Om pronomen og referanse.
En kontrastiv semantisk studie av russisk og norsk.
Natalya Issaeva
Masteroppgave i teoretisk lingvistikk skrevet ved Universitetet i Oslo, instituttet for lingvistiske og nordiske studier (lingvistikk)
Oslo 2006
Innholdsfortegnelse
Innholdsfortegnelse ... 2
Sammendrag... 4
Disposisjon ... 5
Kapittel 1. Referanse og anaforiske relasjoner. Introduksjon ... 7
1.1 Hva er referanse?... 7
1.2 Referanse i Montague Grammar ... 8
1.3 Betydning og tolkning... 9
1.4 Noen spesielle tilfeller av nominalfrasetolkning ... 10
1.4.1 Nakne nominaler i norsk ... 10
1.4.2. Genitivmarkerte NPer i negasjonssetninger i russisk... 11
1.5 Nominalfrasetolkning og pronominal anafor ... 11
1.6 Et kontrastivt studium av 3. person pronomen i norsk og russisk... 12
1.6.1 Pronomen og NP med forskjellige referenter... 13
1.6.2 Pronomen med ikke-refererende NPer... 13
1.7 Datagrunnlag ... 16
Kapittel 2. Teoretisk ramme for semantisk tolkning av nominalfraser... 17
2.1 Montagues intensjonale logikk og semantiske typer... 17
2.2 Nominalfrasetolkning og forskjellige verdener... 18
2.3 Referanse og forestilling om mulige verdener ... 20
2.4 Ekstensjonale og intensjonale kontekster... 21
2.5 Tolkningen av nominalfraser som generaliserte kvantorer ... 22
Kapittel 3. Nominalfrasetolkning i norsk og russisk... 25
3.1 Nominalfrasetolkning som en generalisert kvantor i norsk og russisk ... 25
3.1.1 Norsk ... 25
3.1.2 Russisk ... 26
3.2 Determinanter og presupposisjonsinnhold ... 27
3.2.1 Svake og sterke NPer ... 28
3.3 Tolkning av presupposisjonsinnholdet til NPer i russisk ... 28
3.3.1 Informasjonsstruktur ... 29
3.3.2 Argumenter i genitiv vs. argumenter i akkusativ kasus ... 29
3.4 Nominalfrasetolkning som egenskap-denoterende ... 31
3.4.1 Intensjonale verb og objekter av en ”property” type... 32
3.4.2 Andre tilfeller når en svak NP kan få en tolkning som en ”property” type ... 34
3.4.3 Nakne Nominaler i norsk og mulige typeskift ... 35
3.4.4 Mulige typeskift til en ”property” type for NP-argumenter i Gen i eksistenssetninger og ved transitive verb med nektelse i russisk... 36
3.4.4.1 Nominativ-akkusativ/genitiv alternasjon i russisk ved transitive verb med nektelse... 36
3.4.4.2 Deklarative vs. eksistenssetninger... 37
3.4.4.3 Perspektivisk senter som presupposisjonskilde... 38
3.4.4.4 Mulige typeskift for argumenter i GenNeg og ved transitive verb med nektelse 39 3.4.4.5 Presupponerte/definitte NPer i GenNeg... 42
Kapittel 4. Pronomen og referanse... 45
4.1 Anaforiske relasjoner ... 45
4.2 Tredjeperson pronomen. Karakteristiske trekk ... 46
4.3 Uproblematisk 3. person pronomen ... 46
4.4 Problematiske anaforiske relasjoner mellom pronomen og antesedent ... 47
4.4.1 ”Pronouns of laziness” ... 47
4.4.2 Anaforer med ”intentional identity”... 49
Kapittel 5. Anaforisk og ikke-anaforisk bruk av 3. person pronomen i norsk... 51
5.1 Tredje person pronomener i norsk med nominal antesedent... 51
5.2 ”Pay-check”-pronomener i norsk ... 53
5.3 Pronomenet ”den/det” i intensjonale kontekster i norsk ... 57
5.4 Oppsummering av kapitlet ... 58
Kapittel 6. Problematisk bruk av 3. person pronomen i russisk... 60
6.1 Den anaforiske tredje person pronomen i russisk ... 60
6.2 To typer anaforiske pronomener i russisk. 3. person pronomen vs. pronomen ”eto”.... 61
6.3 Pronomenet ”eto” og 3. person pronomen i russisk i intensjonale kontekster... 63
6.4 Tredje person pronomener i predikativ funksjon ... 65
6.5 Tredje person pronomen og pronomen ”eto” i predikative og spesifikasjons setninger 67 6.5.1 Tredje person pronomen i predikative setninger... 68
6.5.2 Pronomen ”eto” i spesifikasjonssetninger... 69
6.5.3 Referensielle egenskaper av antesedentfrasen for pronomen i spesifikasjons/predikative setninger... 70
6.5.4 Tredje person pronomen vs. pronomenet ”eto”. Oppsummering... 71
6.6 Tredje person pronomen i predikativ funksjon vs. referensielt 3. person pronomen... 72
6.7 Tredje person pronomenet i ikke-eksistens kontekst ... 75
6.7.1 Antesedenter for pronomenet er presupponerte NPer i GenNeg... 75
6.7.2 Tredje person pronomenet med ikke-presupponerte NPer i GenNeg ... 76
6.8 Intensjonal anafor i russisk... 79
6.9 Pronomen i ”pay-check”-setninger i russisk ... 79
6.10 Oppsummering av kapitlet ... 83
Kapittel 7. Konklusjon ... 85
Litteraturliste ... 88
Sammendrag
Et studium av pronominale anaforer er først og fremst et studium av relasjoner som holder mellom pronomen og den frasen som pronomen peker tilbake til. Den sentrale problemstillingen for en semantisk teori om pronominale anaforer er å definere og forklare tre viktige aspekter ved disse relasjonene:
1. Betydning av frasen som pronomen peker tilbake til.
2. Betydning av pronomenet selv.
3. Hva slags forhold disse har mellom seg.
Alle de tre nevnte aspektene er tett knyttet til fenomenet referanse som handler om forholdet mellom språket og virkeligheten. For å kunne definere betydningen av et språklig uttrykk, må man kunne definere referansen til dette uttrykket.
Tradisjonelt blir anaforiske pronomen definert som refererende uttrykk, med dette menes at pronomenet har en referent i den fysiske verden og den samme referenten har nominalfrasen som pronomenet står i relasjon til. De tilfellene hvor pronomen ikke passer inn i definisjonen ovenfor, blir ofte karakterisert som avvikende eller problematiske.
Slike tilfeller har vært en inspirasjon for en rekke semantiske teorier som prøver å finne en adekvat analyse av disse. De fleste av disse teoriene baserer seg på et studium av germanske språk, hovedsakelig engelsk.
Målet med denne oppgaven er å gi en beskrivelse og en semantisk analyse av enkelte tilfeller av pronominale anaforer i språkene norsk og russisk, som er problematiske for den tradisjonelle forståelsen av referanse og anaforiske relasjoner.
Jeg har valgt en kontrastiv tilnærming for diskusjonen av de problematiske tilfellene.
Norsk og russisk er to ganske forskjellige språk også når det gjelder bruk av pronomen og ikke minst tredje person pronomen som blir primært diskutert i denne oppgaven. Det er intet en-til-en forhold mellom bruk av 3. person pronomen i norsk og russisk. I det norske pronomensystemet finnes det to former av upersonlige 3. person pronomen: pronomener
”den/det/disse” som kongruerer grammatisk med antesedentnominalfrasen og det ikke- kongruerende nøytrumspronomenet ”det”. De to typene brukes henholdsvis for pronominalisering av refererende og ikke-refererende nominalfraser. De førstnevnte blir derfor karakterisert som anaforiske, og det andre som ikke-anaforiske pronomener. Det russiske pronomensystemet har to typer anaforiske pronomen: 3. person anaforiske pronomen og pronomenet ”eto” (”det”), som er en nøytrumsform av det demonstrative pronomenet
”etot/eta/eti” (”denne/dette/disse”). Pronomenet ”eto” blir ofte oversatt med det norske
nøytrumspronomenet ”det”, men disse er på ingen måte identiske. I denne oppgaven vil jeg diskutere en rekke eksempler som viser at pronomenet ”eto” som regel anvendes referensielt og uten en klar nominal antesedent. På sin side representerer de russiske 3. person anaforiske pronomen et avvik fra den tradisjonelle definisjonen av anaforiske pronomen. Den kan anvendes i ikke-referensielle funksjoner og med ikke-referensielle antesedenter. Hvordan kan et slik avvik forklares?
Hensikten med denne oppgaven er ikke å besvare dette spørsmålet, for det ville innebære et mye mer omfattende forskningsarbeid enn en mastergradoppgave kan inneholde, inkludert en revurdering av den tradisjonelle teorien om anaforiske relasjoner i forhold til russisk språk. Isteden skal jeg diskutere følgende spørsmål:
1. Hva slags pronomen brukes i norsk og russisk for å pronominalisere refererende og ikke-refererende NPer.
2. Hva slags relasjoner mellom pronomen og NPer i begge språkene kan karakteriseres som problematiske for den tradisjonelle forståelsen av anaforiske relasjoner.
3. Hvordan kan slike problematiske relasjoner mellom pronomen og NPer beskrives ved hjelp av et konkret teoretisk rammeverk – tolkningen av nominalfraser på grensesnittet mellom syntaks og semantikk innefor tradisjonen av Montagues modellteoretiske tilnærming.
Videre kommer jeg ikke til å besvare spørsmålet om hvorfor det norske og det russiske pronomensystemet er forkjellig. Isteden skal jeg gi en semantisk analyse av samme parallelle eksempler i begge språkene for å se om det ene språket kan bidra til forståelsen av det samme fenomenet i det andre språket.
Disposisjon
I det første introduksjonskapitlet vil jeg gi en mer detaljert innføring i de sentrale begrepene og problemstillingene i denne oppgaven.
Kapitlene 2 og 3 gir en kort innføring i den teoretiske tilnærmingen som jeg har valgt for denne oppgaven, nemlig en nominalfrasetolkning i tradisjonen av Montagues modellteori.
I kapittel 2 vil jeg i tillegg introdusere et system av typer som brukes i Montagues modell for å formalisere lingvistiske uttrykk i naturlige språk. Jeg skal også innføre en viktig distinksjon som Montague Grammar opererer med for å tolke nominalfrasebetydning: distinksjonen
mellom ekstensjonen og intensjonen til lingvistiske uttrykk. I rammeverket av Montagues Grammar får alle nominalargumenter en og samme tolkning som en refererende type som har betegnelsen ”en generalisert kvantor”. I kapittel 3 skal jeg drøfte et alternativt forslag til nominalfrasetolkning i visse kontekster som er relevant for to spesielle tilfeller: (i) tolkning av nakne nominaler i norsk og (ii) tolkning av subjekt- og objektargumenter markert med genitiv kasus i negasjonssetninger i russisk. Jeg vil støtte meg til forskningsarbeid som har blitt gjort på dette feltet i de siste årene, hvor det ble argumentert for at nominalfraser i tilfellene (i) og (ii) kan tolkes som ikke-refererende ”property”-denoterende type.
I kapitlene 4, 5 og 6 skal jeg granske relasjoner mellom pronomen og nominalfraser som tradisjonelt blir kalt antesedent. Jeg skal drøfte nærmere en semantisk tolkning av både pronomen og nominalfraser i tilfellene som representerer et problem for den tradisjonelle forståelsen av anaforiske relasjoner, som er hovedsakelig av to typer:
i. NP og pronomen har forskjellige referenter, dvs. inngår ikke koreferanserelasjoner.
ii. Pronomen er brukt ved NPer som er ikke-refererende: Nakne Nominaler i norsk og (a) NPer i predikativ funksjon og (b) argumenter i GenNeg i russisk.
I tillegg til (i) og (ii) skal jeg diskutere noen eksempler av såkalt anafor med intensjonal identitet, hvor referenter for NPer og pronomen er såkalt ”mentale objekter”. Jeg skal også drøfte relasjoner mellom pronomen og antesedent NPer i en spesiell type konstruksjoner hvor pronomener blir brukt predikativt med refererende antesedentnominalfraser.
Kapittel 1
Referanse og anaforiske relasjoner. Introduksjon
1.1 Hva er referanse?
Studium av referanse og anaforiske relasjoner er først og fremst et studium av relasjoner mellom et språk på den ene siden, og objekter i verden som blir assosiert med språklige uttrykk på den andre siden. Referanse er noe som knytter språklige uttrykk til den reelle verden. Vi bruker språket for å snakke og for å tenke om ting som er en del av den virkelige verden. Dette klarer vi å gjøre fordi språklige uttrykk, i hvert fall noen av dem, så å si,
”henger seg på” ting fra den fysiske verden.
[Def.1] Referanse:
”…links between language and the world – those links in virtue of which, as it is often put, words and larger linguistic units are able to refer to things in the world…”
(Kamp, Reyle 1993:13).
Ut ifra definisjonen av referanse ovenfor kan vi si at i frasen:
(1) Koppen er blå.
har det språklige uttrykket ”koppen” en referent som er en konkret gjenstand i den fysiske verden.
Begrepet referanse er tett knyttet til et annet språkfilosofisk begrep, nemlig sannhetsverdi. Våre tanker og ytringer om den virkelige verden kan være sanne eller usanne.
De sies å være sanne hvis de reflekterer nøyaktig hvordan ting er i den virkelige verden og er ellers usanne. Frasen (1) er dermed sann hvis gjenstanden ”koppen” er virkelig blå og er ellers usann.
Det andre begrepet som er viktig når man snakker om referanse er betydning. Enhver semantisk teori har som mål en systematisk beskrivelse av forholdet mellom betydning og lingvistisk form. Med lingvistisk form menes det som regel grammatisk og syntaktisk form til et språklig uttrykk. Betydningen til et lingvistisk uttrykk er mer komplisert å definere. Det finnes ulike teoretiske tilnærminger som har ulike definisjoner på hva betydning er. Jeg vil
ikke diskutere dette altfor omfattende emnet her. Som et teoretisk utgangspunkt for diskusjonen av enkelte aspekter i denne oppgaven har jeg valgt et logisk system bygget opp av Richard Montague (1930-71). Det komplette formelle rammeverket for beskrivelse av fragmenter av naturlig språk, som ble utviklet av denne logikeren og filosofen har senere blitt kjent som Montague Grammar (Partee, 2006) og har blitt et utgangspunkt for mange formelle semantiske analyser.
1.2 Referanse i Montague Grammar
Montague Grammar er en teori som karakteriserer betydningen til et lingvistisk uttrykk i form av sannhetsverdi. Det å gi en setning betydning er å spesifisere den for sannhetsverdi eller mer presist, å spesifisere de nødvendige sannhetsbetingelser for denne setningen. For å kunne gjøre det må man vite hvordan den virkelig verden er. For å kunne spesifisere sannhetsverdi av setningen (1) må en gjøre en referanse til hvordan verden skulle være for at setning skal være sann, dvs. hvilken konfigurasjon av objekter i den fysiske verden (”state-of-affairs”) denne setningen representerer. Betydning til en setning er avhengig ikke bare av hvordan den fysiske verden faktisk er, men også hvordan den kunne være eller hvordan den har vært osv.
Videre medfører dette at sannhetsverdi av og til spesifiseres i forhold til alle slags mulige verdener (”possible worlds”). I Montagues modellteori finnes det dermed et skille mellom referanse og betydning til et lingvistisk uttrykk, som ble henholdsvis definert som uttrykkets denotasjon og uttrykkets intensjon.
Montagues teori sier at mulige verdener består av forskjellige typer objekter, som man også kan kalle ”enheter” og i hver enkelt mulig verden har disse enhetene spesifikke egenskaper (”properties”) og står også i spesifikke relasjoner til hverandre. Setningen (1), for eksempel, består av nominalfrasen ”koppen” som refererer til en enhet i verden og som står i relasjon til en egenskap ”å være blå” som er representert av predikativet ”er blå”.
For å kunne spesifisere sannhetsverdien for den infinitte mengden av situasjoner eller mulige verdener, og for å kunne tilpasse de riktige sannhetsverdier til grammatisk velformete setninger i et naturlig språk, bygget Montague opp en logisk modell hvor syntaktisk oppbygning av en setning blir analysert i samordning med setningens semantikk. Denne strategien er også kjent som Freges Prinsipp eller ”the Principle of Compositionality” som lyder slik:
”The meaning of the whole is a function of the meaning of the parts and their mode of combination” (Dowty, Wall, Peters 1981:8).
En slik modellteoretisk tilnærming åpner opp for forståelsen av betydningen til hvert enkelt lingvistisk uttrykk, korrelasjoner mellom betydning til forskjellige uttrykk og hvordan disse er relatert til betydningen av det hele.
I Montagues modellteori tilordnes språklige uttrykk semantiske typer. Jeg vil introdusere et system av typer i kapittel 2 i denne oppgaven, og vil ta det i bruk i analysen av de enkelte eksemplene for å kunne forstå komposisjonaliteten på syntaks-semantikk grensesnittet.
1.3 Betydning og tolkning
I en studie av forholdet mellom lingvistiske uttrykk og deres betydning er det viktig å ta hensyn til at et og samme uttrykk kan ha forskjellig betydning.
(2) Jeg leter etter en blå kopp.
Setningen (2) er tvetydig. Den kan bety at: (i) det er en blå kopp en eller annen plass som individet ”jeg” leter etter. (2) kan også bety at: (ii) ”jeg” leter etter en eller annen blå kopp som ikke nødvendigvis referer til en konkret enhet i verden. Det betyr at frasen ”en blå kopp”
kan ha to betydninger. Tvetydigheten i forståelse av (2) kommer først og fremst ikke på grunn av tvetydighet i tolkning av de enkelte lingvistiske komponentene ”jeg”, ”leter etter”, ”en blå kopp” men av en spesifikk syntaktisk kombinasjon av disse, dvs. på grunn av konteksten i hvilken NPen forekommer.
E. Zimmermann (1993) kommer med et forslag til analyse av NPer som NPen ”en blå kopp” i (2) som sier at i betydningen (ii) ovenfor denoterer en slik NP ikke en enhet/et individ, men en egenskap (”a property”).
I kapittel 2 vil jeg gå nærmere inn på dette forslaget til tolkningen av (2) og hva slags kontekster som forårsaker den nevnte tvetydigheten.
E. Zimmermann sin analyse bidro til at det har kommet mye semantisk forskning som argumenterer for at i visse kontekster kan NPer tolkes som egenskap-denoterende. Blant annet finnes det hypoteser om at også nominalfraser i norsk og russisk kan få en slik tolkning i visse tilfeller.
1.4 Noen spesielle tilfeller av nominalfrasetolkning
I kapittel 3 vil jeg diskutere noen semantiske analyser som er sprunget ut av Montagues klassiske modellteori, og som tar for seg problematikken rundt tolkning av nominalfrasen i språk som norsk og russisk.
Formen til nominalfraser i norsk skiller seg vesentlig fra russisk. Skillet gjelder spesielt den grammatiske formen. Mens norsk hører til en språkgruppe hvor NPer blir markert for bestemt/ubestemt innhold, er det veldig vanlig at russiske NPer mangler en slik markering.
I norsk er det relevant å snakke om både morfologiske determinanter, dvs. artikler og leksikalske determinanter, som for eksempel, ”noen”, ”hver”, ”alle” osv. Russisk har bare leksikalske determinanter ”kakoj-to” (”noen”), ”každyj” (”hver”), ”vsje” (”alle”) osv.
Komposisjonsreglene i Montagues modellteori tillater ikke at nominaler uten determinanter står i argumentposisjon til verbet. Det er imidlertid slik at nominalfraser både i norsk og russisk bryter denne regelen i visse tilfeller.
1.4.1 Nakne nominaler i norsk
Nominalfraser i eksemplene nedenfor kalles Nakne Nominaler (NN). NN er nominalfraser med tellbare substantiver som kjerne og som opptrer uten determinanter.
(3) Kari har bil.
(4) De har kjøpt seg (nytt) hus.
(5) Jeg fikk sykkel.
(6) Jeg har bestilt time.
Nominalfraser som forekommer i argumentposisjon uten determinanter i norsk har fått oppmerksomhet i semantisk forskning i de siste årene. NN i norsk ble gransket av K. Borthen og er hovedtema for hennes doktoravhandling “Norwegian Bare Singulars” (2003). Hun diskuterer en distinksjon mellom ”token reference” og ”type reference”. Den første er relevant for NPer som refererer til et individ. Den andre typen karakteriserer referansen for NN som vi har i eksemplene (3)–(6).
Det andre arbeidet innefor dette feltet er ”Norwegian Bare Singulars: A Note on Types and Sorts” av A. Grønn (2006). Grønn har i sin analyse valgt en type-logisk tilnærming som dessuten opererer med distinksjonen mellom referanse til typer (”types”) og referanse til sorter/slag (”sorts”). Ved hjelp av et type-logisk maskineri viser han distinksjonen mellom tre
forskjellige varianter av bruk av NN i norsk. Grønn argumenter for at NN kan brukes både som individ-denoterende og som egenskap-denoterende. Jeg skal se nærmere på disse to analysene i kapittel 3.
1.4.2. Genitivmarkerte NPer i negasjonssetninger i russisk
Russisk, som mangler bestemthetskategorien, tar i bruk andre midler for å uttrykke opposisjonen bestemt/ubestemt. Blant annet kan kasusmarkering av NPer markere opposisjonen, hvor den ene kasusen brukes med bestemte og den andre med ikke-bestemte NPer. ”Nominativ vs. Genitiv” og ”Akkusativ vs. Genitiv” i negasjonssetninger er to slike minimale par. Når en NP står i Nominativ (Nom) eller Akkusativ (Akk) signaliserer det at den er bestemt, mens når en NP er markert med Genitiv (Gen) er den ubestemt.
B. Partee og V. Borschev (2004, 2005a, 2005b) har gransket nøye problematikken rundt tolkninger av NPer, i en konstruksjon hvor nominalargumenter både i subjekt- og objektposisjoner forekommer i negasjonssetninger (GenNeg). De diskuterer ikke-refererende sider ved NPer som står i Gen i slike konstruksjoner og kommer med forslag til en semantisk analyse av disse som en egenskap-denoterende. Jeg skal gå grundigere inn på denne analysen i kapittel 3.
1.5 Nominalfrasetolkning og pronominal anafor
Problematikken rundt tolkning av ikke-refererende NPer i norsk og russisk er interessant i seg selv, men den er også meget viktig for det sentrale diskusjonsemnet i denne oppgaven, nemlig forståelsen av anaforiske relasjoner mellom 3. person pronomen og nominalfrasen som pronomenet referer tilbake til (ordet ”anafor” betyr refererende tilbake).
Tradisjonell sett karakteriseres 3. person pronomen på følgende måte:
• Pronomen i sin anaforiske bruk er avhengig av sin anaforiske antesedent - en nomenfrase, som introduserer individet og som anaforiske pronomenet plukker ut (Kamp, Reyle 1993). En NP kan dermed være en antesedent for pronomenet bare når den er et refererende uttrykk.
• ”A pronoun is anaphoric when it refers to some item mentioned elsewhere in discourse in which the pronoun occurs.” (Kamp, Reyle 1993:66). I de fleste teorier om pronominale anaforer karakteriseres 3. person pronomen som anaforisk og dermed som et refererende uttrykk.
• Det normale for 3. person pronomen er at det inngår i en koreferanserelasjon med sin antesedent. NPer og pronomenet korefererer hvis de har en og samme referent.
Det er ikke alltid pronomen blir brukt i overensstemmelse med disse reglene, som for eksempel, pronomenet i setningen nedenfor.
(7) Every farmer who owns a donkey, beats it.
Hver bonde som har et esel slår det.
Hva refererer pronomenet ”it” til i (7) når antesedenten ”a donkey” ikke refererer til noen individ i verden? Pronomenet ”it” i denne engelske setningen har ingen av de tre karakteristiske trekkene som er angitt ovenfor. Verken pronomenet eller NPen kan karakteriseres som refererende uttrykk og korefererer dermed ikke med hverandre. Setningen (7) er bare et eksempel som har skapt et problem for den tradisjonelle semantiske analysen av anaforer. Setningen har inspirert mange semantiske teorier om pronominale anaforer som prøver å forklare relasjonen mellom pronomenet og antesedentfrasen i (7). Jeg skal ikke diskutere disse teoriene i oppgaven. Imidlertid vil jeg se på noen tilfeller av pronominal anafor i norsk og russisk som er også brukt i strid med reglene ovenfor.
1.6 Et kontrastivt studium av 3. person pronomen i norsk og russisk
Studium av det norske og det russiske 3. person pronomen er interessant fra et kontrastivt perspektiv. Det er ikke alltid lett å sette klare linjer mellom en og samme type pronomen og hvordan det bli brukt i disse to språkene. Hovedmålet mitt er derfor ikke en fullstendig sammenligning av 3. person pronomen i norsk og russisk. Jeg har valgt å drøfte noen
”problematiske” eksempler, dvs. eksempler som ikke passer inn i den tradisjonelle forståelsen av anaforisk relasjon. Videre vil jeg holde meg til parallelle eksempler i norsk og russisk for å se om det ene språket kan bidra til forståelsen av det tilsvarende fenomenet i det andre språket.
Jeg skal granske nærmere relasjoner som holder mellom NPer og pronomen av hovedsakelig to typer:
i. En relasjon mellom NP og pronomen hvor disse har forskjellige referenter, dvs.
ikke inngår i koreferanserelasjoner.
ii. En relasjon mellom NPer og pronomen hvor NPer er ikke-refererende: NN i norsk og (a) NPer i predikativ funksjon og (b) argumenter i GenNeg i russisk.
I tillegg til (i) og (ii) skal jeg diskutere noen eksempler av såkalt anaforer med intensjonal identitet, hvor referentene for NPene og pronomen er såkalt ”mentale objekter”. Jeg skal også drøfte relasjoner mellom pronomen og antesedent-NPen i en spesiell type konstruksjoner hvor pronomener blir brukt predikativt med refererende antesedentnominalfraser.
1.6.1 Pronomen og NP med forskjellige referenter
Setninger hvor pronomen og NP har forskjellige referenter er et interessant emne, for en kontrastiv analyse av norsk og russisk. Først og fremst fordi det ikke er noe en-til-en forhold mellom pronomen som bli brukt i norske og russiske setninger av denne typen.
(8) Ja zametil v rabote mnogo ošibok, i ty, kažetsja tožje zametil Ø.
Jeg merket i arbeid mange feil (Gen, pl.), og du, jeg tror også merket Ø.
Jeg har lagt merke til mange feil i arbeidet og jeg tror at du også har lagt merke til noen/til det/til dem.
Som vi kan se i (8) er det forskjellige typer pronomen som er tillatt i russisk og norsk i denne type setninger. Mens det i den russiske setningen er Ø-pronomenet som blir brukt for å pronominalisere NPen, er det i den tilsvarende norske setningen tre mulige former av pronomen som det kan velges mellom avhengig av hvordan man forstår nominalfrasebetydningen. Dette og andre eksempler av denne typen vil jeg diskutere nærmere i kapittel 6.
1.6.2 Pronomen med ikke-refererende NPer
I det norske pronomensystemet skiller man mellom former av pronomen som brukes for å pronominalisere NPer med referensiell og ikke-referensiell status. Refererende NPer blir som regel pronominalisert med kongruerende former av 3. person pronomen ”det/den/disse”. Den ikke-kongruerende formen ”det” brukes for å pronominalisere NPer i begge tall og alle tre genus når de er ikke-refererende uttrykk. Eksemplene (9) og (10) illustrerer denne forskjellen.
(9) A: Har du sett sykkelen min? B: Ja, den står der borte.
(10) Jeg har ikke sykkel, men ønsker meg det.
I setningen (10) kan også pronominalformen ”en” erstatte NPen:
(10`) Jeg har ikke sykkel, men ønsker meg en.
Den siste bruken av pronomenet tilsvarer det engelske pronomenet ”one”, som tradisjonelt blir kalt ”a pronoun of laziness” (Geach 1962). Grunnen til at noen pronomen fikk karakteristikken som ”a pronoun of laziness” eller dovenskaps pronomen er at disse blir brukt for å unngå en leksikalsk repetisjon av sin antesedent. For eksempel, pronomenet ”en” i (10) blir brukt for å unngå gjentagelsen av NPen ”sykkel”.
(10``) Jeg har ikke sykkel, men ønsker meg sykkel.
I russisk finnes det ikke noe pronomen tilsvarende det norske ”en/et” eller det engelske ”one”.
Både setningen (10) og (10`) oversettes til russisk med et 3. person pronomen som kongruerer i kjønn og tall med NPen.
(11) U menja net velosipeda,
Hos meg NEG sykkel (Gen, sing, mask) , no ja hoču ego zavesti.
men jeg ønsker ham (Akk, sing, mask) få.
Jeg har ikke sykkel, men ønsker meg en/det.
Elena Padučeva i sin bok ”Vyskazyvanie i ego sootnesennost` s dejstvitel`nost`ju” (1985) tilskriver 3. person pronomen ”ego” til klassen av ”pronouns of laziness” og sier at det brukes i (11) for å unngå repetisjon av NPen. Ifølge Padučeva, hører også pronomen som blir brukt predikativt med NPer i predikativ funksjon til denne klassen, som i (12).
(12) On hotel stat` letčikom, i stal im. (Padučeva 1985:149) Han ville bli flyger (Inst, sing., mask.), og ble ham (Inst, sing., mask.).
Han ville bli flyger og han ble det.
Det som er felles for setningene (11) og (12) er at NPen i begge tilfellene er ikke-refererende.
I (11) er NPen ”velosipeda” et subjektargument markert med genitiv kasus i negasjonssetningen. I (12) er NPen brukt i predikativ funksjon. I begge eksemplene blir NPen pronominalisert med det anaforiske 3. person pronomen, som er helt umulig i et språk som norsk, som bruker ikke-kongruerende formen ”det” for slike tilfeller. Hvordan er det mulig i russisk at 3. person anaforiske pronomen blir brukt ikke-referensielt?
Dette spørsmålet prøver den danske språkforsker Jens Nørgård-Sørensen å besvare i en rekke artikler om dette fenomenet i russiske og andre slaviske språk (1998, 2002a, 2002b).
Nørgård-Sørensen opererer med en distinksjon mellom to referansenivåer: et diskursreferensielt nivå og et tekstverdensreferensielt nivå.
”Et diskurselement er en imaginær entitet som er genstand for opmærksomhed, men som (endu) ikke indgår i nogen af de situationer som diskursens ytringer refererer til.” (Nørgård- Sørensen 2002b:159)
”…et tekstverdenselement, forstået som en entitet der præsenteres som værende til stede i mindst en af de situationer som benævnes af ytringerne i diskursen.” (Nørgård-Sørensen 2002b:159).
I et slik begrepsapparat kan referanse forståes som en utpeking av enten et diskurselement eller et tekstverdenselement, som i tradisjonelle referanseteorier tilsvarer henholdsvis ikke-refererende og refererende uttrykk. NPer som er markert med genitiv kasus i negasjonssetninger (NPen ”velosipeda” i (11)) og NPer i predikativ funksjon (NPen
”letčikom” i (12)) benevner elementer på diskursnivå. Nørgård-Sørensen argumenterer videre at denne distinksjonen mellom referensielle nivåer er relevant for forståelsen av bruk av to anaforiske pronomener i russisk, 3. person pronomen og en nøytrumsform av det demonstrative pronomenet ”eto”. Ifølge Nørgård-Sørensen har 3. person pronomen i russisk et bredere referansedomene enn pronomenet ”eto”, fordi det førstnevnte kan referere til diskurselementer og tekstverdenselementer, mens det sistnevnte bare kan referere til tekstverdenselementer. Pronomen så å si arver referensielle egenskaper av sine antesedenter og hører dermed til elementer av diskursverden når det er brukt med ikke-refererende antesedent NPer som i (11) og (12) og blir karakterisert som elementer av tekstverden når er brukt referensielt..
Eksemplene og argumentasjonen til både Padučeva og Nørgård-Sørensen har vært en inspirasjon for meg i forståelsen av problematikken rundt ikke-referensiell bruk av anaforiske pronomen i russisk. Jeg har valgt en annen teoretisk tilnærming for å forklare mekanismene som gjelder i slike tilfeller, nemlig en nominalfrasetolkning innefor Montagues modellteoretiske rammeverk og skal diskutere hvordan relasjoner mellom ikke-refererende NPer og pronomen i russisk kan forklares innenfor dette rammeverket i kapittel 6.
1.7 Datagrunnlag
Det er tre typer kilder for eksemplene i denne oppgaven:
i. Forskningslitteratur. Det blir angitt referanse til kilden det relevante eksempelet er tatt fra.
ii. Søkemotoren Yandex (en russisk søkemotor tilsvarende Google): disse er autentiske russiske eksempler som er funnet på nettet. Jeg marker at disse er funnet på Yandex.
iii. Introspeksjon: dette er eksempel som jeg har laget selv for å få tydeligere fram poenget i diskusjonen. Disse er ikke markert på noe spesiell måte.
Kapittel 2
Teoretisk ramme for semantisk tolkning av nominalfraser
2.1 Montagues intensjonale logikk og semantiske typer
Montagues intensjonal logikk (IL) presenterer et rikt system av semantiske typer som gjør det lettere å formalisere over en uendelig mengde av språklige uttrykk i naturlig språk (”natural language”). IL er et logikkspråk som er konstruert i form av abstrakte matematiske modeller.
Disse modellene representerer ting i den virkelige verden (”states-of-affairs”) som setter opp semantiske verdier til språklige uttrykk. Disse semantiske verdier blir betegnet som denotasjoner for språklige uttrykk.
Montagues IL modell er bygget opp rundt Freges komposisjonsprinsipp: “The meaning of a whole is a function of the meanings of the parts and their mode of syntactic combination.” (Dowty, Wall, Peters 1981:8) Denotasjonen av et kompleks uttrykk er komponert fra denotasjonen av delene og er avhengig av hvordan de siste er syntaktisk komponert. På samme måten som et språklig uttrykk tilhører en eller annen syntaktisk kategori, tilhører det også en semantisk type avhengig av hva slags denotasjonsdomene dette uttrykket denoterer. Montague introduserer et rikt system av semantiske typer som tilsvarer syntaktiske kategorier for diverse uttrykker i logikkspråket men blir referert til som semantiske typer siden IL er først og fremst et redskap for semantisk tolkning av naturlig språk.
Vi finner følgende typer i IL:
Tabell 1. Semantiske typer.
Type Navn Språklige
kategorier
Språklige uttrykk
<e> individ/enhet navn, pronomener
Kari
Universitet i Oslo
han, hun, den, det osv.
<t> sannhetsverdi setninger Kari ler.
<et> ”property” intransitive verb,
NPer, Aper Per leser.
Han er trøtt.
Per er lærer.
<e,et> relasjon mellom individer
transitive verb, NPer
Per liker Kari.
mannens bil
<et,t> generalisert kvantor
kvantifiserte NPer
En student Studenten Alle/mange/noen få studenter
De to første typene i tabellen 1 er såkalt enkelte eller ikke-funksjons type og denoterer en konstant størrelse: uttrykk av type <e> denoterer et individ, uttrykk av type <t> denoterer sannhetsverdi. Resten er funksjonstyper. Disse denoterer en funksjon fra en type ting til en annen type ting: dvs. hvis a og b er typer så er <a,b> en type (en funksjons type fra en a-type til en b-type ting).
Tabell 2. Enkle og funksjonstyper
Enkle/primære typer <e> og <t>
Funksjonstyper <e,t> , <e,et>, <et,t>
2.2 Nominalfrasetolkning og forskjellige verdener
Språket IL er skapt for å kunne gi en mest mulig presis semantisk tolkning av et naturlig språk. Uttrykkets denotasjon har blitt definert som en tildelig av semantiske verdier til språklige uttrykk avhengig av hvordan ting er i den virkelig verden. I hvilken som helst sannhetsbetinget semantisk analyse finner vi følgende påstand: en grunnlegende betydning til en deklarativ setning er å vite hvordan verden måtte være for at setningen skal være sann.
Montague sier at setningsbetydning er avhengig ikke bare av hvordan ting er i vår verden som den er men også hvordan denne verden kunne være eller kunne ha vært. For eksempel, (13) er
et uttrykk for en forskjell mellom hvordan ting er i den virkelig verden og et ønske om økende velstand til taleren i en annen mulig verden.
(13) Jeg ønsker at jeg var rik.
I IL modellen er denotasjonen for alle språklige uttrykk definert ikke bare i forhold til en spesifikk verden (”a single state of affaires”) men i forhold til mange mulige verdener (”many possible states of affaires”). Dermed skiller man mellom to aspekter ved uttrykkets betydning som er uttrykkets ekstensjon og uttrykkets intensjon.
Distinksjonen mellom ekstensjon og intensjon går tilbake til Frege (Frege 1892). Han skilte mellom ”Sinn” og ”Bedeutung”, som kan oversettes som ”betydning” og ”referanse”
(”sense and reference”) eller som ”betydning” og ”denotasjon” (”meaning and denotation”).
“Reference of the expression is the object it represents” (“Philosophical Pages”)
“The sense, which is the mode of presentation of the reference, is presumably something abstract that can both be instantiated by a concrete individual and present to, or grasped by, a mind.” (”Standford Encyclopedia of Philosophy”)
Senere var det Carnap som formaliserte Freges distinksjon og introduserte terminologien
”intensjon” og ”ekstensjon”, som Montague definerer på følgende måte:
Ekstensjonen til et språklig uttrykk er uttrykkets denotasjon.
Intensjonen til et språklig uttrykk er "a function which applies to possible worlds, or possible states of affaires, and picks out in each possible state of affairs the set of individuals in that state of affaires”. (Partee, RGGU L.13:2)
Til hver ekstensjonal type finnes det en korresponderende intensjonal type.
Intensjonale typer: Hvis a er en type så er <s,a> en type (en funksjonstype fra mulige verdener til ting (ekstensjoner) av type a).
Tabell 3. Ekstensjonale typer og intensjonale typer.
Ekstensjonale typer Navn Intensjonale typer Navn
<e> individer <s,<e>> individuelt konsept
<t> sannhetsverdier <s,<t>> proposisjon
<et> mengde av
individer <s,<et>> ”property” av individer
<e,et> relasjoner mellom individer
<s,<e,et>> relasjon-i-intensjon mellom individer
<et,t> generalisert kvantor <s,<et,t>> intensjon av
generalisert kvantor
2.3 Referanse og forestilling om mulige verdener
Som nevnt tidligere er referanse tett relatert til slike begreper som betydning og sannhet.
Lingvistiske uttrykk er assosiert med ikke-lingvistiske enheter, dvs. ting i den virkelige verden. ”The task of semantics is to devise basic meanings for the words of the language and systematic ways of combining them so as to arrive at intuitively correct truth conditions for entire sentences.” (Büring 2005:25)
I IL modellen har vi visse primære typer: <e > for individer, <s> for verdener og <t>
for sannhetsverdier. Uttrykk som refererer direkte eller via deres intensjonaliserte variant
<s,a> til disse objektene er refererende. Generaliserte kvantorer har en komplisert type, men er ekvivalente med en primær type (<<et>,t> = <e>). Disse er derfor indirekte refererende.
”Properties” type <s,<et>> er derimot ikke refererende etter definisjonen ovenfor.
Tabell 4. Hovedtyper av nominalfraser i IL og deres referansetype.
IL type Navn Denotasjonsområde Referansetype
<e> individer individer refererende
<s,<e>> individuelt konsept individuelt konsept refererende
<e,t> ”property” en mengde av
individer ikke-refererende
<s,<e,t>> ”property” en funksjon fra mulige verdener til en mengde av individer
ikke-refererende
<et,t> generalisert kvantor en funksjon fra mengder av individer til sannhetsverdier
refererende
<s,<et,t>> intensjon til en generalisert kvantor
en funksjon fra verdener til en
funksjon fra mengder av individer til sannhetsverdier
refererende
2.4 Ekstensjonale og intensjonale kontekster
Forestilling om mulige verdener er tett knyttet til en distinksjon mellom intensjonale og ekstensjonale kontekster, og spiller inn i tolkning av modale operatorer og referensiell opasitet/ugjennomsiktighet.
Ideen om kontekster som referensielt ugjennomsiktige (”opaque”) har oppstått i kontrast til kontekster som er referensielt gjennomsiktige (”transparent”). Forskjellen mellom disse kan forklares ved hjelp av en substituering test. Kontekster som tillater substituering av koreferensielle termer kalles referensielt gjennomsiktig. Disse følger såkalt Leibnitz lov: hvis i hvilken som helst logisk formell erstattes et navn med et annet navn som denoterer det
samme individet vil en ny formell bli sann hvis og bare hvis den opprinelige formellen var sann.
(14) The Morning Star is not visible now.
(14`) The Evening Star is not visible now.
Navnene “the Morning Star” og “the Evening Star” denoterer det samme individet som er planeten Venus, dvs. har samme ekstensjonen. (14) er sann hvis og bare hvis (14`) er sann.
Eksemplene (14) og (14`) er eksempler på referensielt gjennomsiktig eller ekstensjonal kontekst.
Kontekster der en slik substituering mislykkes kalles referensielt ugjennomsiktig.
(15) Per leter etter eieren til denne blå bilen.
(15`) Eieren til denne blå bilen er mannen som sitter ved siden av Per.
Erstatning av komponenten ”eieren av denne blå bilen” med ”mannen som sitter ved siden av Per” som begge denoterer det samme individet mislykkes i (15`). Setningen ”Per leter etter mannen som sitter ved siden av han” er ikke nødvendigvis sann selv om (15) og (15`) er sanne.
Frasen ”eieren til denne blå bilen” er et objekt til det transitive verbet ”å lete etter”
som hører til en gruppe av verb som kalles intensjonale verb. Norske verb som “å søke, å se etter, å vente, å ville, å ønske” osv. er intensjonale verb. Disse kombineres semantisk med intensjonen til deres direkte objekter. Montague definerte intensjonen som en funksjon som for hver mulige verden plukker ut ekstensjonen i denne mulige verden. Mens ekstensjonen til
”eieren av denne blå bilen” og ”mannen som sitter ved siden av Per” er det samme, er ikke intensjonen nødvendigvis den samme og sannhetsverdien kan ikke beholdes ved substituerings test.
Setningen (15) er et eksempel på en referensielt ugjennomsiktig eller intensjonal kontekst.
2.5 Tolkningen av nominalfraser som generaliserte kvantorer
IL har åpnet opp en mulighet for uniformert tolkning av forskjellige typer nominale fraser (NP). Nominale fraser med forskjellige typer determinanter/kvantorer får en og samme
tolkning som generaliserte kvantorer, dvs. en mengde av mengder av individer (type
<<e,t>,t>).1
(16) Kari leter etter en lærebok i formell semantikk.
I eksempel (16) er NPen ”en lærebok i formell semantikk” et objekt til et referensielt ugjennomsiktig verb ”å lete etter” som denoterer en relasjon mellom et individ (subjektet
”Kari”) og en intensjonal generalisert kvantor (objektet NP ”en lærebok i formell semantikk”) og skal tolkes som type <s,<<s,<e,t>>,t>> (intensjonen av en generalisert kvantor).
I en slik analyse tar en kvantifisert NP et predikat som sitt argument. Dvs. den blir tolket som en funksjon som anvendes på verbets betydning og produserer setningsbetydning (en sannhetsverdi).
Determinanter får også en felles tolkning i en slik analyse som en relasjon mellom mengder eller en funksjon som blir anvendt på en av mengdene og gir en funksjon fra mengder til sannhetsverdier.
1 ”Property” er definert hos Montague som en funksjon fra mulige verder til en mengde av individer. Selve begrepet ”property” som blir brukt i formell semantisk analyse står for et mer komplisert filosofisk konsept
”property”. I Standford Encyclopedia of Philosophy er konseptet ”property” definert på følgende måte:
“Properties include the attributes or qualities or features or characteristics of things”. Dermed er det i noen tilfeller relevant å bruke det norske ordet “egenskap” der man snakker om “properties”.For eksempel en NP
”Per” vil få en tolkning som ”mengden av alle Pers egenskaper”, nominalfrasen ”en student” skal tolkes som
”mengden av alle egenskaper som minst en student har”, tolkningen av NPen ”kongen” blir mengden av alle egenskaper som den ene og samme kongen har”, en nominalfrase ”hvert barn” vil bli tolket som ”mengden av egenskaper som hvert barn har”.
S <t>
NP <<e,t>,t> VP <e,t>
DET <et,<et,t>> CN <e,t>
DET (determinant) tolkes som en funksjon anvendt på CN`s (Common Noun) betydning for å gi en generalisert kvantor, som i sin tur er en funksjon som anvendes på VP`s (verbalfrase) betydning og gir S (setning) en betydning i form av en sannhetsverdi. DET har derfor type <et,<et,t>>.
Kapittel 3
Nominalfrasetolkning i norsk og russisk
3.1 Nominalfrasetolkning som en generalisert kvantor i norsk og russisk 3.1.1 Norsk
For at en nominalfrase kan ta en argumentposisjon til verbet i norsk, må den som regel være kvantifisert. Ifølge komposisjonsregler i IL er <e,t> en type som brukes for predikatet/verbet og den i sin tur kombineres med argumentet av typen <e> (individ) eller <<e,t>,t>
(generalisert kvantor) for å få <t> (sannhetsverdi). Dermed er en setning av typen (17) ikke akseptabel på norsk.
(17)* Svar kom.
Subjektet ”svar” er i første argument (subjekt) posisjon og er ikke kvantifisert og kan bare få en <e,t> type og verbet er også en <e,t> type.
Likevel finnes det tilfeller når også nakne nominaler kan være argumenter til verbet. For eksempel:
S ≠ t
NP <e,t> VP <e,t>
DET-Ø CN <e,t>
(18) Kari har bil.
(19) De har kjøpt seg (nytt) hus.
(20) Jeg fikk sykkel.
(21) Jeg har bestilt time.
Legg merke til at i alle eksemplene (18) – (21) er NN ”bil”, ”hus”, ”sykkel”, ”time” direkte objekter til verb. Jeg kommer tilbake til en semantisk analyse av slike NN senere i oppgaven.
3.1.2 Russisk
I russisk derimot er det ingen hindring for at nominalfrasen uten determinanter blir kombinert med verbet. Russisk er et språk som ikke har artikler, verken bestemt eller ubestemt. Den eneste typen av determinanter i russisk er leksikalske determinanter, for eksempel, ”odin”
(”en/noe/noen”), ”nekotoryj/nekotoryje” (”noen/noe”), ”kakoj-to” (”noen/noe”), ”etot”/”tot”
(”denne”), ”vsje” (”alle”) osv. Dermed er nominalfraser uten noen determinanter (NN) et svært vanlig fenomen i russisk. Dette har noen konsekvenser for deres semantiske analyse.
(22) Prišel Ø otvet iz polka.
Kom DET-Ø svar (Nom, sing., mask.) fra regiment.
(22`) Det har kommet et svar fra regimentet.
(22``) Svaret fra regimentet har kommet.
I (22) står DET-Ø for manglende leksikalsk eller morfologisk uttrykk. NPen ”otvet”(”svar”, nom., sing., mask.) er en naken nominalfrase, dvs. den står uten noen kvantor, <e,t> type. For å kunne bruke IL modellen for NN ”otvet” må den gjennomgå et typeskift fra <e,t> til
<<e,t>,t> eller type <e>. Det kan formaliseres ved å anta at NPen ”otvet” har en slags skjult DET (jeg vil markere den med symbolet ©) som er en funksjon som forandrer argumenttype fra ”property” type (<e,t>) til generalisert kvantor (<<e,t>t>).
NP ”otvet” (<<e,t>t>)
DET © (<et,<et,t>>) CN ”otvet” (<e,t>)
Siden DET mangler leksikalsk innhold, kan vi ikke avgjøre hvilken skjult determinant DET er på grunn av nominalfraseformen alene. (22) kan oversettes med både (22`) og (22``) til norsk, hvor NPen ”et svar” i (22`) er en generalisert kvantor som er kombinert med en svak DET
”en” og CN ”svar”, og NPen ”svaret” i (22``) er en sterkt kvantifisert NP dannet gjennom DET ”-et” og CN ”svar”.
Jeg har kalt DET i (22`) en svak determinant og DET i (22``) en sterk determinant. La oss se nærmere på denne distinksjonen.
3.2 Determinanter og presupposisjonsinnhold
Presupposisjoner blir definert i språkfilosofi som bakgrunnskunnskap for en påstand, eller det som er implisitt antatt i påstanden. Eller:
”Presupposisiton: a precondition for the felicity or truth-valuedness of an expression in a context.” (Partee 1999:2)
Et eksempel er en setning som ”Min kjæreste er snill”, uavhengig av om vedkommende har den egenskapen eller ikke, inneholder en presupposisjon: ”Jeg har en kjæreste”.
Når en definitt NP blir brukt i en påstand utløser den en presupposisjon om eksistensen til sin referent. Ikke-definitte NPer derimot utløser ikke en slik presupposisjon og dermed kalles ikke-presupponerte. Definitte NPer blir ofte nevnt som en av mange
presupposisjontriggere. Det finnes mange semantiske analyser som antar at presupposisjon om eksistensen er innbygget i semantikken til determinanter. Denne antagelsen ligger i distinksjonen mellom svake og sterke determinanter som i sin tur fører til distinksjonen mellom svake og sterke NPer.
3.2.1 Svake og sterke NPer
Milsark (1977) innfører en distinksjon mellom nominalfraser, som han kaller svake og sterke NPer.
Svake NPer er en mer generell betegnelse for indefinitte nominalfraser. I tillegg til de vanlige indefinitte fraser som engelske ”a boy, boys” hører også følgende fraser til denne gruppen: ”one boy, some boys, two boys or many boys”. Disse blir ikke kvantifisert
”naturlig” men blir eksistenskvantifisert av ”there” siden nominalfraser med slike determinanter kan være subjekter i eksistenssetninger.
(23) There is/are a boy/boys/one boy/some boys/two boys/many boys.
(24) *There is/are every boy/neither of boys/the boy/most boys/both boys.
NPene med determinanter som ”every, neither, the, most, both” er uakseptable som subjekter i eksistenssetninger. Disse kan ikke bli kvantifisert av ”there” siden de allerede er kvantifisert av sine kvantorer. Denne gruppe nominalfraser blir kalt sterke NPer. Egennavn og pronomener hører også til denne gruppen.
3.3 Tolkning av presupposisjonsinnholdet til NPer i russisk
En analyse som forutsetter at eksistenspresupposisjon er innebygd i determinanten kan være problematisk for russiske nominalfraser, siden russiske nominalfraser mangler formell markering for bestemthet og står i setningen uten noen determinanter.
I andre tilnærminger finnes det argumentasjon for at pressupposisjoner også må tolkes inn i konteksten. Det var blant annet Strawson som påpekte at: ”a presupposition cannot be a property of a linguistic expression, but it is a property of the use of expressions in context –
”as and when used in a statement with the role of identifying reference” (Reinhart 2004:278) Når det gjelder russisk, må konteksten tas i betraktning for å definere nominalfrasens presupposisjonsinnhold.
(25) Ja napisal v polk i źdu otvet.
Jeg skrev til regiment og venter svar (Akk, sing., mask.) Jeg skrev til regimentet og venter på et svar.
(25`) Otvet byl otpravlen včera.
Svar (Nom, sing., mask.) var sendt i går.
Svaret ble sendt i går.
NPen ”otvet” (Akk, sing., mask.) i (25) og NPen ”otvet” i (25`) har absolutt lik form. Det er ingen determinanter som forteller oss om hva slags NP ”otvet” er. Siden russisk ikke har artikkel, verken bestemt eller ubestemt, tar språket i bruk andre midler for uttrykke opposisjonen presupponert – ikke-presupponert for nominalfraser. I setningene (25) og (25`) finner vi to av dem.
3.3.1 Informasjonsstruktur
Hvis vi legger merke til ordstillingen i (25`): NPen ”otvet” er subjekt og står i posisjon foran verbet (SV ordstilling). I denne posisjonen vil NN som regel få tolkning som presupponerte.
I en posisjon etterstilt verbet er begge tolkningsmuligheter tilgjengelig for NN.
(25``) Včera iz polka byl otpravlen otvet.
I går fra regiment var sent svar (Nom, sing., mask.).
I går ble det sent et svar fra regimentet.
Setning (25``) har de samme komponentene som (25`), men har ikke samme tolkning som (25`). NPen ”svar” kommer etter verbet i (25``) og dermed kan tolkes enten som presupponert, eller som ikke-presupponert.
I russisk kan argumenter med forskjellige informasjonsstrukturroller ha forskjellige presupposisjonsinnhold.
3.3.2 Argumenter i genitiv vs. argumenter i akkusativ kasus
I eksempel (25) står NPen ”otvet” i akkusativ kasus. Det finnes også et alternativ til denne setningen.
(25```) Ja napisal v polk i źdu otveta.
Jeg skrev til regiment og venter svar (Gen, sing., mask.) Jeg skrev til regiment og venter på (et) svar.
Forskjellen mellom (25) og (25```) er at NPen som er objektet til verbet ”źdu” (”venter”) står i akkusativ kasus i (25) og i genitiv i (25```). Kasusmarkering av NPer i (25) og (25```) har noe å si for hvilken tolkning NPen får.
Under noen betingelser kan også kasusbruk uttrykke opposisjonen mellom presupponerte og ikke-presupponerte argumenter i russisk. Det er særlig to kasus som konkurrerer i det russiske kasussystemet. I visse tilfeller kan nominalet velge mellom akkusativ og genitiv.2 Dette fenomenet i russisk blir kalt nominativ-akkusativ/genitiv alternasjon. Jeg skal eksemplifisere tre slike tilfeller.
Tabell 5. Genitiv og akkusativ som objekter til transitive verb.
Genitiv Akkusativ
Ja hoču piroga.
Jeg vil pirog (Gen, sing., mask.).
Jeg vil ha en pirog.
Ja hoču pirog.
Jeg vil pirog (Akk, sing., mask.) Jeg vil ha pirogen.
Ja poprosil deneg u druga.
Jeg ba om penger (Gen, pl.) fra venn.
Jeg ba en venn om penger.
Ja poprosil den`gi u druga.
Jeg ba om penger (Akk, pl.) fra venn.
Jeg ba en venn om pengene.
Ot menja potrebovali ob``jasnenia.
Fra meg krevdes forklaring (Gen, sing, fem.)
Jeg ble bedt om å gi forklaring.
Ot menja potrebovali ob``jasnenije.
Fra meg krevdes forklaring (Akk, gen., fem.)
Jeg ble bedt om å gi forklaringen.
Ja iskal slučaja.
Jeg søkte anledning (Gen., sing., mask.) s nim poznakomit`sja
med ham bli kjent.
Jeg søkte en anledning til å bli kjent med ham
Ja iskal slučjai.
Jeg søkte anledning (Akk, sing., mask.) s nim poznakomit`sja
med ham bli kjent.
Jeg søkte anledningen til å bli kjent med ham
2 Både akkusativ og genitiv i russisk er ganske kompliserte kasus med flere funksjoner som denne oppgaven ikke kan fange. Begge kasus kan bli delt i tre hovedkategorier: adnominal, adverbial, adverbiell. (for nærmere beskrivelsen ser T.Mathiassen 1996). Alternasjonen mellom akk. og gen. gjelder hovedsakelig adverbial kasus.
Videre når jeg skal snakke om genitiv og akkusativ i russisk vil jeg mene den adverbiale genitiv og den
Ja źdu otveta.
Jeg venter svar (Gen., sing., mask.) Jeg venter på svar.
Ja źdu otvet.
Jeg venter svar (Akk, sing., mask.) Jeg venter på svaret.
Tabell 6. Genitiv og akkusativ som objekter til transitive verb med nektelse.
Genitiv Akkusativ
Ja nje polučil otveta.
Jeg ikke fikk svar (Gen, sing., mask.) Jeg fikk ikke noe svar.
Ja nje polučil otvet.
Jeg ikke fikk svar (Akk, sing., mask.) Jeg fikk ikke svaret.
Mens objekter til transitive verb kan stå enten i akkusativ eller i genitiv kan, nominale argumenter i subjektposisjonen velge mellom nominativ og genitiv i setninger med negasjon.
Tabell 7. Genitiv og nominativ som subjekter til intransitiv i negasjonssetninger.
Genitiv Nominativ
Otveta nje prišlo.
Svar (Gen, sing., mask.) ikke kom.
Det kom ikke noe svar.
Otvet nje prišel.
Svar (Nom, sing., mask.) ikke kom.
Svaret kom ikke.
Tabellene 5, 6 og 7 viser at det er et valgalternativ mellom verbargumenter i akkusativ/nominativ og i genitiv i flere konstruksjoner. Det som er felles for argumenter i akkusativ i alle nevnte konstruksjoner, er at disse tolkes som definitte mens argumenter i genitiv må tolkes som ikke-definitte.
3.4 Nominalfrasetolkning som egenskap-denoterende
I IL modellen blir en NP tolket som en generalisert kvantor når den forekommer i argumentposisjon. Montagues teori av generaliserte kvantorer kan også fange inn distinksjonen mellom svakt og sterkt kvantifiserte NPer som de ble karakterisert hos Milsark (1977). Spørsmålet som har blitt ofte diskutert i senere formell semantisk forskning er om i noen tilfeller kan svake ikke-refererende NPer få en tolkning som en ”property” type, en
<s,<e,t>> type (som denoterer for hver mulige verden en mengde av individer i denne verden).
3.4.1 Intensjonale verb og objekter av en ”property” type
Verb ” hoču” (”vil”), ”poprosil” (”ba om”), ”potrebovali” (”krevde”), ”iskal” (”søke”, her
”ventet”) og ” źdu” (”venter”) (Tabellen 5) som tar objektargumenter både i Akk og i Gen, er en spesiell type verb som kalles intensjonale verb.
Zimmermann (1993) har oppdaget en tvetydighet i tolkning av indefinitte NPer i objektposisjonen til intensjonale verb. Han argumenterer for at Montagues analyse av slike som intensjonen til generalisert kvantor (<s,<<s,<e,t>>,t>>) er en overgeneralisering, som ikke fanger forskjellen mellom svake og sterke kvantorer. Ugjennomsiktige eller intensjonale verb, som for eksempel det engelske verbet ”seek”, er strukturelt tvetydig med indefinitte/svake objekter.
“In its unspecific use, then, the verb seek has its notional sense, expressing a relation between a person and a concept, represented by the indefinite; in the specific reading the verb appears in a purely objectual sense, expressing a relation between the attitude subject and an individual quantified over by the indefinite.” ( E.Zimmermann 2005:11)
Med dette kan også svake objekter til verbet ”seek” kan tolkes på to forskjellige måter: enten som kvantor med spesifikk tolkning, eller som få denotasjon som et konsept eller en
”property” med ikke-spesifikk tolkning.3
Zimmermann argumenterer for at indefinitte NPer i objektposisjon med referensielt ugjennomsiktige verb, ikke kan tolkes som eksistens kvantifiserte med ikke-spesifikk lesning.
Det forklares med at selv om også indefinitte NPer uttrykker en eksistens kvantifikasjon, faller den innefor rekkevidden av predikat argumentet som hindrer å prosjektere eksistensen over hele setningen.
B. Partee (1987) har foreslått en operasjon av typeskift for argumenter som faller innefor rekkevidden av en intensjonal operator. Slike argumenter (med ikke-spesifikk tolkning) skifter til en predikattolkning og tolkes med denotasjon som en ”property” <e,t>
type.
3 “The idea is this: among the things eligible for being sought are both ordinary individuals (of type e) and unspecific objects (quantifiers of type q), and what it means to be sought by someone depends on the type of these things: (!) an individual is sought by trying to find whatever fits the vivid name the subject has of that individual; a quantifier is sought by trying to make the property of being found by the subject acceptable to (i.e.
I kapittel 2 hadde jeg brukt eksempel (16) for å vise hvordan objektargumentet tolkes i IL modellen (som en intensjon til en generalisert kvantor). La oss se på setningen (16) i lys av Zimmermann sin analyse.
(16) Kari leter etter en lærebok i formell semantikk.
Det intensjonale transitive verbet ”å lete etter” skaper en tvetydighet mellom en spesifikk og ikke spesifikk tolkning av sitt objekt, en svakt kvantifisert NP ”en lærebok i formell semantikk”. Den kan tolkes på to måter.
(16`) Det finnes en x slik at Kari leter etter x. Hvor x = en lærebok i formell semantikk.
(16`) kan forstås som at det finnes en spesifikk lærebok som Kari leter etter. Denne tolkningen følger av at argumentet NPen ”en lærebok i formell semantikk” har en såkalt vid rekkevidde (”broad scope”) i forhold til verbet. Nominalfrasen blir allerede eksistenskvantifisert før den kombineres med verbets betydning og dermed kan få en tolkning som generalisert kvantorer (”properties of properties”) eller type <<s,<e,t>>,t>.
(16``) Kari leter etter en x. Hvor x = en lærebok i formell semantikk.
(16``) kan forstås som at Kari leter etter en eller annen bok i formell semantikk, men ikke noen spesifikk bok. Verbet tar en indefinitt NP ”en lærebok i formell semantikk” med ikke- spesifikk tolkning som sitt argument (en lokal rekkevidde eller ”narrow scope”). NPen får tolkning som en opprinelig ”property” type (”properties of entities” eller egenskaper av objekter) eller type <s,<e,t>> som er en funksjon fra mulige verdener til en mengde av enheter.
Det finnes ikke en slik tvetydighet i tolkning av nominalfraser med sterke kvantorer.
(16```) Kari leter etter hver eneste lærebok i formell semantikk.
En sterkt kvantifisert NP ”hver eneste lærebok i formell semantikk” kan bare ha en vid rekkevidde, og blir tolket før den blir kombinert med verbet. (16```) kan leses på følgende måte:
(16```) For alle x, slik at x er en lærebok i formell semantikk, så leter Kari leter etter x.
I tabellen 5 hadde jeg vist eksempler fra russisk hvor objekter til transitive intensjonale verb står enten i Akk eller i Gen. Kasusalternering Akk. vs. Gen. av NPer i disse eksemplene tilsvarer opposisjonen definitt vs. indefinitt. Dvs. at svake/indefinitte objekter er markert med genitiv og med ikke-spesifikk tolkning kan tolkes som en ”property”, en <e,t> type i lys av analysen ovenfor.
3.4.2 Andre tilfeller når en svak NP kan få en tolkning som en ”property” type Zimmermanns analyse av svake NP med intensjonale verb har blitt et utgangspunkt for en del vestlig semantisk forskning. Det kommer stadig ny argumentasjon for at svake og sterke NPer har forskjellige egenskaper, og denne forskjellen er assosiert med rekkevidde av verbets operator.
Helen de Hoop (1995) diskuterer distinksjonen mellom ”weak case” og ”strong case”
for direkte objekter i germanske språk. Hun argumenterer for at objekter med ”strong case”
kan unnslippe fra rekevidden til forskjellige operatorer, disse kan flyttes til en topikal posisjon og tolkes som e-type mens objekter med ”weak case” ikke kan flyttes fra verbet og er under en rekkevidde av operatorer som påvirker verbet.
Van Geenhoven (1995) viser at det finnes en lignende distinksjon mellom objekter til verb i vestgrønlandsk, og at disse må behandles som inkorporerte med verbet.
Akerman og Moore (2001) viser semantisk variasjon for direkte objekter som gjennomgår Akkusativ/Partitiv alternasjon i baltiske språk og argumenterer for at denne variasjonen er et tilfelle av et typeskift.
Man finner et lignende semantisk typeskift for både subjekt- og objektargumenter ved Nominativ-Akkusativ/Genitiv alternasjon i russisk, som kan karakteriseres ved at nominalfraser i Gen i negasjonssetninger blir analysert som argumenter til verb med eksistensbetydning og dermed har svakere referensiell status enn argumenter i nominativ og akkusativ. (B.Partee og V.Borschev 2004, 2005a, 2005b)
Nylig har det kommet ut et arbeid av Kaja Borthen (2003) som presenterer en analyse av nakne substantiver (NN) i norsk. Hun argumenter for at NN i norsk har en sterk grad av inkorporasjon med verbet og fremmer type referanse. Borthens arbeid kan være en åpning for en videre diskusjon om at NN i norsk kan brukes med referanse av <e,t> type.
Disse undersøkelsene presenterer analyser av data i forskjellige språk og argumentasjon som indikerer at det finnes grunnlag for å spesifisere svake nominalfraser under rekkevidden av verbets operator som resulterer i tokning av svake NPer som en
”property” type <e,t>. I kontrast til sterke NPer som befinner seg utenfor rekkevidden av verbets operator og tolkes som generaliserte kvantorer <<e,t>t>.
3.4.3 Nakne Nominaler i norsk og mulige typeskift Nå vil jeg gå tilbake til eksemplene (18)-(21) i denne oppgaven.
(18) Kari har bil.
(19) De har kjøpt seg (nytt) hus.
(20) Jeg fikk sykkel.
(21) Jeg har bestilt time.
I (18)-(21) er NPene ikke markert for bestemthet, dvs. uspesifisert. Slike NPer kalles for nakne nominaler (NN). I K. Borthen sin doktoravhandling “Norwegian Bare Singulars”, defineres NN på følgende måte: ”A bare singular is a nominal constituent that is countable, singular, and indefinite, and that doesn't have a phonetically realized determiner”. (Borthen 2003:10) Disse skiller seg fra vanlige indefinitte NPer ved at de aldri ta vid rekkevidde med sin eksistenstolkning og kan dermed karakteriseres som ikke-referensielle. ”Thus, it seems that we can safely conclude that Norwegian bare singulars cannot be referential in the sense that the speaker has a specific referent in mind as she utters the nominal phrase”. (Borthen 2003:28) Disse har ingen spesifikk referent, men refererer til en abstrakt enhet som kan karakteriseres som en ”type ting”4.
A. Grønn (2006) diskuterer data som viser at norske NN har tre forskjellige varianter av bruk. Disse forekommer både i subjekt- og objektposisjoner med både individ- og ”kind”- denotasjon. Jeg skal ikke diskutere alle tre variantene, men skal se nærmere på hvordan NN i direkte objektposisjon kan tolkes.
Noe som er karakteristisk for NNer i norsk, er at disse ofte forekommer med såkalt svake verb, dvs. verb med svekket leksikalsk betydning som nærmer seg en eksistensbetydning (for eksempel ”å ha”, ”å få”, ”å ta”) eller i faste uttrykk (for eksempel ”å
4K.Borthen skiller mellom to typer referanse ”type-” og ”token-” referanse der førstnevnte er basert på en forestilling om diskursreferent som er ”an abstract entity about which we talk” (Borthen, 2003:22)
kjøre bil” ”å ta eksamen” osv.). I slike konstruksjoner ”VERB + OBJEKTARGUMENT” blir objektet så å si inkorporert med verbet.
Det er en viss likhet mellom NN i norsk og svake objekter til intensjonale verb med ikke spesifikk tolkning i Zimmermann sin analyse som jeg har presentert tidligere i 3.4.1:
begge må tolkes innefor rekkevidden av verbets operator og kan dermed formaliseres som typen ”property”, <e,t>.
(26) Jeg ønsker meg en sykkel.
(26`) Jeg ønsker meg sykkel.
Mens NPen ”en sykkel” i frasen (26) kan ha både lokal og vid rekkevidde, har NN ”sykkel” i (26`) bare lokal rekkevidde.
”Unlike true indefinites, bare singulars cannot take wide scope. They are scopally inert…” (Grønn 2006:83).
Norske NN i direkte objektposisjon får dermed en “property” tolkning, type <e,t>.
3.4.4 Mulige typeskift til en ”property” type for NP-argumenter i Gen i eksistenssetninger og ved transitive verb med nektelse i russisk
La oss se nærmere på noen forslag til analyse av ikke-refererende nominalargumenter markert med genitiv kasus i to typer konstruksjoner i russisk. Den ene er ved transitive verb med nektelse og den andre er i negasjonseksistenssetninger.
3.4.4.1 Nominativ-akkusativ/genitiv alternasjon i russisk ved transitive verb med nektelse
Konstruksjoner med objekter med transitive intensjonale verb er ikke den eneste type konstruksjon hvor objektet kan være markert enten med akkusativ eller med genitiv kasus.
Transitive verb med nektelse kan også ta objekter i enten Akk eller i Gen (Tabellen 6).
(27) Ona nje polučila pis`mo.
Hun ikke fikk brev (Akk., sing., nøytrum) Hun fikk ikke brevet.
(27`) Ona nje polučila pis`ma.
Hun ikke fikk brev (Gen, sing., nøytrum) Hun fikk ikke noe brev.
I (27) er det direkte objektet til det negerte verbet ” nje polučila” (”fikk ikke”) NPen ”pis`mo”
(”brev”) som står i akkusativ kasus (Akk). Mens (27`) har nøyaktig den samme strukturen bortsett fra at nomenet ”pis`ma” (”brev”) står i genitiv kasus (Gen). I russisk kan objekter under negasjon forekomme enten i Akk eller i Gen. I likhet med Akk/Gen objekter til intensjonale verb marker Akk i (27) at referenten til NN ”pis`mo” er presupponert til å eksistere og tilsvarer en definitt tolkning av frasen i norsk, mens referenten til tilsvarende objektargument i Gen ”pis`ma” i (27`) ikke er presupponert til å eksistere og tolkes som ikke- definitte.
3.4.4.2 Deklarative vs. eksistenssetninger
Subjektargumenter i genitiv kan alternere med subjektargumenter i nominativ med verb med eksistensbetydning i negasjonssetninger (se tabell 7).
(28) Otvet iz polka nje prišel.
Svar (Nom, sing., mask.) fra regiment ikke kom (sing., mask.).
Svaret fra regimentet kom ikke.
(28`) Otveta iz polka nje prišlo.
Svar (Gen, sing., mask.) fra regiment ikke kom (sing., nøytrum).
Det kom ikke noe svar fra regimentet.
Eksemplene (28) og (28`) viser Nominativ/Genitiv alternasjon (Nom/Gen). NPen
”otvet” (”svar”) er subjektet i en negasjonssetning i (28) og er brukt i Nominativ kasus (Nom). Nomenet ”otvet” (sing., mask.) kongruerer med verbet ”prišel” (sing., mask.) i kjønn og tall.
Referenten til det nominativmarkerte subjektet ”otvet” i (28) er presupponert til å eksistere og NPen tolkes som definitt,
Det finnes x slik at x ikke har kommet. Hvor x = ”otvet”.
Mens det genitivmarkerte argumentet ”otveta” i (28`) ikke inneholder noen eksistenspresupposisjon og ”otveta” må tolkes indefinitt.
Setning (28`) er upersonlig og verbet ”prišlo” er sing., nøytrum og ikke i grammatisk samsvar med NPen ”otveta” (”svar”, gen., sing., mask.). ”Otveta” er et subjektargument i en negasjonssetning men står i Gen. Jeg vil videre kalle setninger med subjekt i nominativ (som eksempel (28)) deklarative negasjonssetninger (NDS) og setninger med subjektet i genitiv
