAG TIL NYTT TILLEGG

Iverksetting av tiltak, tildeling av midler, kvotefastsettelse og ekstraordinære uttak av rovvilt skal bidra til å skape en forvaltningsmessig forskjell innenfor og utenfor prioriterte rovviltområder.

Rovviltforvaltningen i region 2 bør i størst mulig grad legge til rette for å oppnå bestandsmålene for gaupe innenfor fastsatte prioriterte områder i henhold til dette.

Kriterier for inndeling

Forvaltningen skal over tid være mest mulig forutsigbar for alle som er involvert. Gaupa skal forvaltes innen arealer egnet for gaupe og slik at arealer i sørvest (deler av Aust-Agder) som grenser til områder uten mål om yngling av gaupe i tilgrensende region 1 Vestlandet