I
Pronomen i tredje person flertall i Oslo: variasjon og endring
Jon Robin Halle
Masteroppgave i nordisk, Lektorprogrammet – NOR4091
UNIVERSITETET I OSLO
Institutt for lingvistiske og nordiske studierVåren 2019
II
III
Pronomen i tredje person flertall i Oslo:
variasjon og endring
Jon Robin Halle
Masteroppgave i nordisk, Lektorprogrammet – NOR4091
Universitetet i Oslo
Institutt for lingvistiske og nordiske studier
Våren 2019
IV
© Jon Robin Halle 2019
Pronomen i tredje person flertall i Oslo: variasjon og endring Jon Robin Halle
http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
V
Sammendrag
I denne oppgaven undersøker jeg bruken av tredje person flertall i Oslo-målet. Undersøkelsen bygger på bruken til et utvalg informanter fra de to talespråkskorpusene TAUS og NoTa- Oslo. Jeg analyserer for det første variasjonen i bruken på to historiske tidspunkter, for det andre analyserer jeg endringen som har skjedd fra det ene tidspunktet, tidlig 70-tall, til det andre, midten av 00-tallet. Variasjonen og endringene ses i lys av grammatiske,
språkhistoriske og sosiolingvistiske innfallsvinkler.
VI
VII
Forord
Først vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke min veileder Kari Kinn. Hun har gjennom hele arbeidsprosessen gitt meg raske, konkrete og konstruktive skriftlige tilbakemeldinger når jeg har hatt behov for det. Vi har også hatt flere nyttige og gode samtaler om oppgaven.
Denne oppgaven er på mange måter en videreføring av bacheloroppgaven jeg skrev våren 2017 om samme tema. Veilederen min den gangen var Klaus Johan Myrvoll og jeg vil også takke ham. I tillegg har Kristin Hagen, senioringeniør ved Tekstlaboratoriet, vært en god hjelp når jeg har hatt spørsmål om talespråkskorpusene. Hun er den som kan mest om TAUS og NoTa-Oslo, både når det gjelder hvordan korpusene ble bygd opp i sin tid og hvordan man finner frem i dem.
Takk også til mine gode kolleger ved LIA-prosjektet for et supert arbeidsmiljø både faglig og sosialt: Hundremeterskogen har i stor grad fungert som kontoret mitt under arbeidet med oppgaven.
Til sist skal selvsagt Mauricio Pochettino, Son Heung-min, Super Jan og resten av Tottenham- spillerne ha stor takk for mange svært morsomme og gledelige avbrekk denne våren.
Oslo, mai 2019 Jon Robin Halle
VIII
IX
Innholdsfortegnelse
1. INNLEDNING ...1
2. BAKGRUNN OG FORSKNINGSSPØRSMÅL ...2
2.1 FORUTSETNINGER, AVGRENSNINGER OG INNFALLSVINKLER ...2
2.2 FORSKNINGSSPØRSMÅL ...4
3. TIDLIGERE FORSKNING ...5
3.1 KORT GJENNOMGANG AV TIDLIGERE FORSKNING ...5
3.2 EGEN TIDLIGERE FORSKNING ...6
3.3 HYPOTESER ...8
4. INNFALLSVINKLER... 10
4.1 GRAMMATISKE OG SPRÅKLIGE INNFALLSVINKLER... 10
4.2 SPRÅKHISTORISKE INNFALLSVINKLER ... 12
4.3 SOSIOLINGVISTISKE INNFALLSVINKLER ... 14
5. OM KORPUSENE OG FORSKNINGSMETODE... 16
5.1 KORPUSENE ... 16
5.2 NATURLIG SPRÅK?... 18
5.3 FORSKNINGSMETODE ... 20
5.4 OM INFORMANTUTVALGET ... 21
6. GJENNOMGANG... 23
6.1 DE ENKELTE INFORMANTENES BRUK ... 23
6.2 MULIGE FELLESTREKK OG UTVIKLINGSLINJER ... 39
7. FORKLARINGER OG TOLKNINGER ... 46
7.1 TOLKNINGER AV BRUKEN GENERELT ... 46
7.2 DE SOM ... 50
8. OPPSUMMERING ... 51
8.1 FUNNENE OPP MOT FORSKNINGSSPØRSMÅL OG HYPOTESER ... 52
8.2 VEIEN VIDERE: NOEN TANKER OM VIDERE FORSKNING ... 53
KILDELISTE ... 55
X
1
1. INNLEDNING
Med unntak for noen faste uttrykk og enkelte dialekter som fortsatt har dativ, er det i moderne norsk bare pronomenene som har kasusbøying mellom subjektsform (nominativ) og
objektsform (akkusativ). I de to norske skriftspråkene er dette kasussystemet likevel ikke helt gjennomført. På bokmål har vi paradigmet jeg – meg, du – deg, han – han/ham, hun – henne, det – det, vi – oss, dere – dere, de – dem. På nynorsk har vi eg – meg, du – deg, han – han, ho– henne/ho, det – det, vi/me – oss, de/dokker – dykk/dokker, dei – dei. Som vi ser har begge målformer kausskille i første og andre person entall og i første person flertall. Bokmål har valgfrihet i tredje person hankjønn akkusativ, nynorsk i tredje person hunkjønn akkusativ.
Den tydeligste forskjellen er at bokmål ikke har skille i andre person flertall, mens nynorsk ikke har det i tredje person flertall. Enkelte norske dialekter mangler kasusskille også i andre posisjoner. I Nord-Gudbrandsdalen og tilgrensende områder i Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal brukes oss – oss og i deler av Aust-Agder brukes du – du (Faarlund, Lie og Vannebo 1997: 318). Omvendt kan man argumentere for at ham har et utpreget skriftspråkpreg. I talespråkskorpuset NoTa-Oslo forekommer eksempelvis henne 277 ganger og ham bare 24.
Nå er han uansett godkjent som objektsform både på bokmål og nynorsk. Det kanskje mest interessante pronomenet når det gjelder forhodet mellom skriftspråk og talespråk er tredje person flertall. For her er det åpenbart at mange norskbrukere faktisk bruker og bøyer
pronomenet mer eller mindre i strid med bokmålsreglene. Det er ikke nødvendigvis noe stort poeng i seg selv, siden ingen av de norske skriftspråkene er direkte basert på en enkelt dialekt.
Mer interessant er det om dette også gjelder dem som snakker det vi kan kalle et norsk standardtalemål. Språkforskere er riktignok uenige i om vi har et standardtalemål i Norge (se Mæhlum 2009 og Sandøy 2009 for en diskusjon om temaet), men det er i hvert fall klart at et bokmålsnært talemål er utbredt på Østlandet generelt og i Oslo spesielt. Temaet for denne oppgaven er med andre ord hvordan tredje person flertall har blitt brukt og brukes der dette talemålet har sitt tyngdepunkt, i Oslo.
Oppgaven er strukturert som følger: I bolk 2 vil jeg gå gjennom bakgrunn og
forskningsspørsmål. I bolk 3 vil jeg gå gjennom tidligere forskning på feltet og legge frem hypoteser. I bolk 4 vil jeg beskrive tre tilnærminger eller innfallsvinkler til
forskningsmaterialet. I bolk 5 vil jeg gå gjennom talespråkskorpusene jeg bruker i oppgaven, begrepet naturlig språk, forskningsmetode og informantutvalg. I bolk 6 vil jeg gå gjennom
2
informantenes bruk av tredje person flertall. I bolk 7 vil jeg forsøke å forklare og tolke
informantenes bruk. Avslutningsvis i bolk 8 følger en oppsummering og en kort diskusjon om videre forskning.
2. BAKGRUNN OG FORSKNINGSSPØRSMÅL
2.1 FORUTSETNINGER, AVGRENSNINGER OG INNFALLSVINKLER
I denne oppgaven vil jeg begrense meg til å se på bruken av tredje person flertall i Oslo og holde resten av Østlandet utenfor, dels av praktiske og dels av språkhistoriske grunner. TAUS og NoTa-Oslo, de to talespråkskorpusene undersøkelsen hovedsakelig baserer seg på, har i all hovedsak informanter som er oppvokst og bor i Oslo. Korpusene har også den fordelen at utvalgskriteriene for informantene er klart definert (se punkt 5.4). Videre er det ikke opplagt hvordan man skulle definere Østlandet i denne sammenhengen. Skulle man for eksempel inkludert også områder som Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen, eller bare lavlandet? Og hva med kystbyene i Aust-Agder, som geografisk tilhører Sørlandet, men hvor mange yngre folk i dag har et mer bokmålsnært talemål? Også forskningslitteraturen spiller en rolle her.
Omfanget av litteratur om tredje person flertall på Østlandet ser ut til å være begrenset. De mest utdypende beskrivelsene, som Larsen (1907), Bull (1980) og Johannessen (2015), handler om Oslo spesifikt. Språkhistorisk er situasjonen i Oslo spesielt interessant fordi byen som landets administrative, økonomiske og kulturelle sentrum har den lengste historien med direkte påvirkning fra dansk og etter hvert et gradvis fornorsket talt bokmål. Derfor har det lenge, i hvert fall fra rundt 1814, eksistert to muntlige språkvarieteter i byen – folkespråket og den dannede dagligtalen (Johannessen 2015: 271).
Når det gjelder tredje person flertall, er det klart at påvirkningen mellom skriftspråk og
talespråk går begge veier. For eksempel dokumenterer Fossum (1995) hvordan det foregår det han kaller kasusvakling mellom de og dem i journalistiske og skjønnlitterære tekster skrevet på bokmål. Her kan en forklaring, som Fossum (1995: 23) påpeker, være at skillet mellom nominativ og akkusativ i tredje person flertall ikke har støtte i dialektene. I denne
undersøkelsen vil jeg likevel fokusere på talemålet. Valget skyldes til en viss grad oppgavens omfang, men viktigere er det at jeg ikke har funnet noen lengre systematisk diakron
gjennomgang basert på empirisk og etterprøvbart materiale av den muntlige bruken i Oslo (se punkt 3.1). Utover å sammenlikne informantenes bruk med de formelle bokmålsreglene,
3
kommer jeg ellers ikke til å trekke inn mer normativ faglitteratur om emnet. Det interessante her er ikke hvordan informantene «burde» bruke tredje person flertall, men hvordan de faktisk bruker pronomenet. Til sist er det interessant at det ser ut til å ha eksistert, og kanskje til en viss grad fortsatt eksisterer, i hvert fall to og muligens tre klart adskilte systemer for de/dem- distribusjonen i Oslo (se særlig avsnittet «Sammenlikning mellom TAUS og NoTa-Oslo under punkt 6.1).
Vekslingen og variasjonen i tredje-person-flertall-bruken kan analyseres, forklares eller tolkes på ulike måter. I denne oppgaven er særlig tre innfallsvinkler relevante. Jeg kommer mer detaljert inn på disse (se punktene 4.1, 4.2 og 4.3), men nevner dem kort her:
1. Grammatiske og strukturelle innfallsvinkler: Både på bokmål og i talemålet til folk fra Oslo skrives og uttales skrives og uttales nominativsformen av tredje person flertall og flertallsformen til determinativet den på samme måte – de [di]. I noen situasjoner, ut fra syntaktisk posisjon og kontekst, kan ordet de tolkes som både pronomen og determinativ (Faarlund, Lie og Vannebo 1997; Julien 2005). I andre situasjoner er det klart at de er et pronomen, men den syntaktiske plasseringen gjør at de kan tolkes både som subjekt og objekt (Faarlund, Lie og Vannebo 1997: 319). Kanskje kan i hvert fall deler av den interindividuelle og intraindividuelle variasjonen hos informantene forklares på denne måten.
2. Språkhistoriske innfallsvinkler: Som nevnt er det vanlig å snakke om to språkvarieteter i Oslo. Distribusjonen av de/dem har vært ulik i de to varietetene. I tiden etter andre
verdenskrig har det vært store språkforandringer i Oslo, i overveiende grad i retning dannet dagligtale, ifølge Johannessen (2015: 298). Aktuelle spørsmål i et språkhistorisk lys er i hvilken grad distribusjonen av de/dem i nyere Oslo-mål stemmer med dette bildet og om noe av variasjonen mellom og hos informanter kan forklares språkhistorisk. Kanskje kan
sammenlikningen mellom informantene i henholdsvis TAUS og NoTa-Oslo også gi indikasjoner på når eventuelle forandringer skjedde.
I tilknytning til den språkhistoriske vinkelen vil jeg også komme inn på systemet for tredje person flertall i norske dialekter generelt og i østlandsdialektene rundt Oslo spesielt.
3. Sosiolingvistiske innfallsvinkler: Den sosiolingvistiske innfallsvinkelen henger tett sammen med den språkhistoriske, ettersom de historiske forskjellene i bruken er tydelig knyttet sammen med geografiske og klassemessige forhold. De fleste med en viss språkinteresse som har vokst opp i eller bodd en lengre periode i Oslo, er antakelig
4
oppmerksomme på de to varietetene, selv om de neppe ville brukt begreper som varietet eller folkemål og dannet dagligtale. Mer vanlige former er, etter min erfaring, uttrykk som «å snakke vestkant og østkant». Uansett er bruken av tredje person flertall her en tydelig
indikator. Mange ville for eksempel trolig oppfattet det som overraskende om en eldre person med bakgrunn i Vestre Aker bydel sa «dem står der borte». En faktor som kan spille inn her er hyperkorreksjon eller overretting, et tema både Bull (1980), Lødrup (1982; 1984) og Papazian (1982) kommer inn på (se punkt 4.3). Kanskje kan noe av variasjonen mellom og hos
informanter forklares sosiolingvistisk.
2.2 FORSKNINGSSPØRSMÅL
Jeg nevnte innledningsvis at det i liten grad ser ut til å finnes litteratur om de/dem i Oslo som bygger på empirisk etterprøvbart materiale. Larsen (1907), Bull (1980), Lødrup (1982; 1984) og Papazian (1982) bygger i overveiende grad fremstillingene sine på egen språkfølelse og erfaring med Oslo-målet. Johannessen (2015) presenterer riktignok interessante kvantitative funn om tredje person flertall som subjekt, men sier mindre om pronomenet i andre
posisjoner, og hun går ikke mer detaljert inn på enkeltinformanters bruk. Ettersom en sentral ambisjon med denne oppgaven dels er å presentere mer etterprøvbart materiale og dels å gå mer detaljert inn i bruken hos og mellom enkeltinformanter, blir forskningsspørsmålene som følger:
• I hvilken grad bruker informantene de/dem i tråd med de formelle reglene for bokmål?
• Er den enkelte informant mer eller mindre konsekvent i bruken sin? Er det snakk om et personlig gjennomført system, en fri veksling, eller en mellomting?
• Finnes det noen identifiserbare likheter og/eller forskjeller mellom informantenes systemer? Samsvarer disse eventuelle likhetene og forskjellene mellom det tradisjonelle skillet dannet dagligtale og folkespråk/vest og øst? Er det andre systematiske skiller, for eksempel mellom kjønn?
• Har bruken endret seg fra innsamlingen av TAUS-materialet tidlig på 70-tallet til innsamlingen av NoTa-Oslo-materialet tidlig på 00-tallet?
Et punkt forskningsspørsmålene ikke kommer inn på, er de metaspråklige sidene ved pronomenbruken, hva informantene tenker om sin egen språkbruk. Nå er faktisk et av temaene TAUS-informantene blir spurt om språket på vestkanten og østkanten, men intervjuene og samtalene i de to korpusene er ikke først og fremst metaspråklige. Dessuten
5
tenker jeg at et slikt fokus er mer interessant dersom man ført har analysert bruken. Hvordan man snakker og hvordan man tror man snakker, er som kjent ofte ulike ting, som Papazian (1982: 27) påpeker.
3. TIDLIGERE FORSKNING
3.1 KORT GJENNOMGANG AV TIDLIGERE FORSKNING
Når det gjelder tidligere forskning på tredje person flertall i Oslo-målet, er det særlig tre arbeider som er interessante. Alle de tre handler om språket i Oslo generelt og diskuterer mange sider ved det, men alle kommer også nokså detaljert inn på tredje person flertall.
Arbeidene ser på pronomenbruken i et utpreget sosiolingvistisk lys og særlig det nyeste har et klart diakront fokus. Her vil jeg kort nevne den aktuelle litteraturen, før jeg kommer mer detaljert inn på analysene i delen om de tre innfallsvinklene (se 4.1, 4.2 og 4.3).
I Kristiania bymål. Vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale fra 1907 beskriver Larsen pronomenbruken i Oslo (daværende Kristiania) på starten av 1900-tallet. På den tiden kan språkbrukerne velge ikke mellom to, men tre varianter av pronomenet, henholdsvis di, dem og dæm/dǫm/dom (Larsens skrivemåter). Særlig dem har, som vi skal se, en begrenset, men interessant distribusjon (Larsen 1907: 24).
Trygve Bulls Språket i Oslo er skrevet drøyt 70 år senere, i 1980. Fortsatt finnes det tre varianter, Bull kaller dialektformene for dømm, domm og dåmm, men dem ser ut til å spille en viktigere rolle enn hos Larsen. Både Larsen og Bull har det vi kan kalle interne og eksterne forklaringer, i betydningen egenskaper ved selve språket og hvordan det brukes sosialt.
Larsen (1907: Forord) har faktisk samlet inn opplysninger om vulgærsproget, som han kaller det, fra straffanger i Kristiania. Det virker likevel klart at både Larsen og Bull i stor grad baserer gjennomgangene sine, i hvert fall de sosiolingvistiske tolkningene, på egen
språkfølelse og erfaring med Oslo-målet. Bøkene inneholder heller ikke noe tallmateriale om distribusjonen, for eksempel hvor utbredt et tredje-person-flertall-system er i forhold til et annet. Bulls beskrivelser kan riktignok ses opp mot bruken i TAUS-korpuset som jo har informanter som har levd og lever i perioden han beskriver. Når det gjelder Larsen, har vi derimot ikke noen muntlige kilder å sammenlikne med og må derfor ta mer forbehold.
6
I artikkelen «Oslo-språket de siste to hundre år» fra 2015 presenterer Johannessen derimot etterprøvbart tallmateriale som også sier noe om utviklingen over tid. Ut fra materialet virker det opplagt at dialektformene døm, dom og dåm (Johannessens skrivemåte) er i ferd med å dø ut, mens de er på fremmarsj som subjekt. Utviklingen for tredje person flertall akkusativ kommer hun ikke like nærme inn på.
Til sist har vi en diskusjon fra 1980-tallet mellom Lødrup (1982; 1984) og Papazian (1982).
Fokuset her er på sett og vis mer begrenset enn i de andre arbeidene. Diskusjonen handler om bruken på Oslo vest, et område begge forfatterne ser ut til å ha sin bakgrunn fra. På den annen side fokuserer diskusjonsartiklene spesielt på tredje person flertall som ikke-subjekt og supplerer sånn sett Johannessens artikkel på en god måte. Forfatterne kommer også inn på både grammatiske og sosiolingvistiske forklaringer av distribusjonen. Papazian har dessuten gjennomført en mindre undersøkelse selv, der informanter velger mellom de og dem i
eksempelsetninger. Omfanget er begrenset og måler ikke muntlig bruk direkte. Undersøkelsen har likevel en viss interesse i lys av korpusmaterialet, og jeg vil komme kort inn på den (se det avsluttende avsnittet under punkt 6.1).
3.2 EGEN TIDLIGERE FORSKNING
Våren 2017 skrev jeg en bacheloroppgave om tredje person flertall i Oslo og denne oppgaven er en videreføring av det prosjektet. Omfanget var naturlig nok mer begrenset. Jeg så først og fremst på bruken til 14 informanter i NoTa-Oslo-korpuset, likt fordelt mellom Oslo vest og øst og mellom menn og kvinner. Målet var å ha yngst mulig informanter. Mange av
informantene hadde imidlertid få forekomster av tredje person flertall, slik at jeg også måtte ta med en del informanter i 20- og 30-årene (seks av informantene var under 20, se også punkt 5.4). Jeg supplerte informantundersøkelsen med en skriftlig preferanseprøve for de/dem i ulike konstruerte setninger, ikke ulikt det Papazian (1982) gjorde. Oppsummert var
undersøkelsen synkron, selv om den skriftlige delen riktignok ble gjennomført drøyt ti år etter innsamlingen av korpusmaterialet.
Basert på et såpass begrenset og først og fremst kvalitativt materiale, der forekomstene av de man ønsker å måle dessuten er færre enn man ideelt sett kunne ønske, må man naturligvis være forsiktig med å trekke for bastante konkusjoner. Jeg mener likevel å ha gjort noen interessante funn, som kanskje kan kalles mønstre eller tendenser. Punktvis kan de oppsummeres slik:
7
• To av informantene brukte konsekvent dem som subjekt, og begge var fra østkanten.
Men fire av de yngre informantene fra denne delen av byen brukte bare de som subjekt. Bruken til NoTa-Oslo-informantene fra øst slik jeg beskriver den i denne oppgaven (se NoTa-Oslo, informanter fra øst under punkt 6.1) stemmer ikke nødvendigvis helt med det jeg har skrevet over. Det kan skyldes at jeg i
bacheloroppgaven kun brukte intervjuene med informantene og ikke samtalene de også er med i.
• Flere, men ikke alle informantene fra vestkanten hadde tendenser til et ikke-kasus- system med de i alle posisjoner, men ikke alle. Det jeg skrev i punktet over gjelder også her. Etter å ha inkludert samtalene har bildet blitt moderert.
• Det var et tydelig skille mellom tredje person flertall når pronomenet ble brukt som objekt eller styring i vanlige helsetninger og når det stod foran relativsetninger, det vi kan kalle de som-setninger. Et eksempel på sistnevnte fra TAUS-korpuset er «men vi jeg har aldri hatt noe problem med de som bor rundt oss da og sånn». I slike tilfeller er pronomenet fortsatt objekt eller styring i helsetningen, men blir samtidig modifisert av en etterfølgende relativsetning. Flere av informantene hadde et system der dem ble brukt mer eller mindre konsekvent som objekt i helsetningene, men hvor de ble brukt i de som-setninger. Til og med hos en informant som brukte dem som subjekt, fant jeg eksempler på dette. En slik variasjon forekom både på vestkanten og østkanten. Den skriftlige undersøkelsen min, som for øvrig ble gjennomført i en VG2-klasse der de fleste elevene hadde bakgrunn fra vest, bekrefter bildet. Dem stod seg godt som direkte objekt, som styring og som indirekte objekt i kortere setninger. I de som- setninger dominerte derimot de sterkt. Det gjaldt både setningskonstruksjoner der det relativiserte leddet i relativsetningen var subjektet, og pronomenet derfor kunne tolkes som subjekt for relativsetningen (se Faarlund, Lie og Vannebo 1997: 321) og
konstruksjoner det det ikke kunne tolkes slik. Et eksempel på sistnevnte konstruksjon fra NoTa-Oslo er «har du noe kontakt med ## med de som du gikk sammen med på f-
# på folkeskolen?».
Overordnet kan man kanskje si at de dominerer, som i de som-setninger, der Språkrådet (2015) faktisk anbefaler dem skriftlig. Også i andre posisjoner, der bruken ifølge Språkrådet (2015) er valgfri, står de sterkt. Som sagt har enkelte vest-informanter et fullstendig eller langt på vei ikke-kasus-system, men materialet som helhet gir egentlig ikke noe grunnlag for å si at nyere Oslo-mål domineres av et slikt system. Området undersøkelsen gir minst
8
tilfredsstillende informasjon om, er ellers intern variasjon hos den enkelte informant. Kanskje litt overraskende hadde tre informanter eksempler på både de og dem som subjekt. Når det gjelder andre posisjoner, er forekomstene så få at det rett og slett gir lite mening å snakke om variasjon eller ikke.
3.3 HYPOTESER
Undersøkelsen min fra 2017 sier isolert ingenting om utviklingen over tid. Basert på den historiske litteraturen om feltet, litt erfaring fra tidligere arbeid med TAUS-korpuset og rent anekdotiske inntrykk fra media og språket jeg hører rundt meg i Oslo, en by jeg er født og oppvokst i og har bodd i det meste av livet, vil jeg likevel våge meg på noen hypoteser. Lista er forsøksvis satt opp med den mest opplagte og konkrete hypotesen øverst. Deretter beveger jeg meg nedover mot den siste hypotesen som muligens er mindre sannsynlig og i hvert fall mer overordnet, vag og kanskje ikke engang mulig å dokumentere.
1. Former som døm, dom og dåm er i praksis utdødd, som Johannessen (2015: 286) viser. For min egen del kan jeg knapt huske å ha hørt noen innfødte Oslo-boere bruke slike former. At kombinasjonen «de er» har blitt vanligere på bekostning av kombinasjonen «dem er»
(Johannessen 2015: 287) indikerer tydelig at de er på fremmarsj som subjekt. I teorien kunne man likevel tenke seg andre resultater dersom man undersøkte andre kombinasjoner med tredje person flertall som subjekt, for eksempel der pronomenet ikke står først i helsetningen.
2. Som gjennomgangen av bacheloroppgaven min viste, dominerte de i de som-setninger (det er med andre ord ikke tilfeldig at jeg ikke kaller det for dem som-setninger) i hele byen.
Forholdstallet i NoTa-korpuset som helhet mellom de som og dem som er 366 mot 52, førstnevnte er altså omtrent syv ganger så vanlig som sistnevnte. Når de generelt blir
vanligere (se neste punkt) er det kanskje naturlig å anta at også kombinasjonen de som også blir vanligere i NoTa-korpuset enn i TAUS-korpuset. Et mer interessant og foreløpig ubesvart spørsmål er om det er forskjeller i de som-bruken blant informanter som bruker et kasus- system.
3. Språket i øst og vest blir likere. Når de som subjekt øker på bekostning av dem og de eldre dialektformene, er det nødvendigvis språket i øst som har endret seg fordi det først og fremst var her disse formene ble brukt. Et interessant spørsmål er om bruken på vestkanten også har endret seg, enten fra et ikke-kasus-system med bare eller i overveiende grad de til et kasus- system mer i tråd med bokmålet – eller omvendt. Mæhlum og Røyneland (2012: 52)
9
argumenterer for det siste. De mener at det skriftspråkpåvirkede kasussystemet «er nokså etablert hos mange språkbrukarar», men skriver også følgende: «I seinare tid har det òg utvikla seg ein annan distribusjon av desse pronomena […] er det mange austlendingar som brukar di:-varianeten både som subjekt- og objektsform» (Mæhlum og Røyneland 2012: 52).
Disse påstandene er udokumenterte og ikke underbygd av tallmateriale. Samtidig beskriver Lødrup (1982; 1984) og Papazian (1982) et system på Oslos vestkant som likner på de tendensene eller mønstrene jeg fant for vest i NoTa-Oslo-materialet. På den ene siden virker det rart at flere skal snakke «feil» sett i forhold til bokmålsreglene i et samfunn preget av stadig høyere utdanningsnivå. På den andre siden kan man tenke seg at fokuset på «korrekt»
muntlig språk var større på 70-tallet enn i dag. Jeg er med andre ord usikker på påstandene til Mæhlum og Røyneland, men utelukker dem ikke.
4. Arbeidet med bacheloroppgaven gav ingen indikasjoner på forskjeller i distribusjonen mellom kjønnene. I den grad kjønnsforskjeller for distribusjonen av tredje person flertall eksisterer, tenker jeg at det er større sjanse for at de dukker opp i TAUS-korpuset, som er fra en tid da kjønnsrollene, arbeidsmarkedet og kanskje det sosiale livet var mer segregert enn i dag.
5. Jeg har egentlig inntrykk av at mange språkbrukere i Oslo, inkludert meg selv, varierer en del mellom de og dem i flere syntaktiske posisjoner. Om dette er tilfelle og hvordan
variasjonen arter seg, er interessante spørsmål, men jeg er usikker på i hvor stor grad korpusmaterialet kan gi svar på spørsmålene.
6. Til sist har jeg, på bakgrunn av den historiske forskningslitteraturen, dannet meg en slags overordnet hypotese som kan kalles sirkelteorien. Larsen (1907) tegner langt på vei et bilde der innbyggerne i Oslo bruker ulike pronomen for tredje person flertall, men der normen stort sett ser ut til å være et ikke-kasus-system. Slik jeg tolker Bull (1980), virker det som han mener et kasus-system etter bokmålsreglene er mer utbredt. Kan det tenkes at et kasus-system ble vanligere utover 1900-tallet blant dem som snakket dannet dagligtale, for så å bli mindre vanlig igjen fremover mot og utover på 2000-tallet, slik Mæhlum og Røyneland (2012: 52) hevder? Når det gjelder folkespråket, blir det derimot ikke snakk om en eventuell
sirkelbevegelse. Her blir spørsmålet mer om de som gikk bort fra et ikke-kasus-system med m-former gikk over til et kasus-system mer eller mindre i tråd med bokmålsreglene eller om de gikk mer direkte til et tilnærmet rent de-de-system.
10
Avslutningsvis i denne delen kan det nevnes at jeg ikke har noen spesielle hypoteser knyttet til tredje person flertall-bruken hos innvandrere eller personer med innvandrerbakgrunn.
Spørsmålet er i og for seg interessant nok. Oslo har en stor og økende andel innbyggere med innvandrerbakgrunn, og man kunne godt tenke seg at for eksempel språkinnlærere og
personer som i større eller mindre grad snakker multietnolekt brukte pronomenene generelt og tredje person flertall spesielt på en annen måte enn andre grupper. Korpusmaterialet gir
likevel ikke, ut fra det jeg kan se, støtte til en slik antakelse. Flere av NoTa-Oslo-
informantene jeg så på bruken til hadde innvandrerbakgrunn, men de var valgt ut etter samme kriterier som de øvrige informantene: Disse informantene var stort sett født og i hvert fall oppvokst i Oslo og skilte seg ikke språklig fra jevnaldrende informanter fra samme del av byen, i hvert fall ikke når det gjaldt tredje person flertall.
4. INNFALLSVINKLER
I denne delen ser jeg nærmere på tre innfallsvinkler som alle kan være med på å forklare hvorfor det i godt over 100 år har vært såpass stor variasjon i tredje person flertall i Oslo- målet.
4.1 GRAMMATISKE OG SPRÅKLIGE INNFALLSVINKLER
Noen av de språklige forklaringene på variasjon i pronomenbruken henger sammen med egenskaper ved selve ordet eller hvordan det står syntaktisk i setningen. Subjektsformen av tredje person flertall og flertallsformen av determinativet den både skrives og uttales likt. I en del tilfeller kan derfor de brukt som objekt forklares av at ordet oppfattes som determinativ:
«Et uttrykk som de i nemnda som … kan tolkes som en substantivfrase med utelatt kjerne: de medlemmene i nemnda som …, og da er de et determinativ, ikke pronomen», skriver
Faarlund, Lie og Vannebo (1997: 321). Som jeg allerede har vært inne på under punkt 3.2, var det både blant korpusinformantene og i den skriftlige testen jeg gjennomførte en svært klar preferanse for de i de som-setninger. Dette gjaldt også i stor grad informantene fra øst. Og ifølge Faarlund, Lie og Vannebo (1997: 321) er dette svært vanlig «Når adleddet er en relativsetning med relativisert subjekt». Et interessant spørsmål er om det er forskjell i pronomenbruken der pronomenet kan tolkes som subjekt for relativsetningen og der det ikke kan det, altså tilfeller der et annet ledd enn subjektet er relativisert. Papazian (1982: 24) antyder at det ikke gjør noen forskjell, men påpeker samtidig at materialet han baserer seg på
11
er tynt. Uansett er disse to punktene antakeligvis de viktigste når man skal forklare variasjon i pronomenbruken grammatisk (se også «De enkelte informantenes bruk» under punkt 6.1). Så er det også et poeng at man i flere eksempler kan forklare bruken av de med begge punktene.
Eksempelvis kan vi bygge ut eksempelet til Faarlund, Lie og Vannebo (1997: 321) og få setningen «Jeg snakket med de (mulig underforsått medlemmene) i nemnda som stemte mot forslaget». I slike tilfeller er det kanskje ikke så lett å fastslå om et eller begge punktene kan forklare bruken. I tillegg trekker Faarlund, Lie og Vannebo (1997: 321–322) inn ytterligere en mulig forklaring, skillet mellom spesifikk og ikke-spesifikk referanse. Generaliseringen deres er at determinativ typisk har ikke-spesifikk referanse i de relevante kontekstene, mens
pronomen har spesifikk referanse. Faarlund, Lie og Vannebo (1997: 322) skriver:
I en setning som Det er liten belønning å hente for de som når målet er det derfor mest rimelig å tolke de som determinativ i stedet for pronomen med «feil» kasus, ettersom den naturlige tilsvarende versjonen i entall ville være … den som når målet …, ikke … han som når målet …
Julien (2005: 122) trekker ellers frem et par eksempler som viser at denne variasjonen forekommer også i norske dialekter, som jo ikke har kasus i tredje person flertall. I Tromsø- dialekten heter pronomenet dæm og determinativet di. Både pronomenet og determinativet kan kombineres med preposisjonsfraser og relativsetninger, som Julien (2005: 122) viser med følgende eksempelsetninger: «Dette e et tilbud te {di/dæm} med brilla» og «Mange støtta {di/dæm} som streika». Det Faarlund, Lie og Vannebo (1997: 321) kaller «substantivfrase med utelatt kjerne», kaller Julien (2005: 122) for «fonologisk tomt substantiv», men overordnet er analysen den samme.
En litt annen type mulighet for variasjon finnes i setninger med ledd innledet av ord som før, uten og unntatt (Faarlund, Lie og Vannebo 1997: 320). I en setning som «Jeg kom før de»
(mitt eksempel) kan de tolkes som subjekt for et utelatt kom, altså «Jeg kom før de (kom)».
Videre nevner Lødrup (1982: 54) et eksempel fra «dialekten på Oslos vestkant», som han kaller det, som fremstår mer direkte ugrammatisk sett opp mot bokmålsreglene. Når tredje person flertall er objekt, men står som tema først i setningen, brukes de: «de har jeg sett».
Observasjonen stemmer med mitt inntrykk og for så vidt egen bruk av dialekten eller
varieteten, og det er mulig at denne bruken i dag omfatter en større del av byen enn da Lødrup skrev artikkelen. Samtidig er inntrykket mitt at denne distribusjonsregelen kanskje ikke er like absolutt som Lødrup fremstiller den. Dette er uansett et poeng jeg kommer tilbake til under punkt 6.1. I en senere artikkel om samme tema skriver Lødrup (1984) om nøytral og ikke-
12
nøytral bruk av pronomenet. Han har et lengre resonnement, men hovedpoenget, slik jeg forstår det, er at de er sterkere foretrukket når det er trykk på pronomenet, når pronomenet spiller en mer fremtredende rolle i setningen. Setningen «Se på dé! (ledsaget av peking)»
(Lødrup 1984: 72) er et godt eksempel.
Lie (2018: 11) argumenterer for øvrig for å legge ned ordklassen determinativer og i stedet overføre ordene «tilbake til pronomenene». Men dette har neppe noen praktisk betydning for gjennomgangen og analysen av pronomenbruken i de to korpusene.
4.2 SPRÅKHISTORISKE INNFALLSVINKLER
Et første spørsmål når man ser på mulige språkhistoriske forklaringer av de/dem-bruken i Oslo, er hvor langt man skal gå tilbake i tid. Som det går frem av artikkeltittelen, går
Johannessen (2015) to hundre år bakover. Denne perioden var preget av store endringer, noe man tydelig ser gjennom en betydelig befolkningsvekst: I 1801 hadde Oslo og Akershus rundt 66.000 innbyggere (Statistisk sentralbyrå). I 2018 nærmet befolkningstallet i de to fylkene seg 1,3 millioner (Store Norske Leksikon). Mange av tilflytterne kom fra andre steder på
Østlandet (Johannessen 2015: 270). At den språklige påvirkningen kommer fra flere steder, gjenspeiler seg også i de tradisjonelle Oslo-variantene av tredje person flertall dom, døm, dåm. Det var også tilflytting av danske embetsmenn og handelsmenn gjennom den lange perioden Norge var en del av Danmark (Johannessen 2015: 270). Dansk var dessuten det eneste skriftspråket. Språklig forandret ikke situasjonen seg da Norge havnet i union med Sverige. «Aldri har dansk språk i Norge stått sterkere enn i tiårene etter 1814», skriver Vinje (2004).
Et naturlig sted å starte i denne sammenhengen er likevel rundt 100 år senere, altså på starten av 1900-tallet. Jeg velger å begynne her hovedsakelig fordi dette er den perioden da de eldre TAUS-informantene ble født og fikk språket sitt formet. Johannessen (2015: 272)
argumenterer dessuten for at det språket Larsen og forfatteren Oscar Braaten beskriver «må være nokså likt det som ble snakket tidligere».
Den mest utfyllende beskrivelsen av språksituasjonen i Oslo, eller Kristiania som byen fortsatt het, på denne tiden er Larsens Kristiania bymål. Vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale fra 1907. Påstandene i boka må av flere grunner tas med forbehold. Larsen (1907:
Forord) har altså brukt straffanger som informanter for å få tilgang til folkemålet. Men hvor god eller presis gjengivelsen hans av «vulgærsproget» og «den dannede dagligtale», som han
13
kaller de to varietetene, er, er naturligvis umulig å etterprøve direkte. Boka sier heller ikke noe om den kvantitative fordelingen mellom ulike tredje-person-flertall-systemer. Dessuten virker enkelte av analysene urimelige. Det gjelder spesielt påstanden om at et ikke-kasus- system med de dels er en «påvirkning fra Sørlandet» (Larsen 1907: 28). Om bruken heter det ellers følgende: «at de, uttalt di, nu er den sedvanlig anvendte form istedenfor skriftsprogets dem 3 persons pronomen i dat.-akk. plur.: jei så di…» (Larsen 1907: 28). Tilsvarende brukes i
«vulgærsproget» formene dæm, dǫm og dom både som subjekt og objekt. Med andre ord fremstår begge variantene, i likhet med andre norske dialekter, som ikke-kasus-systemer. Dem ser ellers ut til å ha en nokså marginal, men interessant rolle som jeg kommer tilbake til (se punkt 4.3).
Fra Larsen beveger vi oss til Trygve Bulls Språket i Oslo, utgitt vel 70 år senere i 1980. Det er et ganske langt hopp, men et hensiktsmessig sted å fortsette fordi utgivelsen sammenfaller ganske godt med innsamlingen av TAUS-materialet. Også Bull (1980: 58, forfatters skrivemåter) nevner systemet med dialektformer som dømm, domm eller dåmm i alle
posisjoner. Dømm skal for øvrig være den vanligste formen. I tillegg til dette systemet finnes det tre andre systemer: de/de, dem/dem og de/dem etter bokmålsreglene. Når det gjelder fordeling mellom systemene og variasjon, er Bull gjennom boka kanskje litt uklar. TAUS- materialet gir imidlertid noen klare pekepinner. Her er det 767 forekomster av dem, 70 av døm, 6 av dom og 32 av dåm (Johannessen 2015: 286). De forekommer 2006 ganger, men her har jeg ikke sjekket for determinativer og høflighetsformen. Denne utviklingen, der
dialektformene blir stadig mer marginale, styrker seg i NoTa-Oslo-korpuset. Her er det to eksempler på døm, ingen på dåm og 30 på dom, men hele 1977 eksempler på dem
(Johannessen 2015: 286). Jeg får 7603 treff på de, igjen har jeg ikke sjekket for determinativer og høflighetsformen (som vel er mer eller mindre er ute av bruk på dette tidspunktet). Et annet viktig poeng er forandringer i forholdstallet mellom konstruksjonene de er og dem er i de to korpusene. Der forholdstallet i favør førstnevnte i TAUS er tre til en, er det i NoTa-Oslo fem til en (Johannessen 2015: 287).
Nå er ikke nødvendigvis fordelingen mellom de og dem som subjekt helt lik i andre typer setninger enn dem som fanges opp av de er/dem er-konstruksjonene. Det virker likevel klart nok at de som subjekt dominerer stadig mer i Oslo. Derimot sier den eksisterende
forskningslitteraturen lite eller ingenting om hvor utbredt «korrekt» bruk etter bokmålsreglene har vært eller er. Dermed blir også en språkhistorisk beskrivelse og forklaring av utviklingen ufullstendig. Dette kan illustreres med et forsøk på å tegne opp en tidslinje: På starten av
14
1900-tallet bruker folk som ikke tilhører den økonomiske utdanningsmessige eliten, med andre ord det store flertallet, dialektformer som opprinnelig kommer fra østlandsområdet rundt Oslo i tredje person flertall. Eliten henter de fra det danske skriftspråket, men følger ikke regelen om kasusbøying, skal vi tro Larsen (1907). Utover 1900-tallet har vi sett både at dem blir vanligere på bekostning av dialektformene og at de dominerer mer og mer som subjekt. Det uavklarte spørsmålet er hvordan endringene skjer. Går språkbrukerne, eller kanskje riktigere – språksamfunnet, direkte fra et døm/døm-system (eller en av de andre dialektformene) via et dem/dem-system til et de/de-system? Eller er de innom og/eller ender opp på et «korrekt» kasus-system?
Jeg er litt tvilende til om korpusgjennomgangene faktisk kan besvare disse spørsmålene fullstendig. Det eneste de to korpusene kan si noe om med ganske stor sikkerhet er situasjonen i språksamfunnet på to gitte tidspunkter. Uansett er det ganske opplagt at de språkhistoriske faktorene er en forutsetning for å forklare variasjonen. Man kan si at
innbyggerne i Oslo hadde tilgang til to hovedspråkkilder, de østlandsbaserte dialektene og det opprinnelig danske skriftspråket. Og man kan argumentere for at skriftspråket gradvis har vunnet. Samtidig kan man også argumentere for at variasjonen og dels inkonsekvensene jeg fant under arbeidet med bacheloroppgaven viser spor av dialektsystemet den dag i dag: Selv etter år 2000 følger få, om noen, språkbrukere i Oslo skriftspråksreglene helt gjennomført.
4.3 SOSIOLINGVISTISKE INNFALLSVINKLER
Sosiolingvistiske forklaringer står ikke i motsetning til de grammatiske og de språkhistoriske forklaringene eller innfallsvinklene, men representerer heller et supplement. At de noen ganger kan tolkes både som pronomen og determinativ, gir ikke en tilstrekkelig forklaring på hvorfor tredje person flertall-systemet i Oslo som helhet tross alt har endret seg såpass mye de drøyt hundre siste årene. De språkhistoriske tilnærmingene sier noe om forutsetningene for bruken og hvordan den har vært på ulike tidspunkter, men mindre om hvordan variasjonen har blitt tolket synkront i samtiden. De forteller heller ikke hvorfor noen varianter av tredje person flertall får gjennomslag på bekostning av andre, i hvert fall ikke hele historien. Et generelt og viktig poeng når man snakker om de tre innfallsvinklene er ellers å forsøke å skille mellom variasjon og forandring. I denne sammenhengen kan det være naturlig å se på variasjon som noe synkront, enten hos den enkelte taler eller i språksamfunnet. Forandring er åpenbart nok en diakron prosess. Den sosiolingvistiske innfallsvinkelen kan være relevant i begge tilfeller, men kanskje særlig når det gjelder forandring.
15
I artikkelen «Indexing the Local» bruker Johnstone (2010) et begrepspar som kan være relevant her, nth order og n + 1th order. Litt forenklet innebærer en nth order-form at det for eksempel er mulig å fastslå at et ord eller en setning uttrykkes på en bestemt måte av en bestemt gruppe. Et eksempel her kan være at man uttaler n og l i trykksterke stavelser palatalt i Trøndelag og deler av Nord-Norge, men ikke i resten av landet. På dette stadiet varierer ikke formen hos den individuelle taleren, den er enda ikke «kreativ», som Johnstone (2010: 15) skriver. Det betyr, for å holde oss til eksempelet, at en trønder ikke plutselig lar være å palatalisere eller at en bergenser begynner å gjøre det for å for eksempel uttrykke en form for sosial tilhørighet. Men dersom talerne i et språksamfunn begynner å bli oppmerksomme på at ulike medlemmer av deres språksamfunn bruker ordet eller uttrykket ulikt, eller at det brukes ulikt i ulike kontekster, har formen blitt en n + 1th order. Forskjellen i bruken kan knyttes til dimensjoner som klasse, kjønn, ulike situasjoner, også videre. Med oppmerksomheten om at formen, i dette tilfellet tredje person flertall, kan brukes ulikt, kommer også muligheten for variasjon (Johnstone 2010: 16). At tredje person flertall i Oslo er en slik n + 1th order-form virker nokså opplagt. Det trenger ikke bety at alle eller de fleste talerne opplever at de kan velge fritt i alle situasjoner. Poenget er at det i valget av form ligger noen signaler, men disse er ikke like uavhengig av hvem som bruker dem.
Amund B. Larsen virket som språkforsker før sosiolingvistikken utviklet seg som et eget fagfelt. Likevel gjør han flere klart sosiolingvistiske observasjoner og tolkninger (Mæhlum 1996: 182–183). Som nevnt (under punkt 4.2) var et ikke-kasus-system enten med de eller en av dialektformene det vanlige, ifølge Larsen (1907). Dem, som i fremstillingen har en mer marginal plass, brukes derimot på to måter. Dem som subjekt brukes som en «penhet» av
«folk som ellers taler vulgært». Omvendt brukes dem av skolegutter «der egentlig hjemme har lært at bruke di» som en «moderat kjækhet» og «undertiden også i utvungen dagligtale hos eldre» (Larsen 1907: 24). Bull (1980) bekrefter delvis denne tolkningen, samtidig som dem på denne tiden har blitt mye mer vanlig. Formen er «særdeles utbredt i visse mellomlag og den kan brukes både av folk ‘ovenfor’ og ‘nedenfor’ når situasjonen krever det» (Bull 1980: 58).
At utviklingen for tredje person flertall i Oslo går klart i retning av at dialektformene forsvinner og at de dominerer stadig mer, i hvert fall som subjekt, blir spørsmålet hvilke sosiale, samfunnsmessige eller sosiolingvistiske faktorer som driver utviklingen. Flere av forskerne jeg nevner gjennom oppgaven trekker frem mer eller mindre vellykkede forsøk på å tilpasse seg skriftspråket som forklaring. Bull (1980: 59) skriver for eksempel at et ikke- kasus-system med bare dem eller de fører til at «[…] man enten kommer til å snakke
16
‘halvfint’ eller ‘hyperfint’. I begge tilfelle blir resultatet sett ut fra formålet ikke helt vellykket […]». Videre nevner han som eksempel at de som har lært seg et bokmålsnært standardspråk på skolen, men ikke hjemme, kan ha en tendens til «overdreven bruk av f.eks. de også der standardspråket har dem», i frykt for å bruke dem i utide (Bull 1980: 13). Det er med andre ord snakk om en hyperkorreksjon. Larsen (1907: 28) var inne på det samme når han beskrev bruken av de som ikke-subjekt som «en feilslagen stræben efter skriftsprogmæssig tale». Det samme gjelder Papazian (1982: 38) som også peker på skriftspråkpåvirkning og det han kaller overretting, et ord som – så vidt jeg forstår – har det samme innholdet som hyperkorreksjon.
Lødrup (1982; 1984) har imidlertid en mer indirekte forklaring. Det følgende er en sammenfatning av denne forklaringen (Lødrup 1984: 73–74): De som subjekt sprer seg samtidig som de som ikke-subjekt, noe som er uunngåelig siden personene som går over til de brukte dialektformene, det vil si andre m-former enn dem, i alle posisjoner. Resultatet er at både de og dem som ikke-subjekt blir en del av normen. Dermed finnes det et etablert system som stadig flere, slik vi har sett, går over til, uten at det trenger å være snakk om en direkte skriftspråkpåvirkning eller hyperkorreksjon. Og dette systemet er allerede i utgangspunktet inkonsekvent eller i hvert fall preget av variasjon.
Både Lødrup (1982: 55), Papazian (1984: 27), Larsen (1907) og indirekte også Bull (1980), som man ser av sitatene hans, holder frem dem som prestisjeformen som ikke-subjekt. Men det virker tvilsomt om det noen gang har eksistert en utbredt muntlig bruk av tredje person flertall i Oslo som konsekvent har vært i tråd med bokmålsreglene (se også siste del av punkt 4.2). Som Lørdup (1984: 74) uttrykker det: «Det virker lite rimelig å tro at det har vært noe tidsrom hvor de har vært en utbredt norm som subjekt, men ikke som ikke-subjekt». Så er spørsmålet for det første om Lødrup faktisk har rett i denne påstanden. For det andre om dette mer eller mindre bokmålsnære systemet har vært stabilt, hvis vi ser bort fra at stadig flere har forlatt dialektsystemet eller dem/dem-systemet, eller om det er klare forskjeller mellom informantenes bruk i TAUS og i NoTa-Oslo.
5. OM KORPUSENE OG FORSKNINGSMETODE
5.1 KORPUSENE
Før jeg går mer detaljert inn på hvordan jeg har brukt dem, er det nødvendig å si noen ord om korpusene oppgaven bygger på. I programmet Glossa som er utviklet av Tekstlaboratoriet ved
17
Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, er flere talespråkskorpuser samlet. Materialet i denne oppgaven er altså hentet fra korpusene Talemålsundersøkelsen i Oslo [TAUS] og Norsk talespråkskorpus - Oslodelen [NoTa-Oslo]. Innsamlingen til det førstnevnte korpuset foregikk i perioden 1971 til 1973 (TAUS a). TAUS bestod i
utgangspunktet av tre serier, i betydningen grupper av informanter, men en av disse har gått tapt. Alle informanter jeg har brukt er fra A-serien, der informantene er i alderen 34 til 75 år, mens informantene i C-Serien er yngre (TAUS b). Informantene i A-serien er fra Vålerenga på østkanten og Frogner på vestkanten. Årsaken til at de to bydelene ble valgt var at «Disse bydelene er av de mest stabile med hensyn til bosetting og sosio-kulturell sammensetting»
(Rekdal 1978: 9). Dette stemmer godt med bildet man får av å høre på opptakene, alle informantene ser faktisk ut til å være født, oppvokst og ha tilbragt det aller meste av livet innenfor eller rett ved disse bydelene. Ellers heter det om informantene at de «har en sosial bakgrunn som kan anses representative med hensyn til utdanning og yrke, og oppvekstmiljø»
(TAUS a). Rekdal (1978: 10) understreker at utvalget ikke tilfredsstiller kravene til statistisk generalisering. Slik jeg leser henne, er hovedpoenget hennes å ha med informanter som tydelig tilhører hver sin del av Oslo med dannet dagligtale på vestkanten og folkemål på østkanten. I så måte fremstår utvalget som rimelig.
NoTa-Oslo på sin side består av 166 informanter, «144 av dem er med i utvalget som er representativt med hensyn til kjønn, alder, bosted og utdanning» (NoTa-Oslo a). Prosjektet har også forsøkt å ha et representativt antall personer med innvandrerbakgrunn i den yngste av de tre årskategoriene det er delt inn i, men en slik bakgrunn er ikke søkbar i korpuset. Jeg har uansett inkludert flere informanter med innvandrerbakgrunn i undersøkelsen, men som jeg kommer inn på, ser egentlig ikke bruken deres av tredje person flertall ut til å ha noen særtrekk sammenliknet med andre informanter fra samme område (se avsnittet «NoTa-Oslo, informanter fra øst under punkt 6.1). Når det gjelder den geografiske inndelingen, har NoTa- Oslo som TAUS et øst-vest-perspektiv, men her dekkes hele byen og til dels til og med nabokommunene og ikke bare enkelte bydeler. Undersøkelsen åpner nemlig for informanter fra området rundt Oslo. Kommunene Asker, Bærum, bydelene som ligger vest for Akerselva, samt Nordre Aker som ligger på begge sider av elva regnes til kategorien Oslo vest, mens de andre bydelene og nabokommunene i Follo og på Romerike tilhører kategorien Oslo rest (NoTa-Oslo a). I praksis ser de aller fleste informantene ut til å være fra selve Oslo. For øvrig er det et poeng at de yngre informantene i NoTa-Oslo, gitt den generelle samfunnsutviklingen og også ut fra materialet å dømme, har levd mer mobile liv enn de eldre TAUS-informantene.
18
Jeg er usikker på hvor viktig dette poenget er for språkutviklingen, men jeg trekker det inn igjen under punkt 7.1. Når det er sagt, skal man uansett kanskje ikke overdrive dette poenget for mye heller. De fleste informantene jeg har sett på bruken til, har tilbragt brorparten av livene sine enten i vest eller rest. Oslo er på mange måter fortsatt en påfallende todelt by (se for eksempel Ljunggren 2017).
Oppsummert er utvalget av informanter i de to korpusene variert og representativt nok til at det utgjør et godt og hensiktsmessig materiale for min undersøkelse. Det nyere NoTa-Oslo- materialet har noen fordeler sammenliknet med det eldre TAUS-materialet. For det første er lydkvaliteten generelt bedre og det går an å se samtalene og intervjuene på video. Levende bilder med ansiktsuttrykk og kroppsspråk kan noen ganger gjøre konteksten tydeligere. For det andre finnes det for NoTa-Oslo-informantene både intervjuer og samtaler der to
informanter snakker med hverandre, for informantene i TAUS’ A-serie finnes bare intervjuer.
Materialet i det nyere korpuset er med andre ord større og dermed finner man også flere forekomster av tredje person flertall her. Som vi skal se, kan det virke som om det er mer variasjon hos og mellom NoTa-informantene enn hos TAUS-informantene. Jeg oppfatter likevel ikke forskjellen i materialstørrelse som noe avgjørende metodisk problem, i hvert fall ikke når det gjelder interindividuell variasjon. Man kan likevel tenke seg at eventuelle forskjeller i intraindividuell variasjon mellom korpusene vil fremstå som kunstig høy, rett og slett fordi det finnes mer data per informant i NoTa-Oslo.
5.2 NATURLIG SPRÅK?
Et spørsmål er hvem man måler, et annet er hva. Da sosiolingvistikken vokste frem som egen fagdisiplin stod ideen om naturlig tale sterkt. Som Hårstad, Lohndal og Mæhlum (2017: 158) skriver: «For William Labov og andre frontfigurer fra den sosiolingvistiske leiren ble det tidlig et viktig poeng at språkforskningen må baseres på «naturlig» språkbruk fra autentiske samtalesituasjoner». Det kan virke som om dette idealet ligger til grunn for arbeidet med de to korpusene. Eskil Hanssen (2007), leder for TAUS-prosjektet skriver:
Det var et mål å få opptak av personenes vanlige, naturlige talemål i uformelle intervjusamtaler, og som skulle være mest mulig sammenlignbart. Derfor ble det lagt vekt på at både de første kontaktene med den enkelte og selve intervjusituasjonen skulle bli så uformell og naturlig som mulig.
19
Det er ellers et poeng at prosjektet ikke spilte med helt åpne kort overfor informantene.
Informantene ble ikke fortalt at undersøkelsen handlet om språk, men snarere at de skulle delta i en undersøkelse om bolig- og miljøforhold (Rekdal 1978: 13).
Ordbruken er ganske lik i beskrivelsen av opptak og opptakssituasjon fra NoTa-Oslo- prosjektet. Her heter det blant annet: «For å få opptakssituasjonen så naturlig som mulig, valgte vi å gjøre opptakene utenfor lydstudio». Og videre: «Opptaksutstyret forsøkte vi å gjemme så godt det lot seg gjøre» (NoTa-Oslo b).
Dersom det er slik at noen former for tale er mer naturlig enn andre, eller sagt på en annen måte, at noen situasjoner så å si fremprovoserer naturlig tale, må språkbrukerne kunne snakke på ulike måter. For forskerne innenfor Labov-retningen var det «et vesentlig metodologisk poeng» at språkbrukerne behersket flere stiler (Hårstad, Lohndal og Mæhlum 2017: 158). Og den stilen der språkbrukeren rettet minst oppmerksomhet mot egen språkbruk ble kalt
«vernacular» (Hårstad, Lohndal og Mæhlum 2017: 159). Allerede i 1976 kom Wolfson med flere innvendinger mot et slikt språksyn. For det første avviste hun ideen om naturlig tale som én bestemt måte å snakke på. Hvis man snakker på en måte som er passende i en gitt
situasjon, enten den er formell eller uformell, intervju eller samtale, så er også talen naturlig – i konteksten: «The point is very simply, that people do not speak in a social or situational vacuum» (Wolfson 1976: 202). For det andre påpekte hun at det langt fra er klart hva oppmerksomhet på hvordan man snakker faktisk er, for ikke å snakke om hvordan man eventuelt skulle kunne måle det. Dermed er det heller ikke grunnlag for å sidestille hvor formelt man snakker med hvor oppmerksom man er på hvordan man snakker (Wolfson 1976:
203). Disse innvendingene virker i utgangspunktet rimelige. Spørsmålet er i hvilken grad de er relevante i denne sammenhengen. Som jeg var inne på helt innledningsvis, er det uenighet om i hvilken grad Norge har et standardtalemål (se Mæhlum 2009 og Sandøy 2009). Det kan i hvert fall virke som om at ideen om at vi ikke har et standardtalemål i Norge står sterkt
(Mæhlum 2009). Samtidig har om ikke alle så i hvert fall de aller fleste informantene i korpusene gått på skole i Oslo og lært bokmål med et tydelig kasusskille i tredje person flertall. Kanskje går det an å tenke seg at informanter i en situasjon der de vet at de blir tatt opp på bånd, forsøker å snakke mer «korrekt» enn i andre situasjoner. Det burde særlig gjelde i tilfeller med enklere setningskonstruksjoner der det er helt tydelig hva som er subjekt og hva som er objekt, og der det ikke er noen tvil om at de/dem er pronomen og ikke determinativ. I andre eksempler der dette ikke er like åpenbart – her er de som-setningene et opplagt
eksempel – er det logisk nok vanskeligere å forandre på språket sitt. Et interessant poeng her
20
er at vi hos TAUS-informantene som bruker dem eller en dialektform som subjekt finner veldig lite veksling mellom en av m-formene og de, mens vi hos flere NoTa-Oslo-informanter finner veksling nettopp i denne posisjonen (se informantgjennomgangen under punkt 6.1). Det som derimot ser ut til å være mer vanlig blant TAUS-informantene, er veksling mellom dem og dialektformene. Her kan ønsket om å snakke mer «korrekt» være en faktor. I motsatt retning kan et ønske om å tilpasse seg bokmålsnormen være med på å forklare hvorfor noen informanter som langt på vei har et rent de/de-system likevel bruker dem noen ganger. Så kan man selvfølgelig også tenke seg den motsatte effekten, at informanter i en opptakssituasjon blir ekstra innstilt på å holde fast ved det de oppfatter som språket sitt.
Oppsummert er det mulig at forskerne bak TAUS og NoTa-Oslo har en litt urimelig
forventning om å fange opp en form for tale som er naturlig i en annen situasjon i en situasjon der den ikke er naturlig, for å si det med Wolfson (1976). Alt i alt tror jeg dette kan være en av mange faktorer som forklarer variasjon, men langt fra så avgjørende at det gjør funnene i korpusene misvisende og uinteressante. For å sette det på spissen: Hvis informantene forsøker å bruke tredje person flertall hundre prosent i samsvar med bokmålsreglene lykkes de,
muligens med et par unntak, ikke spesielt godt.
5.3 FORSKNINGSMETODE
Hovedmotivasjonen min for å bygge denne oppgaven og undersøkelsen av tredje person flertall-bruken på talespråkskorpus skyldtes for det første at det er effektivt og
arbeidsbesparende. Når man slipper å bruke tid på å forberede spørsmål, finne og intervjue informanter, for ikke å snakke om å transkribere materialet, noe jeg av erfaring vet er svært tidkrevende, kan man bruke tiden på å analysere materialet. For det andre fantes det ideelt nok to talespråkskorpus som gav meg muligheten til å undersøke forholdet mellom de og dem i Oslo-målet, et tema som lenge har interessert meg. Et viktig poeng er også at korpusmetoden har stor etterprøvbarhet (Johannessen 2003: 162). Alle som måtte være interessert, kan selv se på informantenes bruk og vurdere om tolkningene mine er rimelige.
Som Johannessen (2003: 149) skriver, kan korpus brukes både kvantitativt og kvalitativt. Og som hun (Johannessen 2015) senere viser i artikkelen «Oslo-språket de siste to hundre år», som jeg refererer jevnlig til gjennom denne oppgaven, er det mulig å gjøre interessante funn med kvantitative metoder. Men i et forsøk på å komme videre derfra og analysere
informantenes bruk mer detaljert, har jeg hovedsakelig lagt på meg en kvalitativ tilnærming.
21
Jeg har forsøkt å finne et antall informanter (se punkt 5.4) som er lite nok til at det går an å komme med en kort analyse av bruken til den enkelte, men stort nok til at det kan være mulig å fange opp eventuelle mønstre. Etter å ha valgt ut informanter etter noen kriterier (se også her punkt 5.4) har jeg sett på alle forekomstene de har av de, dem og de ulike dialektformene. For hver informant er materialet tallfestet for det totale antallet forekomster, men ikke for hver enkelt syntaktisk posisjon der det er mindre interessant. For eksempel er det ikke spesielt avgjørende om en informant som uansett bare bruker dem har fem, seks eller syv styringer.
Det jeg har forsøkt å se etter er mønstre, variasjon og avvik hos informantene. Konkret betyr dette at jeg, dersom en informant for eksempel i det store og hele har et bokmålsnært system, men ved to tilfeller bruker de som objekt, bruker mest plass på å diskutere disse to
forekomstene. Som et sammenlikningsgrunnlag og som en rød tråd gjennom
informantgjennomgangen har jeg brukt Språkrådets (2015) anbefalinger for skriftlig tredje- person-flertall-bruk.
Selv om tilnærmingen i hovedsak er kvalitativ, har jeg også foretatt enkelte kvantitative søk i korpusene for å belyse trekk jeg har funnet hos flere informanter (se for eksempel punkt 7.2).
Papazians (1982) og min egen skriftlige preferanseprøve for bruk av de og dem (se
avslutningsvis under punkt 6.1) blir bare brukt sparsomt som et supplement til funnene. Jeg har forsøkt å bruke min egen språkfølelse i liten grad når det gjelder analysene av
korpusbruken, men heller trekke den inn som en opptakt til drøftinger eller spørsmål.
5.4 OM INFORMANTUTVALGET
Som vi ser av Johannessens (2015) gjennomgang er det både mulig og hensiktsmessig å gjøre kvantitative søk i korpusene når det gjelder nominativformen av tredje person flertall.
Søkekombinasjonene «de er» og «dem er» ser i hvert fall ut til å gi en ganske god overordnet oversikt (Johannessen 2015: 287). En slik metode gir imidlertid ikke tilfredsstillende svar på forskningsspørsmålene mine (se punkt 2.2). For det første virker det vanskelig å sette sammen søk som fanger opp variasjonen i akkusativbruken. For det andre kan konteksten pronomenet opptrer i, i mange tilfeller være viktig når man skal tolke bruken. Jeg mener med andre ord at det er nødvendig å gå mer detaljert inn på enkeltinformanters bruk. Nå er det selvsagt i prinsippet mulig å gjennomgå bruken til samtlige informanter i de to korpusene. Dette er likevel helt urealistisk innenfor rammene av denne oppgaven, både når det gjelder tids- og plassbruk. Derfor er det nødvendig å gjøre et utvalg.
22
Utvalgskriteriene er de samme jeg brukte da jeg skrev bacheloroppgave og informantene jeg brukte fra NoTa-Oslo-korpuset den gangen er de samme jeg bruker nå. Rangert ser de slik ut:
1. Jevn fordeling mellom vest og øst/rest og jevn fordeling mellom kjønn. En lik fordeling mellom vest og øst/rest samsvarer riktignok ikke med innbyggertallet. I overkant en tredjedel av innbyggerne (ca. 34,6 prosent) bor i vest-bydelene St.
Hanshaugen, Frogner, Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker, resten bor i øst/rest (Oslo kommune 2018). Jeg mener likevel en 50/50-fordeling er mest hensiktsmessig dersom det er slik at Oslo historisk har hatt to distinkte systemer for distribusjonen av tredje person flertall. Det er et slikt bilde vi finner hos Larsen (1907) og – som vi skal se – langt på vei blant TAUS-informantene (se punkt 6.1). Som nevnt har også byen tradisjonelt vært forblir todelt sosiodemografisk (se for eksempel Ljunggren 2017).
Når det gjelder kjønn, er det selvsagt et poeng at kjønnsfordelingen er jevn også innad i kategoriene vest og øst/rest og ikke bare totalt sett.
2. Forekomster. Det sier seg selv at en informant må ha et visst antall forekomster av det man er interessert i å måle. I denne sammenhengen bør informanten ideelt sett ha forekomster av tredje person flertall i ulike syntaktiske posisjoner. Dersom en informant har mange eksempler på de som subjekt, men få eller ingen eksempler fra andre posisjoner, blir det vanskelig å si noe fornuftig om informantens system totalt sett. Utfordringen er derfor å finne informanter som bruker tredje person flertall hyppig og variert nok. Faktisk er dette den største utfordringen ved hele dette
forskningsprosjektet: Selv blant de informantene jeg valgte, kunne frekvensen og den syntaktiske variasjonen ideelt sett vært større.
3. Alder. I utgangspunktet var tanken å få en størst mulig aldersspredning, der TAUS- informantene skulle være så gamle som mulig og NoTa-Oslo-informantene yngst mulig. Med informanter født rundt 1900 og informanter som var unge på starten av 2000-tallet ville man fange opp nesten hele perioden som blir beskrevet i
forskningslitteraturen jeg har gått gjennom, fra Larsen i 1907 til Johannessen i 2015.
Ettersom jeg rangerte jevn fordeling mellom vest og øst/rest og forekomster over alder, ble målet imidlertid bare delvis nådd. Flere av TAUS-informantene jeg plukket ut er over 70 og dermed født de første årene av eller til og med før 1900, men den yngste er bare 36 år gammel. Seks av de 14 NoTa-Oslo-informantene var under 20 da opptakene ble gjort, men de eldste var i slutten av 30-årene.
23
Informasjon om informantenes geografiske bakgrunn, alder og kjønn blir presentert nærmere i det følgende under en kort gjennomgang av hver informants tredje person flertall-bruk.
6. GJENNOMGANG
6.1 DE ENKELTE INFORMANTENES BRUK
I det følgende vil jeg ikke gå inn på alle informantenes enkeltforekomster men forsøke å analysere bruken for å se om det er snakk om et mer eller mindre gjennomført system.
Dersom en informant har en nesten helt gjennomført ikke-kasus-bruk, er det de tilfellene der en annen form av pronomenet som eventuelt brukes som er det interessante. På samme måte er det interessant om en informant har en mer utbredt veksling mellom de og dem i en eller flere syntaktiske posisjoner. I slike tilfeller vil jeg forsøke å illustrere med informantens eksempelsetninger.
Nå handler ikke egentlig denne gjennomgangen om determinativ, men som vi har sett (punkt 4.1) er ikke alltid skillet mellom pronomen og determinativ så åpenbart (Faarlund, Lie og Vannebo 1997; Julien 2005). Og når man søker på de, i enkelte tilfeller også dem, dukker naturlig nok også determinativene opp. Åpenbare determinativer i fraser som «de andre jentene» er ikke interessante her, men mer tvetydige tilfeller kan være med på å forklare variasjon. I tillegg ser det ut til å dukke opp noen eksempler på dem brukt som åpenbare determinativer. Dette er interessant fordi det på et vis kan bidra til å «beskytte» et rent dem/dem-system mot variasjon.
I det følgende er eksempelsetningene hentet fra korpusene nummerert fortløpende. Dersom en eksempelsetning inneholder flere tredje person flertall-pronomen, har jeg bare kursivert det eller de pronomenene som er relevante for diskusjonen rundt eksempelet. I tillegg har jeg kursivert som når det står etter de eller dem. I korpusene brukes # for å markere korte pauser og ## for å markere lange, jeg har beholdt denne tegnsettingen. I utgangspunktet har jeg forsøkt å gjengi setningseksemplene fra korpusene i sin helhet. Enkelte steder er imidlertid segmentinndeling uheldig med flere uavhengige helsetninger etter hverandre innenfor samme segment. I slike tilfeller har jeg kuttet vekk helsetninger som ikke bidrar med kontekst for pronomenet i eksempelsetningen.
TAUS
24
Materialet fra alle informanter er hentet fra intervjuer (se punkt 5.1). Forekomsten av de kan generelt virke kunstig høy, fordi informantene bruker høflighetsformen De når de snakker til intervjueren.
Vest, menn a48: 70 år.
Forekomster: 84 de – 10 dem
Denne informanten ser i utgangspunktet ut til å bruke tredje person flertall etter
bokmålsnormen med de som subjekt og med flere eksempler på dem som styring og objekt.
Han har likevel noen påfallende unntak, som kan tolkes direkte i lys av forskningslitteraturen.
For det første bruker a48 de som objekt ved to tilfeller, begge ganger står objektet i forfeltet til setningen, for eksempel her:
(1) de traff man jo privat.
Dette er i tråd med det Lødrup (1982: 54) skriver om dialekten på vestkanten. Selv om han ikke presiserer det nærmere, kan en logisk forklaring være at forfeltet er en plass hvor det statistisk sett er vanlig at subjektet står. Man kan også tenke seg at trykksterk uttale av pronomenet har noe å si (Lødrup 1984: 72), men i dette tilfellet uttaler ikke informanten de spesielt trykksterkt. For det andre bruker informanten to ganger dem som subjekt, som her:
(2) og så sparket jeg fotball med de andre støvlene # og så ble de ødelagt og det likte dem ikke da vet de.
I begge tilfellene er konteksten kanskje mer jovial og ledig enn i resten av intervjuet og bruken stemmer sånn sett med det Larsen (1907: 24) skriver om dem som subjekt brukt som en «moderat kjækhet» på vestkanten. Vi finner et eksempel på de som, men her er de subjekt for en helsetning:
(3) da blir de som har varene ofte så høye på pæra.
a45: 63 år
Forekomster: 64 de – 7 dem
Ut fra forekomstene å dømme har informanten et bokmålsnært system, der de brukes konsekvent som subjekt og dem konsekvent som styring og objekt, bortsett fra når
25
kombinasjonen er tredje person flertall pluss som, altså ulike typer de som-setninger. Både fordi denne informanten har en interessant bruk på dette feltet og for å gi noen eksempler, slik at det blir tydeligere hva jeg mener når jeg diskuterer senere informanters de som-bruk, tar jeg her med alle informantens eksempler:
(4)
a. og dermed så gikk det på # n- en kar innenfor # de som hadde forbindelser med bankens styre og spurte om n- han hadde noen som kunne og.
b. men det var en grense så vi hadde liksom inntrykk av at # de som bodde # nedenfor Frognerveien # altså # der nede.
c. e # og de som bodde ovenfor ## ja oppe på Briskeby der var det jo en del bebyggelse som nu er sanert.
d. de ## e leilighetene som vendte ut mot Tors gate var nok større enn de som vendte ut mot Odins gate på ## på den andre siden.
e. det rare er at da vi kom hit og hadde vært her et par år ## så holdt vi # skulle vi holde et selskap # med dem som vi kjente rundt omkring her.
Setning a er kanskje litt uklar. Når man hører opptaket, virker det likevel ganske klart at de som er en styring til preposisjonen innenfor og ikke står mer selvstendig. I setning b ser vi at de er subjekt for leddsetningen som begynner med at, som riktignok virker ufullstendig.
Setning c følger direkte etter setning b i intervjuet. Også her kan pronomenet tolkes som subjekt for en leddsetning som også her er ufullstendig eller avbrutt. I setning d står de som i en sammenlikning, her er bruken ifølge Språkrådet (2015) valgfri. Interessant nok velger informanten i den siste eksempelsetningen dem som. Her står pronomenet som styring og det kan heller ikke tolkes som subjekt for relativsetningen, siden det er objektet som er
relativisert.
a52: 36 år
Forekomster: 70 de – 3 dem
Informanten bruker konsekvent de som subjekt. Det er få forekomster av dem, to av de tre eksemplene er objekter, det siste styring. Videre finner vi følgende eksempel:
(5) når det gjelder bilismen så må enkelte # e problemer med # i tilknytning til gatebruksplanen de må # befolkningen selv få anledning å k- # e vurdere kritisk.
26
Her står de som objekt, men det virker rimelig å tolke ordet som determinativ med problemer som utelatt kjerne ut fra det som står tidligere i eksempelet. Dessuten ser vi igjen at de står i setningens forfelt. Det er også to eksempler på de som, men setningene er ufullstendige. Det er færre forekomster av objekter, styringer og de som-setninger her en man kunne ønsket, men alt i alt stemmer bruken til a52 godt med bruken til de to forrige informantene.
Vest, kvinner a51: 74 år
Forekomster: 110 de – 4 dem
Denne informanten har faktisk i praksis et ikke-kasus-system, inkludert setningen:
(6) det er veldig vondt for de som ikke blir budne.
Vi finner flere eksempler på de som objekt og ikke bare når objektet står først i setningen:
(7) og når mine barnebarn hadde mine barnebarn når de var mindre og det _uforståelig_
tenk da hadde jeg de om meg hele tiden.
Et problem med utelatt kjerne som forklaring er at det, slik jeg ser det, kan være ganske vanskelig å trekke en klar grense for når dette er en sannsynlig forklaring og når det ikke er det. Det er antakelig mulig å gå gjennom samtlige av denne informantens de-objekter og argumentere mer eller mindre overbevisende for at vi har med en utelatt kjerne å gjøre. I forlengelsen av en slik tilnærming kan man så argumentere for at vi ikke nødvendigvis har å gjøre med et ikke-kasus-system, men snarere en informant med høy forekomst av
determinativer med utelatt kjerne. Når materialet totalt sett viser at de fleste vest-informantene i begge korpuser bruker dem langt mer hyppig enn denne informanten, fremstår likevel en slik analyse som mindre rimelig. Den har trolig mye større forklaringskraft i omvendte tilfeller, der dem-objekt er det vanlige, men der de-objekter også dukker opp i enkelte tilfeller.
For øvrig har informanten et enkelteksempel på bruk av dem:
(8) men de bare beskatter dem.
Her står pronomenet sist i setningen, men det gjør det også i eksempelet:
(9) hvorfor kan de ikke holde disse gamle gårdene så de kan holde de.
a51 kommer dessuten med en metaspråklig betraktning rundt nettopp tredje person flertall:
