Kvinnelige krigere i utvalgte irske middelaldertekster

(1)

Kvinnelige krigere i utvalgte irske middelaldertekster

Hilde Falkenberg

Masteroppgave i viking- og middelalderstudier, 60 studiepoeng

Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) Det humanistiske fakultet

Veileder: Jan Erik Rekdal UNIVERSITETET I OSLO

Høst 2020

(2)

(3)

‘Tabraidh tri mná dbóibb súd, [..] or is ó mhnáib do gahar ratb nó amhratb’

‘Let three women be given to the young men there, for fortune, good or ill, comes from women’

- Midir Mongruide i Acallam na Senórach

(4)

Takk

Takk til mine foreldre som har støttet mine interesser og hatt tro på meg i alle disse årene.

Takk til min søster for at du er deg.

Takk til Sigurd for at du alltid er der for meg.

Takk til Billings High School i Montana, der jeg var på utveksling et år og fikk ta Mythology som et fag, og som fikk meg til å innse at det var mulig å studere dette dypere.

Takk til veileder Jan Erik Rekdal for all hjelpen og for å ha holdt ut med meg så lenge.

Takk til alle ved Universitetet i Oslo og Århus som har hjulpet og inspirert meg.

(5)

(6)

1.1.1 Forord

De kvinnelige krigerne i historiene står ofte i sterk kontrast mot det irske samfunnets holdning til sine kvinners optimale egenskaper og oppførsel. De skulle være koner og mødre, og underdanige sine fedre og menn.

Likevel dukker kvinnene i det motsatte av denne holdningen ofte opp i tekstene, ofte sinte, hevngjerrige, og med godt utviklede egenskaper innen kampkunster.

Ved hjelp av disse utvalgte tekstene håper jeg å finne ut hvorfor de kvinnelige krigerne har lov til å gå i denne retningen, og likevel bli sett på med respekt og ærefrykt.

Denne oppgaven vil omhandle kvinnelige krigere i noen utvalgte irske tekster. I den vil jeg studere hvordan disse karakterene blir beskrevet, og hvordan de behandles av motspillere innenfor historiene, i beskrivelser og samtaler, der de er deltagere eller blir omtalt. Jeg vil gi et sammendrag av relevante deler av teksten der kvinnene opptrer og blir behandlet av andre, og jeg vil sammenligne med hvordan kvinner i andre roller blir beskrevet og omtalt innenfor de samme historiene. Deretter vil jeg gå inn i tidligere forskning og studier som omhandler rollen til kvinnelige krigere og kvinnelige karakterer generelt innenfor irske studier.

(7)

Del 1 Introduksjon

1.1 Innhold

Takk 4

1.1 Forord 6

1.2 Innhold 7

1.3 Introduksjon til oppgaven

1.3.1 Introduksjon 11 1.3.2 Definisjoner 11

1.3.3 Metode 12

1.3.4 Hypotese 13

Del 2 Kasusstudier

2.1 Kasusstudie 1 Scáthach & Aífe i Tochmarc Emire

2.1.1 Introduksjon 13

2.1.2 Manuskriptene 13

2.1.3 Sammendrag 14

2.1.4 Innledende analyse 17

2.2 Kasusstudie 2 Macha Mongrúad

2.2.3 Sammendrag 21

(8)

2.3 Kasusstudie 3 Kvinnene i Acallam na Senórach

2.3.3 Sammendrag 25

2.4 Kasusstudie 4 Medb i Táin Bó Cúailnge

2.4.3 Sammendrag 33

2.5 Kasusstudie 5 Kvinnene i Lebor Gabála Érenn

2.5.3 Sammendrag 39

2.6 Kasusstudie 6 Kvinnene i Bruiden Da Choca

2.6.3 Sammendrag 42

(9)

2.7 Kasusstudie 7 Ness i Scéla Conchobair maic Nessa

2.7.3 Sammendrag 46

2.8 Kasusstudie 8 Emer i Serglige Con Culainn

2.8.3 Sammendrag 49

Del 3 Sammenligning og diskusjon

3.1.1 Sammenligning og temaer til diskusjon 53

3.1.2 Innledende diskusjon 53

3.2 Tekstene kontekst

3.2.1 Mennene som skrev om kvinner 53

3.2.2 Kvinner i loven 56

(10)

3.3 Kvinnenes roller

3.3.1 Forskjellig roller i samme tekst 58

3.3.2 Kvinnens som leder 60

3.3.3 Kvinnen som kriger 61

3.3.4 Kvinnen som kvinne 62

3.3.5 Kvinne mot kvinne 63

3.3.6 Kvinne mot mann 63

3.3.7 Kvinnen som mann? 64

3.3.8 Kvinnen som «den andre» 66

Del 4 Konklusjon og avslutning

4.1 Problemer med oppgaven 67

4.2 Konklusjon 68

4.3 Etterord og videre studier 73

4.4 Litteraturliste 75

(11)

1.1 Introduksjon

1.3.1 Introduksjon og mål for oppgaven

Mitt mål med oppgaven er å studere hvorfor de kvinnelige krigerne i disse utvalgte irske tekstene er kvinner, hva deres kjønn har å si for deres roller som krigere, og hvordan de blir betraktet av sine mannlige motspillere innenfor tekster, og av det lesende og

skrivende publikum.

De fleste av tekstene jeg ønsker å gå gjennom er skrevet ned i flere versjoner, med stor variasjon i mengden redigering gjort av skribenten. Jeg har valgt å fokusere på en enkelt versjon av hver tekst, med mindre sammenligning av andre tekstrevisjoner vil være relevant for poenger jeg ønsker å diskutere.

Jeg vil ikke gå inn i å diskutere om kvinnene beskrevet i tekstene er basert på reelle kvinner fra irsk førhistorie, eller om de er diktet opp i senere tid. Jeg vil heller ikke gå for mye inn i om disse kvinnene er euhemiserte førkristne gudinner og religiøse ledere, da dette er vanskelig å få en klar forståelse for, og forskere har sterkt vikende syn på dette.

1.3.2 Definisjoner

I denne oppgaven vil jeg definere kriger som en person som aktivt deltar i kamper, som bruker våpen og fysiske angrep mot motstanderne.

Definisjonen for kvinne er klar i de tekstene jeg vil bruk; kvinnene jeg diskuterer vil være kvinne i både sex og gender. Jeg har ikke brukt filosofiske eller feministiske teorier som setter forskjeller mellom disse.

Jeg vil nevne noen karakterer som militær ledere. For denne tittelen har jeg brukt definisjonen fra personer som har en egen militær makt, og som leder sin hær mot en motstander i krig, uten nødvendigvis å ta aktivt del i kampene selv.

Ordet militær vil jeg bruke i betydningen væpnede styrker, ansatt av en militær leder, for eksempel en dronning. Disse militære er ansatt for krigføring for sin leder og sitt

(12)

land. Om de militære i hæren er kriger på hel- eller deltid, vil ikke bli relevant for oppgaven, og blir derfor ikke diskutert.

Jeg bruker til tider ordet skribent. Dette kan virke som en uklar tittel. Siden et stort problem med disse tekstene er at vi ikke kjenner forfatteren eller originalteksten, er det vanskelig å se hvor mye endringer, nedkutting og utarbeiding av teksten som er gjort av de som skrev ned de versjonene av tekstene jeg har valgt. Jeg har derfor unngått å bruke både forfatter og redaktør som ord. Om skribenten er en forfatter, redaktør, eller en som bare har kopiert skriften bokstavelig, vil jeg ikke kunne svare på, og jeg har heller ikke fokusert på dette i oppgaven. Jeg har gått ut ifra tekstens presentasjon i den tiden den ble skrevet ned.

1.3.3 Metode

De kvinnelige krigerne jeg vil bruke i oppgaven er Scáthach og Aífe fra Tochmarc Emire, Macha fra Macha Mongrúad, Medb som hun er beskrevet i Táin Bó Cúailnge, Ness fra Scéla Conchobair maic Nessa, Emer i Serglige Con Chulainn, og diverse mindre roller nevnt og omtalt i Acallam na Senórach, Lebor Gabála Érenn og Bruiden Da Choca. Disse tekstene gir et bredt spekter i tid og kultur innenfor middelalderens Irland, og de kvinnelige krigernes roller og synet på dem, fra medspillere i historiene eller skribentene av dem, er veldig variert.

Jeg har med disse tekstene valgt karakterer fra alle de fire syklusene innenfor tidlig irsk litteratur: den mytologiske syklusen, Ulster-syklusen, Fianna-syklusen og konge- syklusen.

I hver kasusstudie vil jeg sette opp en introduksjon som presenterer mitt valg en denne teksten. Jeg vil deretter gi et sammendrag av teksten, med fokus på de kvinnelige krigernes roller. Jeg vil forsøke å ha disse sammendragene korte og presise, men jeg ser meg nødt til å nevne konteksten rundt settingene og karakterene, da dette er særdeles relevant for kvinnenes roller innenfor teksten.

Jeg vil i tillegg bruke faglitteratur innen historie, keltiske studier og irsk språk, for å utbedre tekstens kontekst innenfor kulturen og tiden de ble skrevet.

(13)

1.3.4 Hypotese

Jeg ønsker å komme frem til en konklusjon ved hjelp av beskrivelsene gjort i disse tekstene. Før jeg begynte å arbeide med disse tekstene gikk jeg ut ifra at det var et stort poeng for skribenten å presentere kvinnen på den måte han ville gjøre. Jeg håper på å sitte igjen med en forståelse for hva denne rollen var, og hva betydningen av den hadde å si for folket det ble presentert til.

(14)

Del 2 Kasusstudier

2.1 Kasusstudie 1 Scáthach & Aífe i Tochmarc Emire 2.1.1 Introduksjon

Jeg har valgt denne teksten da den inkluderer ev av de viktigste kvinnelige krigerne i Ulster-syklusen av de irske tekstene. Det er kvinnen som lærer opp den den

legendariske helten Cú Chulainn i kampkunst: Scáthach (skygge(full)). Hennes historie er et mindre kapittel innenfor Tochmarc Emire, fortellingen som handler om Cú

Chulainn frieri til kongsdatteren Emer. I denne teksten møter vi også krigerdronningen Aífe, som Scáthach ligger i krig med. Vi vil se at Cú Chulainn enkelt overvinner begge disse legendariske kvinnene. Her følger informasjon om manuskriptene og et

sammendrag av teksten som nevner informasjon relevant til denne oppgaven; hvordan kvinnene blir behandlet og beskrevet. Til slutt i kapittelet vil jeg analysere

sammendraget og sammenligne karakterer og nevne relevant informasjon fra tidligere studier. Dette vil gjenta seg i hvert kapittel. Jeg vil gå ut ifra Kuno Meyers oversettelse (1888, 1890 & 1901).

2.1.2 Manuskriptene

To versjoner av denne teksten har overlevd til i dag. Den lengste versjonen Version III, er en sammensatt tekst av Version I og den nå tapte Version II (Hamel 1933: 16).

Version III finner vi i Lebor na hUidre (RIA Ms 23 E 25) p 121a-127b, som er det eldste manuskriptet vi har som inneholder tekster skrevet utelukkende på det irske språket og er blitt datert til før 1106. Denne versjonen finner vi også i Dublin, Royal Irish Academy, MS D iv 2, også kjent som Stowe MS 992; London, British Library, MS Harleian 5280, Book of Ballycummin, Dublin, Royal Irish Academy, MS 23 N 10;

Book of Fermoy, Dublin, Royal Irish Academy, MS 23 E 29; og i et fragment av Book of Fermoy kalt London, British Library, MS Egerton 92. Alle disse fra 1400-1500 tallet.

Den finnes også i Book of Leinster, Dublin, Trinity College, MS 1339, fra ca. 1160.

En kortere versjon, Version I finner vi i Oxford MS. Rawlinson B. 512, f 117Ra-118Rb, som stammer fra det femtende århundre (O'Neill 2014: 38, Toner 1998: 71) Versjonen jeg her har brukt er Version III i A.G. van Hamels transkripsjon (1933: 16-68) av

(15)

Dublin, Royal Irish Academy, MS D iv 2, også kalt Stowe 992, som inkluderer innlegg av Harleian 5280, Lebor na hUidre og Rawlinson B 512 der det er mangler i Stowe 992 (Hamel 1933: 16-17), og Kuno Meyers oversettelse av samme tekst fra de samme manuskriptene (1888: 68–75, 150–155, 231–235, 298–307).

2.1.3 Sammendrag

Denne historier begynner med Ulster-folkets planer om å finne en verdig kone til sin store helt Cú Chulainn, da de var bekymret for at han ville sjarmere og stjele sine koner, siden alle Ulsterkvinnene elsker ham høyt. Etter mye leting blir Emer, datter av Forgall, funnet. Cú Chulainn og Emer møtes, og har en lang samtale i form av vers og metaforer, da de tester hverandres intelligens og taleevne. Emer skryter i løpet av samtalen av sine evner, bl.a. sin skjønnhet og kyskhet. Cú Chulainn frir til henne til slutt. Emer spør han om han allerede er gift. Hun tilbyr ham så først sin eldre søster, men Cú Chulainn insisterer på at Emer er en bedre match for ham pga. at han har fått høre at Emers søster har vært med en annen mann. De sverger til hverandre å beholde sin kyskhet fram til de vil møtes igjen.

Tingellais cách díb dia chéli coméit a ngenais, acht mani fagbadh nechtar díb bás foí co comrístais doridisi.

(Hamel 1933: 45) Hver av dem lovet hverandre sin kyskhet fram til de ville møtes igjen, eller en av dem ville dø før dette.

Faren til piken er negativt innstilt til et giftemål mellom de to, så å han lurer Cú

Chulainn til å tro at hvis han trener hos Scáthach, vil han bli den største krigeren av dem alle. I hemmelighet er Forgall sikker på at Cú Chulainn ikke ville klare å komme seg hjem igjen etter turen til Scáthachs hjem. Forgall håper dermed at dette vil bli løsningen på hans problem.

Cú Chulainn legger ut på ferden mot denne store krigeren, som holder til i Skottland.

Hans ferd blir fortalt som i et eventyr, med mystiske fremmede som hjelper ham på veien ved hjelp av magiske hjelpemidler, alt dette symboler på at han drar fra den

(16)

menneskelige verden over til den overnaturlige. Når han endelig kommer til Scáthachs hjemsted, slåss han mot en i Scáthachs hær og tar livet av ham etter en lang kamp.

Scáthachs datter Uathach møter så Cú Chulainn og blir forelsket i ham, og bestemmer seg for å hjelpe den unge krigeren til å bli opptatt som elev hos sin mor. Hun råder ham om hvordan han skal oppføre seg i det første møtet. Så ligger hun med ham, etter at Cú Chulainn hadde forlatt Emer i sitt hjemland med et gjensidig løfte om kyskhet fram til de møtes igjen, med mindre en av dem døde. Uathach forteller Cú Chulainn at han må bruke sitt berømte 'helte-laksehopp' fram til stedet der Scáthach trener sine to sønner, legge henne i bakken, sette sitt sverd mellom hennes bryst til hun lover ham å trene ham, og at han skal få Scáthach til å gi ham Uathach til kone uten medgift, og at han skal tvinge henne til å fortelle ham om sin fremtid. Cú Chulainn følger Uathachs instrukser til punkt og prikke.

Conid fuirmed etir a dá chích cona chlaiduib [..]

(Hamel 1888: 51) Så skulle han sette sitt sverd mellom hennes to bryster [..]

Scáthach godtar ungguttens vilkår, og gir ham sin datter til ekteskap.

I tiden Cú Chulainn er Scáthachs elev, ligger hun i krig med en dyktig herskerinne, en banflaith (Hamel 1933: 53), som i tillegg er en talentfull kriger, ved navn Aífe. På vei til kamp, doper Scáthach ned Cú Chulainn for å unngå at han blir med i kampen. Vi blir fortalt at hun gjorde dette som beskyttelse, men hvem som blir beskyttet blir vi ikke fortalt. Enten Cú Chulainn da hun kan ha vært redd han ville bli skadet eller drept i kampene, eller seg selv, da hun kan ha trodd at han ikke var utlært nok, og ville bli en byrde for henne og hennes hær. Cú Chulainn, som det blir hintet om har flere

overnaturlige krefter, er ikke dopet ned så lenge som Scáthach hadde tenkt, og rekker fint å dukke opp til kampen, der han kjemper mot Aífes krigere og sammen med Scáthachs sønner, bekjemper fiendene.

Det blir nå nevnt at Scáthach er redd konflikten med motstanderen, det hun er klar over hvor formidabel en kriger hun er.

(17)

7 dano ba homan lee Aífe, fo déig is side in banfénnid ba hansam isin domun (Hamel 1933: 54)

og hun er redd for Aife, av den grunn at hun er den hardest kvinne-krigeren i verden

Scáthach selv deltar ikke direkte i slagene i fortellingene. Hun blir kun omtalt som en lærer og militær leder for sin hær. Det kan virke som at Scáthach er eldre enn Aífe, da Scáthach har en datter i gifteklar alder, og to sønner som allerede er dyktige krigere, som kan bety at hun selv er middelaldrende og det kan være at hennes glansdager som kriger over og at det er derfor hun har gått over til lærerrollen for sine krigere i stedet.

Aífe, derimot, er ikke nevnt som en mor eller kone til noen i denne teksten.

Aífe utfordrer Scáthach til en duell, og Cú Chulainn representerer Scáthach i denne, mot Aífe selv. Før duellen spør han Scáthach hva Aífe verdsetter mest her i verden, og Scáthach svarer at det er Aífes to hester, vogn og vognfører hun setter høyest. De begynner å kjempe, men kampen er kortvarig. Aífe slår i stykker Cú Chulainns sverd.

Docombai (.i. dobris) íarom Aífe a harm ar Choin Chulainn conábo sia dorn a claideb

(Hamel 1933: 54)

Aífe slo i stykker våpenet til Cú Chulainn, slik at sverdet hans ikke var større enn en knyttneve

Cú Chulainn skriker så ut at Aífes hester, vogn og vognfører har falt ned et stup og dødd, og Aífe snur seg for å se. Cú Chulainn angriper henne så bakfra og tar tak i hennes bryster og med dette grepet slenger henne over ryggen og bærer henne til Scáthachs hær, og utøver igjen en seksuelt metaforisk dominans over henne.

Fosdichet Cú Chulainn la sodain (.i. ro soich) 7 gabthus foa dib cíchib 7 dosmbert tarsna amal asclaind, co tulaid coa slúagu fodéin Cú Chulainn.

Conrodastar a béimm fri talmain de 7 dobert claideb urnocht úaisti.

(Hamel 1933: 55)

(18)

Cú Chulainn gikk mot henne [..] og grep henne i hennes to bryster og bar henne over skuldrene, lik en bærereim, til sin egen tropp.

Så kastet han henne i bakken og holdt sitt nakne sverd over henne.

Som med Scáthach, får Aífe lov til å leve hvis hun godtar hans tre krav. Denne gangen krever Cú Chulainn at Aífe ikke går til krig med Scáthach igjen, at hun skal ligge med ham, og at hun skal føde ham en sønn. Aífe godtar kravene og løftene blir fulgt. Av en eller annen grunn insisterer Cú Chulainn på at dette samleiet skal skje i Aífes egen leir, og ikke i tryggheten av Scáthachs leir.

2.1.4 Innledende analyse

Fra Forgalls kommenterer om Scáthach, både det han sier til Cú Chulainn og tenker til seg selv, sier mye om ryktet som hun måtte ha hatt. Det er dessverre vanskelig å si om det er treningen i seg selv eller den farlige turen til og fra Scáthachs hjem, som virker til å være plassert i underverdenen, som Forgall ser på som en trussel for Cú Chulainn.

Siden Cú Chulainn allerede fra tidspunktet han kommer til landet, lett kan overvinne og ta livet av en kriger fra Scáthachs hær, ser vi at han kan måle seg med Scáthachs

krigere.

I det første møtet med Scáthach er det interessant at den unge utrente helten så lett kunne overmanne denne legendariske krigeren, man skulle tro hun ville hatt ferdighetene til å forsvare seg lettere. Det spesielle angrepet med å stikke et sverd mellom brystene hennes er -- klart en seksuell metafor, og viser spesifikt til det biologiske kjønnet hennes, så vel som hans eget kjønn. Om brystene i stedet for

kvinnenes nedre deler blir 'angrepet' og beskrevet på denne måten, kan selvfølgelig være fordi brystene er en veldig klar synlig fysisk forskjell mellom kjønnene, men det kan også vise til kvinnenes rolle som ammer og mødre, for å videre skille dem fra den harde fysiske manneverdenen som krigføring ellers blir beskrevet som.

De gjentatte bildene av kjønnsrepresentasjon med sverd og bryster som skjer når Cú Chulainn overvinner Aífe, viser en seksuell metafor med sverd og bryster og rollene til de forskjellige kjønnene de har. Cú Chulainns krav om at samleiet skal skje i Aífes egen leir virker til å være for å sende en klar beskjed til hennes hær om at hun er offisielt

(19)

vil garantere hans trygghet mens han er i leiren hennes. Dette er spesielt interessant da han selv til stadighet bryter løfter, som sitt kyskhetsløfte til Emer, og jukser seg til seier i kampen mot Aífe, der han i stedet for å kjempe mot henne en mot en, distraherer henne og vinner på denne måten.

De seksuelle metaforene og symbolene som Cú Chulainn deltar i med de overnaturlige kvinnene står i sterk kontrast til samtalen han hadde med Emer før han dro. Hun nevnte sin kyskhet flere ganger, og har den på listen over hennes beste egenskaper. Denne symbolikken i at jomfrudom er så høyt respektert, virker det som vi kan lese innflytelse fra de kristne skribentene (Findon 1997: 47). Emer er kvinnen som har kontroll over sine lyster, og er stolt av dette. Hennes søster er derimot ikke ønsket av Cú Chulainn, og mangelen på jomfrudom er hovedgrunnen til at Cú Chulainn takker nei til henne.

Mangelen på mann og barn vil også gjøre Cú Chulainns sønn med henne hennes arving.

Med dette var muligheten for framtiden der å gjennom sin arving slå hærene til

Scáthach og Aífe sammen, hvis forholdet mellom Cú Chulainn og Scáthach skulle forbli vennskapelig, eller han kunne bruke dette guttebarnet til å ha kontroll på Aífes hær og dermed ha den som en trussel mot Scáthach, siden sønnen ikke nødvendigvis ville være bundet av løftet moren hadde gitt om ikke å angripe Scáthach i framtiden. Uansett har Cú Chulainn satt sitt merke på landområdene til disse kvinnene for en lang stund inn i framtiden, spesielt hvis sønnen vil leve opp til sin fars rykte. Dessverre går det aldri som noen i denne historien hadde tenkt, da Cú Chulainn trist nok dreper denne sønnen

senere, i teksten Aided Óenfhir Aife, 'Drapet på Aífes Eneste Sønn' (Ní Bhrolcháin 2009: 128).

Tilbake til kampen mellom Cú Chulainn og Aífe. Det var klart at i denne duellen var Cú Chulainn ikke en verdig motstander for Aífe, da hun lett vinner kampen, og Cú Chulainn må jukse for å få kampen til sin fordel. Ikke bare tapte han mot en kvinne; han visste han ville tapet, og dette var grunnen til at han spurte Scáthach om det Aífe

verdsatte mest. Cú Chulainn er vanligvis sikker på sine ferdigheter som kriger så det er interessant at han i dette tilfelle ikke gikk til angrep og håpet på det beste, som han har gjort ved tidligere anledninger, blant annet da han møtte Scáthachs kriger og bekjempet han da han først kom til landet. Om denne endringen i adferd er en modning av Cú

(20)

Chulainn, en ferdighet han har lært av Scáthach, eller om omstendighetene er slik at han ikke hadde tiltro til seg selv denne gangen, er uvisst.

En rød tråd i historien er Cú Chulainns fullstendige mangel på respekt for kvinnene han møter, og løftene han gir dem. Han lover sin elskede Emer sin kyskhet, men ligger senere med både Aífe og Uathach, og til og med gifter seg med den sistnevnte. På turen hjem igjen til sin forlovede møter han enda en kvinne som han lover å gifte seg med, men omstendigheter gjør at han i stedet må gi henne til en i sitt reisefølge, til Cú Chulainns store sorg.

Gjennom hele historien er Cú Chulainn overmannen til disse legendariske og talentfulle kvinnene, selv om han selv er fra den menneskelige verdenen, og kvinnene i disse landene er ment å være mer av den overnaturlige sorten. Dette ser vi blant annet på grunn av måten han kommer seg dit på, som nevnt; magiske metaforer og hjelpemidler møter han mye av på turen.

Det virker som kvinnene i denne teksten er mer krigerske og ville jo mindre de har hatt kontakt med menn. Aífe er ikke nevnt å ha hatt noen mann, til hun er beseiret av Cú Chulainn, og hun er da den tøffeste kvinnekrigeren i landet. Etter hennes 'møte' med Cú Chulainn forteller det ikke om hun går tilbake til sine krigerske vaner eller ikke. Hennes hensikt er nå å være mor til Cú Chulainns barn og hun følger Cú Chulainns krav om navn og framtidige planer for barnet, selv om dette ikke opprinnelig var en del av kravene hun ble pålagt etter duellen. Hun blir bare nevnt her i Tochmarc Emire og i teksten Aided Óenfhir Aife. Aided er satt til tiden hvor guttebarnet har blitt større, og Aífe sønnen til Irland for å møte sin far Cú Culainn, som hun lovet Cú Chulainn at hun skulle gjøre før han forgrep seg på henne. Etter den korte notisen i begynnelsen av denne teksten forsvinner Aífe ut av de irske tekstene fullstendig. Hennes hensikt etter barnets død ser ut til å være oppfylt, og hun trengs dermed ikke mer i tekstene som en symbolsk karakter. Det hadde vært interessant å se om hun etter barnets død ville gå tilbake til sine krigerske sysler.

Scáthach, derimot, ser ut til å ha hatt en, eller flere, mannlige partnere tidligere. Hun er mor til minst to sønner og ei datter. Scáthach blir beskrevet som en ærverdig trener, men hun er, i alle fall ifølge henne selv, en mindre talentfull kriger enn Aífe.

(21)

Det er interessant hvordan Cú Chulainn trenger en kvinnes hjelp til å overvinne en annen kvinne i begge tilfeller. Han får hjelp og tips fra Uathach om hvordan han skal brutalt presentere seg for Scáthach, hennes egen mor, og han trenger den samme hjelpen fra Scáthach om hvordan han kan beseire Aífe. Kvinnene kan sees på som krigerne her, og Cú Chulainn som deres våpen.

Cú Chulainn ser ut til å ha et annet syn på kvinnene han møter i denne overnaturlige dimensjonen enn han har på dem i sitt hjemland. Han behandlet Emer med respekt før han dro, men han har ingen problemer med å bedra henne med disse overnaturlige kvinnene. En begrunnelse i dette kan være at disse samleiene ikke «teller», enten på grunn av at de kommer fra en annen verden, eller fordi denne verdenen de er fra er overnaturlig; og at han derfor ikke har bedratt Emer, men brukt sitt kjønn til å overvinne det overnaturlige, heller enn at de blir sett på som kvinner i dette tilfelle. Han bryter inn i en magiske, kvinnelig verden, og med sin styrke, sitt biologiske kjønn, bringer han mannlighet og menneskelighet inn i denne verdenen og bringer orden i den. Mann og menneskelighet over kvinner og overnaturlighet.

Som de virkelige kvinnene i middelalderens Irland kan de sterke krigerkvinnene ha fungert som et mål for mannen å oppnå og overmanne, kvinnen er et trofe og status symbol og bare verdt det hun kan være for sin mann (Linda Paterson sitert i Oxenham 2016: 85).

Sjoestedt skriver om hvordan det kvinnelige ofte blir sett på som det overnaturlige, og det mannlige som det naturlige (Sjoestedt 2000: 76), som vi ser her. De mannlige

forfatterne og mennene i den Irland i middelalderen ser ut til å ville ha dette synspunktet som normalen, både for sin egen del, og å påtvinge dette synet på kvinnene i sine liv.

2.2 Kasusstudie 2 Macha Mongrúad 2.2.1 Introduksjon

Macha Mongrúad, Macha den rødhårede, er en spennende karakter ettersom hun er blir regnet som en av høykongene i Irland, selv om hun var kvinne. Hun blir nevnt som en historisk karakter og blir opplistet av annalene med det kalde, 'faktaorienterte' tonen disse pleier å ha. Historien hennes nevner ingen overnaturlige personer eller

(22)

hjelpemidler. Hun bruker kun sine egne egenskaper og sin person til å oppnå det hun vil i livet; å overta som konge etter faren.

2.2.2 Manuskriptene

Macha er nevnt i flere manuskripter, men ofte som et mindre notat i en liste over høykonger av Irland, siden hun var en av disse. bl.a. i Book of Leinster; Oxford,

Bodleian Library, MS Laud Misc., The Laud Synchronisms, ff. 112a 1–116b; Inisfallen Annalene, Oxford, Bodleian Library, Rawlinson B 503; Dindshenchas av Emain Macha i Book of Ballycummin, Dublin, Royal Irish Academy, MS 23 N 10; mens hennes historie blir fortalt i lengre form i Annals of the Four Masters, Dublin, Royal Irish Academy, MS C iii 3 fra det 16. århundre.

2.2.3 Sammendrag

Annals of the Four Masters og Clonmacnoise-annalene forteller om Macha Mongrúads far Aedh Ruadh, som byttet på herredømmet i sitt land med sine fettere Dithorba og Cimbaeth. Hver mann hadde kongetittelen i sju år av gangen. Aedh drukner etter sin tredje runde i tronen, i år 4532 ifølge dateringen i annalen, legger datteren Macha fram ønsket om å overta farens rolle på tronen når hans neste termin nærmer seg. Hennes fars fettere nekter henne dette av den grunn at hun er kvinne. Macha går dermed til krig mot Dithorba og Cimbaeth. Hun overvinner dem begge og utviser Dithorba og hans sønner fra landet, og Dithorba blir drept av en annen snart etter, og hun tar Cimbaeth til ektemann.

'Do-bert iarsin Ciombaoth cuicce do céili di, & do-bheir in righe dó' (O'Donovan 1856: 72)

I følge Clonmacnoise-annalene og Tochmarc Emire, forfølger så Macha Dithorbas sønner, og utkler seg til en gammel og syk kvinne. En etter en forsøker mennene å voldta henne, men hun overmanner og knebler dem. Hun drar så til Ulster, med

mennene i bånd, og tvinger dem til å bygge fortet Emhain der, som skulle bli hovedsetet for Ulsterfolket i all fremtid. Dette er en av mange historie om hvordan Emain Macha ble til (Amy Mulligan i Sheehan og Dooley 2013: 78), så dette er virker til å være en av

(23)

de mindre troverdige delene av fortellingen til Machas, som da mest sannsynligvis ikke var å finne i den opprinnelige historien.

Machas ektemann Cimbaeth hersker landet i sju år, og blir drept. Macha tar da makten i egne hender, og er dronning i sju år.

Ifølge Annalene blir Macha Mongrúad drept av Reachtaidh Righdhearg etter å ha hatt herredømmet i denne perioden. Hennes fostersønn Ugaine Mor hevner henne ved å drepe morderen tjue år senere, og Ugaine blir selv konge i landet i førti år (Annals of the Four Masters M4490-M4606.1, Murphy 1896: 39-41)

Macha Mongrúads historie blir oppsummert og utvidet av Cú Chulainn når han forteller den til sin vognfører etter å ha møtt Emer og forklarer til vognføreren hva de hadde snakket om på sitt første møte (Hamel 1933: 33-35). Dette binder fortellingene om krigerkvinnene Macha, Scáthach og Aífe sammen.

2.2.4 Innledende analyse

Macha Mongrúad opptrer først som en kriger etter sin fars død, og da viser hun seg klart som en kapabel kriger når hun overvinner begge sine motstandere med letthet.

Krigføringen opphører først når hun er gift, men det er også selvfølgelig da motstanderne er endelig slått og hun ikke behov for å krige lenger.

Det står i teksten at hun 'tar Cimbaeth til sin ektemann', det er usikkert om det var en ordning han har noe valg i, eller om han ville velge det for å fremme sin status.

I følge Cú Chulainns historie i Tochmarc Emire om Macha, tar hun styret av landet i sju år selv, før hun overlater tronen til mannen sin. Annalene skriver derimot at Macha gir ektemannen tronrn med det samme. De skriver at det er han som akkurat har endt sin termin på sju år, og som opprinnelig skulle gitt Machas far tronen tilbake, hvis han ikke hadde omkommet. Man skulle tro at Macha, etter å ha arbeidet og slåss så hardt for sin makt, ville ha tatt tronen selv, og ikke gitt det tilbake til han som opprinnelig nektet henne den. Ifølge annalene er det først etter ektemannens død att Macha trer opp på tronen og overtar styret av landet.

(24)

Det blir aldri fortalt om Macha og ektemannen har noen barn sammen, men de tar ifølge tekstene til seg den unge mannen Ugaine Mor som fosterbarn. Det er han som til slutt tar hevn for fostermorens død i teksten og som så selv blir konge.

I følge Clonmacnoise-annalene blir Macha beskrevet som en verdig hersker, og drapet på hennes morder blir beskrevet som fortjent.

Macha viser til stadighet at hun er en verdig hersker. Hun nekter å gi fra seg makten Dithorbas sønner når det er deres tur ifølge det gamle systemet. Macha mener reglene nå har endret seg siden hun måttet kjempe for å vinne landet hun nå hersker over, og ble ikke gitt det i sin tur, som det gamle systemet ville tilsi at hun burde fått. Hun vil derfor ikke gi det videre igjen uten kamp. Dithorbas sønner viser seg etter sin fars bortgang å være mindre noble enn Macha, både i forsøket på å få henne til å gi ifra seg landet hun har kjempet for, og ved voldtektsforsøkene de gjennomfører. Samleiene som hadde kommet ut av disse voldtektene ville ikke hatt noe mål og mening politisk sett. De hadde vært et forhold mellom en sønn av en tidligere konge, og, etter det sønnene visste på de tiden, en syk og utstøtt kvinne. Dette gir derfor ikke Dithorbas sønner noe motiv til samleiene med den utkledde Macha, som viser til at disse samleiene bare ville vært motivert av lyst. I motsetning til dette står Machas ekteskap med Cimbaeth, der begge ektefellene støtter hverandre opp mot i hierarkiet, og forholdet er både politisk og strategisk motivert (Amy C. Mulligan i Sheehan og Dooley 2013: 86-87).

Interessant er det at Cú Chulainn som forteller historien om den sterke krigerkvinnen Macha: han som senere i Tochmarc Emire har særdeles liten respekt for de kvinnelige herskerne i de overnaturlige landene har kommer til. Han ser ut til å ha respekt for dronning Machas autoritet og oppførsel i hennes historie. Dette kan være fordi hun, i hans øyne, vil være mer menneskelig, da hun er del av Irlands historie, i motsetning til de overnaturlige kvinnene Scáthach og Aífe.

(25)

2.3 Kasusstudie 3 Kvinnene i Acallam na Senórach 2.3.1 Introduksjon

Acallam na Senórach, 'samtalen med de eldre,' dateres til det slutten av det tolvte århundre og er den lengste litterære teksten i den irske middelalderlitteraturen (Dooley og Roe 1999:

viii). Fra denne teksten finner vi denne oppgavens eksempler på kvinnelige krigere fra Fiann-syklusen. Teksten er en fortelling om et møte mellom Fiann-krigeren Caílte og den irske helgenen Sankt Patrick. Tiden er satt til tiden Patrick kom til Irland for å misjonere, og den legendariske Fiann-lederen Finn mac Cumail og hans krigerklan har vært død i lang tid. Caílte mac Rónaín er Finns nevø, og han er lederen for de siste overlevende krigerne. Teksten forteller om eventyr fra både tiden da Finn var i live, og noen som Caílte opplever i tekstens nåtid, som han opplever mellom samtalene han har med Patrick og andre karakterer. Teksten er en fascinerende studie da den er en

sammenblanding av det gamle hedenske Irland, symbolisert gjennom Caílte og Fian- krigerne, og det nye kristne landet og den kristne kulturen, symbolisert i Patrick og hans følgere.

Flere kvinner med krigerske egenskaper opptrer i denne teksten. De ser alle ut til å være fra den gamle hedenske verdenen, og/eller fra overnaturlige fremmede land, i

motsetning til den menneskelige helteverdenen til Fiann-krigerne.

Irske sitater fra teksten vil være fra Whitley Stokes (1900) sin versjon.

2.3.2 Manuskriptene

Acallam finner vi i dag i fem manuskripter. Oxford, Bodleian Library, MS Laud Misc. 610, ff

123-146, fra 1453-1453; fragmenter i Oxford, Bodleian Library, Rawlinson B 487 fra 14. og 16.

århundre; Book of Lismore, ff 159-197; og de senere manuskriptene Dublin, University College MS Franciscan A 4, pp 1-83; og Dublin, University College, MS Franciscan A 20, 1r-129r (vanhamel.nl, Stokes 1900).

2.3.3 Sammendrag

Kvinnene som tilhørte den Fiann klanen er ikke beskrevet som krigere. Når Fiann- truppen drar ut på jakt ved et tilfelle, blir kvinnene forlatt ved leiren med en enkelt kriger til å forsvare dem. Denne krigeren, Garad, er beskrevet og fornærmet av kvinnene

(26)

for å være over sin glanstid som kriger og jeger, og det blir sagt at dette er grunnen til at han ble valgt til å være igjen hos kvinnene. Det blir nevnt, av Garad selv, at han har tatt avlagt en ed som sier han ikke kan kjempe mot kvinner, og har forteller det som om dette er et standardløfte for Fiann-krigerne. Garad er veldig bokstavelig med denne eden, og vil heller ikke kjempe mot kvinnene i et spill fidchell (Dooley og Roe 1999:

45).

Senere i tekster er Caílte ute på eventyr på egen hånd, da han møter en kjempe, og kjempens datter og hund. Kjempen setter hunden etter ham og Caílte tar lett livet av den. De to kjempene går så til angrep. Datteren blir beskrevet som skallet, mørk og med samme form som en kampestein. Hennes våpen er et spyd.

'scailp ingini maeili duibhi fa cosmail re beinn cairrgi do chéin hí a tosach in churaig, 7 birga im-daingen iarnaidi ina láim'

(Stokes 1900: 54) hodebunnen til datteren var svart og skallet lik steinet klippe på avstand, i foran i båten, og hun hadde et kraftig sverd av jern i sin hånd

Hun ser ut til å være en formidabel motstander, og de har en god og hard kamp seg imellom, før Caílte til slutt vinner, og tar livet av henne med et slag fra sverdet sitt.

'7 tuc an ingen .xxx. gon ó ladhair a choisi có [a] urla air, 7 tue Caílte beim cloidim di gur' léic a habach 7 a hinathar aisdi'

(Stokes 1900: 54) og datteren gav ham 30 sår fra tåa på hans fot til håret hans, og gav henne et kutt med sverd slik at innvollene hennes og tarmene hennes falt it fra henne Caílte slåss så med faren, som han til slutt beseirer og dreper. Caílte blir svært hardt skadet i kampene; så mye at han forteller om det senere som at han aldri i sine reiser eller kamper har 'funnet så mye smerte som denne natten' (Dooley og Roe 1999: 59).

Det tar ham seks uker og mange medisinske urter å bli helbredet.

Caílte møter senere enda en kvinne fra underverdenen med et talent med våpen.

Kvinnen Lí Bán var i sin tid datteren til kongen av Irland, men hun druknet 300 år før

(27)

hun møter Caílte og hans reisefølge. Etter en kort samtale ber hun Caílte om hun kan låne hans spyd, så hun kan drepe rådyr for ham. Hun er så effektiv i dette at

sluttresultatet for jakten er flere dyr enn noen av jaktene Finn noen gang var på (Dooley og Roe 1999: 97-98)

Cailte forteller senere Patrick om de tidlige Fiann-krigernes besøk til en síd. I denne bor 28 sønner av Midir, som alle er krigere. En av disse, Donn, forklarer situasjonen folket hans er havnet i. De er innviklet i en feide med Tuatha Dé Danann, som de blir angrepet av hvert år. Finn spør hvem spesifikt de kjemper imot, og Donn gir han så en full liste av motstanderen de møter. Blant disse er nevnt noen kvinnelige krigere; barna til Morrígu, datter til Earnais, med hennes tjueseks kvinne-krigere og tjueseks manne- krigere, som de ble sagt om at ingen champion kan nå opp til i krigerske egenskaper (Dooley og Roe 1999: 141-143), i tillegg er nevnt 'Sanb og hans sju koner' i samme liste (Dooley og Roe 1999: 143).

'clann na Morrigna ingine Ernnmais, cona seisser ar .xx. ban-gaiscedach, & cona seisser ar . xx. fer-gaiscedach'

...

'Sanb cona secht mnaib'

(Stokes 1900: 140)

Barna til Morrigu, datter til Earnais, med hennes seks og tjue kvinne-krigere og med hennes seks og tjue manne-krigere

…

Sanb med hans sju koner

Finn og Fiann-krigerne hjelper Midirs sønner i ne tre neste slagene mot Tuatha Dé Danann. I det første slaget dreper de 1,210 menn fra Tuatha Dé Dannan, og etter at tre kamper er gjennomført i løpet av et år, har Fiann-truppen bare mistet en mann (Dooley og Roe 1999: 144-145).

Senere i teksten blir det fortalt at Caílte er ute på eventyr igjen. Denne gangen møter

(28)

han Fergus, en sønn av Dagda, som også bor i en síd. Det fortelles at folket i denne síden er tilhørende Tuatha Dé Danann. Fergus forteller Caílte om hvordan hans folk hvert tredje år blir angrepet av en flåte sendt fra kongen av Lochlann og denne kongens bror. Med seg har de krigerkvinnen Bé Dreccain 'Dragekvinnen'. Hun ble oppdratt av en kvinnelig druide og har derfor magiske egenskaper som gjør at ingen síd kan holde hemmeligheter for henne. Med denne egenskapen har hun evnen til å finne alle skatter som er skjult for henne.

Caílte blir fortalt at hun tar med seg sin hær og går inn i hver síd, en etter en, og raider og tømmer sídene for skatter og verdisaker. Caílte og troppen blir gitt tre våpen av síd- folket som de skal bruke for å kjempe mot disse tre inntrengerne. Et sverd, et spyd og et kastespyd. Sverdet Cró Coscair 'seierens skaft', spydet ved navn Ben Bodhba 'fatal kvinne', og kastespydet Deoch Báis 'dødens drikke'. De blir fortalt at hver av disse våpnene skal brukes til å drepe kongen, dragekvinnen og en annen konge. 'Den fatale kvinnen' er våpenet som skal ta livet av kongen av Lochlann, mens dragekvinnen skal drepes med sverdet.

Til slutt skal spydet brukes til å ta livet kongens bror, Éolus, når Caílte senere møter ham (Dooley og Roe 1999: 192-196).

Etter et slag der kongen av Lochlann blir drept av Caílte, som profesien hadde foresagt, beordrer Bé Dreccain hæren sin om å gå om bord på skipene sine, for hun vil selv ta oppgjør med Tuatha Dé Danann. Hun stiller seg så på land som vakt og beskyttelse for flåten. Den utvalgte krigeren fra den andre siden er Cas Corach. Han tar med skjold og sverd og drar ut for å møte henne. I samtalen de to innleder kaller Bé Draccain Cas for 'kjære gutt' og 'lille gutt' og forteller ham at hun aldri har slåss mot en mann eller to menn, kun hele bataljoner. De begynner sin kamp og påfører hverandre flere alvorlige skader fram til Cas plutselig kommer nærme nok til å slå henne i hjel med et slag fra sverdet. Hæren hennes, som ser kampene fra skipene, sier

'Is mor in gnim do-rinde in maccaem', ar siat, '.i. in trén ro bói acaind, & ro dingbad cach éicen dind, do marbad inar fiadnaissi.'

(Stokes 1990: 194)

(29)

'Great is the deed that this boy has done, slaying before out very eyes our champion, the one who has protected us from every danger'

(Dooley og Roe 1999: 196)

De blir imidlertid ikke spesielt redde for motstanderne, da de går til angrep med sin nye konge, den avdøde kongens bror, men utlendingene taper både den nye kongen og slaget, og drar deretter hjem (Dooley og Roe 1999: 195-196)

Nær slutten av Acallam møter Caílte Bairnech, en fjern slektning av seg som jobber for kongen av Irland. Han forteller at hans husstand hvert år blir angrepet og kyr stjålet av en kvinne fra síd. Dette angrepet skjer på Samain-kvelden. Lederen for disse angrepene er en kvinne fra Tuatha Dé Danann, Scothníam. Hun gjennomfører disse angrepene som hevn for at en fra Bairnechs familie har drept hennes far. Når Scothníam dukker opp ved neste Samain, ser Cos Corach henne når hun ankommer síden.

7 brat álaind aendatha uimpi, 7 delg óir ann, 7 léine do tsída buidhe re cnes, 7 snaidm don lénid itír a da sliasait, 7 da tsleig ina lámaib, 7 ní raibe ro-eacla urri don leith da haghaid, 7 nírb ecail lé a bec don leith da cúl.

(Stokes 1900: 214)

hun hadde et vakkert ensfarget klede på seg, og en gylden brosje i den, og hadde en drakt av gul silke ved sin hud, og drakten var bundet opp ved hennes to lår, og to spyd i hennes hender, og ingen stor redsel hadde hun for det som var foran henne, og heller ikke for det som var bak henne.

Cos Corach dreper henne enkelt med et spydkast i brystet (Dooley og Roe 1999: 211- 212).

'[Cos Corach] tuc urchar don ingin co tarla in t-shlegh ina h-ucht' (Stokes 1900: 214)

(30)

Cos Corach gjorde et kast mot ungkvinnen, med spydet inn i hennes bryst

Dette skjer uten at hun får sagt eller gjort noe som helst. Hun blir altså beskrevet som uredd og vakkert kledd, og hadde bevæpnet seg med to spyd. Caílte kutter hodet av henne og gir det til Bairnech.

Bairnech har også et problem med tre hunn-ulver som angriper sauene hans hvert år.

Cas Corach kjenner til disse og forteller Caílte at de er tre søstre, fra den overnaturlige verdenen, som velger å angripe i ulveform. Caílte og Cas Corach lurer dem til å skifte form for lettere å nyte musikken de spiller for dem. Når de er i menneskeform kaster Caílte et spyd mot dem som går gjennom brystvorten til den første, og spydet går videre gjennom dem alle tre og dreper dem:

'co tarrla in t-shleg ina seol neme a mullach a h-ochta issin mnái, ba sia uada dib ar n-dul trithfa a triur, co rabadur ina ceirtle contrata ar in sleig marsin'

(Stokes 1900: 215)

..and the spear in its poisonous course went through the nipple of the breast of the woman furthest away, having already gone through the other two women, so that all three were strung together on the spear

(Dooley og Roe 1999: 213)

Caílte kutter så hodene av ulvekvinnene og gir disse til Bairnech.

2.3.4 Innledende analyse

Som vi ser, er alle de krigerske kvinnene i denne fortellingen fra den overnaturlige verdenen. De menneskelige kvinnene, som Fiann-kvinnene som blir etterlatt bare mennene skal på jakt, ser ikke ut til å ha de samme egenskapene som sine overnaturlige motparter. Som nevnt vil Fiann-krigerne ikke en gang kjempe mot kvinner, men dette ser ikke ut til å stoppe dem fra å kjempe mot kvinner som er overnaturlige. Det er derfor klart at disse kvinnene ikke blir sett på samme måte som de menneskelige kvinnene.

(31)

Kampene Finn og Fiann-truppen utførte mot Tuatha Dé Danann viser til at Tuatha hadde krigerske kvinner i hæren sin. Dessverre er kvinnene nevnt i listen ikke nevnt videre i fortellingen, men det er spesifikt nevnt at bare menn fra Tuatha Dé Dannan som dør, så de må i alle fall ha hatt egenskapene til å overleve kampene.

Historien om den utenlandske krigerinnen Bé Dreccain er spesielt interessant. Hun fremstår som å være den utvalgte og beste krigeren av den Lochlannske hæren. Selv om det fortelles at det er av overnaturlige grunner hun har evnen til å finne og oppsøke skatter om hemmeligheter, står det ikke at hennes krigerske egenskaper har samme opprinnelse. Vi ser at hun blir respektert av krigerne i den Lochlannske hæren, og at de mener at hun er den beste av dem. Det er viktig å notere seg at denne hæren kom fra Lochlann: de er utenlandske, ikke irske. Hun kom muligens fra samme Lochlann som vikingene gjorde senere i den irske historien. Hennes språkbruk om den unge krigeren hun møter er nedlatende, og hun forteller om sin styrke og krigertalent når hun sier hun bare møter hærer, ikke enkeltkrigere. Om dette er pålitelig fakta eller en

skremmeteknikk mot motstanderen kan vi ikke lese ut ifra fortellingen, men ettersom hun er såpass godt respektert blant sine hærfeller, må vi kunne anta at hun ikke bare lyver om sine talenter.

Det at hun er utenlandsk gjør henne til en av 'de andre', på samme måte som de overnaturlige kvinnene fra tidligere historier jeg har diskutert. Det at en kvinne er den sterkeste av den utenlandske hæren kan leses som at skribenten vil at dette skal virke som en fornærmelse mot denne hæren, selv om denne kvinnen helt klart viste sin styrke i kampene.

Alt i alt er alle de krigerske kvinnene i fortellingene i Acallam en del av 'de andre', enten overnaturlige eller utenlandske. Faktisk er de fleste overnaturlige krigerske krefter er kvinnelige (Green 1986: 107-107). De irske, menneskelige heltene er alle menn og kan disse kan med letthet overvinne krigerkvinnene, og har alltid suksess med å beskytte landet og de menneskene de møter mot trusselen de kvinnelige krigerne utgjør.

Av spesiell interesse er Caílte og venners innstilling til de gamle overnaturlige folket Tuatha Dé Danann. I fortellingen om sønnene til Midir er Caíltes menn i krig mot Tuatha, mens i fortellingen om Bé Dreccain er de på Tuatha Dé Dananns side og

beskytter dem mot utlendingene. Senere igjen kjemper Caílte igjen mot en av Tuatha Dé

(32)

Danann i form av Scothníam, denne gangen beskytter han en fra sin familie mot angrep fra henne. Denne slingringen i holdningen til Fiann-krigerne mot Tuatha kan være på grunn av en forskyving i tid. Tiden til Midirs sønner er fra perioden da Finn var i livet, mens Bé Dreccain herjet i Patricks tid, og Scothníam helt mot slutten av teksten, også i Patricks tid. En annen grunn til endringene i forholdet mellom de to folkene kan være at verdenene innen Irland, både den menneskelige siden og den overnaturlige, var høyest på listen over prioriteringer, og om Irland var truet, kunne de to verdenene sette til side sine forskjeller og slå seg sammen mot denne trusselen mot sitt fedreland.

Fiann-krigerne var selv utskilte fra folket ellers i Irland, de var ‘heroes outside of the tribe’, som Sjoestedt kaller dem (1994: kap. VII). De var derfor ikke tilhørende en autoritet på samme måte som resten av folket, og ble behandlet i loven som en egen enhet: de var ikke som folket, men heller ikke var de utstøtte. De bodde på utsiden av samfunnet, og det var på denne utsiden det mytologiske og magiske også kunne finnes (Sjoestedt 1994: 84, 86). Fiann-krigerne tilbragte like mye tid blant mennesker som blant Tuatha Dé Dannan (Ní Bhrolcháin 2009: 128).

I historien med ulvekvinnene ser vi igjen at brystene blir angrepet spesifikt. Også Scothníam bli angrepet i brystet, som nevnt i kapittelet med Scáthach og Aífe, kan dette ha forskjellige grunner: et mål for det synlige kvinnelige; et mål for kvinnens rolle som amme og mor; dette er også kvinnenes bokstavelig talt mykeste punkt(er), som trues eller stikkes med spyd, eller helst sverd, et symbol på det harde og mannlige.

Kvinnenes våpen, når nevnt, ser generelt ut til å være et spyd. Dette ser vi hos kjempen Maelans datter, Scothníam, hele tre av bragdene Scáthach lærer Cú Chulainn er spyd- relatert (Meyer 1888: 302-303), spydet Caílte blir gitt har navnet 'Fatale kvinne'.

Mennenes våpen, derimot, ser ut til å være sverd. Det er dette Cú Chulainn bruker når han truer Scáthach og Aífe, det Caílte bruker til å slå i hjel Maelans datter og Cas Corach bruker sverd mot Bé Dreccain. Det er dette våpenet Aífe immaskulerer for Cú Chulainn da hun slår i stykker hans sverd til en mindre størrelse.

(33)

2.4 Kasusstudie 4 Medb i Táin Bó Cúailnge 2.4.1 Introduksjon

Medb er en av de mest kjente figurene fra tidlige irske tekstene. Hun er den 'onde' dronningen som begynner krigen mot Cú Chulainn og Ulsterfolket, alt for å bevise for sin mann at hun er rikere enn ham. Hun blir nærmest alltid sett på som et bilde av den irske suverenitetsgudinnen, og med det som et symbol på Irland selv.

Jeg har valgt å fokusere på hennes rolle i Táin Bó Cúailnge (Krøttertyveriet i Cooley) spesifikt, selv om hun dukker opp i flere tekster da denne, da dette er den mest kjente og en av de lengste av de irske tekstene. Historien kan ha hatt grunnlag i en faktisk

historisk hendelse (Dominguez 2010: 5, Edel 2001: 39).

2.4.2 Manuskriptene

Táin Bó Cúailnge finnes i tre tekstrevisjoner. Tektrevisjon 1 er å finne i bl.a. i Dublin Trinity College MS 1318; The Yellow Book of Lecan fra ca. 1400, og Dublin Royal Irish Academy MS 23 E 25; Lebor na hUidre fra 1100-1200 tallet. Tekstrevisjon 2 i Book of Leinster fra ca. 1160 og Dublin Royal Irish Academy MS C vi 3 fra 1600- tallet, og en senere tidlig moderne irsk versjon i London British Library MS Egerton 93 og Dublin Trinity College MS 1319.

2.4.3 Sammendrag

En av for-fortellingene omhandler Medb og hennes mann Ailill som krangler om hvem som har den største formue. Medb hadde en gang en god okse, men den valgte å gå over til Ailills flokk fordi den ikke ønsket å være en kvinnes eiendom. Medb mangler derfor en god okse, og den beste eies av Dáire mac Fiachna i Cooley. Medb sender bud med et ønske om å leie oksen, men sendebudet røper til eieren at hun kommer til å ta den med makt dersom hun ikke får den uten, og handelen blir avslått. Medb hyrer inn sin elsker, og Ulstermann i eksil, Fergus mac Róich, og vil bruke sin hær til å stjele oksen.

I Versjon 1 av teksten har hun samleie med Fergus, og Ailill finner ut av dette ved hjelp av en tjener, som spionerer på dem, ser dem, og finner bevis. Ailill godtar dette

samleiet, siden det vil hjelpe i krøtter-tyveriet.

(34)

'Ameind,' or Ailill.' 'Amne dano,' or Cuillius. 'Undar dait sund comartha.' 'Is maith

sin trá,' or Ailill. Tibid cechtar de fria chéle. 'Amal dondruimin-so,' or Cuillius, 'is

amlaid fosfairnec-sa h-i comlepaid.' 'Is dethbir disi,' or Ailill. 'Is ar chobair ocon táin

dorigni. [...]'

(TBC I 1051-1053) 'Vel?', sier Ailill. 'Det er sant', sa Cuillius. 'Her er bevis til deg.' 'Alt er vel', sier Ailill.

De smiler til hverandre. 'Som du trodde', sa Cuillius, 'jeg fant dem mens de lå sammen'. 'Hun har rett (i å gjøre dette),' sa Ailill. 'Det er for å hjelpe med krøttertyveriet'.

Krøttertyveriet ser ut til å være en suksess fram til Ulsterhæren, med Cú Chulainn i spissen går til angrep (O'Rahilly 1967: 137-141, 147-152).

Når det kommer til de faktiske kampene, tar Medb grep, ikke bare i kamp, men også i å gjøre forberedelser og planlegging. Hun spør profeten Fedelm om utfallet av kampene, og når hun endelig kommer til slagmarken, som den siste av hærene, lar hun ikke hestene bli stilt til ro før hun har tatt en runde rundt hele campen (O'Rahilly 1967: 145- 146). Hun er pådriver gjennom det hele, hun planlegger med og egger opp menn på begge sider. Hun står ved sin manns venstre side, sammen med sin datter Findabair (se neste kapittel). Selv søker hun beskyttelse gjennom det hele, hun har flere hestevogner rundt seg, og etter trusler fra Cú Chulainn får hun satt opp en skjoldvegg rundt seg så han ikke får kastet noe på henne (O'Rahilly 1967: 153, 73, 175).

Hun tar et tak som kriger i kampene innimellom. Mot slutten nevnes det at både hun og Ailill tar opp våpnene og kjemper seg til seier i et mindre slag.

(35)

Gebis Ailill a gasced. Gebis Medb a gaisced & tánic don chath. Coro maid in cath fo thrí ríam rompo fathúaid condanimmart cúal gae & claideb for cúlu doridisi.

(TBC1, 4720-4727, O'Rahilly 1967: 131-132) Ailill tok sitt sverd. Medb tok opp sitt sverd og de kom til slaget. Tre ganger var de seirende i slaget nordover fram til en falanks og sverd tvang dem i tilbake igjen.

Til slutt ser Connacht-folket ut til å tape slaget, og Medb og folket hennes må dra i retrett. Mens dette pågår har Fergus og Medb et interessant øyeblikk, som stadig dukker opp i diskusjoner om Medb som karakter: hun spør Fergus om han kan dekke hennes menn i retretten, da hun føler behovet for å menstruere/urinere (uklart fra teksten i.f.

flere kilder) bl.a. Bitel 1996: 71. Cú Chulainn kommer over henne bakfra mens hun gjør dette. Han mener det ikke er ære til å angripe bakfra, samtidig som han virker forvirret over situasjonen (det er flere situasjoner i tekstene som omhandler Cú Chulainns der han ikke har et modent forhold til kvinner), så Medb overtaler ham til å hjelpe henne med å beskytte mennenes retrett (O'Rahilly 1967: 269-270).

Etter at slaget er ferdig, og etter at mennene er eskortert ut, er Fergus frustrert over tapet av så mange gode menn og krigere. Han uttrykker sin frustrasjon mot Medb, og trekker frem hennes kjønn som grunnen til tapet.

'Rapa chomadas in lá sa indiu ám i ndíaid mná,' ar Fergus ...

... 'Ra gattá & ra brattá in slúag sa indiu. Feib théit echrad láir rena serrgraig i crích n-aneóil gan chend cundraid ná comairle rempo, is amlaid testa in slúag sa indiu.'

(TBC II 4847-4853)

(36)

Denne dagen var passende for de som følger en kvinne, sa Fergus. ...

... Denne hæren har blitt plyndret og ranet i dag. Som når en merr går før sin flokk med føll inn i ukjent terreng, uten noen til å lede eller rådgi dem, så har denne hæren gått under i dag.

2.4.4 Innledende analyse

Medb er en av de mest diskuterte av de kvinnelige karakterene i irsk mytologisk litteratur. Mye av diskusjonen går på hvor mye, om i hele tatt, hun representerer det kjente symbolet på den irske suverenitetsgudinnen (f.eks. Green 1997: 40, Green 1986:70, Maier og Edwards 1997:191). Hun er en kvinne i en verden av menn, og det merkes på kommentarer av både mot- og medspillere i teksten, og fra skribentenes presentasjon av henne.

Hun skryter av seg selv og sier at seg i tillegg til å være sjenerøs og rik hadde hun mer talent i kamp og konkurranser og krig enn sine søstre,

‘Bam-sa ferr im chath & comrac & comlund díb’

(O'Rahilly 1967: 131)

‘jeg var den beste i slag og slåssing og kamp av dem’

og hun sammenligner seg med sin mann med denne kommentaren, blant flere om hvor mye hennes mann må kunne måle seg meg henne.

‘Diambad úamain m fer, ní mó bad chomdas dún beith maróen, úair brissim-sea catha & cumlenga & congala m'óenur,

& bad cháined dom fir combad beódu a ben indá & ní cáined a mbeith combeóda acht combat beóda díb línaib.’

(O'Rahilly 1967: 131)

(37)

‘Hvis min mann var kampsky, ville det ikke vært passende for oss å være sammen, for alene er jeg seirende i kamper og konkurranser og slag, og det ville være skam på min mann at hans kone skulle være modigere enn ham, men det er ingen skam hvis vi er like modige.’

Medb gjør forberedelser og organiserer som en erfaren militær leder, samtidig som hun selv i begynnelsen søker beskyttelse i menn og skjold. Senere går hun fra denne rollen som ledende, men trygg og beskyttet; til samleiet med Fergus, der hun fremstår som en manipulerende karakter, både mot Ailill og Fergus, der hun handler på eget initiativ for egen vinning; og til en kjempende kriger i løpet av kampen. Helt til slutt er hun tilbake i den beskyttede rollen, nå igjen gjennom manipulering av mennene rundt seg.

Medb er ofte sett på som en euhemistisk figur (Sjoestedt 1994: 37), med blandingen av krig og fertilitet som denne suverenitetsgudinnen i irsk mytologi ofte beskrives med, siden Tómas Ó Máille identifiserte henne som dette i 1927 (Catherine Swift i Sheehan og Dooley 2013: 48). Spesielt siden hun i løpet av fortellingen har samleie med Fergus, noe hun får lov til av sin mann, fordi det gjøres mot målet å få ham med på krøtter- tyveriet. En spesiell situasjon, da hun ikke har spurt sin mann om lov på forhånd, men likevel får hans velsignelse i ettertid dog ikke direkte (Catherine Swift i Sheehan og Dooley 2013: 48).

Kommentaren til Fergus om 'føll ledet av en merr' forteller klart om hans holdning til kvinner som militære ledere. Ordbruken med hester som metafor, kan ha hintet til at han mener han hadde ledet hæren bedre selv, da hans fulle navn er Fergus Mac Róich, 'Fergus, sønn av den store hest' (Máiriín Ní Dhonnchada i Sheehan og Dooley 2013:

21), og da kan det være bitterhet over mangel på egen suksess som overmanner ham, i tillegg til frustrasjonen over å bli ledet av en kvinne.

Den mye diskuterte scenen med Cú Chulainn på slutten av kampen blir sett på som en nedverdigelse av Medb, det å menstruere/urinere på det stedet og tidspunktet er lite strategisk, som Fergus kommenterer i teksten. Men likevel bruker Medb dette til å søke mer beskyttelse. Hun bruker enten sine kvinnelige funksjoner, og/eller sin delvis nakne kropp, til å manipulere Cú Chulainn til egen vinning, selv i tapet av det store slaget.

(38)

Det kan virke merkelig at hvis Medb skal symbolisere suverenitetsgudinnen, at hun så skal bli nedverdiget av sine undersåtter og følgere, som med Fergus, spesielt siden hun burde allerede ha oppfylt sin rolle som denne gudinnen ved å fullføre samleie med en lovende leder. Dette kan leses som å være forfatterens mening om at gudinnen selv ikke burde kunne fungere på egen hånd, uten en mannlig leder, da hun nærmest undertrykker både Fergus og sin mann både før og under slaget. Dette kan være en kommentar både fra den kristne skrivende verden mot en hedensk fortid da kvinner kunne være ledere, og det da etter deres mening aldri har kunnet gått bra; eller en kommentar fra den mannlige verdenen om kvinner som ledere generelt; «Medb was everything the literati feared in a woman» (Bitel 1996: 213).

Det kan ha vært mange med lik status som henne i tidlig irsk historie, da først i senere lover bli 'klargjort' i menns favør (Bitel 1996: 2), så det var en ikke urealistisk frykt for kvinner med makt og kunnskap om hvordan de kunne bruke den, både som militær leder, kriger, og som seksuell partner. Om dette var standarden er derimot tvilsom.

Utifra det vi ser i skriftlige kilder hadde de fleste kvinner i tidlig irsk historie minimalt med makt (Oxenham 2016: 83, Green 1997: 24-25).

Kvinner som oppførte seg som menn, som gjorde inntog i den mannlig verden, ble forsøkt nedverdiget, men likevel beviser tekstene at kvinnene kunne dra nytte av menns holdninger og oppførsel mot dem til sin egen nytte.

Medb gjør suksess som kriger i de kampene hun deltar i, selv om hun til slutt blir slått.

Hun drar nytte av Fergus sin hjelp, etter å ha forført ham. Og hun får assistanse fra Cú Chulainn, etter at han finner henne i en nedverdigende (?) situasjon der hun urinerer.

2.5 Kasusstudie 5 Kvinnene i Lebor Gábala Érenn 2.5.1 Introduksjon

«Boken om invasjonen av Irland» er en samling fortellinger om de seks invasjonene av Irland, satt sammen med dikt som gjenforteller historiene i hvert kapittel. Hvert kapittel tar for seg en erobring.

(39)

Til sammen er det seks folk som inntar Irland; folket til Cessair, folket til Nemed, folket til Parthelon, Fir Bolgene, Tuatha Dé Dannan og til slutt Míls sønner, som dagens irske befolkning, etter legenden, er nedkommet fra.

Kvinnene i disse fortellingene er for det meste koner og mødre til konger og krigere.

Teksten ser ut til å være satt opp som om den er inspirert av bibelske tekster og bibelske kommentarer.

2.5.2 Manuskriptene

Det finnes fem versjoner av Lebor Gabála. R1 i Leinster-boken, og i Book of Fermoy fra 1300-tallet. R2 i flere manuskripter, mest kjent er Dublin Royal Irish Academy MS 23 P 2; the Great Book of Lecan fra ca 1400. R3 i Dublin Royal Irish Academy MS 23 P 12; Book of Ballymote Leabhar Bhaile an Mhóta, Royal Irish Academy, MS 23 P 12, fra ca. 1400, og the Great Book of Lecan. To under-versjoner er funnet, bl.a. Micheál Ó Cléirighs versjon fra ca. 1631.

Jeg har her brukt Ó Cléirighs versjon og R.A.S. Macalisters transkripsjoner og engelske oversettelser.

Bruiden Da Choca, også kjent som Togail Bruidne Da Choca (Ødeleggelsen av) Da Cocas gjestegård, dateres av Gregory Toner til ca. 1100. Denne teksten kan finnes i Dublin Trinity College MS 1337 fra 1600-tallet, Dublin Trinity College MS 1291 datert til 1755 og i London British Library MS Tillegg 30512, som er fra 1400-1600.

2.5.3 Sammendrag

Den første som finner invasjonen av Irland blir gjort av kvinnen Cesair, barnebarnet til Noe (bibelske Noa), som tar med seg sitt folk for å rømme fra syndefloden, dette folket møter (dessverre) ingen motstand da Irland var folketomt, og de til slutt døde av en pest.

I kapittelet om genologien til Tuatha Dé blir Bechuille og Dinann nevnt, 'de to hun- herskerne' («Bechuille 7 Dinann, na di bantúathach» (Macalister 1938: 155)). Notat om disse finner vi i dikt som oppramser flere døde. Blant flere som avgikk med døden i slag og sykdom, diktes det at de mistet livet i en kveld med druidekunst, av luftdemoner.

(40)

«Bechuille 7 Dinann dil, marbha na dí bhantuathaigh, fesccor condraoidheacht fa dheoidh, la demhnaibh odhraibh aieóir.»

(Macalister 1938: 180) Bechuille and Dinann the faithful, the two she-lords died, an evening with druidry at last, at the hands of tawny air-demons.

(Macalister 1938: 181)

Dagda, en av de største gudene i det irske panteonen, ofte sammenlignet med den norrøne overguden Odin, ble et offer for en kvinnes talent i krigskunst. Det er nevnt at han får et sår i kamp med kvinnen Cethlenn, i noen kilder konen til krigskjempen Balor, i det første eller andre slaget ved Magh Tuiredh. Han dør 120 år etter å ha pådratt seg denne skaden (Joyce 1910: 162-163, Monaghan 2004: 86). Det blir nevnt at Cethlenn hadde profetiske kunnskaper (Monaghan 2004: 86), like mange kvinner med kunnskap i krig, for eksempel Scáthach.

Marb an Daghda do daibhcro isin mBrugh, ni hio margho, dia ro ghon Caithlenn an bhen i cced-chath Muighe Tuiredh

(redigert av Macalister 1938: 187).

Dagda døde av blod-sår i brughen, det er ingen løgn, fordi kvinnen Cethlenn hadde såret ham i det første slaget (?) ved Magh Tuiredh.

I et dikt i den poetiske delen av Lebor Gabála finner vi et kort vers om Findabair (se 2.4), dronningen av Emain, konen til den mektige Celtchar. Igjen blir det bare nevnt at hun er en kriger, men uten noe som helst av bakgrunnshistorie eller forklaring, i alle fall i denne teksten.

Ait i mbai in rigan ruanaid Celtchair chúanaig, cauir chéilig:

Findabair, find a glé-gen sech ba femen, ba feinnid

(41)

Et sted her inne er en dronning av en mektig mann av Celtchair av ulvestammer, en vitende(?) helt, Findabair, hvitt var hennes strålende smil i tillegg til å være kvinne, var hun kriger

(redigert og engelsk oversettelse av Macalister 1956: 439)

2.5.4 Innledende analyse

Selv om historien til Cesair involverer lite konflikt, og har en tragisk ende, er det likevel interessant at det er en kvinne som leder invasjonen. Dette kan symbolisere kvinner i positivt eller negativt lys. Cesair var den første som fant landet, og ledet beboelsen av det, men mangelen på menn kan ha medvirket til denne første invasjonens fall. Det er dessverre lite med kvinnelige krigere i tekstene i denne delen av oppgaven; og om de nevnes, er det i korte kommentarer uten beskrivelse av hverken kvinnen, talentene hennes, og uten tone på hvordan man skal kunne dra mening ut av rollene til disse kvinnene.

Det vi kan si med sikkerhet ut ifra disse tekstene er at kvinnelige krigere ser ut til å være få. Når de blir nevnt er de i undertall, og i noen tilfeller entall. Deres rolle i forhold til sine mannlige kollegaer er ikke beskrevet, De kan ha blitt behandlet med samme respekt og kunne ha hatt samme type rolle som mennene. Kvinnene som ellers er skrevet om i fortellingene fra Lebor Gabála virker til å bare ha roller som koner, mødre og døtre;

brukt som støtte i kamp, politiske spillebrikker som mennene kontrollerer. De dør sjeldent i kamp, med mindre de bare blir notert som drept. Kvinnene blir oftest navngitt hvis de er koner til herskere og krigere (f.eks. O Cléirigh, Macalister og MacNeill 1919:

131-33, 168-169, 262-263).

Kommentaren i verset om Findabair «i tillegg til å være kvinner, var hun kriger», betyr ikke nødvendigvis at dette var uhørt på denne tiden. Det står ikke 'selv om' på noen måte, det står 'sech' (i tillegg).

(42)

2.6 Kasusstudie 6 Kvinnene i Bruiden Da Choca 2.6.1 Introduksjon

Denne teksten er også en del av Ulster-syklusen, og omhandler hendelser etter kongen Conchobars død. Ulster-helten Cormac reiser rundt og møter en hær fra Connacht, Medbs hjemland. Ulster og Connacht er egentlig i fred på dette tidspunktet, men Ulster- hæren går til angrep etter at Cormac har brutt sin geiss, og hæren hans har klaget på at de ikke kan la Connacht-hæren ta deres kvinner og dyr uten kamp. Kvinnene i fokus er Buidech, som er «kvinnekrigeren» i motstanderhæren. I tillegg nevnes spesielt to

kvinner i oppramsing av krigere i hæren til Cormac. En av disse blir i tillegg gitt samme tittel som Buidech, «kvinnekrigeren».

2.6.2 Manuskriptene

Denne fortellingen finner vi i to versjoner. Tekstrevisjon A som er den tidligste har vi bare fra Trinity College Dublin MS 1337. Tekstrevisjon B er å finne i Trinity College Dublin MS 1291, British Library Additional 30512 ff. 105r-115v, Royal Irish Academy 1404 pp. 65-84, Abbotsford Library E 2, ff. 150r-159v, Trinity College Dublin 1291 ff.

1r-16v og Royal Irish Academy 570 pp. 269-89. Til denne oppgaven har jeg brukt Gregory Toners redigerte og oversatte utgave av begge tekstrevisjonene. Jeg vil bruke forkortelsene RA om tekstrevisjon A og RB om tektrevisjon B.

2.6.3 Sammendrag

En kvinne med talent for krigskunst nevnes altså blant Cormacs motstander. Hun er Buidech, datter av Forgeimen, «den kvinnelige krigeren»; in bangaiscedach (RA, Toner 2007: 114), an banghaisgeadhach (RB, Toner 2007: 234). Det er hun som tar livet av Lúan, sønn av Súamach, som er med i Cormacs hær (Toner 2007: 114-117). Ettersom hun er nevnt som «den kvinnelige krigeren» virker det til at det ikke er flere kvinner i denne troppen.

Det blir senere nevnt at denne hæren tar del i 'the holding of women and cattle'. Et par kvinner nevnes også blant Cormacs krigere, når denne hæren ruster seg til kamp. I oppramsingen av navn over deltagende ser vi helt til slutt navnet på to kvinner. Dette er Cormacs fostermor og Dubtachs kone, begge ved navn Cainnlech. Disse nevnes etter

(43)

bl.a. druidene, hornblåserne og dispenserne, så det kan virke som disse kvinnene ikke har spesielt høy status blant denne troppen. Samtidig virker de til å være med krigerne når de går mot motstanderhæren. Cormacs fostermor faller i slaget.

As-bertator Ulaid fri Cormac, 'ní cóir dúin', ol síat, 'mná Ulad occus a mbúar de beth ag echtrandaib inar fíadnaise cen cath do tabairt dóib impa.

At-racchot íerom Ulaid... Occus Cainleac[h] ingen Gaim Gealta, muime Cormaic, ... 7 Cainleach ingen Sarbæ, ben Dubthaig.

Do-rochair Caindlech ingen Gaim Geltæ hic Muine Cainndlige .i. muime Cormaic.

Ro-bíth Lúan mac Súamaigh oc Áth Lúain conid úais ainmnigher ind áth.

Buigech ingen Forgeimin rom-bí Lúan.

(Toner, 2007: 114-117)

Ulstermennene sa til Cormac: 'Det er ikke passende for oss å godta at

Ulstermennenes kvinner og kyr blir tatt av utlendinger rett under nesene våre uten å gå til krig mot dem for dem’

Ulstermennene rustet seg til kamp.. [dette var folkene som var der med Cormac]..:

.. Cainnlech, datter av Gaim Gelta, Cormacs fostermor [..]og Cainclech, datter av Sarb, Dubtachs kone..

.. Cainnlech datter av Gaim Gelta, det vil si, Cormacs fostermor, falt ved Muine Cainnlige.